Døden får ikke siste ordet
Preken over Joh 11,17-45
Døden herjer mye og sterkt her på jorden. Døden har tilsynelatende veldig stor makt. Den er en fiende som kan gjøre oss både triste og sinte. Noen ganger tar den fra oss venner eller familiemedlemmer. Da blir det gråt og tårer. Eller døden banker på hos deg personlig – kanskje du får beskjed om at du på grunn av en sykdom bare har kort tid igjen å leve. Hver dag skjer det at mennesker får denne vanskelige beskjeden. For oss alle gjelder det at døden kommer nærmere dag for dag.
Ut fra Bibelen vet vi at det er synden og opprøret mot Gud som førte døden inn i verden. Dødeligheten blant menneskene har derfor lenge ligget på 100 %. Alle må vi dø, som følge av synden. «Syndens lønn er døden» (Rom 6,23). Synden skiller oss fra Gud, livets kilde. Og overlatt til oss selv er vi hjelpeløst fortapt – i dødens vold.
«Jesus gråt,» leser i vi i vers 35 av teksten vår. Det korteste av alle bibelvers, men svært dyrebart. Guds Sønn ble så beveget, det gikk så sterkt inn på ham da han nærmet seg vennen Lasarus’ grav i Betania og møtte søstrene Marta og Maria og de andre som var overveldet av sorg og fortvilelse. Jesus var «opprørt og rystet i sitt innerste» (vers 33), på grunn av all sorgen og smerten som døden har ført med seg.
Nettopp derfor var han sendt til verden! For å ta et oppgjør med døden, vinne seier over den. Hvordan kunne dette gjøres? Hebreerbrevet forteller at han «ved Guds nåde skulle smake døden for alle» (Hebr 2,9) – som vår stedfortreder. Derfor måtte Guds Sønn først bli som oss, et menneske her på jorden. Siden menneskene er av kjøtt og blod, «måtte også han fullt ut bli som dem. Slik skulle han ved sin død gjøre ende på ham som har dødens makt, det er djevelen, og befri dem som av frykt for døden var i slaveri gjennom hele livet (Hebr 2,14-15).
Da Jesus ropte: «Lasarus, kom ut!» den dagen og den døde kom levende ut av graven etter fire dager, var det et forvarsel om det som skulle skje noen uker senere – i påsken i Jerusalem. Han skulle overgis til døden for våre synder og oppreises for vår rettferdiggjørelse (Rom 4,25).
Jesus visste på forhånd at denne undergjerningen med Lasarus kom til å øke motstanden mot ham enda mer blant de religiøse lederne i Jerusalem. Fra da av ville de satse alt på å få ham drept, fordi de hørte at mange kom til tro på ham på grunn av Lasarus.
Øverstepresten Kaifas kalte sammen Det høye råd og sa at nå måtte Jesus ryddes av veien så snart som mulig. Uten å vite det talte han profetisk om at Jesus skulle dø for folket: «Det er bedre for dere at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne.» (Joh 11,50) Ja, han skulle ikke bare dø for jødefolket, men for alle folk, hele menneskeslekten. Som Jesus selv sa til Nikodemus: «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» (Joh 3,16)
Jesus visste hva som ventet ham etter det store miraklet i Betania – arrestasjon og stor lidelse, ja han skulle lide helvetes pine på korset. Men han var villig til det, for å vinne frelse for oss.
«Nå er min sjel fylt av angst», sa han noen dager før han skulle lide og dø (Joh 12,27). Og fra skjærtorsdag kveld får vi vite at han «ble opprørt og sa: Sannelig, sannelig, jeg sier dere: En av dere skal forråde meg.» (Joh 13,21) I Getsemane-hagen sa han: «Min sjel er tynget til døden av sorg. Bli her og våk med meg!» (Matt 26,38). Jesus vet mye om sorg og angst. Han har vært der – og opplevd det, både på kropp og sjel.
Les videre: https://evanluth.com
Salige er dere…
Preken på Allehelgensdag av pastor T.J. Welde
Vår lutherske arv
Klikk på
https://luther2017.media
og les og lytt til budskapet fra
“Vår lutherske arv”.
Les Bibel og bekjennelse nr 3 2026