Hva menes med vitenskapelig bibelforskning, og på hvilke punkter skiller kristen bibeltro seg fra såkalt vitenskapelig viten? Dette kapittelet skal forsøke å besvare det spørsmålet.

Det er ingen forskjell mellom kristen bibeltro og vitenskapelig bibelforskning når det gjelder målsettingen å prøve å forstå hva som virkelig står i de bibelske tekstene. I begge tilfeller er det av største viktighet å studere grunnteksten, granske ordenes og setningenes betydning, grammatikk, historiske situasjon og sammenheng m.m. «Det gjelder ved hjelp av historieforskningens og språkvitenskapens hjelpemidler å søke å få tak i hva de bibelske forfatterne har villet si, uten å blande inn uvedkommende og subjektive meninger. Forskningen skal og kan være forutsetningsløs i den betydning at resultatet av undersøkelsen ikke foreskrives på forhånd.»^[1] Men når det gjelder Bibelens opplysninger om under, dvs. at Gud har grepet inn i historien, kommer vitenskapelig bibelforskning og kristen tro til ulike oppfatninger. Hvorfor? Kommer det av at vitenskapen har tilgang til empiriske fakta som kristen tro lukker øynene for? Svaret er nei. Årsaken er den at vitenskapelig forskning arbeider ut fra det prinsippet at man bare kan regne med slike faktorer som kan registreres som virksomme i dag. Dette prinsippet kan uttrykkes slik: «Bare det er historisk mulig som vi ser hende i historien i dag» og «Nåtiden er nøkkelen til fortiden». En overnaturlig faktor som Gud må utelukkes ettersom Gud ikke har noen analogi og ikke kan være gjenstand for vitenskapelige eksperimenter. Ifølge historisk-kritisk vitenskap kan bare verdslige faktorer aksepteres som forklaringer til historiske hendelser.

Kristen tro derimot, regner med den overnaturlige faktoren Gud og har den overbevisning at Gud har åpenbart seg «mange ganger og på mange måter» i gammeltestamentlig tid. «Nå, da de siste tider er kommet, har han talt til oss gjennom Sønnen» og «ved ham skapte han verden». Slik skriver Hebreerbrevets forfatter (Hebr 1,1-2). Til Guds under hører ifølge Bibelen ikke bare skapelsen, men en hel rekke hendelser i gammeltestamentlig og nytestamentlig tid, f.eks. Guds overnaturlige inngripen i forbindelse med utgangen fra Egypt, Herrens åpenbaring ved Sinai-fjellet, den 40 år lange ørkenvandringen, gjeninnvandringen i Kanaans land, informasjonen til profetene og forutsigelsene om Messias’ ankomst og undergjerninger, som senere oppfylles av Jesus for øynene på en rekke vitner og dokumenteres i Det nye testamente.

Vitenskapelig eller empirisk kan ikke en kristen bevise at Gud finnes. Heller ikke kan en vitenskapsmann bevise at Gud ikke finnes. I begge tilfeller er det snakk om tro, og i begge tilfeller synes de res­pektive parter at det finnes sterke grunner for den tro man har. Vitenskapsmannen av i dag synes at ettersom Gud ikke kan demonstreres og undersøkes med vitenskapelige instrumenter, bør man bare regne med slike faktorer og prosesser som man gjennom undersøkelser kan konstatere er eller kan være virksomme.

Grunner for kristen tro

Hvilke grunner finnes da for kristen tro? Tror kristne på Kristus uten å ha noen grunn for sin tro? For kristendommen er det enormt viktig at det man tror på er en historisk virkelighet som det finnes øyenvitner til. Akkurat som man spør etter øyenvitner når man skal avgjøre hva som virkelig hendte f.eks. i forbindelse med en trafikkulykke, går en kristen til de øyenvitneskildringene som finnes i Bibelen når det gjelder å avgjøre hvem Jesus er og hva han har gjort.

