Guds menighet er jordens største under

Blant «verdens sju underverker» i oldtiden var Keopspyramiden i Egypt. De seks andre underverkene er i dag borte, mens denne pyramiden fortsatt består. Et imponerende byggverk. Den består av ca. 2,3 millioner steinblokker med en gjennomsnittsvekt på ca. 2,5 tonn, mens noen av steinene veier opptil 15 tonn. Den er utrolig nøyaktig bygget med hensyn til symmetri – nesten så perfekt som det går an. På en ny liste (2007) over sju nyere «verdens underverker» er Den kinesiske mur inkludert. Denne 7200 kilometer lange muren regnes som verdens største byggverk. Det sies iblant at det er den eneste menneskeskapte strukturen som er synlig helt fra månen. En del astronauter har imidlertid protestert mot dette, de avviser at det er mulig å se muren så langt bortefra.

Det underverket vi her skal konsentrere oss om, kan ifølge Bibelen også sammenlignes med et byggverk. Og dette er «jordens største under», som det kalles i Ronald Fangens kjente salme.1 Vi snakker om Guds menighet eller forsamling, eller kirke som det også gjerne kan oversettes, det greske ordet ekklesia med grunnbetydningen «de som er kalt ut». Guds menighet er alle de menneskene over hele jorden som tilhører Gud ved troen på Kristus, troen på syndenes tilgivelse på grunn av Jesus og hans fullbrakte frelsesverk. «Dere er alle Guds barn ved troen, i Kristus Jesus» (Gal 3,26). De er blitt forent med ham – og med hverandre – gjennom denne felles troen som de har fått i gave.

Les videre

 

 

 

Som KRISTI kjærlighet

C.F.W. Walther skriver i en bryllupspreken:

«Kristus elsker sin kirke, han ikke bare later som. Ikke bare med ytre fremtoning og handlinger, men inderlig, av hjertet, slik at han nærer den med sin egen kropp og gir den å drikke av sitt eget blod. Så helhjertet bør den kristne mannen elske sin hustru.

Videre elsker Kristus sin kirke selv om hun er full av urenhet. Istedenfor å skille seg fra henne, dekker han over syndene hennes med sin egen rettferdighet. Med en slik tålmodighet bør også den kristne ektemannen elske sin hustru, selv om hun har sine svakheter og skrøpeligheter. Han bærer over med disse svakhetene, og ønsker ikke på grunn av dem å bli fri igjen, men tenker heller slik: Jesus, min sjels brudgom elsker meg, selv om jeg er en fattig synder som skuffer ham daglig, han kaster meg likevel ikke ut av den grunn. Hvorfor skulle jeg da ikke elske min kone selv om hun ikke er perfekt!»

Walther påpeker også hvordan Kristus elsker sin kirke i praksis, i faktiske gjerninger, sørger for henne, ikke lar henne mangle noe godt, beskytter henne i fare, trøster henne i sorg. Og slik bør den kristne mannen gjøre mot sin kvinne, med stor standhaftighet; «ingen ulykkesstorm må få slukke iveren» i hans kjærlighet. «Selv lange år med sykdom må ikke få svekke den gjensidige kjærligheten mellom mann og kone, men heller utdype den, før til sist det sluknende øyet lukkes av en kjærlig hånd i dødens stund.»

(C.F.W. Walther, The Word of His Grace. Occasional and Festival Sermons, Mankato 1978, s. 174ff)

 

 

Om jeg bare hadde hatt sterkere tro

«I ham kom også dere til tro da dere hørte sannhetens ord, evangeliet om deres frelse» (Ef 1,13).

«Å, om jeg bare hadde hatt en slik tro!» Et slikt hjertesukk kan vi komme med iblant. Men når vi beundrer troen til en annen kristen bror eller søster, må vi ikke glemme at vi også har fått store velsignelser av Gud. Vi er også medlem av de troendes familie. Som Luther påminner oss om: «Jesus døde ikke bare for Peter og Paulus, men også for deg.» Og i de guddommelig inspirerte ordene til Paulus leser vi: «I ham kom også dere til tro.»

Hvilken ære er det ikke å bli regnet sammen med store troens menn og kvinner som Abraham, Paulus, Peter, Jakob, Johannes og Maria! Ja, for hver den som tror, tilhører den samme troende menighet som dem. Vi er hver for oss inkludert i de troendes familie.

Tenk på hvordan vår Herre Jesus gikk fram da han levde på jorden. Hvor ofte forlot han vel ikke de store massene for å helbrede eller trøste den enkelte. På Golgata ba han ikke bare for den store mengden, men han forsikret også en enkelt synder: «I dag skal du få være med meg i Paradis.» Etter sin oppstandelse viste han seg for de elleve disiplene på én gang og for over fem hundre troende samtidig. Men han møtte også Maria Magdalena personlig.

Da du ble døpt, opprettet den treenige Gud en pakt med deg personlig. Jesus ble født, led, døde og sto opp igjen ikke bare for hele menneskeheten, men for deg personlig. Guds store frelsesplan ble satt i verk ikke bare for alle andre syndere, men for deg som kanskje kjenner deg som den største blant syndere. Hans nåde og fred vil gi deg styrke i din kamp mot synden. Guds nåde blir lovet deg i «sannhetens ord, evangeliet om din frelse». Hans fred vil gi deg styrke i livets mange sorger og plager.

Ja, vi kan gjerne beundre andre kristnes tro og se opp til Bibelens troshelter. Men la oss ikke glemme at vi har den samme Frelser som dem, og vi har hørt det samme ordet som dem. Likesom dem vil også vi vokse i troen ved dette ordet, «sannhetens ord», som er evangeliet om vår frelse.

