Hva er en luthersk bekjennelseskirke?
Hvorfor er det nødvendig med en bekjennelseskirke?
Hva skiller den ifra folkekirken?

 

“… for at de skal være ett”
Det eksisterer en inderlig, ubrytelig enhet mellom alle medlemmene av den usynlige kirken. Alle de troende er allerede ett. De er ett legeme, en familie. Denne enhet eksisterer på tvers av alle grenser, det være seg raseskiller, kulturforskjeller, kirketilhørighet osv. Vi kan være uvitende om enkelte lærer i Skriften. Det kan være ting i Bibelen vi ikke har forstått helt – noe det alltid kommer til å være (1 Kor 13,12). Likevel tilhører vi den kristne kirke på jorden om vi bare tror på Jesus Kristus som vår Frelser fra synd.

Men selv om vi som troende allerede er ett, er det Guds vilje at vi også i den synlige kirke skal være ett. Gud vil ikke at vi skal strides. Gud vil også læreenhet. En slik læreenhet eksisterer ikke i dag, som vi jo alle vet. Den synlige kirke er delt opp i mange forskjellige kirkesamfunn. En slik splittelse er et stort anstøt, både for verden omkring oss og også for svake troende og nyomvendte. Det er ikke til Guds behag.

Dessverre er det ofte slik at det er de som vil holde seg til Skriften alene som får skylden for splittelsen innenfor den synlige kirke. Men Bibelen plasserer ansvaret et annet sted, nemlig hos “dem som skaper splittelse og fører andre til fall ved å gå imot den lære dere har tatt imot” (Rom 16,17). Paulus skriver til sin unge medarbeider Timoteus: “Det skal komme en tid da folk ikke lenger kan tåle den sunne lære; men slik de finner det for godt, skal de ta seg lærere i mengdevis, for de vil ha det som klør i øret” (2 Tim 4,4). Slike er det som er årsak til splittelsene innenfor kristenheten. (Jfr. også Apg 20,29-30; 2 Tim 2,16-18).

Selv om Gud vil at vi skal arbeide for enhet, vil han også at vi samtidig skal vokte oss for “falske profeter” (Matt 7,15; Tit 3,10; Åp 2,14-16) og ikke ha noe med dem å gjøre. En falsk lære kan ikke skape tro eller lede mennesker på rett vei.

Gud vil at vi skal være ett i tro og lære. Paulus skriver til den splittede menigheten i Korint: “Brødre, jeg formaner dere i vår Herre Jesu Kristi navn at dere må vise enighet (ordrett: at dere alle taler /gresk legete/ det samme). La det ikke være splittelse blant dere, men la alt komme i rett stand, så dere har samme syn og samme tanke” (1 Kor 1,10). Derfor skal de kristne hele tiden arbeide for en sann enhet. Denne enhet oppstår ikke når vi bare slutter oss sammen i ytre sammenslutninger (som f.eks. Kirkenes Verdensråd, Det lutherske verdenforbund etc.) uten først å ha blitt enige om hva vi tror og lærer ut ifra Skriften. En slik enhet kan umulig være en sann enhet, fordi den bare glatter over uenigheten.

En sann enhet blant de kristne kan bare oppstå dersom alle er villig til å bøye seg for det som står skrevet. En ydmyk holdning først og fremst til Guds Ord er det som kreves. Jesus sa: “Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri” (Joh 8,31-32). I stedet for en ovenfra-nedad-holdning til Bibelen skulle vi “skjelve” mer for Guds Ord (Jes 66,2). Og vi skulle ta “hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus” (2 Kor 10,5).

En enhet som oppstår på grunnlag av et alvorlig og ydmykt studium av Skriften, blir til Guds ære og til menneskers velsignelse. En kirke som virkelig er ett, kan med frimodighet gå ut i verden og forkynne evangeliet og gjøre mennesker til disipler ved å døpe og lære dem alt det Kristus har befalt (Matt 28,20).

 

Bekjennelseskirke
En bekjennelseskirke er en kirke der alle medlemmene med munnen bekjenner sin tro på Jesus Kristus og med livet viser at de vil følge Guds bud og Jesu ord.

En bekjennelseskirke er ikke identisk med den usynlige kirken, med de helliges samfunn. Intet ytre kirkesamfunn eller vennesamfunn er identisk med Kirken. For i ethvert kirkesamfunn kan det finnes hyklere – dvs. mennesker som har en kristen bekjennelse med munnen uten å ha en kristen tro i hjertet. Men det er heller ikke noe poeng for oss å avgjøre hvem som er en troende eller ikke. Det er det bare Gud som vet. Bare han kan se til hjertet. Det som imidlertid er viktig, er at alle har den samme bekjennelsen både i lære og liv, både i ord og gjerning. I en bekjennelseskirke kan ikke to ulike bekjennelser stå side om side. En kirke som tolerer ulike meninger og lærer om en og samme sak, er ingen bekjennelseskirke. For å konkretisere: Dersom noen hevder at Jesus ikke ble født av en jomfru, mens andre hevder at Jesus ble født av en jomfru, og begge disse to oppfatningene blir tolerert og tillatt forkynt i den samme kirken, er ikke denne kirken en bekjennelseskirke. Den tillater to forskjellige bekjennelser. Og det samme gjelder alle andre lærespørsmål.

