Darwinistisk vs. bibelsk verdensbilde

Vårt vitnesbyrd til verden innebærer en forkasting av darwinistisk evolusjon. Det darwinistiske verdensbildet skiller seg drastisk fra Skriftens verdensbilde og skapelseshistorien.

Det darwinistiske verdensbildet
Historisk evolusjonisme tar for gitt at alle sansbare hendelser kan forklares av naturlige krefter. Det fysiske universet er en virkning av naturlige krefter, og verken et overnaturlig vesen (Gud) eller overnaturlige hendelser (under) hadde noen innvirkning. Med denne grunnleggende oppfatningen oppstår følgende verdensbilde: universet og menneskeslekten ble til av naturlige fenomen og kunne ikke ha blitt til på andre måter.

Forestillingen om en skaper, om menneskeheten som skapelsens krone og om lovens og evangeliets sannheter er uforenlig med dette verdensbildet. Synd, objektivt rett og galt, en Frelser og frelse fra syndeskyld finnes ikke. Heller ikke finnes rettferdiggjørelse og helliggjørelse som gaver fra Gud, bare skiftende og ustabile meninger om hva som er godt og vondt og om hvorfor mennesker gjør slikt. Bruken av teorien om naturlig utvalg i sosiale, politiske og økonomiske saker (sosial darwinisme) har sitt logiske opphav i et slikt verdensbilde.

Det bibelske verdensbildet
Et bibelsk og kristent verdensbilde tar for gitt at Bibelen er Guds inspirerte og rådende sannhetsåpenbaring. Hva Bibelen sier om universets opphav og natur, er sant, pålitelig og tilstrekkelig. Gud skapte verdensrommet og jorden av ingen ting på seks dager, og menneskeheten er kronen på skaperens verk. Guds åpenbaring forsikrer også om at ideer om for eksempel menneskers syndighet, forsoning og frelse gjennom Jesus Kristus og åndelig og evig liv ved guddommelig nåde gjennom troen på Kristus ikke bare er ideer, men er virkelige sannheter.

Til et slikt verdensbilde, som har Gud som sentrum og hvor Bibelen står i fokus, trengs det ingen sansbare bevis for å underbygge skapelseshistorien. Gud var det eneste øyenvitnet og har gitt oss en troverdig og tilstrekkelig beretning. Vi som har dette verdensbildet, stoler fullt ut på den allmektige Skaperen og det han forteller oss om sitt skaperverk like så vel som det han sier om sitt forsonings- og helliggjørelsesverk.

Fra en artikkel av Forrest Bivens:

Les videre

 

 

En dårskap for verden

Ca år 175 e. Kr.: En gresk filosof ved navn Celsos gjør narr av de kristne. Ifølge ham er de «uutdannede, ukritiske, lettlurte, dumme, tåpelige; de klarer bare å overtale slaver og kvinner og barn til å bli kristne». Celsos reagerer også på at den kristne forkynnelsen retter seg mot syndere; at Gud tar imot syndere, men ikke rettferdige. Dette er dypt urettferdig og anstøtelig, synes han.

Ja, det er som Paulus skrev til de kristne i greske Korint ca 120 år tidligere, «det som i verdens øyne er dårskap, det utvalgte Gud for å gjøre de vise til skamme, og det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud for å gjøre det sterke til skamme. Ja, det som i verdens øyne står lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe, det utvalgte Gud for å gjøre til intet det som er noe, for at ingen mennesker skal ha noe å være stolt av overfor Gud» (1 Kor 1,27ff.)

Gud gjør det helt klart at det ikke kommer an på oss, for eksempel hvor lynende intelligent du er, eller hvor sterk og flink du er, eller hvor moralsk og prektig, eller hvor rik og mektig. Slike ting er betydningsfulle i verden, men i Guds rike er det annerledes. Ingen av oss har noe å komme med fram for ham. Vi står tomhendte, har bare synden vår å vise fram. Guds rike tilhører ikke dem som er stolte, store og selvsikre og stoler på det de er og har. Nei, bare de som er «fattige i ånden» (Matt 5,3), som har erkjent at stilt overfor Gud er de i seg selv hjelpeløse, udugelige, små, svake, ja ingenting.

Gud snur helt opp-ned på ting i forhold til hvordan det er i verden. Som Maria synger: «Han støtte herskere ned fra tronen og løftet opp de lave. Han mettet de sultne med gode gaver, men sendte de rike tomhendte fra seg» (Luk 1,53). For det som ikke er noe, det utvalgte altså Gud «for å gjøre til intet det som er noe, for at ingen mennesker skal ha noe å være stolt av overfor Gud». Både det høye og det lave i verden står uten noen egen rettferdighet og verdighet for Gud. Men: vi får alle i stedet rose oss av Jesus, vår frelser. Fordi alt er av nåde alene, ved Kristus alene, ved troen alene, uten våre egne gjerninger. Vi kan ikke gjøre noe for å frelse oss selv, uansett hvor hardt vi prøver. Det kan aldri bli vårt eget verk. Nei, «dere er hans verk – i Kristus Jesus, han som er blitt vår visdom fra Gud, – vår rettferdighet, helliggjørelse og forløsning» (1 Kor 1,30).

De kristne i Korint var «ikke mange vise etter menneskelige mål og ikke mange med makt eller av fornem slekt» (1 Kor 1,26) og ble derfor sett ned på av de vise og filosofiske folkene i byen. Men de eide faktisk guddommelig visdom og makt, og de var arvinger til Guds rike. De tilhørte nemlig en svært betydningsfull slekt. Peter skriver om de kristne i Lilleasia: «Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som Gud har vunnet… (1Pet 2,9).

Som kristne kan vi si: Jesus er vår visdom fra Gud, og vi kan være stolte av ham, for «i ham er alle visdommens og kunnskapens skatter skjult til stede» (Kol 2,3). Og vi får rose oss av ham og være stolte av ham fordi han er blitt «vår rettferdighet» (1 Kor 1,30). For oss som ikke har noen egen dugelig rettferdighet å rose oss av, gikk Jesus inn som stedfortreder og oppfylte all rettferdighet, oppfylte loven, oppfylte alle betingelser for oss.

Og vi får rose oss av ham og være stolte av ham fordi han er blitt «vår helliggjørelse» (1 Kor 1,30). Han er Guds hellige, rene lam som ofret seg, ga seg selv for oss, for å vaske oss rene, gjøre oss hellige og rense oss med badet i vann, i kraft av et ord, slik at vi står for Gud, uten den minste flekk eller rynke. Hellige og uten feil (Ef 5,26-27). Vi får også rose oss av Jesus fordi han er blitt «vår forløsning» (1 Kor 1,30). Han har kjøpt oss fri fra synd og skyld og skam, fra døden, djevelen og fortapelsen. Ikke med sølv eller gull, men med sitt eget dyrebare hellige blod. Han ga seg selv som løsepenge for oss alle, på korset på Golgata.

Tor Jakob Welde, fra Tidskriften Biblicum, 3/2023

 

 

 

Vi er Guds egne

”For Gud kalte oss ikke til urenhet, men til et hellig liv” (1 Tess 4,7).

Flertallet av de kristne i Tessalonika kom til tro sent i livet. ”Dere vendte om til Gud fra avgudene, for å tjene den levende og sanne Gud” (1 Tess 1,9).

De fleste av oss kan sannsynligvis ikke huske da vi ble kalt til tro. Det var da vi kanskje bare var noen dager eller uker gamle. Gud, Den Hellige Ånd kom inn i hjertene våre ved en håndfull vann som var forent med Guds ord. I dåpen gjorde Gud oss til sin eiendom.

Noen kristne kan ha et levende minne av da Den Hellige Ånd gjennom Guds ord gav dem troen i hjertet. I det øyeblikk gjorde Gud dem til sin eiendom.

Når det gjelder frelsen, har det liten betydning når vi fikk kallet til tro. Det som betyr noe, er at vi fikk evangeliets kall som skapte tro i oss alle. Vi ble Guds barn og arvinger til løftet. Hensikten med Kristi forsoningsverk sammenfatter Martin Luther med velvalgte ord: ”Alt dette har han gjort for at jeg skal være hans egen.”

Paulus minner oss i bibelverset i 1 Tess 4,7 på at kallet har enda en hensikt – ”et hellig liv”. Luther sammenfatter denne andre hensikten slik: ”Alt dette har han gjort for at jeg skal… leve under ham i hans rike og tjene ham i evig rettferdighet, uskyldighet og salighet.”

Har du som Guds barn levd ”et hellig liv” i Kristi rike? Eller har du forspilt de anledningene du har fått? Viser du alltid for alle at du tilhører Gud? Blir dine tanker, ord og gjerninger styrt av Kristus? Eller har du latt din syndige natur ta over styringen? Når vi ser Guds hellige lov, må vi bare trekke den konklusjonen av vi ikke er hellige.

Kristus har kalt oss til å leve i hellighet. Det har vi ikke gjort, og det kan vi ikke gjøre. Men Jesus gjorde det. Alle Guds krav til oss som vi ikke har klart å oppfylle, har Jesus oppfylt. Ingenting av det vi har gjort imot Guds bud, har Jesus gjort. Fordi vi er Guds egne gjennom troen, ser Gud oss gjennom Kristus. Gud ser ikke våre synder. Han ser Kristi rettferdighet. I Guds øyne – og det er de eneste øyne som til slutt teller – lever vi i hellighet.

I dette ligger vår kraft til et hellig liv. Fordi Gud har tilregnet oss Kristi rettferdighet og tilregnet Kristus våre synder, er vi hans egne. Og fordi vi er hans egne, forsøker vi å ære ham i våre liv her på jorden, likesom vi skal ære ham i all evighet.

Kom, sannhets Ånd, og vitne giv at Jesus Kristus er vårt liv, så vi av intet annet vet enn ham vår sjel til salighet! Amen.

 

 

 

Evangelisering i lys av pinsedagen

Av pastor Anders Nissen, Göteborg

Som kristne ønsker vi å nå ut med evangeliet til mennesker rundt oss. Vi ønsker at det skal dukke opp gode anledninger til å dele evangeliet, situasjoner der vi har tid til å snakke om evangeliet med folk som er interessert i å høre. Samtaler der vi forstår den vi snakker med, slik at vi kan kommunisere på en bra måte. Vi skulle ønske at vi også kunne være gode vitner når vi er i miljøer hvor folk generelt ikke er interessert i evangeliet. At vi får mot, kjærlighet og tålmodighet. 

Alt dette kan vi se på pinsedagen. Vi skal snakke om hva pinsedagen betyr for oss når vi ønsker å spre evangeliet. Vi skal se på hva som er unikt for pinsedagen og som får konsekvenser for oss, ikke fordi det skal gjentas, men fordi det som skjedde da hadde frelseshistorisk betydning. Men vi skal også se på hva som er likt for oss i dag.  

Jesus hadde sagt til disiplene sine: «Dere skal ikke forlate Jerusalem, men vente på det som Far har lovet, det som dere har hørt av meg. For Johannes døpte med vann, men dere skal om noen få dager bli døpt med Den Hellige Ånd.» Og like etterpå: «Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende» (Apg 1,4-5.8). 

Når så pinsedagen kommer, er de alle samlet. De har ventet i Jerusalem, slik Jesus befalte dem. Og så kommer Ånden over dem. Dette skjer på en merkbar måte: huset de befinner seg i fylles av en lyd «som når en kraftig vind blåser», og tunger som av ild satte seg på hver og en av dem (Apg 2,2-3). Så blir de fylt av Ånden og begynner å snakke fremmede språk.  

De som hører lyden, samles for å se hva som skjer. Det er jødiske menn som bor i Jerusalem. Noen av dem bor der fast, andre er der over høytiden for å feire pinsen. På mange måter er de allerede forberedt på å forstå og ta imot budskapet de kommer til å få høre. De har blitt undervist i Skriften. Jesus har nylig hatt sitt virke iblant dem og utført mirakler, noe som var kjent av alle. Han er senere blitt uskyldig dømt til døden, og flere av dem har vært med på å forkaste Jesus. Peter har derfor mye å knytte an til når han forkynner, når de har samlet seg fordi de hører denne lyden som minner om en sterk vind. Før Peter begynner sin preken, hører de også Guds mektige gjerninger bli forkynt på sine egne språk, selv om de kommer fra mange forskjellige steder og snakker forskjellige språk. 

Slik ga Gud en spesiell mulighet for å spre evangeliet på pinsedagen. Ved sitt forsyn hadde han forberedt menneskene. Og med mirakler (lyden av stormen, og forkynnelsen på forskjellige språk) skapte han interesse slik at folk kom til dette stedet og ble fylt av undring. Til stede der var også mennesker som hadde vært vitner til Jesu virksomhet og oppstandelse, som Gud nå utrustet på en spesiell måte med sin Ånd, til å forkynne evangeliet.