Synden skal meg ikke skremme:

Jeg er døpt i Jesu navn.
Faderen min skyld vil glemme,
føre meg til himlens havn.
Der mitt hjerte trøsten finner,
der min sjel sin renhet vinner.
Jesus, i ditt dyre blod
har jeg frihet, kraft og mot.

 

 

Hva er en luthersk bekjennelseskirke?
Hvorfor er det nødvendig med en bekjennelseskirke?
Hva skiller den ifra folkekirken?

 

Det eksisterer en inderlig, ubrytelig enhet mellom alle medlemmene av den usynlige kirken. Alle de troende er allerede ett. De er ett legeme, en familie. Denne enhet eksisterer på tvers av alle grenser, det være seg raseskiller, kulturforskjeller, kirketilhørighet osv. Vi kan være uvitende om enkelte lærer i Skriften. Det kan være ting i Bibelen vi ikke har forstått helt – noe det alltid kommer til å være (1 Kor 13,12). Likevel tilhører vi den kristne kirke på jorden om vi bare tror på Jesus Kristus som vår Frelser fra synd.

Men selv om vi som troende allerede er ett, er det Guds vilje at vi også i den synlige kirke skal være ett. Gud vil ikke at vi skal strides. Gud vil også læreenhet. En slik læreenhet eksisterer ikke i dag, som vi jo alle vet. Den synlige kirke er delt opp i mange forskjellige kirkesamfunn. En slik splittelse er et stort anstøt, både for verden omkring oss og også for svake troende og nyomvendte. Det er ikke til Guds behag.

Dessverre er det ofte slik at det er de som vil holde seg til Skriften alene som får skylden for splittelsen innenfor den synlige kirke. Men Bibelen plasserer ansvaret et annet sted, nemlig hos «dem som skaper splittelse og fører andre til fall ved å gå imot den lære dere har tatt imot» (Rom 16,17). Paulus skriver til sin unge medarbeider Timoteus: «Det skal komme en tid da folk ikke lenger kan tåle den sunne lære; men slik de finner det for godt, skal de ta seg lærere i mengdevis, for de vil ha det som klør i øret» (2 Tim 4,4). Slike er det som er årsak til splittelsene innenfor kristenheten. (Jfr. også Apg 20,29-30; 2 Tim 2,16-18).

Selv om Gud vil at vi skal arbeide for enhet, vil han også at vi samtidig skal vokte oss for «falske profeter» (Matt 7,15; Tit 3,10; Åp 2,14-16) og ikke ha noe med dem å gjøre. En falsk lære kan ikke skape tro eller lede mennesker på rett vei.

Gud vil at vi skal være ett i tro og lære. Paulus skriver til den splittede menigheten i Korint: «Brødre, jeg formaner dere i vår Herre Jesu Kristi navn at dere må vise enighet (ordrett: at dere alle taler /gresk legete/ det samme). La det ikke være splittelse blant dere, men la alt komme i rett stand, så dere har samme syn og samme tanke» (1 Kor 1,10). Derfor skal de kristne hele tiden arbeide for en sann enhet. Denne enhet oppstår ikke når vi bare slutter oss sammen i ytre sammenslutninger (som f.eks. Kirkenes Verdensråd, Det lutherske verdenforbund etc.) uten først å ha blitt enige om hva vi tror og lærer ut ifra Skriften. En slik enhet kan umulig være en sann enhet, fordi den bare glatter over uenigheten.

En sann enhet blant de kristne kan bare oppstå dersom alle er villig til å bøye seg for det som står skrevet. En ydmyk holdning først og fremst til Guds Ord er det som kreves. Jesus sa: «Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri» (Joh 8,31-32). I stedet for en ovenfra-nedad-holdning til Bibelen skulle vi «skjelve» mer for Guds Ord (Jes 66,2). Og vi skulle ta «hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus» (2 Kor 10,5).

En enhet som oppstår på grunnlag av et alvorlig og ydmykt studium av Skriften, blir til Guds ære og til menneskers velsignelse. En kirke som virkelig er ett, kan med frimodighet gå ut i verden og forkynne evangeliet og gjøre mennesker til disipler ved å døpe og lære dem alt det Kristus har befalt (Matt 28,20).

Les videre

 

 

 

SKAPT I GUDS BILDE – hva vil det si?

Det står i skapelsesberetningen at menneskene ble skapt «i Guds bilde». Mistet menneskene Guds bilde i og med syndefallet? Eller er hvert menneske, troende eller vantro, fortsatt i Guds bilde?

Svar: Luthers definisjon er nok den beste: «Guds bilde» betyr at «menneskene ikke bare ligner på Gud på den måten at de har et intellekt og en vilje, men at de er bærere av Guds likhet, dvs. har et intellekt og en vilje som gjør at de forstår Gud og vil det som Gud vil». Både troende og ikke-troende har et intellekt og en vilje. Men menneskenes fullkomne kunnskap om Gud og deres viljes harmoni med Guds vilje gikk tapt i og med syndefallet.

Når et menneske blir født på ny ved evangeliet om Kristus, blir det etter sitt nye menneske Guds bilde på ny. Paulus skriver om de troende: «Dere har kledd av dere det gamle mennesket og dets gjerninger og iført dere det nye, det som blir fornyet etter sin skapers bilde og lærer ham å kjenne» (Kol 3,9-10). «Kle dere i det nye mennesket, som er skapt i Guds bilde til et liv i sann rettferd og hellighet» (Ef 4,24).

