Av John C. Lawrenz

Det skjedde to ganger om dagen. Røk steg opp fra den høyeste Guds hellige sted. Hver gang steg det opp fra et alter. Morgen og kveld steg røken mot himmelen fra et lite forgylt alter, halvparten så høyt som en stående mann, skjult for menneskelige øyne. Morgen og kveld steg røken også opp fra et mektig alter uthogd i stein ute i det fri slik at hele Guds folk kunne se det. Det var det daglige offeret. Det skjedde to ganger om dagen like fra Moses tid fram til Kristus, en gang i grålysningen og en gang i skumringen.

Morgenofferet
Prestene samlet seg før grålysningen for å kaste lodd. Alle hadde vasket seg. Alle var kledd i rent, hvitt lintøy. Alle var barføtt. Fire prester ble valgt ut. Den første gikk fram til det store alteret. Han skilte de glødende kullene fra asken og la ny ved fra et fikentre på kullene. Små flammer steg opp.

En hane gol. En annen prest førte fram et feilfritt lam til plassen mellom det store alteret og forhenget som dekket inngangen til selve templet. Han la begge hendene på ullen mellom ørene på lammet. Dette dyret skulle ikke bli mat til prestene, slik som det var med mange andre offer. De daglige ofrene tilhørte Herren helt og holdent.

Det første morgenlyset splittet horisonten i øst. Sakte vendte den andre presten lammets øyne mot templets forheng bak hvilket himmelens og jordens Herre en gang hadde steget ned i en skystøtte. Kniven som presten holdt i hånden, fant det rette stedet. En året ble kuttet. Blod rant ned i en gylden skål. Lammet ble slapt. Presten gikk rundt alteret av uhogd stein. Han stenket blodet på alle sidene.

Luften ble fylt av musikk. Levittene sang lovprisninger. Trente hender flådde lammet og delte kroppen i sju deler. Forsiktig ble kjøttstykkene sendt opp trappen til det store alteret. En tredje prest som stod høyt over alteret, la ned offeret. Kjøttet møtte flammene. Presten løftet hendene. Røken steg opp mot himmelen. Korene fortsatte å synge. Den fjerde presten gikk gjennom forhenget og inn i Det hellige i templet. Et lavt bord dekket med gull stod til høyre i det dempede dagslyset. På bordet lå det to hauger med brød, seks og seks, ett for hver stamme i Israels folk. Et mykt lys kastet skygger fra venstre. Der brant det sju oljelamper. Lampene var festet ytterst på sju gylne grener som var utskudd fra en gyllen stamme.

Det gylne alteret stod rett fram i midten. På alteret lå det glødende kull som like før var blitt brakt dit fra det store alteret utenfor. Bak det gylne alteret hang det enda et forheng. Presten så på det med ærefrykt. Dette forhenget skilte presten fra Det aller helligste der Guds ark stod. I arken lå de to steintavlene hvor Gud en gang hadde skrevet sine bud. I arken var det også en skål med den samme manna som Gud en gang hadde livnært Israels folk med på dets vei til løftets land. Og staven som hadde tilhørt øverstepresten Aron, lå også i arken. Arons ætt var utvalgt av Gud til å ofre skyldofrene. Oppå arken stod nådestolen. På den stenket øverstepresten blod en gang i året på den store forsoningsdagen.

Tiden var inne. Presten senket blikket fra forhenget til det glødende kullet som lå på det gylne alteret foran ham. Loddet skulle aldri mer falle på ham, og han skulle aldri mer stå på dette stedet ved dette tidspunktet. Det var et hellig øyeblikk. Presten åpnet sakte og forsiktig hånden sin og lot den hellige blandingen falle. Røkelsen møtte ilden. Røken steg opp. Presten løftet hendene sine. I forgården utenfor sang korene: ”Halleuja. Lovpris Herren!”

Kveldsofferet
”Det andre lammet skal du ofre straks solen er gått ned… som om morgenen skal du ofre det, et ildoffer til en duft som behager Herren” (2 Mos 29,41). I skumringen stod det fire nye prester der. Det var et nytt lam. Sju nye kjøttstykker ble lagt på ilden på det store alteret.
En ny prest gikk inn i Det hellige, men ikke i Det aller helligste. På nytt ble det brent røkelse på det gylne alteret, og igjen lød lovprisningen mens røken steg opp mot himmelen.

Den søte duften av Guds frelse sendt mot himmelen – en gang for alle
Jesu blod fløt fra åpne sår på begge hendene og begge føttene. Blod dryppet fra striper av nakent kjøtt som ble blottlagt av piskens 39 slag mot Frelserens rygg. Blod rant nedover Guds Sønns ansikt fra tornekronen som var blitt presset mot pannen hans. Offeret talte: ”Far, i dine hender overgir jeg min ånd.” Ordene steg mot himmelen. Det var fullbrakt. Det fullkomne offeret, som aldri skulle gjentas, var fullført. Gud i himmelen var tilfreds. Han forkynte at menneskenes syndeskyld var betalt til siste øre.

Den oppstandne Herren blir løftet opp fra jorden. Førti dager hadde gått etter at disiplene fant graven tom, graven der Jesus fra Nasaret hadde ligget. Han hadde vist seg levende for dem. Nå skulle han forlate dem for å sitte ved Faderens høyre side. Likesom presten som gikk inn i Det hellige, skulle de ikke kunne se ham. Men han skulle ikke være borte. Like til tidens ende skulle Jesus være med der to eller tre er samlet i hans navn. Han skulle være med hver gang det øses vann over et barns hode ”i Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn”. Han skulle være med ”i, med og under” brød og vin, hver gang en vaklende tro søker trøst i den guddommelige forsikringen. Han skulle være med hver gang evangeliets sanne ord forlater predikantens munn og blåser liv i troens ild dypt i en tilhørers hjerte.

Ja, Jesus er nærværende hver gang du og jeg samler våre tanker til bønn. Vi våger å sende våre ord mot himmelen, morgen og kveld, fordi Lammet som ble slaktet, steg opp til Gud Fader den Allmektiges høyre side. Vi våger å nærme oss vår aller helligste Far uten redsel, fordi alle flekkene av våre synder er blitt dekket over av nåden. Likesom røken fra de daglige ofrene fyller Guds nåde i Kristus hele verden. Den stiger mot himmelen når evangeliet blir forkynt og sakramentene blir rett forvaltet i Jesu navn.

“La min bønn få gjelde som røkelse for deg, mine løftede hender som offer om kvelden” (Salme 141,2).

John Lawrenz er lærer ved Wisconsin Lutheran Seminary, Mequon, USA.