I NT finnes en rekke vitnesbyrd fra personer som personlig hadde med Jesus å gjøre. Da de fire evangelistenes skildringer av Jesu liv ble til, fantes det dess­uten fremdeles mennesker i live som var øyenvitner til Jesu virksomhet, «selv fiendtlig innstilte øyenvitner som ville ha dementert en eventuell feilaktig undervisning som sirkulerte om Jesus.»^[2] Lukas’ innledning til sitt evangelium viser hvor nøye han gikk til verks for å gi en korrekt historieskrivning om Jesus: «Det er mange som har forsøkt å gi en fremstilling av det som har skjedd blant oss, slik vi har fått det overlevert av dem som helt fra først av var øyenvitner og Ordets tjenere. Nå har jeg nøye gått gjennom alt fra begynnelsen, ærede Teofilus, for at du skal forstå hvor pålitelig det er, det du har blitt undervist i» (Luk 1,1-4). Gjennom å nedtegne hva som virkelig hadde skjedd, var NTs evangelieforfattere overbevist om at mange mennesker skulle komme til tro på Jesus som «Messias, Guds Sønn». Johannes skriver: «Jesus gjorde også mange andre tegn for disiplenes øyne, som det ikke er skrevet om i denne boken. Men disse er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn» (Joh 20,30-31).

Strobel intervjuer i sin bok «Fallet Jesus» bl.a. Craig Blomberg, en av de fremste autoritetene på biografiene om Jesus. Blomberg påpeker at også det som Jesu motstandere sa om Jesus indirekte kan bekrefte det som står i NTs evangelieskrifter. «I senere jødiske skrifter kalles Jesus en trollmann som ledet Israel vill – hvilket bekrefter at han virkelig utførte fantastiske under, selv om de som skriver setter spørsmålstegn ved opphavet til hans makt.»^[3]

Den virkelighetsoppfatningen som har preget vitenskapen helt siden opplysningstiden er hovedgrunnen til at mange vitenskapsmenn stiller seg skeptiske til Bibelen og Jesus. Bibeltekster som forutsetter Guds overnaturlige åpenbaring og inngripen i historien må jo da på forhånd underkjennes som sannhetsvitner, slik vi tidligere har påpekt. Men om ikke vitenskapen var så styrt av et ateistisk eller naturalistisk utgangspunkt, ville man se at Bibelens opplysninger har mye bedre støtte i øyenvitneskildringer enn mange andre antikke tekster som man mener er troverdige. Noen eksempler:

• De to første biografiene om Aleksander den store ble skrevet av Arrianos og Plutark mer enn 400 år etter Aleksanders død 323 f.Kr. Likevel anser historikerne at de i hovedsak er pålitelige.

• Til Jesusbiografiene i NT har vi avskrifter av avskrifter av avskrifter, en makeløs mengde håndskrifter som finnes bevart. «Jo oftere man har håndskrifter som stemmer overens, særlig dersom de kommer fra ulike geografiske områder, jo mer kan man sammenligne dem med hverandre for å finne ut hvordan originaldokumentet så ut.» «Vi har avskrifter med begynnelse et par generasjoner etter at originalen ble skrevet, mens det når det gjelder andre antikke tekster, kan ha gått fem hundre, åtte hundre eller tusen år mellom originalen og den eldste nå eksisterende avskriften.»^[4]

• Den romerske historikeren Tacitus skrev sine Annales omkring år 116 e.Kr. Hans seks første bøker finnes i dag bevart i ett eneste håndskrift fra omkring 850 e.Kr.

• Historikeren Josefus levde i det første århundret. Han skrev bl.a. det store historieverket «Den jødiske krigs historie». Vi har tilgang til ni greske håndskrifter av dette verket fra 900-, 1000- og 1100-tallet. Videre finnes det en latinsk oversettelse fra 300-tallet og russisk middelaldermateriale fra 1000- eller 1100-tallet.

• Det finnes mer enn 5000 katalogiserte greske manuskripter av NT, «et helt fjell sammenlignet med Tacitus’ og Josefus’ maurtuer», konstaterer Strobel. Håndskriftsbevisene for NT er overveldende når de stilles opp mot andre respekterte skrifter fra antikken, «verker som dagens forskere ikke har noen som helst motvilje mot å behandle som autentiske».^[5]

• Etter Det nye testamente er det Homers Iliaden det finnes flest håndskrifter av. De kan dateres til 100- og 200-tallet e.Kr. og utover. Når man tenker på at Homer skrev sitt epos omkring 800 f.Kr, forstår man at det til forskjell fra NT er et meget langt sprang mellom tilblivelse og eldste håndskrift, ikke mindre enn tusen år.