Alle lutherske teologer er ikke enige om hvorvidt «Guds bilde» kan tilskrives et uomvendt menneske etter syndefallet i BEGRENSET grad. Dersom ordet «bilde» tolkes som innbefattende menneskets intellekt, vilje, moral, bevissthet etc., kan man gjøre det. Men det er i bedre samklang med Bibelens bruk å først og fremst forstå «Guds bilde» som evnen til et liv i full harmoni med Gud, noe som det falne mennesket har mistet – og bare kan få tilbake i Kristus. HAN er Guds bilde uten noen begrensning. «For denne verdens gud har blindet de vantros sinn, så de ikke ser lyset som stråler frem fra evangeliet om Kristi herlighet, han som er Guds bilde» (2 Kor 4,4).

Seth Erlandsson, fra boken «Frågor och svar om Bibeln», Biblicums förlag, 2013.

Bestilles fra  https://biblicum.nu/

 

Død for alle

Synden kom inn i verden på grunn av ett menneske, og med synden kom døden. Og slik rammet døden alle mennesker fordi alle syndet (Romerne 5,12).

Da Adam syndet, kom synden inn i verden. Og hånd i hånd med døden kom smerte og uro, lammelser og schizofreni og alle andre mentale og fysiske handikapp. Døden førte også med seg en aldringsprosess, med tap av bevegelighet, syn og hørsel, og tap av elskede familiemedlemmer og venner. Sammen med den fysiske døden kom den åndelige døden, som førte til et fullstendig forderv for hele menneskeheten. Fordi døden og dødens ledsagere eksisterer iblant oss, blir alle skadelidende og alle dør.

Bibelen lærer tydelig at Gud tilregnet alle mennesker Adams og Evas synd. Med andre ord bestemte Gud at Adams synd var alles synd. Mange mennesker protesterer mot denne domfellelsen fra Gud. De stiller spørsmål ved at en eneste persons synd kan tilregnes hele menneskeslekten. Alle mennesker burde vel få skylden bare for sine egne onde gjerninger, sier de. Men Guds rettferdighet bestemmes ikke ut fra våre tanker om rettferdighet. Spørsmålet burde ikke være «Hva er rettferdig?», men «Hva lærer Bibelen?»  Bibelen lærer tydelig at Adams synd tilregnes alle. Den lærer også at alt Gud gjør er rettferdig og berettiget (5 Mos 32,4).

Bibelen plasserer spørsmålet om Guds rettferdighet i sitt rette lys når den sier at Gud ikke bare tilregner alle mennesker Adams synd, men at han også tilregner alle mennesker Kristi rettferdighet. Paulus sier: «Som ett menneskes fall ble til fordømmelse for alle mennesker, slik fører ett menneskes rettferdige gjerning til frifinnelse og liv for alle» (Rom 5,18). De som anklager Gud for å være urettferdig, burde være konsekvente. Når de avviser det som urettferdig at Gud tilregner alle mennesker Adams synd, må de også avvise det som urettferdig at Gud tilregner alle mennesker Kristi rettferdighet. Men da har de forkastet evangeliet.

Alle slike problemer forsvinner når vi erkjenner at Gud faktisk var rettferdig. Gud var mer enn rettferdig da han sendte sin enbårne Sønn for å lide og dø for menneskehetens synder. Jesus var mer enn rettferdig da han døde for alle, til og med for dem som mishandler og myrder barn, de som stjeler fra de fattige, de som begår de samme syndene om og om igjen. Gud var mer enn rettferdig da han lot Jesus dø for slike som deg og meg. Gud er god og nådig. Gud er rettferdig.

Herre, takk for at du tilregner meg Kristi rettferdighet. Du er rettferdig! Amen

(Fra Meditations)

 

Den unge Jesus – Guds Sønn
og vår stedfortreder

Det er en velkjent historie som er tema for denne søndagen. Det er en den meget sjeldne beretningen om Jesus som ung gutt. Faktisk er dette det eneste stedet i hele Bibelen der vi kan lese noe om hva som skjedde med Jesus i tiden mellom det som skjedde omkring hans fødsel og flukten til Egypt og da han stod fram offentlig tretti år gammel.

Det fins legender som forteller om den unge Jesus i Nasaret, men ut fra Bibelen vet vi ikke noe annet enn det som står i dagens evangelietekst fra Luk 2. Det er klart at det som skjer her i Jerusalem under denne påsken da Jesus var 12 år gammel, må være veldig viktig for oss ettersom Den Hellige Ånd har inspirert Lukas til å fortelle om den.

Historien er velkjent. Hvert år pleide Josef og Maria å dra til Jerusalem for å feire påske. Nå var Jesus blitt 12 år, og ifølge jødisk tradisjon var han dermed blitt voksen. Alle de bud og forskrifter som Moseloven påla de voksne israelittene, gjaldt dermed også Jesus. Blant alle disse forskriftene var det et bud som sa at påskehøytiden skulle de ikke feire hjemme, men som det står i 5 Mos 16,6, «bare på det stedet som Herren din Gud velger ut til bolig for sitt navn», det ville altså for jødene på Jesu tid si templet i Jerusalem.

Vi ser altså hvordan Jesus helt fra han var barn oppfylte loven for oss. Også den jødiske seremonialloven, alle de ytre lover og forskrifter vi finner i Moseloven, alle den gamle paktens bud og lover, holdt han.

