«Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv. Da hun fikk vite at Jesus lå til bords i fariseerens hus, kom hun dit med en alabastkrukke med fin salve. Hun stilte seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråt. Så begynte hun å fukte føttene hans med tårene og tørket dem med håret sitt. Hun kysset føttene hans og smurte dem med salven. Da fariseeren som hadde innbudt ham, så det, tenkte han med seg selv: Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv» (Luk 7,37-39).

Det hele var skandaløst, mente de andre gjestene. Jesus burde jo ha stanset dette opptrinnet.

Hvorfor gråt kvinnen og gjorde det som hun gjorde? Det var fordi hennes mange synder var tilgitt at hun viste så stor kjærlighet, sa Jesus.

Antagelig hadde hun helt nylig hørt ham forkynne om Guds rike – om at alle syndere var velkommen. «Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse. Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke,» sa Jesus (Luk 5,31-32). Han snakket om glede i himmelen over én bortkommen sønn eller datter som kommer hjem igjen til Far (Luk 15). Han snakket om den gode gjeteren som var villig til å dø for sauene (Joh 10,15) og om at Menneskesønnen var kommet for å gi livet sitt som løsepenge for mange (Mark 10,45). «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile» (Matt 11,28).

Guds ord hadde tent en gnist av tro i kvinnen, så hun satte sitt håp til Jesus og nåden hans. Hun hadde båret på en tung byrde, men Han ga sjelen hvile. Han var Guds Lam som bar bort verdens synd – også hennes. Hun var rørt og overveldet på grunn av Guds godhet mot henne, så hun bare måtte gå til Jesus for å uttrykke sin takknemlighet.

Fariseeren Simon reagerte med avsky. Hvordan kunne Jesus la en slik kvinne røre ved seg? Men Jesus bekreftet hennes tro: «Syndene dine er tilgitt. Din tro har frelst deg. Gå i fred!» (Luk 7,48.50).

Vi har dessverre alle en liten fariseer i oss – en trang til å se ned på andre. Å leve et ytre sett respektabelt og anstendig liv er bra, men det er jo langt ifra nok. Gud ser hjertet vårt og vet om hykleri, stolthet og onde tanker. Ingenting er skjult for ham, og han tar synden på største alvor.

Jesus sa aldri til syndere at «dere er gode nok akkurat som dere er, så bare fortsett som før!» Han ga ikke syndstillatelse, men tilgivelse – og bød dem å vende seg bort fra synden.

Men, vi får komme til Gud akkurat som vi er, med all vår synd og mislykkethet. Vi trenger ikke å pynte på oss selv først. Kristendom handler ikke om å skjerpe seg før vi kan få nærme oss Gud. Kirken er som et sykehus for åndelig syke, der vi stadig får ta imot tilgivelse, trøst og styrke gjennom evangeliet i ord og sakramenter.

For Jesus betalte for all vår synd på korset. Gjeldsbrevet vårt ble slettet. Og ikke bare det – Gud har overført hele Jesu rettferdighet og hellighet til oss, satt dette inn på vår ”åndelige sparekonto”. Det tilhører oss ved troen.

Denne fortellingen illustrerer det apostelen Paulus sier om at «vi er frelst av nåde, ved tro – ikke av gjerninger» (Ef 2,8-9). Troen er den tomme hånden som tar imot frelsens gave som Gud overrekker til oss. Uten tro ville gaven gått oss hus forbi, men med troen eier vi den.

«Dine synder er tilgitt, din tro har frelst deg, gå i fred,» fikk kvinnen høre. Hun bare stolte på tilgivelsen, og kjærligheten ble så en frukt av troen hennes. Det var ikke omvendt – at hun ble tilgitt fordi hun elsket mye. Nei, «vi elsker fordi han elsket oss først» (1 Joh 4,10). Nå ønsket hun å leve et nytt liv.

Også vi har grunn til takknemlighet og gledestårer. Gud har vært overstrømmende god mot oss. Så la oss som kvinnen vise kjærlighet, tjene Gud og vår neste. Og la oss ikke sende ut feil signaler – la oss alltid huske at kirken ikke er for de vellykkede, men for syndere som trenger nåde, dvs. oss alle. «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke.» Amen.

Pastor Tor Jakob Welde