Den historiske forankringen

Ettersom Bibelens beretninger om Jesus har sin grunn i hva øyenvitner har sett og hørt hende i historien på bestemte tider og steder, burde arkeologisk og historisk forskning kunne si noe om tiden og stedene det er snakk om. «Arkeologi, som iblant kalles studiet av varig søppel, innebærer å avdekke gjenstander, arkitektur, kunst, mynter, monumenter, dokumenter og andre levninger av gamle kulturer. Ekspertene studerer disse fornminnene for å få rede på hvordan livet var da Jesus vandret på de støvete veiene i det gamle Palestina.»^[6] Hva har da arkeologien kommet fram til? Svekker eller styrker funnene tiltroen til øyenvitneberetningene om Jesus?

Før jeg besvarer det spørsmålet, bør vi ha klart for oss grensene for hva arkeologi kan og ikke kan avgjøre når det gjelder Bibelens troverdighet. Åndelige sannheter kan verken bevises eller motbevises av arkeologiske funn. Men arkeologien kan i visse tilfeller bekrefte om f.eks. en by blomstret eller lå i ruiner på et visst tidspunkt, eller om en viss person virkelig hadde makten i et visst område i en viss tid. Hvordan er det da med beretningene om Jesus? Bekreftes eller uthules tiltroen til NTs opplysninger av arkeologiske funn?

John McRay (som har skrevet boken «Archaeology and the New Testament», Baker 1991) sier: «Det hersker ingen tvil om at Det nye testamentes troverdighet øker, akkurat som troverdigheten til et hvilket som helst gammelt dokument øker, når man foretar en utgravning og oppdager at forfatteren hadde rett da han talte om et visst sted eller en viss hendelse.»^[7] Her følger noen eksempler på hvordan økt kunnskap ikke har undergravd, men tvert imot bekreftet NTs opplysninger.

• I Luk 3,1 nevner Lukas at Lysanias var tetrark (landshøvding) i Abilene omkring 27 e.Kr. I mange år pekte forskere på dette som bevis for at Lukas ikke visste hva han snakket om, ettersom alle visste at Lysanias ikke var tetrark, men regent i Chalkis et halvt århundre før dette. Senere ble det funnet en innskrift fra Tiberius’ tid (keiser 14–37 e.Kr.) som oppgir at Lysanias var tetrark i Abila nær Damaskus – akkurat som Lukas hadde skrevet. «Det viste seg at det hadde funnes to statsmenn som hette Lysanias. Enda en gang viste det seg at Lukas hadde helt rett.»^[8]

• I Apg 17,6 kaller Lukas lederne i Tessalonika for «politarker». Man trodde lenge at Lukas tok feil, for man hadde ikke funnet noen belegg for termen «polit­arker» i noen gamle romerske dokumenter. Men på en bue fra det første århundre fant man ­senere en innskrift som begynner slik: «På politark­enes tid …» Enda senere har arkeologer støtt på mer enn 35 innskrifter der politarker nevnes, hvorav flere i Tessalonika fra samme periode som Lukas omtaler.

• Når det gjelder Det gamle testamente var det vanlig i forbindelse med den historisk-kritiske bibel­forskningens gjennombrudd på slutten av 1700-tallet, at man påstod å kunne påvise en hel rekke historiske feil i tekstene. På punkt etter punkt har disse «feilaktighetene» vist seg å være helt korrekte opplysninger. Da vi gjennom en rekke arkeologiske funn f.o.m. slutten av 1800-tallet fikk økt kunnskap om Midt­østen, viste det seg at en rekke påstander om historiske feilaktigheter var basert på kunnskapsløshet om den aktuelle tiden. Likevel gjentas ennå i dag mange foreldede angrep på Bibelens historiske troverdighet.^[9]

McRay sammenfatter: «Arkeologien har ikke fått fram noen ting som utvetydig motsier Bibelen. Derimot er det som vi har sett mange skeptiske forskeres syn som med tiden er blitt gjort til fakta, men som arkeologien har vist er feilaktige.»^[10]

Troens betydning for bibelsynet

For både den historisk-kritiske vitenskapen og kristendommen spiller tro en rolle. Når det gjelder viten­skapens syn på skaperverket, er (som vi flere ganger har vist) dette trosutgangspunktet dominerende: Ikke noe overnaturlig har påvirket verden og dens historie. Dette trosutgangspunktet er så selvsagt at det ofte helt glemmes. Forskning som utelukker en Skaper og denne Skaperens inngripen i historien, er ofte blitt det samme som forutsetningsløs forskning. Har man det trosutgangspunktet at skaperverket har skapt seg selv, tilbyr evolusjonismen den vanligste og hittil kanskje beste teorien for hvordan hele skaper­verket kan ha blitt til. Men svært ofte presenteres ­resultater bygd på evolusjonsteoriens trosutgangspunkt som forutsetningsløse, vitenskapelige fakta.