Les videre

 

Offer sendt mot himmelen

Førti dager etter Jesu oppstandelse fra de døde, forlot han sine disipler for å ta plass ved Faderens høyre side.

Det skjedde to ganger om dagen. Røk steg opp fra den høyeste Guds hellige sted. Hver gang steg det opp fra et alter. Morgen og kveld steg røken mot himmelen fra et lite forgylt alter, halvparten så høyt som en stående mann, skjult for menneskelige øyne. Morgen og kveld steg røken også opp fra et mektig alter uthogd i stein ute i det fri slik at hele Guds folk kunne se det. Det var det daglige offeret. Det skjedde to ganger om dagen like fra Moses tid fram til Kristus, en gang i grålysningen og en gang i skumringen.

Morgenofferet

Prestene samlet seg før grålysningen for å kaste lodd. Alle hadde vasket seg. Alle var kledd i rent, hvitt lintøy. Alle var barføtt. Fire prester ble valgt ut. Den første gikk fram til det store alteret. Han skilte de glødende kullene fra asken og la ny ved fra et fikentre på kullene. Små flammer steg opp.

En hane gol. En annen prest førte fram et feilfritt lam til plassen mellom det store alteret og forhenget som dekket inngangen til selve templet. Han la begge hendene på ullen mellom ørene på lammet. Dette dyret skulle ikke bli mat til prestene, slik som det var med mange andre offer. De daglige ofrene tilhørte Herren helt og holdent.

Det første morgenlyset splittet horisonten i øst. Sakte vendte den andre presten lammets øyne mot templets forheng bak hvilket himmelens og jordens Herre en gang hadde steget ned i en skystøtte. Kniven som presten holdt i hånden, fant det rette stedet. En året ble kuttet. Blod rant ned i en gylden skål. Lammet ble slapt. Presten gikk rundt alteret av uhogd stein. Han stenket blodet på alle sidene.

Luften ble fylt av musikk. Levittene sang lovprisninger. Trente hender flådde lammet og delte kroppen i sju deler. Forsiktig ble kjøttstykkene sendt opp trappen til det store alteret. En tredje prest som stod høyt over alteret, la ned offeret. Kjøttet møtte flammene. Presten løftet hendene. Røken steg opp mot himmelen. Korene fortsatte å synge. Den fjerde presten gikk gjennom forhenget og inn i Det hellige i templet. Et lavt bord dekket med gull stod til høyre i det dempede dagslyset. På bordet lå det to hauger med brød, seks og seks, ett for hver stamme i Israels folk. Et mykt lys kastet skygger fra venstre. Der brant det sju oljelamper. Lampene var festet ytterst på sju gylne grener som var utskudd fra en gyllen stamme.

Det gylne alteret stod rett fram i midten. På alteret lå det glødende kull som like før var blitt brakt dit fra det store alteret utenfor. Bak det gylne alteret hang det enda et forheng. Presten så på det med ærefrykt. Dette forhenget skilte presten fra Det aller helligste der Guds ark stod. I arken lå de to steintavlene hvor Gud en gang hadde skrevet sine bud. I arken var det også en skål med den samme manna som Gud en gang hadde livnært Israels folk med på dets vei til løftets land. Og staven som hadde tilhørt øverstepresten Aron, lå også i arken. Arons ætt var utvalgt av Gud til å ofre skyldofrene. Oppå arken stod …

Les videre

 

 

Timoteus – Paulus’ kjære medarbeider

Timoteus er nevnt mange ganger i Det nye testamente. Som Paulus’ nære medarbeider var han til stede da en rekke av apostelens brev ble skrevet (Fil 1,1; Kol 1;1 m.fl). Han er også adressaten til to brev: 1 Tim og 2 Tim. Det greske navnet Timótheos betyr «Til Guds ære» , eller «Den som ærer Gud», evt «Æret av Gud».

Han nevnes første gang i Apg 16,1ff, når Paulus på sin andre misjonsreise (ca år 50 e. Kr.) besøker unge menigheter i Lilleasia (dagens Tyrkia): «Han kom da også fram til Derbe og Lystra. Der var det en disippel som het Timoteus. Han var sønn av en troende jødisk kvinne, og faren var greker. Søsknene i Lystra og Ikonium hadde bare godt å si om ham. Paulus ønsket å ha ham med seg på reisen, og han omskar ham av hensyn til de jødene som bodde i disse traktene. Alle visste nemlig at faren hans var greker. De reiste så fra by til by …»

I 2 Tim får vi litt mer info om hans familie og barndom: «Jeg husker din oppriktige tro, som først bodde i din mormor Lois og i din mor Evnike» (1,5). «Helt fra du var et lite barn, har du kjent de hellige skriftene, de som kan gi deg visdom til frelse ved troen på Kristus Jesus» (3,15).

Antydninger i brevene, f.eks 1 Kor 16,10-11, har ført til en bestemt oppfatning av hans personlighet: «Paulus har åpenbart vært sterkt knyttet til Timoteus. Han åndelige sønn var lik ham i hengivenhet for Herren Jesu navn og hans sak, men samtidig ulik ham, for [Timoteus] ser ut til å ha vært sky og følsom så det nærmer seg forsagthet, urolig ved tanken på ethvert større ansvar og tilbøyelig til å støtte seg til en som var sterkere enn ham, født snarere til trofast å følge en leder enn selv å lede. Slike likheter og ulikheter kunne ikke annet enn å knytte disse to hjertene sammen i det inderligste vennskap, da de var blitt ett i Kristus» (Hedegård & Saarisalo, Bibelsk oppslagsbok).

Han ble uansett sendt på farefulle oppdrag til menigheter som opplevde sterk motstand og forfølgelse. F.eks tessalonikerne: «[Vi] sendte Timoteus til dere, vår bror og Guds medarbeider i tjenesten for Kristi evangelium. Han skulle styrke dere i troen og oppmuntre dere, så ingen skulle vakle under denne motgangen. … Jeg måtte få vite hvordan det sto til med troen deres, om fristeren hadde klart å friste dere slik at vårt arbeid hadde vært forgjeves» (1 Tess 3,1-5). Tydeligvis har den betrodde medarbeideren også selv blitt arrestert (Hebr 13,23). Paulus kunne slå fast: «Timoteus har bestått sin prøve» (Fil 2,22).

Like før apostelens død i Roma ca år 67 e. Kr. skriver han til sin nære medarbeider: «Kom til meg så fort du kan! … Ta med deg kappen som jeg lot bli igjen …, og bøkene, framfor alt pergamentrullene … Skynd deg å komme før vinteren!» (2 Tim 4,9.13.21). Det er uvisst om Timoteus rakk fram i tide.

Like etter ble han, ifølge tradisjonen, utnevnt til biskop i Efesos. Der sto han i mange år i nær kontakt med apostelen Johannes. Som 80-åring led Timoteus martyrdøden; han ble slått og steinet ihjel under en hedensk festival i år 97. Hans minnedag er 24. januar.

Fra: Evan Luth – en evangelisk-luthersk blogg av pastor T.J. Welde

 

 

MEDARBEIDERE FOR SANNHETEN

Johannes gir oss en av de beste definisjoner på kirkefellesskap når han sier at hensikten med hans brev er at han og hans lesere skal “være medarbeidere for sannheten”, 3 Joh 8. 

Denne definisjonen på kirkefellesskap er spesielt viktig fordi den viser at kirkefellesskap først og fremst er noe positivt. Kirkefellesskap er “å arbeide sammen”. Hovedhensikten med læren om kirkefellesskap er å få oss til å arbeide sammen med andre kristne, ikke å skille oss fra dem. I 2. og 3. Johannesbrev gjelder den konkrete formen for samarbeid en felles utsendelse av misjonærer. Johannes og leserne av brevene hans samarbeidet om å sende ut misjonærer, om å anbefale disse misjonærene og deres budskap til andre, om å gi disse mennene økonomisk støtte og om å ønske dem velkommen som kristne brødre (2 Joh 10; 3 Joh 5.6.8.12).

Vi bekjenner i overensstemmelse med Skriften at praktiseringen av kirkefellesskap først og fremst er noe positivt: Det er å arbeide sammen. Troen produserer i hver kristen et ønske om å være sammen med andre kristne i tilbedelse, bønn og Herrens nattverd. De kristne bruker med glede sine forskjellige gaver til å støtte kirkens undervisning og evangeliserende misjon ved å ofre av sin tid og sine penger. De kristne bruker først av alt sin energi og sin interesse for kirkefellesskap til å finne muligheter for å praktisere fellesskap med likesinnede kristne. Jo mer vi praktiserer et levende og kjærlig fellesskap innen våre forsamlinger og vår kirke, desto lettere er det for andre mennesker å forstå hele læren om kirkefellesskap.

Da vi lærte å kjøre bil, begynte vi med å lære hvordan vi skulle kjøre bra, men et helt nødvendig neste steg i kjøreopplæringen var å lære hvordan vi skulle unngå kollisjoner. På samme måten lærer vi om kirkefellesskap. Vi begynner med å lære hvordan vi skal bygge et sterkt, kjærlig fellesskap med andre kristne, men vi må også lære hvordan vi skal unngå farer som vil ødelegge dette fellesskapet.

Hvordan kan vi finne slike kristne som vi trygt kan praktisere fellesskap med? Ettersom vi ikke kan bedømme troen i et menneskes hjerte, må vårt ytre fellesskap med andre kristne basere seg på om deres bekjennelse stemmer overens med den apostoliske lære. Johannes sier: “Vi er av Gud, og den som kjenner Gud, hører på oss; den som ikke er av Gud, hører ikke på oss. Slik kan vi skjelne mellom sannhetens ånd og villfarelsens ånd” (1 Joh 4,6). Selv om kirkefellesskap er definert som å arbeide sammen, er ikke ethvert samarbeid et kirkefellesskap som er etter Guds behag. Johannes definerer et fellesskap som Gud har behag i med å “være medarbeidere for sannheten”, 3 Joh 8. Vi kan derfor ikke arbeide sammen med slike som avviker fra Skriftens sannheter.

Fra “Church Fellowship – Working Togetherfor the Truth”, av John F. Brug.)

 

 

Guds Israel – Å skille mellom staten Israel og løftenes Israel

HVEM ER BORGERNE i det Israel som er oppfyllelsen av Guds løfter om gjenoppbygging av en Israel-nasjon som er hans folk? Dette spørsmålet ble mye diskutert i oktober i fjor, da folk reagerte på det forferdelige angrepet fra Hamas mot israelske sivile.

Mange kristne tror de har et spesielt ansvar for å støtte staten Israel fordi de ser dens nåværende situasjon som en oppfyllelse av profetiene. De forventer at det jødiske folket skal spille en nøkkelrolle i hendelser i forbindelse med den store trengsel og tusenårsriket. De forventer å få se en storstilt omvendelse av det jødiske folk til Kristus. Men er dette synet bibelsk?

Denne korte artikkelen er ikke et forsøk på å behandle de mange politiske, historiske og humanitære aspektene ved den aktuelle krisen i Israel. Den tar først og fremst for seg spørsmålet om forholdet mellom staten Israel og løftenes Israel.

Politisk entitet eller trosfellesskap

I Amos 9,14-15 lover Herren en gjenopprettelse av nasjonen Israel: «Da vil jeg vende skjebnen for mitt folk Israel. De skal bygge opp igjen ødelagte byer og bo i dem. … Jeg planter dem i deres egen jord, og de skal aldri mer rykkes opp av jorden jeg har gitt dem, sier Herren din Gud.» Amos sier at selv om de politiske kongedømmene Israel og Juda vil bli ødelagt og Davids kongehus ikke lenger vil regjere på Judas trone, vil det skje en åndelig restaurering, gjenoppbygging og utvidelse av Israel. Dette vil ikke bli et politisk rike eller en tid med materiell velstand, men en oppbygging av det åndelige Israel, gjennom kirken som består av jøder og hedninger. Dette gjøres klart i Apostlenes gjerninger 15,15-17, der Jakob sier at oppfyllelsen av Amos’ profeti begynte med apostlenes misjonsarbeid som førte hedninger inn i kirken sammen med jøder.

