Gråt ikke
Kort etter gav Jesus seg på vei til en by som heter Nain. Disiplene og en stor folkemengde drog sammen med ham. Som han nå nærmet seg byporten, ble en død båret ut for å begraves. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. Sammen med henne kom et stort følge fra byen. Da Herren fikk se enken, ble han fylt av medlidenhet med henne og sa: «Gråt ikke!» Så gikk han bort og la hånden på båren. De som bar den, stanset, og han sa: «Unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus gav ham til hans mor. Alle ble da grepet av ærefrykt, og de priste Gud. «En stor profet er oppreist blant oss,» sa de, «og Gud har gjestet sitt folk.» Og ryktet om dette kom ut i hele Jødeland og områdene omkring.
(Luk 7,11-17)
Livet er en rekke hendelser. Hver dag begynner med morgengry og slutter når dagens lys forsvinner i vest. Natten skrider fremover under den våkende stjernehimmelen mens de fleste sover, for å våkne til en ny soloppgang og nye hendelser. Ingen vet hva som skal hende i løpet av den nye dagen.
En dag stod Jesus og disiplene opp da det ble lyst om morgenen og gikk mot Nain, som lå omtrent en dagsreise fra Kapernaum. Disiplene var ivrige etter å bli med, og akkurat som på andre dager var det en hel flokk mennesker som fulgte etter. Kanskje ble folkemengden større for hver kilometer av vandringen. Dagens hendelser var ikke noe ut over det vanlige før de kom fram til byen Nain.
Et begravelsesfølge var på vei ut av byen. Folkemengden som gikk sammen med Jesus, må plutselig ha stilnet da de nærmet seg opptoget av sørgende rundt båren der en ung mann lå. Moren sørget over sønnen sin. Men det var verre enn som så. Mannen hennes var også død, så hun var enke. Hun ble fulgt av en stor skare mennesker som hadde sett hva som hadde hendt i denne kvinnens liv og kjente til hennes tragiske historie. Begge de to som skulle ta seg av henne, var borte, først mannen hennes og nå hennes eneste sønn.
Men denne dagens hendelser var ikke over. Jesus så kvinnen og ble rørt i sitt hjerte. Han følte sterkt med henne og gikk fram og sa: «Gråt ikke!» Det var en gest av sympati og medlidenhet. Deretter gjorde Jesus noe uventet. Han gikk fram til båren og rørte ved den. Likfølget stanset, og alle ble stille.
Så talte Jesus igjen, men denne gangen til den døde unge mannen på båren: «Unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Plutselig begynte det å rykke i kroppen og mannen satte seg opp og begynte å snakke. Stillheten som hadde lagt seg over folkemengden, gikk over til et sus når alle gispet i forundring over det de så. En død mann som hørte Jesu røst og adlød! Følget var ikke lenger et likfølge. Jesus forandret alt. Han kom med liv. Så gav han den unge mannen tilbake til hans mor.
Jeg kan se for meg at hun gisper og fører hendene til ansiktet da sønnen reiste seg opp på båren. Hun kan ikke tro sine egne øyne. Med gledestårer strømmende nedover kinnene stirrer hun på sønnen. Når Jesus går fram til henne med ham, rekker hun ut armene og omfavner ham forundret. Disiplene er også helt forundrede. Hvordan kunne dette skjer? tenkte de. Den unge mannen var død – et kaldt lik som skulle begraves.
Folkemengden var også overveldet av dagens hendelse. Menneskene ble grepet av frykt og priste Gud. Jesus viste at han var livets Herre. Men dessverre var deres eneste konklusjon at en stor profet var kommet. Mange hadde enda ikke oppdaget at han var Messias. Likevel var dette underet så oppsiktsvekkende at ryktet om Jesus spredte seg langt utover Galileas grenser.
Underet er virkelig ufattelig. Jeg har deltatt i ganske mange begravelser. Tårer har rent ut av mine øyne og dryppet fra haken. Jeg har omfavnet sørgende og prøvd å si noen trøstende og deltagende ord. Jeg ønsker ofte at jeg hadde ord som kunne endre på døden og ta bort smerten som tapet har medført. Men innfor døden er jeg hjelpeløs. Derfor er dette underet så trøsterikt. Jeg har ikke evne til å endre på døden, men Jesus har det. Når han taler til de døde, lyder de hans røst. Han er livets Herre.
En dag kommer mitt liv til å ta slutt. Jeg vet ikke når døden kommer, men den kommer. Familien min skal legge meg i en kiste og begrave meg på samme måte som alle andre mennesker. Men når Guds tid er inne, skal jeg høre Jesu røst. Han kommer til å si til meg: «Jeg sier deg: Stå opp!» Og da skal jeg gjøre det. På den dagen skal mine øyne se Jesus, som alle disiplers og alle dødes øyne skal se ham. Da skal han tørke bort hver tåre fra våre øyne og gi oss en overveldende og utrolig glede. Jeg venter på det som skal hende den dagen.
Bønn: Livets Herre, kjæreste Jesus, trøst meg med din store makt over døden. Jeg lytter i dag til din røst, som trekker meg nær til deg og gjør meg til din disippel. Fortsett å tale ditt ord til meg og gi meg håp om evig liv og oppstandelse fra graven. Gi meg en slik tillit at jeg kan legge meg ned og dø og vente på å få høre din røst som vekker meg. Amen.
John A. Braun (Fra andaktsboka Nærmere Jesus)
Selvbedrag vs. befrielse
Preken på 11. søndag etter treenighetsdag, av pastor Tor Jakob Welde