På samme måte er det med den historisk-kritiske bibelforskningen. Den har som trosutgangspunkt at Bibelen er et tvers igjennom menneskelig produkt. Dermed må den på forhånd avvise Bibelens egne data om at Gud har grepet inn i historien, åpenbart seg og gjennom guddommelig inspirasjon drevet utvalgte profeter og apostler til å forkynne og la ned­tegne det de ikke selv hadde kunnet tenke ut. Bibelens teologi og åndelige sannheter må ha sin opprinnelse i tenkningen i et visst miljø, dersom overnaturlig åpenbaring utelukkes. Forskerne forsøker derfor å finne fram til en tid og en sammenheng som kan ha gitt opphav til bibeltekstens tanker. Når man så presenterer sitt forskningsresultat, f.eks. at visse kapitler forutsetter tankeganger som den gitte forfatteren neppe kan ha kommet fram til i sin tids miljø, men som kan ha blitt tenkt ut i en annen og senere tid, står det ofte slik i den kritiske bibelkommentaren: Disse kapitlene er senere tillegg og stammer ikke fra denne profeten. Dette «resultatet» presenteres som et forutsetningsløst resultat. At det er betinget av et visst trosutgangspunkt, gjøres det ikke rede for.

Ut ifra samme forforståelse av hva som virkelig kan ha hendt, må Bibelens underberetninger omtolkes slik at ingenting overnaturlig behøver å ha hendt. De kan sies å være typiske for en viss litterær sjanger eller for visse kretsers tendens til å tolke naturlige hendelser overnaturlig. Iblant avvises bibelundernes historisitet på følgende fromme måte: Underberetningene vitner om en sterk gudstro hos visse grupper i Israel. Deres hensikt var å ære Gud gjennom å tilskrive ham mektige gjerninger. Underberetningene gir informasjon om disse menneskenes tro, ikke om hva som faktisk har funnet sted, kan det hete i «viten­skapelige» håndbøker. Dessverre skrives og sies det mye om Jesus og Bibelen som ikke skiller mellom teorier eller ren spekulasjon og hva vi faktisk vet.

Ærlig forskning

Det er viktig å gjøre ærlig rede for trosutgangspunktet en kristen overbevisning så vel som en vitenskapelig overbevisning grunner seg på. Ovenfor har jeg kritisert vitenskapen når den presenterer som forutsetningsløs viten slutninger som er betinget av en ateistisk eller naturalistisk filosofi. Når det gjelder kristen bibelforskning, bør også den redegjøre for sin tro på at ikke bare verdslige faktorer kan aksepteres som forklaringer på historiske hendelser. Hvordan skal da etter min mening forskning foregå, dersom man har en ateistisk eller en kristen forforståelse av virkeligheten?

1.  All forskning bør begynne med at man gjør seg godt kjent med forskningsobjektet. En  kan ikke begynne med den forutsetningen at forskningsobjektets egne data er feilaktige, eller endre dets karakter ved å påtvinge det ens egne forutfattede meninger. Dette er en selvfølge for all forskning, men ikke alltid når det gjelder bibelforskning. Også Bibelen skal man nærme seg på dens egne vilkår og dermed fordype seg i den med den respekt som teksten selv gir uttrykk for. Har tekstene en virkelighetsforståelse som forskeren ikke deler, skal han likevel så nøyaktig som mulig rede­gjøre for tekstens oppfatning. Eventuell konfrontasjon med forskerens avvikende tanker, må settes til side inntil alle data i forskningsmaterialet er samvittighetsfullt innhentet. En sammenblanding av tekstens innhold med egne avvikende oppfatninger er en kardinalfeil.