Det Israel som er oppfyllelsen av profetiene er det troende Israel, ikke den politiske staten Israel. Medlemskap i det åndelige Israel er basert på tro, ikke på fysisk avstamning. Dette er detaljert forklart i Romerbrevet kapittel 9–11. Paulus tar opp den tilsynelatende motsetningen mellom løftene til David og Israels svake tilstand på hans egen tid: «Det er ikke slik at Guds ord har slått feil. For ikke alle israelitter tilhører virkelig Israel, og ikke alle Abrahams etterkommere er Abrahams barn. Det står jo: Gjennom Isak skal du få en ætt som skal kalles din. Det betyr: Det er ikke de som er hans barn av kjøtt og blod, som er Guds barn. Bare dem som er barn ut fra løftet, regner han som Abrahams ætt» (Rom 9,6-8). I Galaterbrevet tiltaler Paulus mottakerne av brevet sitt som Guds Israel: «I Kristus Jesus spiller omskjærelse eller ikke-omskjærelse ingen rolle. Det som betyr noe er å være en ny skapning. Fred og barmhjertighet være over dem som følger denne rettesnoren, nemlig over Guds Israel» (6,15-16, etter bibeloversettelsen Evangelical Heritage Version).

Mange andre skriftsteder bekrefter denne forståelsen av troens Israel som var lovet, inkludert Joh 8,31-47, Rom 2,28,29; Rom 4,11-13, Gal 3,7.26-29, Ef 2,11-22, og Fil 3,3. Denne læren finner vi gjennom hele Det nye testamente.

Dette skillet mellom Israel som en politisk enhet og Israel som et trosfellesskap er ikke unikt for kristne. Det erkjennes også av mange jøder. Siden grunnleggelsen av den politiske sionismen på 1890-tallet har mange haredi-jødiske (også kalt ultraortodokse, overs. anm.) ledere protestert mot bevegelsens sekulære orientering. Dette var hovedsakelig på grunn av bekymringen for at sekulær nasjonalisme skulle omdefinere den jødiske nasjonen fra å være et religiøst fellesskap basert på dens troskap til Gud – for hvem overholdelse av religiøse lover var selve essensen av nasjonens oppgave, formål og rett til å eksistere – til å være en etnisk gruppe som alle andre. En annen faktor var troen på at jødene ikke burde prøve å gjenopprette jødisk styre i Israels land før Messias kom.

En kristen respons på krisen

Hvis Bibelen ikke lærer at kristne har noe teologisk ansvar for staten Israel, hvordan skal da kristne forholde seg til krisen i midtøsten? . . .

Av John F. Brug

Les mer: https://www.luthersk-kirke.no/guds-israel-a-skille…/

 

 

 

To pakter, men bare ett gudsfolk

Av Egil Edvardsen

Det fins to pakter, men bare ett gudsfolk. Det fins ikke to forskjellige gudsfolk, ett Guds folk Israel i den gamle pakt, og ett annet Guds folk Israel i den nye pakt.

Jesus Kristus er alle menneskers frelser. Det betyr at han også er Frelser for alle dem som levde i den gamle pakten. Alle de troende som levde før Jesus ble født, ventet på ham og satte sitt håp til ham. De stolte på det løftet som Gud hadde gitt dem om ham som skulle komme og kjøpe dem fri. En av dem var Simeon som «ventet på Israels trøst». Han tok den nyfødte Jesus i armene sine og sa: Mine øyne har sett «din frelse» (Luk 2,25ff). En annen var Hanna: «I samme stund kom også hun fram og lovpriste Gud, og hun fortalte om ham til alle som ventet på Jerusalems frelse» (v 38).

Disse som trodde på løftet i den gamle pakten, tilhørte Guds sanne Israel. De som ikke trodde, tilhørte ikke det sanne gudsfolket. De tilhørte nok Israel rent til det ytre. De var israelitter av avstamning, men «det er ikke de kjødelige barna som er Guds barn. Bare dem som er barn ut fra løftet, regner han som Abrahams ætt» (Rom 9,8). Det sanne gudsfolket har til alle tider bare bestått av dem som tror på Guds løfter. Til alle tider gjelder dette ord i Bibelen: «Den som ikke tror, er allerede dømt fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn» (Joh 3,18). «Den som tror på Sønnen, har evig liv» (Joh 3,36). «I ham har alle Guds løfter fått sitt ja» (2 Kor 1,20). «Hadde dere trodd Moses, hadde dere også trodd meg. For det er meg han har skrevet om» (Joh 5,46).

Det er altså ikke slik som noen hevder, og som faktisk mange tror at vi lærer (den såkalte «erstatningsteologien»), nemlig at det fantes ett gudsfolk i den gamle pakt, nemlig Israel, og et annet i den nye, nemlig den kristne kirken. Til alle tider har det bare funnes ett gudsfolk, ett sant Israel, nemlig alle de som tror på Guds løfter om frelse i ham som er den rette Messias, Jesus Kristus, Guds Sønn og Menneskesønnen. De som trodde Guds løfter i den gamle paktens tid, tilhørte alle dette folket. De var den lille resten som ikke hadde vendt seg bort fra Herren og bøyd kne for Ba’al og de andre hedningenes avguder. «Jesaja roper ut over Israel: Om Israels barn var så tallrike som havets sand, skal bare en rest bli frelst» (Rom 9:27, Jes 10:22).

Det samme gjelder nå i den nye pakten. De som tror Guds løfter om frelse og tilgivelse for Kristi skyld, tilhører det samme gudsfolket. Det er de som ikke har vendt seg bort fra Herren og bøyd kne for alle slags avguder, enten det nå er hedenske avguder, materialismens avguder eller tidens falske ånd.

«Det er de som tror, som er Abrahams barn,» skriver Paulus i Galaterbrevet (3,7). Og han skriver videre: «Her er det ikke jøde eller greker, slave eller fri, mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus. Og hører dere Kristus til, er dere Abrahams ætt og arvinger ifølge løftet» (3,27-28). Med andre ord: Ett gudsfolk – enten vi er jøder eller ikke-jøder – som tilhører Kristus.

(Tidskriften Biblicum 1/2024)

 

Jesus, vår følgesvenn i livet

 

Hvor kommer livet fra? Hva er opphavet til livet? Som kristne vet vi svaret: Livet har sitt opphav i Gud. Alt liv, enten det er det naturlige, legemlige livet eller det åndelige livet, har sitt utspring i Guds skapergjerning. Ved sitt allmektige Ord skapte Gud himmel og jord, og fra denne kilden har alle skapninger helt til denne dagen fått livet.

Men Gud har også gjort et annet stort verk, det stor frelsesverket. Kristi oppstandelse fra de døde er dette andre store og herlige skaperverk. Fra denne kilden, fra Jesu åpne grav, flyter det åndelig, evig liv. Ved Jesu oppstandelse fra de døde vet vi at gjenløsningsverket er fullbrakt, at frelsen er bekreftet og beseglet.

Hele vår tro hviler på Jesu frelsesverk. Uten at Jesus hadde lidt på korset for våre synder og stått opp igjen fra graven, hadde vår tro vært uten mening. Den hadde vært forgjeves. «Er Kristus ikke stått opp, da er vårt budskap intet, og deres tro er meningsløs… Men nå er Kristus stått opp fra de døde, som førstegrøden av dem som er sovnet inn» (1 Kor 15,14.20). Vi har en fast og sikker grunn for vår tro. Vår Frelser er ikke død, men lever, og Bibelen sier at alle de som tror på ham, også skal leve.

Men Gud nøyer seg aldri bare med å skape livet. Han vil også at livet skal fortsette. Han vil at det skal styrkes og vokse. Dette gjelder det legemlige livet, men det gjelder like mye det åndelige livet.

Offeret på Golgata og oppstandelsen på den tredje dagen, dette fullbrakte verket, er den faste, sikre grunnen for vår tro. Men for at vi gjennom dette livet skal nå fram til målet, trenger vi å bli ledet og bevart i troen. Det er nødvendig at Jesus går sammen med oss gjennom livet. Vi klarer oss ikke uten ham. Uten ham vil troen slokne og det åndelige livet dø ut, og vi når ikke fram til målet, det evige livet hos Gud.

I dagens evangelium om de to Emmaus-vandrerne får vi en fin undervisning i hvordan Herren Jesus leder oss og går sammen med oss gjennom livet. De to disiplenes vandring fra Jerusalem til Emmaus kan vi sammenligne med vår vandring gjennom livet.

Les videre

 

 

 

 

Påsken den gang, på ny og for evig

Våren kommer. De kristne feirer påske. Halleluja! Jesus lever! Og fordi han lever, skal vi også leve!

Påsken den gang

Da tiden for vårens første fullmåne nærmet seg, begynte Guds folk i Det gamle testamentet med sine påskeforeberedelser. Fedrene og sønnene deres drog ut på marken. Kornet som hadde sugd til seg vinterens regn, var klar til å høstes. Grønnsakene var grønne. Likeså hvetemarkene. De skulle være klar til å høstes inn om 50 dager.

Kvinnene arbeidet innendørs med rengjøringen. Kosten sopte det rent i alle kroker. Herren hadde bannlyst all surdeig i sju dager hvert år. Etter at rengjøringen var ferdig, skulle det ikke finnes så mye som en liten brødsmule en gang. De jødiske kvinnene adlød Herrens befaling til punkt og prikke. Men det skulle bli brød. Mødrene hadde gjemt nok mel fra forrige års innhøsting slik at de kunne bake matzah-brødene. De var egentlig en slags kjeks – flate og smakløse – brød for slaver.

Ingen hebreer tenkte på slaveri når det var vår. En vår mange år tidligere hadde Herrens arm slått alle førstefødte hos de egyptiske slavedriverne. Det hendte ved tiden for fullmåne. Døden rev med seg tusenvis av liv, men ikke en eneste døde i de israelittiske slavenes hus. Blodet som var strøket på dørstokkene sikret at ingen liv gikk tapt, slik Gud hadde lovet.

Fire netter gjenstod. En prosesjon med fedre vandret i en enkel kø til levittens hus. Hver mann leide med seg et årsgammelt lam eller kje. Dyrene brekte mens de ventet. Levitten hilste på sine besøkere, en etter en. Han snakket om kornhøsten mens hendene hans grep om de små dyrene. Han kontrollerte hodet, kløp dem i låret, trykte på magen og strøk over ullen. Ingen av lammene ble forkastet. Fedrene hadde gjort et godt valg.

Skumringen var bare noen timer borte. Det var 14 dager siden bukkens horn hadde forkynt nymånen. Med store problemer hadde fedrene til slutt klart å fjerne lammene og kjeene fra barna. De utvalgte hadde vært barnas lekekamerater helt siden besøket hos levitten.

Taust og alvorlig ble handlingen utført. Et raskt kutt med kniven som trengte igjennom en blodåre på siden av den ullete halsen. Ingen bein ble brukket. Døden fulgte på blodet. Guttene hjalp sine fedre med å flå, rense og tre dyrekroppene på lange trestokker og plassere dem over en seng av glohet kull.

Mødrene dekket et lavt bord. Puter ble lagt fram til alle familiemedlemmene, og to ekstra til enken og hennes sønn i nabohuset. Far satte seg øverst ved bordet. Framfor ham lå matzah-brødene, en vinkrukke, et stekt lam og tallrike bitre urter fra hagen. I det mørket falt på, tente mor oljelampen. Lyset fra lampen lyste opp de smås reinskurte ansikter. I kor stilte de det spørsmålet som skulle stilles hvert år: ”Hva er det som skiller denne natten fra alle andre netter?”

”Ja, far,” spurte den eldste, ”hvorfor bitre urter?”

”Fordi slaveri er bittert, min sønn, slik som det var i Egypt og som det fortsatt er der mennesker ikke ærer den Allmektige i sine liv.”

”Hvorfor stekt lam?” spurte den andre. ”Hvorfor serveres det sammen med blodrød vin?”

”Fordi den Allmektige brøt Egypts jerngrep da han sendte død til våre slavedriveres hjem. Et offer reddet oss. Blodet fra et lam gjorde at døden gikk forbi våre forfedres dører.”

”Hvorfor usyret brød?” spurte den tredje.

”For oss er brød livet. Den Allmektige oppeholdt livet hos dem som forlot Egypt da han gav dem manna. Han gir oss manna uten surdeig, likesom han gir oss liv uten synd.”

Under en typisk påskekveld ble det stilt mange spørsmål. Fedrene underviste sine barn. De sang sanger og resiterte salmer. Festen varte til grålysningen og det ikke var mer igjen å spise og snakke om. Den følgende uken var matzah det eneste de fikk å spise. En gang hvert sjuende år kom sabbaten dagen etter påske. Men hvert år, dagen etter sabbaten, uansett hvilken dag sabbatsfesten kom på, gikk far og sønnene ut på marken. Med et kraftig svep med sigden skar de en stor bunt med korn hver. Denne førstefrukten av innhøstingen viftet de med mot himmelen i takknemlighet og fullkommen glede.

