La oss besvare dette med å bruke et bilde. Den kristne kirke skal være som et sykehus. I et sykehus ligger det bare syke mennesker. Der får pasientene pleie og omsorg. De får de rette medisiner og den rette behandlingen. Leger og sykepleiere gjør hva de kan for å hindre smitte i spre seg. Om nødvendig må det operasjon til for å fjerne kreftsvulster. Det er et dårlig sykehus som gir feil medisin til den syke, eller som bare klapper ham på hodet og sier at den ondartede svulsten ikke er så farlig.

 

Slik er det også i kirken. Den består av bare syndere, mennesker som på grunn av synden har en syk sjel. Synderen trenger riktig behandling og omsorg. Han trenger ikke få høre at det ikke er så farlig med synden. Nei, han trenger få høre at om han ikke omvender seg fra sin synd, så får det alvorlige og tragiske følger (loven).

Samtidig trenger han trøst og hjelp. Han trenger å få kraft til å leve det nye livet. Den kraften har han ikke selv. Det nytter ikke for ham å ta seg selv i nakken. Den eneste som kan hjelpe ham, er Han som allerede for 2000 år siden gjorde noe med sykdommen hans, da Han gjorde opp for alle hans synder ved å være hans stedfortreder både i liv og i død. I kirken må det aldri sluttes med å forkynne om ham som er alle syke sjelers lege, Jesus Kristus (evangeliet).

En rett deling mellom lov og evangelium
Både loven og evangeliet må lyde tydelig og klart i kirken. Loven må ikke forsvakes og gjøres mildere enn slik den lyder i Guds ord: «Vær da fullkomne, slik deres himmelske Far er det» (Matt 5,48). Da en lovkyndig kom til Jesus og spurte hva han skulle gjøre for å få det evige liv, sa ikke Jesus: «Du får prøve å gjøre så godt du kan, og får du det ikke til, så er nok Gud likevel glad i deg og finner en plass til deg i himmelen.» Nei, han bad ham om å lese hva som stod skrevet i loven, og da mannen hadde gjort det, sa Jesus til ham: «Gjør det, så skal du leve.» (Luk 10,25ff).

I våre dager eksisterer det en misforstått snillisme rundt omkring, som går ut på at det gjelder ikke å støte mennesker bort fra kirken. Man forsøker å gjøre den ondartede svulsten som synden er, til noe ufarlig og godartet, noe som vi helst ikke må pirke bort i for ikke å støte mennesker. Men dermed blir kirken et dårlig sykehus som gir en feil behandling. Loven må få drive synderen inn i fortvilelsen over sin egen elendige situasjon. For sannheten om oss alle i lyset av loven er jo at det står virkelig ille til med oss. «Det fins ikke én som er rettferdig» (Rom 3,10ff). Loven avslører oss alle som fullstendig fortapte syndere. Den viser oss en hellig og rettferdig Gud som ikke tåler synd, og som dømmer alle syndere til evig fortapelse. Dette er Bibelens forkynnelse, og det må alltid være kirkens forkynnelse, hvis ikke svikter den sin viktigste oppgave å gi syke sjeler den rette behandling.