2.  Man bør registrere bibeltekstenes vitnesbyrd med samme nøyaktighet som ved en rettssak. Det må ikke skje at vitneutsagn avfeies som upålitelige før man har hørt nøyaktig hva som blir sagt. Man må ikke på forhånd gå ut fra at vitnene vitner falskt.  Først senere, når man har sammenlignet mange ulike vitneutsagn, kan man ha grunnlag for en anklage om usant vitnemål. På samme måte bør bibeltekstenes vitnesbyrd få komme til orde før man på forhånd underkjenner dem. En forsker med en ateistisk forforståelse må holde tilbake sin mistanke om usant vitnemål inntil han kan peke på eventuelle andre vitnesbyrd som u­tvetydig viser at hans mistenksomhet var berettiget.

3.  Forskningsmetoden må tilpasses forskningsobjektet. Gjelder forskningsoppgaven f.eks. en blomst, er det blomstens spesielle data som er avgjørende, og metoden krever nærstudium og bruk av både syn, luktesans og følelse. Gjelder oppgaven å ta del i en melding over radioen, må man rette seg etter effekten som den sendende radiostasjonen har og finne seg i at senderen bestemmer hvilken bølgelengde som må tas inn. Å gå ut fra at Jesus eller en bibelbok er noe annet enn hva han eller den selv hevder å være, forvansker virkelig mottakelsen av det Jesus eller bibelboken sier. Man har bestemt seg for en annen bølgelengde enn senderens.

4.  Først etter at forskningsobjektet er blitt nøye studert og dets opplysninger blitt registrert så lydhørt som mulig, kan en konfrontasjon med andre data finne sted, dersom slike finnes. Når det gjelder den bibelske åpenbaringen er den, som vi tidligere har nevnt, godt forankret i historien. Det bibelske budskapet er knyttet til en frelseshistorie som har funnet sted på bestemte steder og på bestemte tidspunkter og framfor mange vitner. Tekstene nevner navn på steder, land, folk, konger og andre ledere, kriger, opprør, deportasjoner, okku­pasjoner, ulike folks skikk og bruk, medernes, persernes og romernes ulike henrettelses­metoder osv. Alle disse opplysningene kan konfronteres med eventuelt utenombibelsk materiale om de samme steder, personer, kriger, deportasjoner, folketradisjoner, henrettelsesmetoder osv.

Da det var magert med tilgang på utenombibelsk materiale, trodde mange forskere at de bibelske hendelsenes historiske forankring delvis var oppdiktet og anakronistisk, dvs. gjenspeilte en senere tids forhold. Når tilgangen på slikt materiale senere har økt, har anklager om anakronismer og oppdiktet historisk forankring vist seg å mangle grunnlag. Noen eksempler: Beretningen om Josef i Egypt viser seg å inneholde nettopp slike historiske og språklige detaljer som harmonerer med det vi vet om Egypt på Josefs tid. Sodoma og Gomorra viser seg gjennom Ebla-funnene å ha eksistert som viktige handelsbyer på Abrahams tid og arkeologer mener nå å kunne bekrefte at de har ligget der den grunne, sørlige delen av Dødehavet ligger, nå nesten tørrlagt. Sankeribs beleiring av Jerusalem år 701 f.Kr. bekreftes av assyriske inskripsjoner osv.

5.  Dersom en forsker ut fra en ateistisk eller naturalistisk virkelighetsoppfatning vil presentere en rekonstruksjon av Bibelens opplysninger og hendelser for å vise at ingenting overnaturlig skal ha funnet sted, bør etter min mening følgende vilkår oppfylles: a) Først må Bibelens egen virkelighetsoppfatning og tekstenes synspunkt presenteres på en nøyaktig måte. b) Rekonstruksjonen må ikke blandes sammen med det som er bibeltekstens versjon. c) Trosutgangspunktet for rekonstruksjonen bør oppgis. Den skal ikke presenteres som et forutsetningsløst forskningsresultat når den er helt avhengig av en viss forforståelse.

Kristent bibelsyn

Det framgår av navnet at det synet på Bibelen som jeg kaller «kristent bibelsyn» hører sammen med Kristus. En kristen tror at Jesus er «Messias (Kristus), den levende Guds Sønn» (Matt 16,16), av samme vesen som Faderen (Joh 10,30; 1 Joh 5,20) og dermed pålitelig i alt. Denne overbevisningen er blitt skapt gjennom det bibelske vitnesbyrdet om Kristus. Den har ikke sin grunn i at kristne er mer godtroende enn andre, snarere tvert imot. Jesu første disipler viste lenge stor skepsis selv om de igjen og igjen med egne øyne kunne bevitne Jesu gjerninger. Jesus sa til vantro disipler: «Jeg er i Faderen og Faderen i meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld» (Joh 14,11).