Påsken på ny

Jesus feiret påske. Han gjorde det da han ved 12 års alder ble en lovens sønn. Han gjorde det igjen den natten før han døde. Fire dager tidligere hadde han ridd på et esel til templet, til plassen der levittene inspiserte påskelammet. Han hadde bedt om at den øvre salen skulle settes i stand. Der satte Jesus seg ned sammen med sin ”familie” – de tolv – ved solnedgangen på skjærtorsdagen. Foran ham stod de bitre urtene, det stekte lammet som ble servert sammen med vin og usyret brød.

”Hvem skal bli den største i himmelriket?” spurte en.

Jesus svarte med å vaske disiplenes føtter.

”Er det jeg?” spurte en annen.

Jesus dyppet bitre urter og matzah i sausen fra lammet og rakte ham denne maten med dens eldgamle budskap, som en appellering til den villfarne Judas. Han lyttet ikke.

Jesus brøt brødet som svar på de dype, evige spørsmål som alle mennesker stiller seg. Han tok kalken og velsignet begge.

”Dette er mitt legeme,” underviste Jesus.

”Dette er mitt blod,” fortsatte han.

”Gitt og utgytt for dere til syndenes forlatelse,” lovet han.

Denne natten var ikke lik noen annen natt. Det jødiske døgnet som begynte ved solnedgang på torsdagskvelden, sluttet ved solnedgang på langfredag. Et uskyldig Lam, uten flekk eller lyte, ble ført bort for å slaktes. Dine og mine synder spikret ham fast til et trekors. Ingen bein ble brukket.

”Det er fullbrakt,” sa Jesus.

Påsken fikk til slutt sin fulle oppfyllelse. Den ble forkynt ved at forhenget i templet revnet på midten. Men ikke før sabbaten var over og tidlig på den første dag i uken, på den tredje dagen etter jødisk regnemåte, hadde døden gått forbi. Jesus fra Nasaret rørte seg i sin grav. I det øyeblikk ble han det første liv som for evig ble høstet inn fra dødens forbannelse. Jesus ble ”førstegrøden”, som apostelen Paulus seinere skrev, ”av dem som er sovnet inn”.

Påsken for evig

Fordi han lever, skal jeg også leve. Denne påske skal jeg løfte mine hender mot himmelen i takknemlighet og fullkommen glede. Jeg skal vifte med dem nøyaktig som mine jødiske brødre gjorde for så lenge, lenge siden.

Av John C. Lawrenz

 

Hosianna – Davids sønn

Dagen etter ble det kjent i den store folkemengden som var kommet til festen, at Jesus var på vei inn i Jerusalem. Da tok de palmegrener og gikk ham i møte, og de ropte: Hosianna! Velsignet være han som kommer, i Herrens navn, han som er Israels konge!(Joh 12, 12-13)

 

Betania lå på passelig avstand fra Jerusalem til å gi Jesus og disiplene hans litt fred og ro. Det var for langt for fromme jøder å gå på sabbatsdagen. De gamle rabbinerne hadde satt en grense for hvor langt man fikk reise på hviledagen. Om jøder gikk lenger enn rabbinerne hadde bestemt, ble de anklaget for å ha arbeidet på sabbaten. Men omtrent en time etter at sabbaten hadde opphørt ved solnedgang, begynte det å komme folk fra Jerusalem til Betania.

De som ikke hadde stanset med Jesus på fredagen men gått videre til Jerusalem, spredte der nyheten om at Jesus hadde kommet til Betania. Så snart sabbaten var over, kom grupper av folk til Betania mens mørket falt på, ikke bare for å få se Jesus, men også Lasarus. Det må ha summet av snakk og forventning i Betania den kvelden. I Jerusalem la øversteprestene planer om å drepe både Jesus og Lasarus ettersom det var så mange som vendte seg til Jesus i tro siden han hadde vakt opp Lasarus fra de døde.

Da solen gikk opp neste morgen, så den lille byen Betania ut som en livlig markedsplass hvor kjøpmennene delte ut mat. Det var folk overalt. De snakket, lyttet og ventet på å få se et glimt av Jesus eller Lasarus. Vanligvis ville jødiske familier ha vært opptatt med påskefeiringen denne dagen. Dette var dagen da hver familie valgte seg ut  påskelammet sitt. Disse menneskene hadde isteden kommet til Betania for å lete etter Jesus.

Jesus var kommet for å feire påske. Til tross for motstanden fra øversteprestene, ledet han mengden mot Jerusalem. Jeg tenker meg at en følelse av høytid bredte seg blant dem. Det må ha vært som om alle Jesu under, alle hans prekener, alle hans lignelser, ja, alle profetiene i Det gamle testamente nådde sitt høydepunkt i en stor bølgetopp av henførelse og fest. Snart forvandlet folkemengden de to blinde tiggernes rop utenfor Jeriko til en lovsang til Davids sønn.

Like før han kom fram til Jerusalem, stanset Jesus og sendte foran seg to disipler til den lille landsbyen Betfage ved Oljeberget for å hente en eselfole. Da de kom tilbake, bredte noen ut sine kapper på folen. Folkets lovsang brøt ut i høylytte og vedvarende hosiannarop da Jesus steg opp på eselfolen og red mot Jerusalem. Om og om igjen ropte folk: «Hosianna! Velsignet være han som kommer, i Herrens navn. Hosianna i det høyeste!» Noen la sine kapper på veien foran folen. Andre klatret opp i palmene og skar av grener for å legge dem foran Herren. Alt dette skjedde spontant mens mengden foran og bak Jesus fortsatte å rope: «Hosianna i det høyeste!»

Noen fariseere som var med, ville at Jesus skulle roe dem ned, men han svarte: «Dersom de tier, skal steinene rope» (Luk 19, 40). Fra høyden så han Jerusalem som var målet for den lange ferden. Fra Oljeberget kan man se ut over hele byen. Det er fortsatt et vakkert syn for alle pilegrimer.

Jesus stanset. Det var mange som stanset for å betrakte Jerusalem fra Oljeberget og prise Gud for at reisen hadde gått bra. Slik stanset også Jesus, og han gråt. Hans tårer kom ikke av glede over endelig å ha kommet fram til Jerusalem eller over hosiannaropene fra folkemengden. Nei, det var sorgens tårer over Jerusalems vantro. Nedenfor seg så Jesus templet, som ytterst var omgitt av bymuren og innerst av tempelmuren. Hvor storslagent synet enn var, så var templet likevel sentrum for motstanden mot Jesus. Der hadde overprestene bestemt at de skulle drepe ham. Jesus gikk inn i Satans festning, og han gråt over dem. «Om også du på denne dagen hadde forstått hva som tjener til fred! Men nå er det skjult for dine øyne» (Luk 19, 42). For en kjærlighet Jesus hadde, ikke bare til oss, men også til sine fiender!

Hosiannaropene fortsatte. Når folket i Jerusalem oppdaget at han som hadde vakt opp Lasarus, var i anmarsj, gikk de ut for å møte ham. Opptoget gikk det siste stykket ned og passerte gjennom porten som førte inn til Jerusalems gater. For en dag! For en hendelse! Det er ikke å undres over at alle fire evangelistene gjengir den. Akkurat denne dagen da jødene skulle velge ut lammet til påskefeiringen, kom Jesus, Guds lam, til templet. Han var den Gud hadde utvalgt, Guds offerlam, som førtes til templet for å slaktes.

Johannes forteller at disiplene ikke forstod alt dette før etter at Jesus var blitt forherliget. Vi har fordelen av å kunne se tilbake på disse hendelsene gjennom de samme disiplers øyne når de siden hadde forstått alt sammen. Palmesøndagen var en stor dag ettersom Guds plan bare var en uke fra sin fullbyrdelse. Gud hadde talt om den i århundrer, ja, helt fra Adams og Evas tid. Til slutt hendte det, og jeg forstår det. Jeg får også lyst til å prise Gud!

BØNN: Pris og takk til deg, Herre Jesus! Du er Guds lam for meg. Noen ganger blir min takksigelse halvhjertet og tankeløs i min grå hverdag. Hjelp meg, Herre Jesus, å forstå at du kommer til å gjøre min lovsang fullkommen i himmelen når jeg sammen med dine tusen på tusen får synge: «Verdig er Lammet som ble slaktet, verdig til å få all makt og rikdom, visdom og styrke, ære, pris og takk (Åp 5, 12). Gjenoppvekk forundringen i mitt hjerte hver dag, slik at jeg fylles av oppriktig og inderlig takksigelse. Amen.

 

 

 

HVORFOR rammes vi av lidelser?

«Hva han tar, og hva han giver, samme Fader han forbliver,» synger vi i en sang av Lina Sandell. Hun hadde opplevd mye av sykdom og sorg, og her må hun ha lest Job 1,21: «Herren ga, Herren tok, velsignet være Herrens navn.» Disse ordene sa Job like etter å ha mottatt tragiske nyheter: Plutselig var de store kamel- og eselflokkene hans og alle oksene blitt stjålet og mange av tjenerne hans drept. Og: de ti sønnene og døtrene hans var omkommet i et selskap. Selv om han var knust av sorg, trodde Job fortsatt på Herren.

Men litt senere, etter også å ha blitt rammet av en pinefull hudsykdom, ønsker stakkars Job bare å dø. Noen venner som er kommet for å trøste ham, begynner i stedet å prøve å finne svar på «hvorfor». De mener at bare ugudelige mennesker blir rammet av nød som dette; årsaken til Jobs lidelser må derfor være en alvorlig, skjult synd. Men Job protesterer, selv om også han spør seg «hvorfor». Han vet ikke at Anklageren (djevelen) hadde vært aktiv i kulissene og påstått overfor Gud at Jobs gudsfrykt var falsk; den ville nok straks fordufte hvis han mistet alt det gode Herren hadde skjemt ham bort med. Da lot Gud fienden få frie hender. Men han satte en grense: Jobs liv måtte spares.

Herren «tok», men altså indirekte – for det var fienden som sendte plagene, og Gud tillot det. … I Bibelen ser vi at Gud 1) tillater at vonde ting skjer, uten at det betyr at han er likegyldig og ikke bryr seg. 2) Iblant hindrer han ondskapsfulle planer fra å bli realisert, eller 3) han styrer onde gjerninger i den retning han vil, de vendes til noe godt. Og vi ser 4) at Gud begrenser skadeverk, som med Job, da han satte en grense for fienden. Ellers var det jo også noen ganger Gud selv som i rettferdig vrede sendte landeplager og katastrofer.

Alle våre «hvorfor» får vi ikke svar på her i tiden, Gud holder en del ting skjult for oss. Men vi bør forstå at sykdom, lidelser, sorg og død bare er å forvente her i syndefallets verden. Og at selv om denne verdens fyrste er vred og gjør mye skade, er det likevel Gud som har kontrollen.

Sykdom og ulykker kan ramme absolutt alle. Herlighetsteologer (jf. Jobs venner) tar feil når de mener lidelser i en kristens liv må skyldes at noe er galt med personens tro. Jesus snakket i Luk 13,1-5 om de omkomne i to nylige katastrofer; Mener noen at disse var større syndere enn andre, siden det gikk så ille med dem? Nei, slik er det ikke, sa han, og la til: «Men dersom dere ikke vender om, skal dere alle omkomme slik som de.»

Pandemier og katastrofer minner oss mennesker på hvor forgjengelig alt er her i verden, og bør lede til omvendelse. I endetiden skal det være jordskjelv og pest, så folk blir forskrekket og forvirret (Luk 21), slik som vi ser nå. Evigheten rykker nærmere.

Men: «Frykt ikke, for jeg er med deg!» sier Herren til sine barn, «se deg ikke engstelig omkring, for jeg er din Gud. Jeg styrker deg og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferdighets høyre hånd» (Jes 41,10). Jesus bar våre sykdommer, smerter og hele verdens synder (Jes 53,4-5). I Ordet og sakramentene har vi fått antistoff mot syndens dødelige smitte. Ved Jesu sår er vi helbredet. Og med Job kan vi si: «Jeg vet at min gjenløser lever!» (Job 19,25). Vi er blitt forent med vår Frelser i dåpen og har et sikkert håp om evig liv.

Når Gud lar oss gjennomgå prøvelser vi ikke ser noen mening i, spør vi «hvorfor». Men vi kan uansett stole trygt på at han lar alt som skjer tjene til det beste for sine troende. Han oppdrar oss ved kors og trengsel, så vi ikke skal forville oss vekk fra ham. Lina Sandell sier: «Og hans mål er dette ene: Barnets sanne vel alene», «Ingen nød og ingen lykke skal av Herrens hånd dem rykke,» og: «Gled deg, da, du lille skare! Jakobs Gud skal deg bevare».