Men om vi går videre i historien, vet vi jo hvordan det gikk. Da påskehøytiden var over, og de skulle begi seg på hjemvei, ble Jesus igjen i Jerusalem uten at foreldrene hans visste om det. De trodde at han var med i reisefølget, noe han altså ikke var. Hvor var den unge Jesus i stedet? Som vi vet satt han blant lærerne i templet, lyttet til dem og stilte spørsmål. Og da Josef og Maria endelig fant ham etter å ha lett etter i ham i Jerusalem i tre dager, sa Maria: «Barnet mitt, hvordan kunne du gjøre dette mot oss? Din og far og jeg har lett etter deg og vært så engstelige.» Men Jesus svarte: «Hvorfor lette dere etter meg? Skjønte dere ikke at jeg må være i min Fars hus?» Eller som det egentlig står i grunnteksten: «Skjønte dere ikke at jeg må være i det som angår min Far?»

Av dette den unge Jesus her sier, lærer vi oss to viktige ting om ham. For det første: Han var Guds Sønn. Og for det andre: Han var vår stedfortreder.

Les videre

Jesu navn

«Da åtte dager var gått og han skulle omskjæres, fikk han navnet Jesus, det som engelen hadde gitt ham før han ble unnfanget i mors liv» (Luk 2,21).

Jesus betyr «Frelser». Men det er ikke det eneste navnet Bibelen gir ham. Hans navn er også Messias eller Kristus som betyr «den salvede». Han kalles Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste. Han kalles Immanuel som betyr «Gud med oss». Alle disse navnene lærer oss hvem han er. Bibelen gir ham også navn som lærer oss hva han har gjort og fortsatt gjør for oss. Jesus er ett av disse navn. Andre navn er «mellommann» og «talsmann».

Jesus er det personnavnet Gud valgte til ham. Engelen som åpenbarte navnet for Josef, forklarte også hvorfor han skulle få det navnet: Du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder. Det er mange som gjennom historien har hatt navnet Jesus. Josva, Moses’ etterfølger, hadde det navnet. Josva (hebr. Joshua) er den hebraiske formen av navnet «Jesus». Han ble også et bilde på Jesus. Han førte Israels barn inn i det land som Gud hadde lovet fedrene. Jesu oppgave er å føre oss inn i det himmelske landet som Gud har lovet å gi alle dem som tror.

Marias sønn er den eneste som helt og fullt fortjener å bære navnet Jesus. Han er en Frelser fra synden og døden, og han skal til slutt føre oss inn i sitt evige rike. Derfor er hans navn over alle andre navn, og Peter forkynner: Det finnes ikke frelse i noen annen, for under himmelen er det ikke gitt menneskene noe annet navn som vi kan bli frelst ved.

Å bli frelst ved hans navn er å bli frelst ved troen på den han er, det han har gjort og fortsatt gjør for oss. Guds Sønn ble menneske for å kunne tre inn i vårt sted. Ved sin lydighet og lidelse har han kjøpt oss fri fra syndens straff. Han har vunnet en full tilgivelse for oss og en rettferdighet som gjelder for Gud. Allerede før du ble født, gikk Jesus i ditt sted for Gud og gjorde det du skulle ha gjort og led det du hadde fortjent for at du skulle gå fri fra dom og straff. Gjennom dette glade budskapet drar han mennesker til seg. Vi kan bare reagere på én av to måter når vi hører dette budskapet. Enten tror vi det budskapet sier, eller så tror vi det ikke. Vi kan ikke forbedre noe eller bidra med noe. Vi kan ikke forandre noe eller gjøre det ugjort. Vi kan bare tro eller forkaste det. Men nå lover Skriften at alle som tror på ham, har fått rett til å bli Guds barn. De som tror på ham, er frelst ved hans navn. Amen.

Stefan Hedkvist

 

En uforutsigbar historie

«Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet Immanuel – det betyr: Gud med oss» (Matt 1,23).

Enkelte historier er ganske forutsigbare. Det er enkelt å tippe hvordan de kommer til å ende. Som regel ender de med en «happy ending» – en lykkelig slutt. «Og så levde de lykkelig alle sine dager!»

Når vi blir eldre, blir forutsigbare avslutninger på historiene mindre interessante. I stedet for å vite hva som kommer til å skje, liker vi at hendelsene tar overraskende og uventede vendinger. Det er ofte slike ting som gjør at en bok blir ekstra spennende å lese og en film mer interessant.

På en måte er julens drama også forutsigbart fordi Gud mange ganger og lang tid i forveien forutsa hva han hadde tenkt å gjøre. Allerede Adam og Eva fikk et løfte fra ham om at en av kvinnens ætt skulle knuse slangens hode (1 Mos 3,15). Kong David fikk løfte om en etterkommer som skulle sitte på hans trone og styre et evig rike (2 Sam 7,12-13). Gud lovet Maria å gi henne en sønn som skulle være «konge over Jakobs hus til evig tid» (Luk 1,33). I mange år hadde Gud fortalt nøyaktig hva han skulle gjøre.

Men likevel ble det som skjedde den første julen så fantastisk at vi har vanskelig for å begripe det med vår menneskelige fornuft. Den evige Gud tok på seg menneskenatur og bodde blant oss. Som evangelisten Matteus forklarer det, var Jesu fødsel en oppfyllelse av det guddommelige løftet som ble gitt gjennom profeten Jesaja: «Jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet Immanuel – det betyr: Gud med oss.» Hvilken overraskende vending i historien!

Martin Luther undret seg med rette: «Gud er utrolig. Barnet ligger i en stall. Det er ikke verdig en vugge eller et teppe. Likevel kalles det Frelser og Herre.» Apostelen Paulus forteller oss noe som var enda mer uforutsigbart om Immanuel: Da Jesus kom til denne jorden, «så han ikke det å være Gud lik som et seiersbytte». Men andre ord, Jesus kom ikke for å bli tjent, som Gud burde ha blitt. Nei, han «fornedret seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset» (Fil 2,6-8).