Det som er typisk for de skandinaviske folkekirkene er nettopp at de tolerer forskjellige lærer å eksistere. I en folkekirke må takhøyden være stor. Ja, det ses til og med som noe positivt at forskjellige læreoppfatninger blir tolerert. Men dermed er ikke folkekirkene bekjennelseskirker. De har ikke en og samme bekjennelse. De følger ikke Skriftens formaninger om å vise enighet og ikke la det være splittelse (1 Kor 1,10). Formaningene om å vokte seg for falske profeter blir egentlig absurd i en slik kirke. For hvem er de falske profetene, når alle slags lærer og oppfatninger tolereres og tillates å bli forkynt fra prekestolene?

Tilstanden i de såkalte folkekirkene er meget, meget alvorlig. Alle som følger litt med i det som skjer, vet at bibelkritikk, læreoppløsning, uklar etisk veiledning, stadig økende tilpasning til tidens ånd i spørsmål som homofili, seksuelt samliv utenfor ekteskapet, samboerforhold, forholdet mellom mann og kvinne i menigheten, sammenblanding av lov og evangelium i forkynnelsen, en syngergistisk omvendelsesforkynnelse osv. blir stadig vanligere innenfor folkekirkene. Ja, på mange områder fortsetter utviklingen bort fra Bibelen, og det er ingenting som tyder på at utviklingen kan snus. Surdeigen har altfor lenge fått gjøre sin nedbrytende virkning. “Bibelens klare ord” er blitt et skjellsord innenfor mange kretser. Bibelen må tolkes inn i vår tid, dvs. det den sier om ting som ikke passer inn i vår tid, må vi stryke og slutte å forkynne. Tidens ånd, hva folk tenker og mener, er blitt en autoritet som står over Bibelen og dermed over Gud selv. Mennesker spør ikke lenger: “Hva står skrevet?”, men heller: “Hva tror du selv?”. Ganske visst fins det enda noen innenfor folkekirkene som hever røsten og forsvarer Bibelens lærer, men de blir stadig færre og det blir som regel med advarslene. De roper varsku her og varsku der, men blir hele tiden stående selv om den ene eksplosjonen etter den andre går av innenfor deres egen kirke.

 

Luthersk bekjennelseskirke
Hva er det som kjennetegner en luthersk bekjennelseskirke? En luthersk bekjennelseskirke er en bekjennelseskirke der alle medlemmene bekjenner seg til den lutherske læren. Det er en kirke som både i skrift og tale bekjenner seg til den lære som vi finner utmeislet i de lutherske bekjennelsesskriftene. Disse skriftene fins samlet i Konkordieboken av 1580. Disse bekjennelsesskriftene fungerer ikke som en autoritet på samme linje som Bibelen. Men vi bekjenner oss til disse skriftene fordi vi har sett at de gir en riktig sammenfatning og utlegning av Guds Ord.

Sentralt i den lutherske læren står læren om Skriften alene, nåden alene og troen alene. For Luther og reformatorene var Guds Ord den høyeste autoritet, den eneste norm og rettesnor for all lære og alt liv. De hevdet med styrke at et menneskes frelse er av nåde alene og at den tas imot ved troen alene, uten gjerninger. En bekjennelseskirke som vil være luthersk, må framfor alt bekjenne seg til Skriften alene, nåden alene og troen alene. Det betyr bl.a. at bibelkritikk ikke kan godtas i en luthersk bekjennelseskirke, heller ikke en synergistisk omvendelsesforkynnelse eller en lære som ikke innebærer at frelsen er 100% Guds verk ved Jesu Kristi gjenløsning.

 

Hvorfor trengs det en luthersk bekjennelseskirke?
Gud har i sitt Ord selv befalt oss å avsløre forskjellene mellom sann og falsk lære. “Mine kjære, tro ikke enhver ånd! Prøv åndene om de er av Gud!. For det er gått mange falske profeter ut i verden” (1 Joh 4,1).

Gud sier også i sitt Ord at det skal være enhet i læren. En toleranse som innebærer at bibelstridige lærer blir tolerert, er ikke av Gud.