(Tor Jakob Welde)

 

 

Den rette pris

«Gud sendte sin Sønn… for å kjøpe dem fri som stod under loven» (Gal 4,4-5).

Apostelen Peter skriver: «Dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra det tomme liv dere arvet fra fedrene; det var med Kristi dyrebare blod» (1 Pet 1,18-19). Johannes skriver: «Jesu, hans Sønns blod renser oss for all synd» (1 Joh 1,7). Og Paulus skriver: «I ham har vi forløsningen som ble vunnet ved hans blod, tilgivelse for syndene» (Ef 1,7). Og vi leser i Luthers lille katekisme: «Han har gjenløst meg… ikke med gull eller sølv, men med sitt hellige, dyrebare blod.»

I de siste tiårene har politisk korrekte kirkeledere og liberale bibeloversettere funnet denne «blodteologien» i Bibelen så usmakelig at de faktisk har forandret visse steder i bibeloversettelsene. De har erstattet ordet «blod» med ordet «død». Det er vanskelig nok for dem å snakke om å være kjøpt fri ved Guds Sønns død, enda vanskeligere er det for dem å snakke om å være kjøpt fri ved Guds Sønns blod.

Men den rette prisen for vår gjenløsning var likevel ingenting mindre enn Guds Sønns blod. Vi kan ikke fjerne blodteologien fra Bibelen. «Gud sendte sin Sønn… for å kjøpe dem fri som stod under loven,» og den loven er uløselig knyttet til blod.

I hele den loven som Kristus kom for å oppfylle, tales det om blod. Vi leser om blodet som ble malt på dørstolpene under den første påsken, likeså om blodet som skulle stenkes på prestenes klær og på alle dem som deltok i gudstjenesten, og som skulle helles over alteret. Og vi hører om den blodige slaktingen av offerlammet. Det gammeltestamentlige prinsippet var at «livet er i blodet» og «uten at blod blir utøst, blir ikke synd tilgitt».

Vi trenger ikke bli sjokkert over dette. Vi lever i en blodig verden, fra blodsutgytelsene på abortklinikkene til blodsutgytelsene på slagmarkene. I vår tid forstår vi meget godt at synden fører med seg blodsutgytelser, og at noen ganger må noen betale med sitt blod på slagmarken for at frihet og fred skal kunne gjenopprettes.

Den rette prisen for vår gjenløsning – Guds løsepenge som han betalte for å kjøpe oss fri fra syndens, dødens og helvetets slaveri – var ingenting mindre enn Jesu blod. Men denne høye prisen viser samtidig hvor dyrebare vi er. Og den viser hvor elsket vi er av Gud.

Just som jeg er – så syk og trett,
i synd og skam, i mørke tett,
la blodet rense bort hver plett!
Jeg kommer, o Guds Lam, til deg.

 

 

Bibelens lære om kirkefellesskap

1. Fra synder til helgen

Kirken i egentlig betydning er de som har en sann tro på Jesus Kristus. Hvordan har denne kirken blitt til? Hvordan blir en fortapt synder et medlem av denne kirken? Et medlem som for Kristi skyld kalles “hellig” eller “helgen” samtidig som han er en synder?

Kirken er Kristi kirke. Paulus skriver til efeserne at “Kristus elsket kirken (forsamlingen) og ga seg selv for den, for å gjøre den hellig og rense den med badet i vann, i kraft av Ordet. Slik ville han selv føre kirken fram for seg i herlighet, uten den minste flekk eller rynke. Hellig og uten feil skulle den være” (Ef 5,25-27).

På grunn av Kristi hellige liv, lidelse og død har Gud erklært hele verden rettferdig og er nå forsonet med hver eneste synder, som Paulus vitner om: “For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss” (2 Kor 5,19).

Dette er gode nyheter eller evangelium for en fortapt synder, og dette evangeliet går nå ut til syndige mennesker med nådig innbydelse: “Ånden og bruden sier: «Kom!» Og den som hører det, skal si: «Kom!» Den som tørster, skal komme, og den som vil, skal få livets vann som gave” (Åp 22,17).

Det er gjennom evangeliet i ord og sakrament Kristus oppsøker og kaller synderen, ved å fortelle ham at hans synder er tilgitt. Alle som angrer og tror evangeliet, er rettferdiggjort og har denne tilgivelsen som sin personlige eiendom. “For vi hevder at mennesket blir rettferdig ved tro, uten lovgjerninger” (Rom 3,28). Som Guds barn har den kristne fred med Gud (Rom 5,1).

Denne troen, ved hvilken man tar imot syndenes tilgivelse og barnekåret hos Gud, er Guds verk og Guds gave, skapt og gitt oss gjennom Guds rene evangelium. “Dere var en gang døde på grunn av misgjerningene og syndene deres … For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv” (Ef 2,1.8-9).

Gud, Den Hellige Ånd, skaper og bevarer troen i den kristne gjennom evangeliet i Ordet, dåpen og nattverden. Siden det er ved disse midlene – og bare ved dem – Gud gir sin nåde til menneskene og gjør dem til slike som nyter godt av denne nåden ved troen, kaller vi Ordet og sakramentene for nådemidler.

Les videre

 

 

Guds menighet er jordens største under

Blant «verdens sju underverker» i oldtiden var Keopspyramiden i Egypt. De seks andre underverkene er i dag borte, mens denne pyramiden fortsatt består. Et imponerende byggverk. Den består av ca. 2,3 millioner steinblokker med en gjennomsnittsvekt på ca. 2,5 tonn, mens noen av steinene veier opptil 15 tonn. Den er utrolig nøyaktig bygget med hensyn til symmetri – nesten så perfekt som det går an. På en ny liste (2007) over sju nyere «verdens underverker» er Den kinesiske mur inkludert. Denne 7200 kilometer lange muren regnes som verdens største byggverk. Det sies iblant at det er den eneste menneskeskapte strukturen som er synlig helt fra månen. En del astronauter har imidlertid protestert mot dette, de avviser at det er mulig å se muren så langt bortefra.

Det underverket vi her skal konsentrere oss om, kan ifølge Bibelen også sammenlignes med et byggverk. Og dette er «jordens største under», som det kalles i Ronald Fangens kjente salme.1 Vi snakker om Guds menighet eller forsamling, eller kirke som det også gjerne kan oversettes, det greske ordet ekklesia med grunnbetydningen «de som er kalt ut». Guds menighet er alle de menneskene over hele jorden som tilhører Gud ved troen på Kristus, troen på syndenes tilgivelse på grunn av Jesus og hans fullbrakte frelsesverk. «Dere er alle Guds barn ved troen, i Kristus Jesus» (Gal 3,26). De er blitt forent med ham – og med hverandre – gjennom denne felles troen som de har fått i gave.

Les videre

 

 

 

Som KRISTI kjærlighet

C.F.W. Walther skriver i en bryllupspreken:

«Kristus elsker sin kirke, han ikke bare later som. Ikke bare med ytre fremtoning og handlinger, men inderlig, av hjertet, slik at han nærer den med sin egen kropp og gir den å drikke av sitt eget blod. Så helhjertet bør den kristne mannen elske sin hustru.

Videre elsker Kristus sin kirke selv om hun er full av urenhet. Istedenfor å skille seg fra henne, dekker han over syndene hennes med sin egen rettferdighet. Med en slik tålmodighet bør også den kristne ektemannen elske sin hustru, selv om hun har sine svakheter og skrøpeligheter. Han bærer over med disse svakhetene, og ønsker ikke på grunn av dem å bli fri igjen, men tenker heller slik: Jesus, min sjels brudgom elsker meg, selv om jeg er en fattig synder som skuffer ham daglig, han kaster meg likevel ikke ut av den grunn. Hvorfor skulle jeg da ikke elske min kone selv om hun ikke er perfekt!»

Walther påpeker også hvordan Kristus elsker sin kirke i praksis, i faktiske gjerninger, sørger for henne, ikke lar henne mangle noe godt, beskytter henne i fare, trøster henne i sorg. Og slik bør den kristne mannen gjøre mot sin kvinne, med stor standhaftighet; «ingen ulykkesstorm må få slukke iveren» i hans kjærlighet. «Selv lange år med sykdom må ikke få svekke den gjensidige kjærligheten mellom mann og kone, men heller utdype den, før til sist det sluknende øyet lukkes av en kjærlig hånd i dødens stund.»

(C.F.W. Walther, The Word of His Grace. Occasional and Festival Sermons, Mankato 1978, s. 174ff)

 

 

Om jeg bare hadde hatt sterkere tro

«I ham kom også dere til tro da dere hørte sannhetens ord, evangeliet om deres frelse» (Ef 1,13).

«Å, om jeg bare hadde hatt en slik tro!» Et slikt hjertesukk kan vi komme med iblant. Men når vi beundrer troen til en annen kristen bror eller søster, må vi ikke glemme at vi også har fått store velsignelser av Gud. Vi er også medlem av de troendes familie. Som Luther påminner oss om: «Jesus døde ikke bare for Peter og Paulus, men også for deg.» Og i de guddommelig inspirerte ordene til Paulus leser vi: «I ham kom også dere til tro.»

Hvilken ære er det ikke å bli regnet sammen med store troens menn og kvinner som Abraham, Paulus, Peter, Jakob, Johannes og Maria! Ja, for hver den som tror, tilhører den samme troende menighet som dem. Vi er hver for oss inkludert i de troendes familie.

Tenk på hvordan vår Herre Jesus gikk fram da han levde på jorden. Hvor ofte forlot han vel ikke de store massene for å helbrede eller trøste den enkelte. På Golgata ba han ikke bare for den store mengden, men han forsikret også en enkelt synder: «I dag skal du få være med meg i Paradis.» Etter sin oppstandelse viste han seg for de elleve disiplene på én gang og for over fem hundre troende samtidig. Men han møtte også Maria Magdalena personlig.

Da du ble døpt, opprettet den treenige Gud en pakt med deg personlig. Jesus ble født, led, døde og sto opp igjen ikke bare for hele menneskeheten, men for deg personlig. Guds store frelsesplan ble satt i verk ikke bare for alle andre syndere, men for deg som kanskje kjenner deg som den største blant syndere. Hans nåde og fred vil gi deg styrke i din kamp mot synden. Guds nåde blir lovet deg i «sannhetens ord, evangeliet om din frelse». Hans fred vil gi deg styrke i livets mange sorger og plager.

Ja, vi kan gjerne beundre andre kristnes tro og se opp til Bibelens troshelter. Men la oss ikke glemme at vi har den samme Frelser som dem, og vi har hørt det samme ordet som dem. Likesom dem vil også vi vokse i troen ved dette ordet, «sannhetens ord», som er evangeliet om vår frelse.

Synden skal meg ikke skremme:

Jeg er døpt i Jesu navn.
Faderen min skyld vil glemme,
føre meg til himlens havn.
Der mitt hjerte trøsten finner,
der min sjel sin renhet vinner.
Jesus, i ditt dyre blod
har jeg frihet, kraft og mot.

 

 

Hva er en luthersk bekjennelseskirke?
Hvorfor er det nødvendig med en bekjennelseskirke?
Hva skiller den ifra folkekirken?

 

Det eksisterer en inderlig, ubrytelig enhet mellom alle medlemmene av den usynlige kirken. Alle de troende er allerede ett. De er ett legeme, en familie. Denne enhet eksisterer på tvers av alle grenser, det være seg raseskiller, kulturforskjeller, kirketilhørighet osv. Vi kan være uvitende om enkelte lærer i Skriften. Det kan være ting i Bibelen vi ikke har forstått helt – noe det alltid kommer til å være (1 Kor 13,12). Likevel tilhører vi den kristne kirke på jorden om vi bare tror på Jesus Kristus som vår Frelser fra synd.

Men selv om vi som troende allerede er ett, er det Guds vilje at vi også i den synlige kirke skal være ett. Gud vil ikke at vi skal strides. Gud vil også læreenhet. En slik læreenhet eksisterer ikke i dag, som vi jo alle vet. Den synlige kirke er delt opp i mange forskjellige kirkesamfunn. En slik splittelse er et stort anstøt, både for verden omkring oss og også for svake troende og nyomvendte. Det er ikke til Guds behag.

Dessverre er det ofte slik at det er de som vil holde seg til Skriften alene som får skylden for splittelsen innenfor den synlige kirke. Men Bibelen plasserer ansvaret et annet sted, nemlig hos «dem som skaper splittelse og fører andre til fall ved å gå imot den lære dere har tatt imot» (Rom 16,17). Paulus skriver til sin unge medarbeider Timoteus: «Det skal komme en tid da folk ikke lenger kan tåle den sunne lære; men slik de finner det for godt, skal de ta seg lærere i mengdevis, for de vil ha det som klør i øret» (2 Tim 4,4). Slike er det som er årsak til splittelsene innenfor kristenheten. (Jfr. også Apg 20,29-30; 2 Tim 2,16-18).