Gud ble altså menneske for oss og for vår frelse. Og derfor vil vi leve lykkelig med Jesus, Immanuel, alle våre dager!

Jesus, hjelp meg å alltid ta til meg av den store trøsten som ligger i dette at du ble Immanuel, Gud med oss. Amen.

 

 

Folkefrelsar, til oss kom

Nå i den mørkeste tiden på året får vi tenne lys og tenke på han som kom til jorden for å gi oss sin fred midt i verdens ufred og nød, mens vi synger de vakre adventssalmene våre. Som den vi her skal kikke litt nærmere på: Veni, redemptor gentium. Denne juvelen ble skrevet på latin av biskop Ambrosius av Milano så tidlig som på 300-tallet og er dermed en av de aller eldste menighetssalmene vi har.

Folkefrelsar, til oss kom,
fødd av møy i armodsdom!
Heile verdi undrast på
kvi du soleis koma må.

Herrens under her me ser,
ved Guds Ande dette skjer.
Livsens ord frå himmerik
vert i kjøt og blod oss lik.

Salmedikteren er fylt av undring idet han ser fram til feiringen av Frelserens fødsel. Ja, for det at Guds evige Sønn ble menneske, «unnfanget ved Den Hellige Ånd, født av jomfru Maria», er noe helt uten like. Det var forutsagt i Skriften og burde sånn sett ikke ha kommet helt overraskende; likevel er dette noe vi aldri kan slutte å undre oss over. Guds profet hadde talt om at en jomfru skulle føde en sønn, et barn med navn som «Veldig Gud» og «Fredsfyrste» (Jesaja 7,14; 9,6). Og denne lovede Messias skulle samtidig være en enkel «spire» som ble foraktet og ikke regnet for å være noe (Jesaja 53,2-3). Det var armod og nød allerede den natten han kom til verden, et lite menneske av kjøtt og blod som oss, og ble lagt i en krybbe, matfatet til dyrene. Men han er jo samtidig det levende og livgivende Ordet, Gud selv, som står høyt over verden, og alt i verden er blitt til ved ham! (Joh 1,1-3.10). Hvorfor kommer han på denne måten? Noe så underlig!

Denne salmen av Ambrosius fikk en viktig funksjon da feiring av advent begynte å bli vanlig blant kristne fra 400-tallet. Martin Luther laget en ny tysk oversettelse (Nun komm der Heiden Heiland) til adventsfeiringen i 1523. Samtidig omformet og forenklet han den gamle middelaldermelodien (muligens komponert av Ambrosius) som hadde vært vanlig å bruke, til den versjonen vi er mest vant med nå i dag. Siden 1500-tallet har salmen ofte blitt plassert på hedersplassen lengst framme i salmebøkene. Nynorskversjonen her i artikkelen er gjort av Bernt Støylen og står som nr. 1 i Norsk Salmebok 1985.

Les videre

 

 

Lyse fremtidsutsikter

Preken på 2. søndag i advent, av pastor David Edvardsen

Hør preken

 

 

Å kjenne sin besøkelsestid

Iblant kan vi lese i avisen: «Byens befolkning kjente ikke sin besøkelsestid i går kveld,» og da handler det gjerne om at det har vært en flott konsert av en tilreisende kjent artist eller musikkgruppe, men så var det bare noen ytterst få publikummere til stede. Da tenker kanskje vi som leser: «Uff, så dumt at vi gikk glipp av dette! Det er slett ikke sikkert det kommer flere slike anledninger, det er jammen viktig å kjenne sin besøkelsestid.»

Et mye alvorligere eksempel på noen som ikke kjente sin besøkelsestid hører vi om i teksten vår i dag. Skjebnen som ventet Jerusalem og folket der står som en advarsel til oss som lever nå. Om de bare hadde skjønt hva som tjente til fred, til deres frelse! Men det var skjult for dem. Nå var han kommet, Fredsfyrsten, men de tok ikke imot ham. Igjen og igjen hadde de fått høre evangeliet, men de forherdet hjertene sine, gjorde seg harde og stolte.

Kjenner vi vår besøkelsestid? Eller er vi for opptatt med andre ting som vi håper kan gi oss fred og ro i hjertet, lykke og tilfredsstillelse? Denne verdens ting, opplevelser og attraksjoner? Venner og familie? Det å ha god helse? Kunst og kultur? Materialisme? Sviktende ting? Lar vi ofte verdens sorger og gleder oppsluke tanker og sinn, så vi ikke spør noe særlig etter frelse for sjelen?

Det er nå Gud taler til oss og kaller på oss. Må ingen av oss forherde hjertet sitt, men forstå i dag hva som tjener til fred og vende om til Gud.

Legg merke til hvordan Jesus gråter og sørger over Jerusalem. Det er ikke bare at det renner en liten tåre ut fra øyekroken hans. Nei, det greske ordet for «gråte» som er brukt her, handler om å briste ut i tårer og høylytt gråt. Han tenker ikke på seg selv og hulker fordi han er fornærmet og rasende på dette folket som ikke vil ha ham. Nei, hjertet hans er fullt av medynk og sorg. Det er dem han tenker på, han er full av kjærlighet til dem! Hvor inderlig gjerne han ville hjelpe dem. En annen gang sa han: «Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som blir sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle dine barn, som en høne samler kyllingene under sine vinger. Men dere ville ikke» (Matt 23,37).

