Troen ser det fornuften ikke kan forstå

Den lutherske tro har alltid holdt fornuften høyt som et instrument til å skaffe seg kunnskap. Troen er verken anti-intellektuell eller uintellektuell. De rasjonelle prosesser og evner som fins i mennesket, er involvert både i overføringen og mottakelsen av guddommelige sannheter. Gud virker i mennesket som i en rasjonell skapning, og ikke på samme måte som han virker i en stein eller en trestokk.

Men likevel, dersom den lutherske tro er tro mot den store reformatoren, nekter den å la fornuften dømme i saker som angår Guds ords sannheter. Heller ikke tillater den fornuften å komme med de retningslinjer som Skriften skal tolkes etter. Antirasjonalismen i den lutherske teologi er spesielt tydelig i læren om realpresensen [Kristi legeme og blods sanne nærvær i nattverden], Kristi person [Kristus som sann Gud og sant menneske i én person], omvendelsen og utvelgelsen og bevarelsen i troen.

Det største paradokset er imidlertid motsetningen mellom loven og evangeliet. Å skille rett mellom lov og evangelium har alltid vært en av hovedsakene i luthersk teologi. Den ene forteller oss at Gud hater mennesket, og den andre at Gud elsker det samme mennesket. Den ene sier at Gud vil fordømme alle syndere, og den andre at Gud har tilgitt alle syndere. Men problemet blir løst i Kristi kors og hans stedfortredende godtgjørelse. Dette kan bare troen forstå, og her blir både loven og evangeliet fullkomment oppfylt.

Sann lutherdom hevder at mennesket må ta fornuften til fange under Guds ord og følge etter Guds ord i alle ting, selv om det som sies virker umulig og absurd for fornuften. Faktum er at dersom ikke forkynnere forkynner et evangelium som er anstøtelig for jøder og uforstand for hedninger [1 Kor 1,23], kan de ikke lenger være sikker på om de forkynner evangeliet om Jesus Kristus. De ting som hører Guds Ånd til, er uforstand for det naturlige mennesket.

Fra “The Foolishness of God” (Guds dårskap)
av Siegbert W. Becker.

Gratis eBøker

KLIKK HER