Selv om Gud vil at vi skal arbeide for enhet, vil han også at vi samtidig skal vokte oss for «falske profeter» (Matt 7,15; Tit 3,10; Åp 2,14-16) og ikke ha noe med dem å gjøre. En falsk lære kan ikke skape tro eller lede mennesker på rett vei.

Gud vil at vi skal være ett i tro og lære. Paulus skriver til den splittede menigheten i Korint: «Brødre, jeg formaner dere i vår Herre Jesu Kristi navn at dere må vise enighet (ordrett: at dere alle taler /gresk legete/ det samme). La det ikke være splittelse blant dere, men la alt komme i rett stand, så dere har samme syn og samme tanke» (1 Kor 1,10). Derfor skal de kristne hele tiden arbeide for en sann enhet. Denne enhet oppstår ikke når vi bare slutter oss sammen i ytre sammenslutninger (som f.eks. Kirkenes Verdensråd, Det lutherske verdenforbund etc.) uten først å ha blitt enige om hva vi tror og lærer ut ifra Skriften. En slik enhet kan umulig være en sann enhet, fordi den bare glatter over uenigheten.

En sann enhet blant de kristne kan bare oppstå dersom alle er villig til å bøye seg for det som står skrevet. En ydmyk holdning først og fremst til Guds Ord er det som kreves. Jesus sa: «Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri» (Joh 8,31-32). I stedet for en ovenfra-nedad-holdning til Bibelen skulle vi «skjelve» mer for Guds Ord (Jes 66,2). Og vi skulle ta «hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus» (2 Kor 10,5).

En enhet som oppstår på grunnlag av et alvorlig og ydmykt studium av Skriften, blir til Guds ære og til menneskers velsignelse. En kirke som virkelig er ett, kan med frimodighet gå ut i verden og forkynne evangeliet og gjøre mennesker til disipler ved å døpe og lære dem alt det Kristus har befalt (Matt 28,20).

Les videre

 

 

 

SKAPT I GUDS BILDE – hva vil det si?

Det står i skapelsesberetningen at menneskene ble skapt «i Guds bilde». Mistet menneskene Guds bilde i og med syndefallet? Eller er hvert menneske, troende eller vantro, fortsatt i Guds bilde?

Svar: Luthers definisjon er nok den beste: «Guds bilde» betyr at «menneskene ikke bare ligner på Gud på den måten at de har et intellekt og en vilje, men at de er bærere av Guds likhet, dvs. har et intellekt og en vilje som gjør at de forstår Gud og vil det som Gud vil». Både troende og ikke-troende har et intellekt og en vilje. Men menneskenes fullkomne kunnskap om Gud og deres viljes harmoni med Guds vilje gikk tapt i og med syndefallet.

Når et menneske blir født på ny ved evangeliet om Kristus, blir det etter sitt nye menneske Guds bilde på ny. Paulus skriver om de troende: «Dere har kledd av dere det gamle mennesket og dets gjerninger og iført dere det nye, det som blir fornyet etter sin skapers bilde og lærer ham å kjenne» (Kol 3,9-10). «Kle dere i det nye mennesket, som er skapt i Guds bilde til et liv i sann rettferd og hellighet» (Ef 4,24).

Alle lutherske teologer er ikke enige om hvorvidt «Guds bilde» kan tilskrives et uomvendt menneske etter syndefallet i BEGRENSET grad. Dersom ordet «bilde» tolkes som innbefattende menneskets intellekt, vilje, moral, bevissthet etc., kan man gjøre det. Men det er i bedre samklang med Bibelens bruk å først og fremst forstå «Guds bilde» som evnen til et liv i full harmoni med Gud, noe som det falne mennesket har mistet – og bare kan få tilbake i Kristus. HAN er Guds bilde uten noen begrensning. «For denne verdens gud har blindet de vantros sinn, så de ikke ser lyset som stråler frem fra evangeliet om Kristi herlighet, han som er Guds bilde» (2 Kor 4,4).

Seth Erlandsson, fra boken «Frågor och svar om Bibeln», Biblicums förlag, 2013.

Bestilles frahttps://biblicum.nu/

 

Død for alle

Synden kom inn i verden på grunn av ett menneske, og med synden kom døden. Og slik rammet døden alle mennesker fordi alle syndet (Romerne 5,12).

Da Adam syndet, kom synden inn i verden. Og hånd i hånd med døden kom smerte og uro, lammelser og schizofreni og alle andre mentale og fysiske handikapp. Døden førte også med seg en aldringsprosess, med tap av bevegelighet, syn og hørsel, og tap av elskede familiemedlemmer og venner. Sammen med den fysiske døden kom den åndelige døden, som førte til et fullstendig forderv for hele menneskeheten. Fordi døden og dødens ledsagere eksisterer iblant oss, blir alle skadelidende og alle dør.

Bibelen lærer tydelig at Gud tilregnet alle mennesker Adams og Evas synd. Med andre ord bestemte Gud at Adams synd var alles synd. Mange mennesker protesterer mot denne domfellelsen fra Gud. De stiller spørsmål ved at en eneste persons synd kan tilregnes hele menneskeslekten. Alle mennesker burde vel få skylden bare for sine egne onde gjerninger, sier de. Men Guds rettferdighet bestemmes ikke ut fra våre tanker om rettferdighet. Spørsmålet burde ikke være «Hva er rettferdig?», men «Hva lærer Bibelen?»Bibelen lærer tydelig at Adams synd tilregnes alle. Den lærer også at alt Gud gjør er rettferdig og berettiget (5 Mos 32,4).

Bibelen plasserer spørsmålet om Guds rettferdighet i sitt rette lys når den sier at Gud ikke bare tilregner alle mennesker Adams synd, men at han også tilregner alle mennesker Kristi rettferdighet. Paulus sier: «Som ett menneskes fall ble til fordømmelse for alle mennesker, slik fører ett menneskes rettferdige gjerning til frifinnelse og liv for alle» (Rom 5,18). De som anklager Gud for å være urettferdig, burde være konsekvente. Når de avviser det som urettferdig at Gud tilregner alle mennesker Adams synd, må de også avvise det som urettferdig at Gud tilregner alle mennesker Kristi rettferdighet. Men da har de forkastet evangeliet.

Alle slike problemer forsvinner når vi erkjenner at Gud faktisk var rettferdig. Gud var mer enn rettferdig da han sendte sin enbårne Sønn for å lide og dø for menneskehetens synder. Jesus var mer enn rettferdig da han døde for alle, til og med for dem som mishandler og myrder barn, de som stjeler fra de fattige, de som begår de samme syndene om og om igjen. Gud var mer enn rettferdig da han lot Jesus dø for slike som deg og meg. Gud er god og nådig. Gud er rettferdig.

Herre, takk for at du tilregner meg Kristi rettferdighet. Du er rettferdig! Amen

(Fra Meditations)

 

Den unge Jesus – Guds Sønn
og vår stedfortreder

Det er en velkjent historie som er tema for denne søndagen. Det er en den meget sjeldne beretningen om Jesus som ung gutt. Faktisk er dette det eneste stedet i hele Bibelen der vi kan lese noe om hva som skjedde med Jesus i tiden mellom det som skjedde omkring hans fødsel og flukten til Egypt og da han stod fram offentlig tretti år gammel.

Det fins legender som forteller om den unge Jesus i Nasaret, men ut fra Bibelen vet vi ikke noe annet enn det som står i dagens evangelietekst fra Luk 2. Det er klart at det som skjer her i Jerusalem under denne påsken da Jesus var 12 år gammel, må være veldig viktig for oss ettersom Den Hellige Ånd har inspirert Lukas til å fortelle om den.

Historien er velkjent. Hvert år pleide Josef og Maria å dra til Jerusalem for å feire påske. Nå var Jesus blitt 12 år, og ifølge jødisk tradisjon var han dermed blitt voksen. Alle de bud og forskrifter som Moseloven påla de voksne israelittene, gjaldt dermed også Jesus. Blant alle disse forskriftene var det et bud som sa at påskehøytiden skulle de ikke feire hjemme, men som det står i 5 Mos 16,6, «bare på det stedet som Herren din Gud velger ut til bolig for sitt navn», det ville altså for jødene på Jesu tid si templet i Jerusalem.

Vi ser altså hvordan Jesus helt fra han var barn oppfylte loven for oss. Også den jødiske seremonialloven, alle de ytre lover og forskrifter vi finner i Moseloven, alle den gamle paktens bud og lover, holdt han.

Men om vi går videre i historien, vet vi jo hvordan det gikk. Da påskehøytiden var over, og de skulle begi seg på hjemvei, ble Jesus igjen i Jerusalem uten at foreldrene hans visste om det. De trodde at han var med i reisefølget, noe han altså ikke var. Hvor var den unge Jesus i stedet? Som vi vet satt han blant lærerne i templet, lyttet til dem og stilte spørsmål. Og da Josef og Maria endelig fant ham etter å ha lett etter i ham i Jerusalem i tre dager, sa Maria: «Barnet mitt, hvordan kunne du gjøre dette mot oss? Din og far og jeg har lett etter deg og vært så engstelige.» Men Jesus svarte: «Hvorfor lette dere etter meg? Skjønte dere ikke at jeg må være i min Fars hus?» Eller som det egentlig står i grunnteksten: «Skjønte dere ikke at jeg må være i det som angår min Far?»

Av dette den unge Jesus her sier, lærer vi oss to viktige ting om ham. For det første: Han var Guds Sønn. Og for det andre: Han var vår stedfortreder.

Les videre

Jesu navn

«Da åtte dager var gått og han skulle omskjæres, fikk han navnet Jesus, det som engelen hadde gitt ham før han ble unnfanget i mors liv» (Luk 2,21).

Jesus betyr «Frelser». Men det er ikke det eneste navnet Bibelen gir ham. Hans navn er også Messias eller Kristus som betyr «den salvede». Han kalles Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste. Han kalles Immanuel som betyr «Gud med oss». Alle disse navnene lærer oss hvem han er. Bibelen gir ham også navn som lærer oss hva han har gjort og fortsatt gjør for oss. Jesus er ett av disse navn. Andre navn er «mellommann» og «talsmann».

Jesus er det personnavnet Gud valgte til ham. Engelen som åpenbarte navnet for Josef, forklarte også hvorfor han skulle få det navnet: Du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder. Det er mange som gjennom historien har hatt navnet Jesus. Josva, Moses’ etterfølger, hadde det navnet. Josva (hebr. Joshua) er den hebraiske formen av navnet «Jesus». Han ble også et bilde på Jesus. Han førte Israels barn inn i det land som Gud hadde lovet fedrene. Jesu oppgave er å føre oss inn i det himmelske landet som Gud har lovet å gi alle dem som tror.

Marias sønn er den eneste som helt og fullt fortjener å bære navnet Jesus. Han er en Frelser fra synden og døden, og han skal til slutt føre oss inn i sitt evige rike. Derfor er hans navn over alle andre navn, og Peter forkynner: Det finnes ikke frelse i noen annen, for under himmelen er det ikke gitt menneskene noe annet navn som vi kan bli frelst ved.

Å bli frelst ved hans navn er å bli frelst ved troen på den han er, det han har gjort og fortsatt gjør for oss. Guds Sønn ble menneske for å kunne tre inn i vårt sted. Ved sin lydighet og lidelse har han kjøpt oss fri fra syndens straff. Han har vunnet en full tilgivelse for oss og en rettferdighet som gjelder for Gud. Allerede før du ble født, gikk Jesus i ditt sted for Gud og gjorde det du skulle ha gjort og led det du hadde fortjent for at du skulle gå fri fra dom og straff. Gjennom dette glade budskapet drar han mennesker til seg. Vi kan bare reagere på én av to måter når vi hører dette budskapet. Enten tror vi det budskapet sier, eller så tror vi det ikke. Vi kan ikke forbedre noe eller bidra med noe. Vi kan ikke forandre noe eller gjøre det ugjort. Vi kan bare tro eller forkaste det. Men nå lover Skriften at alle som tror på ham, har fått rett til å bli Guds barn. De som tror på ham, er frelst ved hans navn. Amen.

Stefan Hedkvist

 

En uforutsigbar historie

«Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet Immanuel – det betyr: Gud med oss» (Matt 1,23).

Enkelte historier er ganske forutsigbare. Det er enkelt å tippe hvordan de kommer til å ende. Som regel ender de med en «happy ending» – en lykkelig slutt. «Og så levde de lykkelig alle sine dager!»