«Så sant jeg lever, sier Herren Gud, jeg vil ikke at den ugudelige skal dø, men at han skal vende om fra sin onde ferd og leve. Vend om!» (Esek 33,11). Gud vil at alle mennesker skal bli frelst (1 Tim 2,4). Det var ikke for å dømme verden at Gud sendte sin sønn; det var ikke derfor han red inn i Jerusalem, ydmyk og saktmodig, på et esel. Nei, av kjærlighet til oss syndere døde Jesus på korset. Gud sparte ikke engang sin egen kjære Sønn; så høyt elsker han verden og deg og meg. Han som ikke visste av synd, som var uskyldig, han ble gjort til synd for oss. Alt ble lastet på ham, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet (2 Kor 5,21). Gud vil ikke miste en eneste en av oss, for ham er hver sjel som en perle av uendelig verdi.

Din og min besøkelsestid er nå. Det gjelder livet! Vi har ingenting i oss selv å tre fram for Gud med, vi har vært ulydige mot Herren vår Gud. Men: vi får klynge oss til Jesu lydighet, Hans rettferdighet i vårt sted. Dette er evangeliet. Gud sier til deg og meg: «Jeg fordømmer deg ikke. Jeg tilgir deg! Vær frimodig, min sønn! Vær frimodig, min datter! Løft hodet, gå med fred. For jeg tilgir deg alle dine synder. Bare stol på meg, jeg er din rettferdighet.» Der synden var stor, ble nåden enda større (Rom 5,20). Amen.

Lovet være du, Gud, og velsignet i evighet, som med ditt ord trøster, lærer, formaner og advarer oss! Må du ved din Hellige Ånd stadfeste ordet i hjertene våre, så vi ikke blir glemsomme hørere, men stadig vokser i tro, håp, kjærlighet og tålmodighet inntil enden, og så til sist blir evig salige, ved din sønn, Jesus Kristus vår Herre. Amen.

Tor Jakob Welde

 

To pakter – ett gudsfolk

Det fins to pakter, men bare ett gudsfolk. Det fins ikke to forskjellige gudsfolk, ett Guds folk Israel i den gamle pakt, og ett annet Guds folk Israel i den nye pakt.

Jesus Kristus er alle menneskers frelser. Det betyr at han også er Frelser for alle dem som levde i den gamle pakten. Alle de troende som levde før Jesus ble født, ventet på ham og satte sitt håp til ham. De stolte på det løftet som Gud hadde gitt dem om ham som skulle komme og kjøpe dem fri. Disse som trodde på løftet i den gamle pakten, tilhørte Guds sanne Israel. De som ikke trodde, tilhørte ikke det sanne gudsfolket. De tilhørte nok Israel rent til det ytre. De var israelitter av avstamning, men de tilhørte ikke det sanne gudsfolket som til alle tider bare har bestått av dem som tror på Guds løfter. Til alle tider gjelder dette ord i Bibelen: «Den som tror, skal bli frelst, den som ikke tror, skal gå fortapt.»

Det er altså ikke slik som noen hevder, og som faktisk mange tror at vi lærer (den såkalte «erstatningsteologien»), nemlig at det fantes ett gudsfolk i den gamle pakt, nemlig Israel, og et annet i den nye, nemlig den kristne kirken. Til alle tider har det bare funnes ett gudsfolk, ett sant Israel, nemlig alle de som tror på Guds løfter om frelse i ham som er den rette Messias, Jesus Kristus, Guds Sønn og Menneskesønnen. De som trodde Guds løfter i den gamle paktens tid, tilhørte alle dette folket. De var den lille resten som ikke hadde vendt seg bort fra Herren og bøyd kne for Ba’al og de andre hedningenes avguder. Det samme er det nå i den nye pakten. De som tror Guds løfter om frelse og tilgivelse for Kristi skyld, tilhører det samme gudsfolket. Det er de som ikke har vendte seg bort fra Herren og bøyd kne for alle slags avguder, enten det nå er hedenske avguder, materialismens avguder eller tidens falske ånd.

«Det er de som tror, som er Abrahams barn,» skriver Paulus i Galaterbrevet (3,7). Og han skriver videre: «Her er det ikke jøde eller greker, slave eller fri, mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus. Og hører dere Kristus til, er dere Abrahams ætt og arvinger ifølge løftet» (3,27-28). Med andre ord: Ett gudsfolk – enten vi er jøder eller ikke-jøder – som tilhører Kristus

(Utdrag fra preken av Egil Edvardsen)

Les preken her

 

 

 

Søk Guds Ord og gjør nytte av det

«Alltid har jeg Herren for øye; han er ved min høyre side. Jeg skal aldri vakle.» (Salme 16,8)

Vi vet at Gud er rådgiveren vår som vi kan ha full tillit til. Han gir oss råd for hver eneste dag i livet. Men samme hvor dyktig en rådgiver er, så kan han ikke hjelpe dem som glemmer rådene, eller som ikke handler etter dem. Den rettledning Gud gir oss i sitt Ord, kommer oss til nytte bare hvis vi reflekterer over den og gjør nytte av den.

I teksten i dag sier David: «Alltid har jeg Herren for øye». Da David gikk for å møte Goliat, tok han Herren med seg. Da han ble drevet hjemmefra, fra Herrens tabernakel, først av Saul og deretter av sin sønn Absalom, tok han også Herren med seg. Dette kunne han gjøre fordi han gjemte Guds Ord i hjertet sitt og grunnet på det. I noen av sitt livs mørkeste timer skrev han noen av sine vakreste salmer.

