Les 2 Kor 9,6-14 

Dette er noe som hender i alle barns liv – og i alle foreldres liv. På skolen lager Maria med sine egne hender et lite spesielt kort eller bilde til mor. Hun klipper, hun tegner, hun farger og hun limer. Hele tiden har hun et smil i hjertet sitt når hun tenker på den dagen da hun skal ta med seg kunstverket hjem og gi det til mor.

Til slutt kommer den store dagen. Døren fyker opp og inn kommer Maria springende med et stort smil om munnen. ”Jeg har noe til deg, mamma. Åpne det med en gang!” Før hun åpner konvolut­ten, vet mor at det bare er enda et av Marias mange kunstverk. Men det er ikke bare et kort. Det er en liten del av Marias hjerte, en del av hennes kjærlighet, en del av hennes smil, og alt dette sier mye bedre enn ord: ”Jeg er glad i deg, mamma.” Kortet er flekkete, og bokstavene ujevne, men mor blir kjempeglad. Det er kjærlighe­ten, ikke den kunstneriske kvalite­ten som gjør gaven spesiell. Mor kan ha hatt en dårlig dag, men nå er det smil i ansiktet hennes og glede i hjertet.

Det fins en som gleder seg enda mer over å gi enn lille Maria. Ja, faktum er at ingen gleder seg over å gi mer enn ham. Jeg snakker om Gud. Selv da han ga sin egen Sønn, var det ikke noe han gjorde motvil­lig fordi han måtte. Det fins ingen­ting Gud må gjøre. Gud kan gjøre som han selv ønsker. Men det behager ham å gjøre noe og gi noe så det skal komme andre til nytte. Det er det vi kaller kjærlighet. Hver dag tilgir Gud oss i sin kjær­lighet, og han velsigner og be­skytter oss. Ingen er en gladere giver, en mer villig giver, en mer sjenerøs giver enn Gud. Og dermed gir Gud oss et eksempel og en moti­vasjon for vår egen giver­tjeneste.

På den tiden da Paulus skrev sine brev til korinterne hadde en fryktelig hungersnød rammet Jerusalem og Judea. Hun­gersnøden hadde allerede vart i tre år. Det var stor mangel på mat, og maten var veldig dyr. Brødre og søstre i Kristus led stor nød.

Paulus la denne nøden fram for kirkene i Galatia, Asia og Hellas. Kjærligheten til Frelseren som den Hellige Ånd hadde plantet i hjer­tene deres, beveget disse kristne til å samle inn en frivillig gave til de hellige i Israel. Paulus’ plan var å komme til Korint snart for å ta med seg gaven og bringe den til Jerusalem.

1. Hvordan vi skal gi 

Paulus gir flere retningslinjer. For det første: Gi regelmes­sig. I sitt første brev til korinterne foreslår Paulus å foreta innsamlingen, og han sier: ”Hver søndag skal hver enkelt legge til side hjemme hos seg selv så mye som han er i stand til, for at inn­samlingen ikke først skal begynne når jeg kommer” (1 Kor 16,2). Hver uke – søndag morgen – skal du ta med deg gaven. Begynn nå, sier Paulus, og sett til side et regel­messig beløp til Herren hver uke.

Den andre retningslinjen Paulus gir, er: La offergaven din være en rikelig del av din inntekt. Bi­belen taler om å ære Gud med før­stefrukten, dvs. gi til Gud først, og ikke vente å se om det blir noe til overs etter at vi har brukt penger på alt annet. Paulus opp­muntrer oss til å gi en rikelig del: ”Jeg sier dere: Den som sår sparsomt, skal høste sparsomt, og den som sår ri­kelig, skal høste med rik velsignel­se… Dere skal ha rikelig av alt, så dere gjerne vil gi” (2 Kor 9,6 og 11). At gaven skal være rikelig, betyr ikke at den er lik for alle. Den skal stå i forhold til inntekten. Den skal være en del av det Gud har overlatt til hver av oss. Et be­stemt beløp kan være en rikelig gave når den gis av en person som har lav inntekt eller et stort øko­nomisk ansvar. Men det samme beløpet kan være en gjerrig forn­ærmelse mot Herren fra en som har høy inntekt eller mindre øko­nomisk ansvar.

Paulus’ tredje retningslinje for hvordan vi skal gi, er: Gi med glede. Gud ser til det hjertet som står bak gaven. ”Enhver skal gi … ikke med ulyst eller av tvang, for Gud elsker en glad giver” (vers 7). Tenk på hvordan lille Maria ga til mor. Hun kunne nesten ikke vente til hun kom hjem med gaven. Hun klarte ikke å vente til mor fikk åpnet den. Og hun så forvent­ningsfull og glad på mor da hun studerte kortet som hun hadde laget. Maria hadde en god følelse over hele seg da hun ga. Når Paulus snakker om å gi til Herren, vil han ikke at vi skal gi våre gaver med et uekte smil og med en dårlig følelse inni oss fordi vi må gi fra oss noen av våre dyrebare kroner. Han snakker om en ekte glede over å få lov til å gi til vår Herre. Han snakker om den takknemlig­het som fyller oss når vi tenker på hva vår gode Gud vil utføre med våre gaver.