Når vi blir eldre, blir forutsigbare avslutninger på historiene mindre interessante. I stedet for å vite hva som kommer til å skje, liker vi at hendelsene tar overraskende og uventede vendinger. Det er ofte slike ting som gjør at en bok blir ekstra spennende å lese og en film mer interessant.

På en måte er julens drama også forutsigbart fordi Gud mange ganger og lang tid i forveien forutsa hva han hadde tenkt å gjøre. Allerede Adam og Eva fikk et løfte fra ham om at en av kvinnens ætt skulle knuse slangens hode (1 Mos 3,15). Kong David fikk løfte om en etterkommer som skulle sitte på hans trone og styre et evig rike (2 Sam 7,12-13). Gud lovet Maria å gi henne en sønn som skulle være «konge over Jakobs hus til evig tid» (Luk 1,33). I mange år hadde Gud fortalt nøyaktig hva han skulle gjøre.

Men likevel ble det som skjedde den første julen så fantastisk at vi har vanskelig for å begripe det med vår menneskelige fornuft. Den evige Gud tok på seg menneskenatur og bodde blant oss. Som evangelisten Matteus forklarer det, var Jesu fødsel en oppfyllelse av det guddommelige løftet som ble gitt gjennom profeten Jesaja: «Jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet Immanuel – det betyr: Gud med oss.» Hvilken overraskende vending i historien!

Martin Luther undret seg med rette: «Gud er utrolig. Barnet ligger i en stall. Det er ikke verdig en vugge eller et teppe. Likevel kalles det Frelser og Herre.» Apostelen Paulus forteller oss noe som var enda mer uforutsigbart om Immanuel: Da Jesus kom til denne jorden, «så han ikke det å være Gud lik som et seiersbytte». Men andre ord, Jesus kom ikke for å bli tjent, som Gud burde ha blitt. Nei, han «fornedret seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset» (Fil 2,6-8).

Gud ble altså menneske for oss og for vår frelse. Og derfor vil vi leve lykkelig med Jesus, Immanuel, alle våre dager!

Jesus, hjelp meg å alltid ta til meg av den store trøsten som ligger i dette at du ble Immanuel, Gud med oss. Amen.

 

 

Folkefrelsar, til oss kom

Nå i den mørkeste tiden på året får vi tenne lys og tenke på han som kom til jorden for å gi oss sin fred midt i verdens ufred og nød, mens vi synger de vakre adventssalmene våre. Som den vi her skal kikke litt nærmere på: Veni, redemptor gentium. Denne juvelen ble skrevet på latin av biskop Ambrosius av Milano så tidlig som på 300-tallet og er dermed en av de aller eldste menighetssalmene vi har.

Folkefrelsar, til oss kom,
fødd av møy i armodsdom!
Heile verdi undrast på
kvi du soleis koma må.

Herrens under her me ser,
ved Guds Ande dette skjer.
Livsens ord frå himmerik
vert i kjøt og blod oss lik.

Salmedikteren er fylt av undring idet han ser fram til feiringen av Frelserens fødsel. Ja, for det at Guds evige Sønn ble menneske, «unnfanget ved Den Hellige Ånd, født av jomfru Maria», er noe helt uten like. Det var forutsagt i Skriften og burde sånn sett ikke ha kommet helt overraskende; likevel er dette noe vi aldri kan slutte å undre oss over. Guds profet hadde talt om at en jomfru skulle føde en sønn, et barn med navn som «Veldig Gud» og «Fredsfyrste» (Jesaja 7,14; 9,6). Og denne lovede Messias skulle samtidig være en enkel «spire» som ble foraktet og ikke regnet for å være noe (Jesaja 53,2-3). Det var armod og nød allerede den natten han kom til verden, et lite menneske av kjøtt og blod som oss, og ble lagt i en krybbe, matfatet til dyrene. Men han er jo samtidig det levende og livgivende Ordet, Gud selv, som står høyt over verden, og alt i verden er blitt til ved ham! (Joh 1,1-3.10). Hvorfor kommer han på denne måten? Noe så underlig!

Denne salmen av Ambrosius fikk en viktig funksjon da feiring av advent begynte å bli vanlig blant kristne fra 400-tallet. Martin Luther laget en ny tysk oversettelse (Nun komm der Heiden Heiland) til adventsfeiringen i 1523. Samtidig omformet og forenklet han den gamle middelaldermelodien (muligens komponert av Ambrosius) som hadde vært vanlig å bruke, til den versjonen vi er mest vant med nå i dag. Siden 1500-tallet har salmen ofte blitt plassert på hedersplassen lengst framme i salmebøkene. Nynorskversjonen her i artikkelen er gjort av Bernt Støylen og står som nr. 1 i Norsk Salmebok 1985.

Les videre

 

 

 

Å kjenne sin besøkelsestid

Iblant kan vi lese i avisen: «Byens befolkning kjente ikke sin besøkelsestid i går kveld,» og da handler det gjerne om at det har vært en flott konsert av en tilreisende kjent artist eller musikkgruppe, men så var det bare noen ytterst få publikummere til stede. Da tenker kanskje vi som leser: «Uff, så dumt at vi gikk glipp av dette! Det er slett ikke sikkert det kommer flere slike anledninger, det er jammen viktig å kjenne sin besøkelsestid.»

Et mye alvorligere eksempel på noen som ikke kjente sin besøkelsestid hører vi om i teksten vår i dag. Skjebnen som ventet Jerusalem og folket der står som en advarsel til oss som lever nå. Om de bare hadde skjønt hva som tjente til fred, til deres frelse! Men det var skjult for dem. Nå var han kommet, Fredsfyrsten, men de tok ikke imot ham. Igjen og igjen hadde de fått høre evangeliet, men de forherdet hjertene sine, gjorde seg harde og stolte.

Kjenner vi vår besøkelsestid? Eller er vi for opptatt med andre ting som vi håper kan gi oss fred og ro i hjertet, lykke og tilfredsstillelse? Denne verdens ting, opplevelser og attraksjoner? Venner og familie? Det å ha god helse? Kunst og kultur? Materialisme? Sviktende ting? Lar vi ofte verdens sorger og gleder oppsluke tanker og sinn, så vi ikke spør noe særlig etter frelse for sjelen?

Det er nå Gud taler til oss og kaller på oss. Må ingen av oss forherde hjertet sitt, men forstå i dag hva som tjener til fred og vende om til Gud.

Legg merke til hvordan Jesus gråter og sørger over Jerusalem. Det er ikke bare at det renner en liten tåre ut fra øyekroken hans. Nei, det greske ordet for «gråte» som er brukt her, handler om å briste ut i tårer og høylytt gråt. Han tenker ikke på seg selv og hulker fordi han er fornærmet og rasende på dette folket som ikke vil ha ham. Nei, hjertet hans er fullt av medynk og sorg. Det er dem han tenker på, han er full av kjærlighet til dem! Hvor inderlig gjerne han ville hjelpe dem. En annen gang sa han: «Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som blir sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle dine barn, som en høne samler kyllingene under sine vinger. Men dere ville ikke» (Matt 23,37).

«Så sant jeg lever, sier Herren Gud, jeg vil ikke at den ugudelige skal dø, men at han skal vende om fra sin onde ferd og leve. Vend om!» (Esek 33,11). Gud vil at alle mennesker skal bli frelst (1 Tim 2,4). Det var ikke for å dømme verden at Gud sendte sin sønn; det var ikke derfor han red inn i Jerusalem, ydmyk og saktmodig, på et esel. Nei, av kjærlighet til oss syndere døde Jesus på korset. Gud sparte ikke engang sin egen kjære Sønn; så høyt elsker han verden og deg og meg. Han som ikke visste av synd, som var uskyldig, han ble gjort til synd for oss. Alt ble lastet på ham, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet (2 Kor 5,21). Gud vil ikke miste en eneste en av oss, for ham er hver sjel som en perle av uendelig verdi.

Din og min besøkelsestid er nå. Det gjelder livet! Vi har ingenting i oss selv å tre fram for Gud med, vi har vært ulydige mot Herren vår Gud. Men: vi får klynge oss til Jesu lydighet, Hans rettferdighet i vårt sted. Dette er evangeliet. Gud sier til deg og meg: «Jeg fordømmer deg ikke. Jeg tilgir deg! Vær frimodig, min sønn! Vær frimodig, min datter! Løft hodet, gå med fred. For jeg tilgir deg alle dine synder. Bare stol på meg, jeg er din rettferdighet.» Der synden var stor, ble nåden enda større (Rom 5,20). Amen.

Lovet være du, Gud, og velsignet i evighet, som med ditt ord trøster, lærer, formaner og advarer oss! Må du ved din Hellige Ånd stadfeste ordet i hjertene våre, så vi ikke blir glemsomme hørere, men stadig vokser i tro, håp, kjærlighet og tålmodighet inntil enden, og så til sist blir evig salige, ved din sønn, Jesus Kristus vår Herre. Amen.

Tor Jakob Welde

 

To pakter – ett gudsfolk

Det fins to pakter, men bare ett gudsfolk. Det fins ikke to forskjellige gudsfolk, ett Guds folk Israel i den gamle pakt, og ett annet Guds folk Israel i den nye pakt.

Jesus Kristus er alle menneskers frelser. Det betyr at han også er Frelser for alle dem som levde i den gamle pakten. Alle de troende som levde før Jesus ble født, ventet på ham og satte sitt håp til ham. De stolte på det løftet som Gud hadde gitt dem om ham som skulle komme og kjøpe dem fri. Disse som trodde på løftet i den gamle pakten, tilhørte Guds sanne Israel. De som ikke trodde, tilhørte ikke det sanne gudsfolket. De tilhørte nok Israel rent til det ytre. De var israelitter av avstamning, men de tilhørte ikke det sanne gudsfolket som til alle tider bare har bestått av dem som tror på Guds løfter. Til alle tider gjelder dette ord i Bibelen: «Den som tror, skal bli frelst, den som ikke tror, skal gå fortapt.»

Det er altså ikke slik som noen hevder, og som faktisk mange tror at vi lærer (den såkalte «erstatningsteologien»), nemlig at det fantes ett gudsfolk i den gamle pakt, nemlig Israel, og et annet i den nye, nemlig den kristne kirken. Til alle tider har det bare funnes ett gudsfolk, ett sant Israel, nemlig alle de som tror på Guds løfter om frelse i ham som er den rette Messias, Jesus Kristus, Guds Sønn og Menneskesønnen. De som trodde Guds løfter i den gamle paktens tid, tilhørte alle dette folket. De var den lille resten som ikke hadde vendt seg bort fra Herren og bøyd kne for Ba’al og de andre hedningenes avguder. Det samme er det nå i den nye pakten. De som tror Guds løfter om frelse og tilgivelse for Kristi skyld, tilhører det samme gudsfolket. Det er de som ikke har vendte seg bort fra Herren og bøyd kne for alle slags avguder, enten det nå er hedenske avguder, materialismens avguder eller tidens falske ånd.

«Det er de som tror, som er Abrahams barn,» skriver Paulus i Galaterbrevet (3,7). Og han skriver videre: «Her er det ikke jøde eller greker, slave eller fri, mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus. Og hører dere Kristus til, er dere Abrahams ætt og arvinger ifølge løftet» (3,27-28). Med andre ord: Ett gudsfolk – enten vi er jøder eller ikke-jøder – som tilhører Kristus

(Utdrag fra preken av Egil Edvardsen)

Les preken her

 

 

 

Søk Guds Ord og gjør nytte av det

«Alltid har jeg Herren for øye; han er ved min høyre side. Jeg skal aldri vakle.» (Salme 16,8)

Vi vet at Gud er rådgiveren vår som vi kan ha full tillit til. Han gir oss råd for hver eneste dag i livet. Men samme hvor dyktig en rådgiver er, så kan han ikke hjelpe dem som glemmer rådene, eller som ikke handler etter dem. Den rettledning Gud gir oss i sitt Ord, kommer oss til nytte bare hvis vi reflekterer over den og gjør nytte av den.

I teksten i dag sier David: «Alltid har jeg Herren for øye». Da David gikk for å møte Goliat, tok han Herren med seg. Da han ble drevet hjemmefra, fra Herrens tabernakel, først av Saul og deretter av sin sønn Absalom, tok han også Herren med seg. Dette kunne han gjøre fordi han gjemte Guds Ord i hjertet sitt og grunnet på det. I noen av sitt livs mørkeste timer skrev han noen av sine vakreste salmer.