David reflekterte ikke bare over Guds Ord, men gjorde også bruk av det i kritiske øyeblikk når troen hans ble testet. Den gangen David hadde kunnet drepe Saul, gjorde han det ikke. Han stolte på at Herren ville berge ham i sin egen rette tid. Under noen av de hardeste prøvelsene i livet sitt, hadde David alltid Herren med seg. Dette var ikke en tåpelig drøm eller ønsketenkning fra Davids side. Herren var ikke bare tilstede i Davids sinn. Han stod virkelig ved Davids høyre side og frelste ham fra døden gang på gang. Selv da David glemte Gud og falt i synd, kom Herren tilbake til ham gjennom profeten Natan og kalte ham til omvendelse. Selv om Saul og Absalom hadde vært svært så beregnende i sine anstrengelser på å knekke David, var de ikke i stand til det. Selv gjennom sine verst tenkelige fristelser kunne ikke Satan rive David bort fra Herren. Herren er sterk og urokkelig, og derfor kunne heller ikke David rokkes. David følte seg trygg fordi han husket på Gud, men sannheten var egentlig den at han var trygg fordi Gud husket på ham. Gud husket på løftene til David, og han oppfylte dem, ikke bare når David var trofast, men også når han snublet og falt.

Vi har nøyaktig like sikre løfter som de David fikk. Gud har lovet oss syndenes tilgivelse. Han har lovet oss evig liv. Han har lovet å berge oss fra alt det onde. Ettersom Gud er urokkelig og løftene hans er faste, kan heller ikke vi rokkes. Ingen ting kan skille oss fra Guds kjærlighet.

Trofaste Herre Gud! Vi vet at vi ikke kan finne verken trygghet eller ro i sinnet ved egne anstrengelser, men siden du står ved vår høyre hånd, har vi tillit til at vi aldri skal rokkes. Amen.

 

 

Hvorfor er det så viktig med læren?

La oss besvare dette med å bruke et bilde. Den kristne kirke skal være som et sykehus. I et sykehus ligger det bare syke mennesker. Der får pasientene pleie og omsorg. De får de rette medisiner og den rette behandlingen. Leger og sykepleiere gjør hva de kan for å hindre smitte i spre seg. Om nødvendig må det operasjon til for å fjerne kreftsvulster. Det er et dårlig sykehus som gir feil medisin til den syke, eller som bare klapper ham på hodet og sier at den ondartede svulsten ikke er så farlig.

Slik er det også i kirken. Den består av bare syndere, mennesker som på grunn av synden har en syk sjel. Synderen trenger riktig behandling og omsorg. Han trenger ikke få høre at det ikke er så farlig med synden. Nei, han trenger få høre at om han ikke omvender seg fra sin synd, så får det alvorlige og tragiske følger (loven).

Samtidig trenger han trøst og hjelp. Han trenger å få kraft til å leve det nye livet. Den kraften har han ikke selv. Det nytter ikke for ham å ta seg selv i nakken. Den eneste som kan hjelpe ham, er Han som allerede for 2000 år siden gjorde noe med sykdommen hans, da Han gjorde opp for alle hans synder ved å være hans stedfortreder både i liv og i død. I kirken må det aldri sluttes med å forkynne om ham som er alle syke sjelers lege, Jesus Kristus (evangeliet).

Les videre

 

 

Det enkle evangeliet

«For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv» (Joh 3,16).

Det enkleste er ofte det beste, heter det i reklamen. Noen av de fineste og beste sannheter i vår kristne tro er uttrykt med ord som er så enkle at til og med et barn kan forstå dem. Det kjent og kjære verset som er utgangspunkt for denne andakten, er et klassisk eksempel på dette.

Dette verset forteller oss at Gud, den hellige og rettferdige Herren over all skapningen, elsket verden. Legg merke til ordet «elsket». Det står ikke «likte», for hvordan kunne Gud like en syndig, tilgriset og stinkende verden? Men han elsket den. Han elsket alle de fattige, elendige synderne i verden. Han elsket dem så høyt at han ga sin eneste og enbårne Sønn. Han ga ham til verden for at han skulle bli født, leve, lide, dø og stå opp igjen for at verden skulle bli frelst. Han ga ham til verden for at han skulle betale fullt og helt for alle synder, slik at hver den som tror på ham – og her kan hver og en av oss skrive inn sitt eget navn – ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Dette er den enkle, men samtidig den beste sannhet som noen gang er uttalt.

Men selv om evangeliet er enkelt, er det likevel så vanskelig å begripe for det naturlige mennesket. For den menneskelige fornuft virker det fullstendig feil at Gud skulle ofre sin Sønn for å frelse syndere, slik at tollere og horer som omvender seg og tror på ham ikke skal gå fortapt, mens respektable mennesker som prøver å gjøre så godt de kan og leve så fint de klarer, blir fordømt dersom de ikke tror. Mennesker støter seg på dette at frelsen skyldes helt og fullt Guds nåde, ikke menneskers gjerninger eller fromhet.

Men i dette evangeliets anstøt ligger også dets største herlighet. Evangeliet krever ikke; det bare gir. Det krever ikke at vi må møte Gud på halvveien, men forsikrer oss om at han gikk hele veien for oss. Det gir evig liv til små barn som ennå ikke kan gjøre gode gjerninger, og til gamle syndere som har brutt Guds lov igjen og igjen. Det frelser tollere som Sakkeus og horer som Rahab, og ved Den Hellige Ånds gjerning blir mennesker omvendt og troende helgener. Det gir forbryteren på korset det sikre håpet om himmelen, og det gir deg og meg, uansett hvor syndige vi måtte være, det samme håpet og fyller oss med all glede og fred.

Dette er evangeliet – det enkleste, men samtidig det beste. Dette er selv kjernen i kristendommen. La oss aldri bli trette av å høre det, men glede oss i det hver dag og dele det ivrig med andre mennesker.

