Læren om rettferdiggjørelsen er «den læren kirken står eller faller med» (M. Luther). Av helt sentral betydning for den lutherske reformasjonen for 500 år siden – og for kristen tro i dag.

Temaet for denne bibeltimen er kjent og veldig kjært for oss i LBK, et tema som vi liker godt å høre om og trenger å høre om ofte: nemlig rettferdiggjørelsen. Dette er jo «den læren som kirken står eller faller med» (M. Luther). Det er en lære som gir oss stor trøst; vi ser at troen vår hviler på noe som er fast og visst, vi står på en sikker grunn.    

Læren om rettferdiggjørelsen er i grunnen enkel. Et lite barn som går på en bra søndagsskole kan fortelle hva dette går ut på; det handler om Jesus og det han gjorde for oss. Ja, og hva gjorde Jesus for oss? «Han tok bort syndene våre,» svarer barnet. Nettopp. Jesus tok bort syndene våre. Så enkelt kan det sies, så rent og klart. Dette er rettferdiggjørelsen, kort fortalt, og her er vi ved selve kjernen i kristendommen. Egentlig enkelt, men vi mennesker har en lei tendens til å klusse det til, og derfor fins dessverre mye uklarhet når det gjelder rettferdiggjørelsen. 

Mange vil nekte for at det er sant, at Jesus virkelig tok bort syndene våre. Men dette er en bibelsk sannhet. Bibelen lærer at ikke bare har Jesus tatt bort våre synder; han har tatt bort syndene til hver mann, kvinne og barn som noensinne har levd eller noen gang kommer til å leve. Han har tatt bort verdens synd.

Det var jo denne sannheten døperen Johannes vitnet om, da han pekte på Jesus og sa «Se, Guds lam som bærer verdens synd» (Joh 1,29). I nattverdsliturgien synger kirken: «Du Guds lam som tar bortverdens synder, miskunne deg over oss.» Ordet som er oversatt «bærer» (Joh 1,29) kan nemlig også oversettes «tar bort». Ved å bære den tunge syndebyrden vår, har Jesus tatt den bort. Den er tilgitt. Det er dette apostelen Paulus sier i Andre Korinterbrevet: «Det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger» (2 Kor 5,19). Han tilregner ikke menneskeheten deres misgjerninger. Det er altså verden som har fått sine synder tilgitt, alle de som falt i synd i og med Adams fall er inkludert i denne nådige frikjennelsesdommen. Samtlige! Som Paulus skriver i Romerbrevet, «Likesom de mange ble syndere på grunn av det ene menneskes ulydighet, skal nå de mange stå som rettferdige på grunn av den enes lydighet» (Rom 5,19). På grunn av Jesu lydighet som vår stedfortreder, skal nå de som ble syndere (ved Adams fall) regnes som rettferdige.

Denne dyrebare sannheten kaller vi gjerne for den objektive rettferdiggjørelsen. Selve dette uttrykket, «objektiv» rettferdiggjørelse, er relativt nytt, men sannheten som det uttrykker er noe Guds Ord vitner klart og tydelig om. Den objektive rettferdiggjørelsen er den bibelske læren som sier at da Jesus døde tok han virkelig bort all synd, hele verdens synder, og da han oppstod fra de døde, erklærte Gud alle syndere «rettferdige», eller tilgitt, frikjent for all synd. Og dette er noe som er objektivt sant, enten mennesker tror på det eller ikke. Jesus døde og stod opp igjen – like sikkert som at dette er historisk sant, like sikkert er det at Gud har erklært hele menneskeheten rettferdig. Paulus forklarer i Romerbrevet 4,25 at Jesus, vår Herre, ble overgitt til døden for våre synders skyld og ble oppreist for vår rettferdiggjørelses skyld.