David reflekterte ikke bare over Guds Ord, men gjorde også bruk av det i kritiske øyeblikk når troen hans ble testet. Den gangen David hadde kunnet drepe Saul, gjorde han det ikke. Han stolte på at Herren ville berge ham i sin egen rette tid. Under noen av de hardeste prøvelsene i livet sitt, hadde David alltid Herren med seg. Dette var ikke en tåpelig drøm eller ønsketenkning fra Davids side. Herren var ikke bare tilstede i Davids sinn. Han stod virkelig ved Davids høyre side og frelste ham fra døden gang på gang. Selv da David glemte Gud og falt i synd, kom Herren tilbake til ham gjennom profeten Natan og kalte ham til omvendelse. Selv om Saul og Absalom hadde vært svært så beregnende i sine anstrengelser på å knekke David, var de ikke i stand til det. Selv gjennom sine verst tenkelige fristelser kunne ikke Satan rive David bort fra Herren. Herren er sterk og urokkelig, og derfor kunne heller ikke David rokkes. David følte seg trygg fordi han husket på Gud, men sannheten var egentlig den at han var trygg fordi Gud husket på ham. Gud husket på løftene til David, og han oppfylte dem, ikke bare når David var trofast, men også når han snublet og falt.

Vi har nøyaktig like sikre løfter som de David fikk. Gud har lovet oss syndenes tilgivelse. Han har lovet oss evig liv. Han har lovet å berge oss fra alt det onde. Ettersom Gud er urokkelig og løftene hans er faste, kan heller ikke vi rokkes. Ingen ting kan skille oss fra Guds kjærlighet.

Trofaste Herre Gud! Vi vet at vi ikke kan finne verken trygghet eller ro i sinnet ved egne anstrengelser, men siden du står ved vår høyre hånd, har vi tillit til at vi aldri skal rokkes. Amen.

 

 

Hvorfor er det så viktig med læren?

La oss besvare dette med å bruke et bilde. Den kristne kirke skal være som et sykehus. I et sykehus ligger det bare syke mennesker. Der får pasientene pleie og omsorg. De får de rette medisiner og den rette behandlingen. Leger og sykepleiere gjør hva de kan for å hindre smitte i spre seg. Om nødvendig må det operasjon til for å fjerne kreftsvulster. Det er et dårlig sykehus som gir feil medisin til den syke, eller som bare klapper ham på hodet og sier at den ondartede svulsten ikke er så farlig.

Slik er det også i kirken. Den består av bare syndere, mennesker som på grunn av synden har en syk sjel. Synderen trenger riktig behandling og omsorg. Han trenger ikke få høre at det ikke er så farlig med synden. Nei, han trenger få høre at om han ikke omvender seg fra sin synd, så får det alvorlige og tragiske følger (loven).

Samtidig trenger han trøst og hjelp. Han trenger å få kraft til å leve det nye livet. Den kraften har han ikke selv. Det nytter ikke for ham å ta seg selv i nakken. Den eneste som kan hjelpe ham, er Han som allerede for 2000 år siden gjorde noe med sykdommen hans, da Han gjorde opp for alle hans synder ved å være hans stedfortreder både i liv og i død. I kirken må det aldri sluttes med å forkynne om ham som er alle syke sjelers lege, Jesus Kristus (evangeliet).

Les videre

 

 

Det enkle evangeliet

«For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv» (Joh 3,16).

Det enkleste er ofte det beste, heter det i reklamen. Noen av de fineste og beste sannheter i vår kristne tro er uttrykt med ord som er så enkle at til og med et barn kan forstå dem. Det kjent og kjære verset som er utgangspunkt for denne andakten, er et klassisk eksempel på dette.

Dette verset forteller oss at Gud, den hellige og rettferdige Herren over all skapningen, elsket verden. Legg merke til ordet «elsket». Det står ikke «likte», for hvordan kunne Gud like en syndig, tilgriset og stinkende verden? Men han elsket den. Han elsket alle de fattige, elendige synderne i verden. Han elsket dem så høyt at han ga sin eneste og enbårne Sønn. Han ga ham til verden for at han skulle bli født, leve, lide, dø og stå opp igjen for at verden skulle bli frelst. Han ga ham til verden for at han skulle betale fullt og helt for alle synder, slik at hver den som tror på ham – og her kan hver og en av oss skrive inn sitt eget navn – ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Dette er den enkle, men samtidig den beste sannhet som noen gang er uttalt.

Men selv om evangeliet er enkelt, er det likevel så vanskelig å begripe for det naturlige mennesket. For den menneskelige fornuft virker det fullstendig feil at Gud skulle ofre sin Sønn for å frelse syndere, slik at tollere og horer som omvender seg og tror på ham ikke skal gå fortapt, mens respektable mennesker som prøver å gjøre så godt de kan og leve så fint de klarer, blir fordømt dersom de ikke tror. Mennesker støter seg på dette at frelsen skyldes helt og fullt Guds nåde, ikke menneskers gjerninger eller fromhet.

Men i dette evangeliets anstøt ligger også dets største herlighet. Evangeliet krever ikke; det bare gir. Det krever ikke at vi må møte Gud på halvveien, men forsikrer oss om at han gikk hele veien for oss. Det gir evig liv til små barn som ennå ikke kan gjøre gode gjerninger, og til gamle syndere som har brutt Guds lov igjen og igjen. Det frelser tollere som Sakkeus og horer som Rahab, og ved Den Hellige Ånds gjerning blir mennesker omvendt og troende helgener. Det gir forbryteren på korset det sikre håpet om himmelen, og det gir deg og meg, uansett hvor syndige vi måtte være, det samme håpet og fyller oss med all glede og fred.

Dette er evangeliet – det enkleste, men samtidig det beste. Dette er selv kjernen i kristendommen. La oss aldri bli trette av å høre det, men glede oss i det hver dag og dele det ivrig med andre mennesker.

Herre, du har åpenbart din ubegripelige nåde i det enkle evangeliet. Hjelp oss å glede oss i det med en enkel og barnlig tro. Amen.

 

Herren tukter den han elsker

«Herren er god mot dem som venter på ham og søker ham. Det er godt å være stille og vente på hjelp fra Herren. Det er godt for en mann å bære åk mens han er ung.» (Klag 3,25-27)

Kniv, sag og øks er redskaper som brukes til skjæring, saging og hogging. I hendene på udugelige mennesker kan de komme til å drepe, ødelegge eller vandalisere. Når derimot trenede fruktdyrkeres hender benytter de samme redskapene, kan resultatet bli gode trær som gir rik avling. Gartneren bruker disse redskapene til å beskjære greiner; han tar bort det som er sykt, brukket og fjerner villskudd og overskytende greiner. For en tilskuer som ikke har kjennskap til dette yrket, kan det se ut som gartneren er i ferd med å ødelegge hele treet. Men dersom dette ikke blir gjort, vil frukten bli mye dårligere. Når det derimot blir utført, blir grøden rikelig.

Israels trengsler under fienden er et eksempel på en smertefull, men likevel så nødvendig erfaring. Det samme er tilfellet hvis vi får store problemer med økonomien eller mister en av våre kjære. Dagens bibeltekst påminner oss om at «Herren tukter den han elsker». Den som ikke vet bedre, kan ledes til å tro at de som må holde ut disse eller lignende prøvelser, blir straffet for noe alvorlig galt de har gjort. Men et Guds barn vet at Herren også må «beskjære trærne sine». Noen ganger må han legge et åk over nakken for å oppdra det folket han elsker. «Det er godt for mannen å bære åk.»

Foreldrene våre har oppdradd oss i kjærlighet, og det samme gjør vi med våre barn. Vi bryr oss om hvordan det går med deres åndelige ve og vel. Barn som blir oppdradd, vil ikke vende seg mot foreldrene, men vil med tiden komme til å takke dem for det hver eneste dag. Hebreerbrevets forfatter sier: «For Herren tukter den han elsker og refser hver sønn han tar seg av. At dere må lide, det tjener til å oppdra dere; for Gud behandler dere som barn. Finnes det en sønn som ikke blir tuktet av sin far? Hvis dere ikke får tukt som alle andre, er dere ikke sønner, men uekte barn. Vi har hatt våre jordiske fedre som tuktet oss, og vi hadde respekt for dem. Har vi ikke mye større grunn til å bøye oss under ham som er åndenes Far, så vi kan vinne livet?» (Hebr 12,6-9)

La oss nok en gang bli minnet om at vår kjære Far oppdrar oss og handler med oss slik han ser det trengs, slik at vi får være hans arvinger, både her i tiden og etter dette livet.

Ver still og tolug når du lider
og ha di glede i din Gud.
Ved nådens kjelde når du strider,
til siger skal du førast ut.
Hans visdom aldri målast kan,
hans like du på jord ei fann.

 

 

Preken på Treenighetssøndag av pastor David Edvardsen

Hør preken

 

 

Ånden er læreren vår

 

Pinsepreken av pastor T.J. Welde

Hør preken

 

 

 

Den Hellige Ånd og Jesus

Preken på 6. søndag etter påske av pastor Egil Edvardsen

 

 

«I Jesu navn»

Preken av pastor T. J. Welde, 5. mai 2024 i St Lukas ev-luth forsamling, Stavanger.

 

Hør preken

 

 

Jesus går bort, Talsmannen kommer

Preken på 4. søndag etter påske av pastor T. J. Welde

 

Kristnes trøst i sorgen

Preken på 3. søndag etter påske av pastor David Edvardsen

Hør preken

 

 

Preken 2. søndag etter påske, av pastor Egil Edvardsen

Hør preken

 

 

Preken på 1. søndag etter påske, av pastor Tor Jakob Welde

Hør preken

 

 

Preken på 1. påskedag, av pastor David Edvardsen

 

 

Frelserkongen

Preken på Palmesøndag av pastor Egil Edvardsen.

Hør preken

 

 

 

 

Preken på Maria Budskapsdag, av pastor David Edvardsen

Hør preken

 

 

 

 

 

«Ingen brødkonge»

Preken på Midtfastesøndag av pastor Egil Edvardsen

Hør preken

 

 

 

 

Kampen mot ondskapen

Preken på 3. søndag i faste, av pastor Tor Jakob Welde

Hør preken

 

 

En stor tro

Preken på 2. søndag i faste, av pastor Egil Edvardsen

Hør preken

 

 

Jesus seirer

Preken 1. søndag i faste, av David Edvardsen

Hør preken

 

 

 

Se, vi går opp til Jerusalem

Preken på Fastelavnssøndag, av pastor Egil Edvardsen.

 

 

Såmannen

Preken på Såmannssøndag, av pastor Tor Jakob Welde.

Hør preken

 

 

 

På forklarelsens fjell

Preken på Kristi forklarelsesdag, av pastor Egil Edvardsen

 

 

 

Døpt for oss

Preken på 1. søndag etter Kristi åpenbaringsdag, av pastor David Edvardsen.

 

 

 

Kristi åpenbaring

Preken av pastor Tor Jakob Welde

 

 

 

Barnet i krybben – sann Gud og sant menneske

Preken på 1. juledag, av pastor Egil Edvardsen

Hør preken

 

 

Julefred og ro

Julaftenpreken av pastor T.J. Welde

Hør preken

 

Les: Bibel og bekjennelse 4-2023

 

Salig er den som ikke tar anstøt av Jesus

Preken på 3. søndag i advent, av pastor T.J. Welde

Hør preken

 

 

Lyse fremtidsutsikter

Preken på 2. søndag i advent, av pastor David Edvardsen

Hør preken

 

 

 

Han som kommer

Preken på 1. søndag i advent, av pastor T.J. Welde

Hør preken

 

Lignelsen om fiskenoten 

Preken på Domssøndag, av pastor Egil Edvardsen.

Lydopptak: https://www.luthersk-kirke.no/?sermons=lignelsen-om-fiskenoten

Trofaste forvaltere

Preken på søndag før Domssøndag, av pastor Egil Edvardsen

Hør preken

 

«Så gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud.»
Preken på 23. søndag etter Treenighetsdag, av pastor David Edvardsen

Hør preken

 

 

Fra LBK sin side på Facebook.

 

 

Kontrastene i en kristens liv

Preken på Allehelgensdag, av pastor Egil Edvardsen

Hør preken

 

 

Preken på Reformasjonsdagen, av pastor David Edvardsen

Hør preken

 

Copyright: Depositphotos

Vår lutherske arv

Lutheranere bekjenner at de tror på Jesus. De tror på de gamle sannheter som Guds folk alltid har trodd på.

Som lutheranere bruker vi ofte et fortettet uttrykk som sier det som er kjernen i vår tro fra reformasjonen: Ved nåden alene, ved troen alene, ved Skriften alene.

Det betyr rett og slett at vi tror at vi er frelst ved Guds nåde alene. Guds nåde er den ufortjente kjærlighet til syndere som han viste da han sendte Jesus for å frelse oss fra synd og død.

Les mer

 

 

 

Les: Bibel og bekjennelse 3-2023