Herre, du har åpenbart din ubegripelige nåde i det enkle evangeliet. Hjelp oss å glede oss i det med en enkel og barnlig tro. Amen.

 

Herren tukter den han elsker

«Herren er god mot dem som venter på ham og søker ham. Det er godt å være stille og vente på hjelp fra Herren. Det er godt for en mann å bære åk mens han er ung.» (Klag 3,25-27)

Kniv, sag og øks er redskaper som brukes til skjæring, saging og hogging. I hendene på udugelige mennesker kan de komme til å drepe, ødelegge eller vandalisere. Når derimot trenede fruktdyrkeres hender benytter de samme redskapene, kan resultatet bli gode trær som gir rik avling. Gartneren bruker disse redskapene til å beskjære greiner; han tar bort det som er sykt, brukket og fjerner villskudd og overskytende greiner. For en tilskuer som ikke har kjennskap til dette yrket, kan det se ut som gartneren er i ferd med å ødelegge hele treet. Men dersom dette ikke blir gjort, vil frukten bli mye dårligere. Når det derimot blir utført, blir grøden rikelig.

Israels trengsler under fienden er et eksempel på en smertefull, men likevel så nødvendig erfaring. Det samme er tilfellet hvis vi får store problemer med økonomien eller mister en av våre kjære. Dagens bibeltekst påminner oss om at «Herren tukter den han elsker». Den som ikke vet bedre, kan ledes til å tro at de som må holde ut disse eller lignende prøvelser, blir straffet for noe alvorlig galt de har gjort. Men et Guds barn vet at Herren også må «beskjære trærne sine». Noen ganger må han legge et åk over nakken for å oppdra det folket han elsker. «Det er godt for mannen å bære åk.»

Foreldrene våre har oppdradd oss i kjærlighet, og det samme gjør vi med våre barn. Vi bryr oss om hvordan det går med deres åndelige ve og vel. Barn som blir oppdradd, vil ikke vende seg mot foreldrene, men vil med tiden komme til å takke dem for det hver eneste dag. Hebreerbrevets forfatter sier: «For Herren tukter den han elsker og refser hver sønn han tar seg av. At dere må lide, det tjener til å oppdra dere; for Gud behandler dere som barn. Finnes det en sønn som ikke blir tuktet av sin far? Hvis dere ikke får tukt som alle andre, er dere ikke sønner, men uekte barn. Vi har hatt våre jordiske fedre som tuktet oss, og vi hadde respekt for dem. Har vi ikke mye større grunn til å bøye oss under ham som er åndenes Far, så vi kan vinne livet?» (Hebr 12,6-9)

La oss nok en gang bli minnet om at vår kjære Far oppdrar oss og handler med oss slik han ser det trengs, slik at vi får være hans arvinger, både her i tiden og etter dette livet.

Ver still og tolug når du lider
og ha di glede i din Gud.
Ved nådens kjelde når du strider,
til siger skal du førast ut.
Hans visdom aldri målast kan,
hans like du på jord ei fann.

 

Jesus seirer

Preken 1. søndag i faste, av David Edvardsen

Hør preken

 

 

 

Se, vi går opp til Jerusalem

Preken på Fastelavnssøndag, av pastor Egil Edvardsen.

 

 

Såmannen

Preken på Såmannssøndag, av pastor Tor Jakob Welde.

Hør preken

 

 

 

På forklarelsens fjell

Preken på Kristi forklarelsesdag, av pastor Egil Edvardsen

 

 

 

Døpt for oss

Preken på 1. søndag etter Kristi åpenbaringsdag, av pastor David Edvardsen.

 

 

 

Kristi åpenbaring

Preken av pastor Tor Jakob Welde

 

 

 

Barnet i krybben – sann Gud og sant menneske

Preken på 1. juledag, av pastor Egil Edvardsen

Hør preken

 

 

Julefred og ro

Julaftenpreken av pastor T.J. Welde

Hør preken

 

Les: Bibel og bekjennelse 4-2023

 

Salig er den som ikke tar anstøt av Jesus

Preken på 3. søndag i advent, av pastor T.J. Welde

Hør preken

 

 

 

Han som kommer

Preken på 1. søndag i advent, av pastor T.J. Welde

Hør preken

 

Lignelsen om fiskenoten 

Preken på Domssøndag, av pastor Egil Edvardsen.

Lydopptak: https://www.luthersk-kirke.no/?sermons=lignelsen-om-fiskenoten

Trofaste forvaltere

Preken på søndag før Domssøndag, av pastor Egil Edvardsen

Hør preken

 

«Så gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud.»
Preken på 23. søndag etter Treenighetsdag, av pastor David Edvardsen

Hør preken

 

 

Fra LBK sin side på Facebook.

 

 

Kontrastene i en kristens liv

Preken på Allehelgensdag, av pastor Egil Edvardsen

Hør preken

 

 

Preken på Reformasjonsdagen, av pastor David Edvardsen

Hør preken

 

Copyright: Depositphotos

Vår lutherske arv

Lutheranere bekjenner at de tror på Jesus. De tror på de gamle sannheter som Guds folk alltid har trodd på.

Som lutheranere bruker vi ofte et fortettet uttrykk som sier det som er kjernen i vår tro fra reformasjonen: Ved nåden alene, ved troen alene, ved Skriften alene.

Det betyr rett og slett at vi tror at vi er frelst ved Guds nåde alene. Guds nåde er den ufortjente kjærlighet til syndere som han viste da han sendte Jesus for å frelse oss fra synd og død.

Les mer

 

 

 

Les: Bibel og bekjennelse 3-2023