Det er viktig hvordan Ordet blir forkynt. Kirkens bekjennelse kan ikke skilles fra dens forkynnelse. Det er det som en kirke forkynner på prekestolen og ellers i skrift og tale som er kirkens virkelige bekjennelse. Kirken er ikke trofast mot Herren bare fordi den en gang i tiden har antatt rette bibelske bekjennelsesskrifter. Bare den kirke som ikke tillater noe annet enn bibelsk forkynnelse, er tro mot sin Herre.

De troende har fått både rett og plikt til å prøve kirkens forkynnelse og bekjennelse. Dette er bare mulig i en bekjennelseskirke.

Hvordan skal de troende prøve læren? Det kan de bare gjøre ved hjelp av Guds Ord. Gud har befalt dem å gjøre dette. Han har befalt alle troende å vokte seg for falske profeter og prøve åndene. Ingen kristen kan skyve sitt ansvar med å prøve bekjennelsen og læren over på andre, verken på presten eller på kirkens ledelse. Det må du gjøre selv. “Så skal altså hver enkelt av oss avlegge regnskap for seg selv” (Rom 14,12).

I våre dager har ordet “lære” en negativ klang for mange mennesker. “Kirkens gamle dogmer” er blitt et belastet uttrykk og brukes som et skjellsord. Mennesker forbinder det med ensretting og intoleranse. Dogmene (læren) betraktes som et hinder for det moderne mennesket til å tenke og tro som det selv vil. Det vil lage seg sine egne oppfatninger om Gud, om mennesket, om synd og nåde, om himmel og helvete – dvs. hver enkelt forbeholder seg retten til å lage sin egen “lære”.

Noen gjør det under dekke av at Bibelen er så vanskelig å forstå, og den kan jo tolkes i så mange forskjellige retninger. Men Bibelen inneholder klare og tydelige lærer. Den er ikke uklar. Det er når mennesker begynner å tillegge sine egne fornuftsmessige forklaringer at det oppstår forskjellige tolkninger. Det er når vi ikke lenger lar Bibelordet stå som det står, men forsøker å forklare alt det som for oss synes uklart fordi vi ennå bare forstår “stykkevis og delt”. Vi må derfor ikke avgjøre om en kirke er en rett eller falsk kirke ut ifra om den kan gi gode og logiske forklaringer på alt som for oss synes uforklarlig, eller som forkynner ting som vi synes om – som “klør oss i øret”. Nei, vi må kun avgjøre om en kirke er rett eller falsk ut ifra om den forkynner det som Guds Ord sier eller ikke, om den lar Bibelens ord få stå som det står, eller ikke. Vi må skille skarpt mellom det som står skrevet og tolkningen av det som står skrevet.

Derfor skal vi prøve læren på Guds Ord, og ingenting annet! Vi skal ikke spørre: Hva sier folk flest? Eller: Hva høres mest logisk ut? Vi skal bare spørre: Hva står skrevet? Hvordan stemmer dette med Guds Ord? Guds Ord, og ikke våre egne oppfatninger eller andre menneskers meninger, skal være prøvesteinen.

 

Bekjennelseskirkens framtid
Fins det noen framtid i en luthersk bekjennelseskirke utenfor de store folkekirkene? Vi i Den lutherske bekjennelseskirken tror at det fins det. Så lenge evangeliet får lyde rent og klart, så lenge vi fortsetter å samles trofast omkring Ordet og sakramentene, så har vi en framtid. Det er ikke sikkert vi blir så mange. Gud har aldri lovet at de troende skal bli store skarer her på jorden. Derimot har han lovet å være med sine barn hver eneste dag inntil verdens ende. Han har lovet ikke å slippe oss eller forlate oss. Han har lovet at helvetets porter ikke skal rokke ved hans kirke på jorden.

Gud har ikke lovet at det skal være lett å være en kristen. Han har ikke lovet at det skal være enkelt å bekjenne troen i lære og liv. Han har ikke lovet at vi aldri skal møte motstand. Men han har lovet å gi oss den styrke vi trenger. “I verden har dere trengsler. Men vær frimodige, jeg har seiret over verden!” (Joh 16,33). “Vær ikke redd, du lille hjord! For det er deres Fars gode vilje å gi dere riket” (Luk 12,32).

Det Gud venter av oss, er trofasthet, trofasthet mot hans Ord. “Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp” (Gal 6,9). Vi i Den lutherske bekjennelseskirke vil oppfordre alle gode krefter til å være tro mot Herrens Ord. Ikke gå på kompromiss med Guds Ord og med den dyrebare bekjennelsen vi har fått. La oss være trofaste i arbeidet med å så den gode sæden, den som alene kan frelse menneskene, og la oss ikke gi opp, for når tiden er inne, skal vi høste rik frukt.

(Foredrag av pastor Egil Edvardsen.)