T.o.m. da Jesus oppfylte Det gamle testamentes profetier om Messias ved å lide og dø for alle menneskers synder som et fullkomment sonoffer og siden ta livet tilbake og etterlate seg en tom grav på den tredje dagen, hadde disiplene vanskelig for å tro. Maria Magdalena trodde først at Jesu døde kropp var blitt flyttet, da hun så at graven var tom. Heller ikke Emmaus-vandrerne trodde umiddelbart at Jesus var oppstått da de hørte at graven var tom og at Jesus levde. «Så uforstandige dere er, og så trege til å tro alt det profetene har sagt,» sa Jesus til dem (Luk 24,25). Apostelen Tomas formulerte sin skepsis på denne måten, da de andre disiplene fortalte ham at de hadde sett Herren: «Dersom jeg ikke får se naglemerket i hendene hans og får legge fingeren i det og stikke hånden i hans side, vil jeg ikke tro» (Joh 20,25).

De mange vitnesbyrdene om at «Kristus døde for våre synder etter skriftene, at han døde og ble begravet, at han stod opp på den tredje dag etter skriftene, og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv» og «deretter… for mer enn fem hundre brødre på én gang. Av dem lever de fleste, men noen er døde» (Paulus’ sammenfatning i 1 Kor 15,3-6), kan ifølge kristendommen ikke bortforklares. Også Jesu fiender medgir at graven var tom på den tredje dagen. Deres forklaring om at Jesu disipler «kom om natten og stjal ham» mens vaktene sov (Matt 28,13) kan ikke kristne og neppe andre heller ha noen tiltro til.

Den kristne troen på Kristus forutsetter mange og samstemte øyenvitner. De første kristne var ikke overtroiske. Det var ikke myter og eventyr de trodde på. Peter skriver: «Det var jo ikke oppdiktede sagn vi holdt oss til da vi kunngjorde for dere vår Herre Jesu Kristi kraft og hans komme. Nei, vi var øyenvitner og så hans guddommelige storhet» (2 Pet 1,16). Johannes skriver: «Det vi har sett med våre øyne, det vi så og våre hender tok på, om det bærer vi bud, om livets ord. Og livet ble åpenbaret, vi har sett det og vitner om det» (1 Joh 1,1-2).

For kristne er det et godt dokumentert historisk faktum at Kristus har overvunnet døden og virkelig stått opp fra de døde. Lukas skriver: «Han stod fram for dem etter sin lidelse og død og gav dem mange klare bevis for at han levde; i førti dager viste han seg for dem og talte om det som har med Guds rike å gjøre» (Apg 1,3). Angående skriftene (Det gamle testamente) sa Jesus til disiplene etter sin oppstandelse: «Alt måtte oppfylles som står skrevet om meg i Moseloven, hos profetene og i Salmene.» «Da åpnet han deres forstand så de kunne forstå skriftene» (Luk 24,44-45).

Et kristent bibelsyn er altså ikke noe selvkonstruert syn på Bibelen, men helt og holdent bygd på Bibelens syn, Bibelens vitnesbyrd. Troen på Kristus kan ikke skilles fra dette vitnesbyrdet. Tilliten til Bibelen går hånd i hånd med tilliten til Kristus. Den frelsende kunnskapen om Kristus kommer jo ifølge kristen tro fra Bibelen. Kristus henviser til skriften som Faderens undervisning og det sanne vitnesbyrdet om ham. Han ber til sin far: «Hellige dem i sannheten; ditt ord er sannhet» (Joh 17,17). Han sier: «Skriften kan ikke settes ut av kraft» (Joh 10,35). «Hadde dere trodd Moses, hadde dere også trodd meg. For det er om meg han har skrevet» (Joh 5,46). Om sine apostlers vitnesbyrd (det som blir Det nye testamente) sier han: «Den som hører dere, hører meg, og den som forkaster dere, forkaster meg. Men den som forkaster meg, forkaster ham som har sendt meg» (Luk 10,16).

Sluttord

Grunnlaget for den kristne tro blir trukket i tvil og kritisert av det vi ofte kort og godt kaller for vitenskapen. Hovedårsaken til denne kritikken er at vitenskapelig forskning ikke kan finne fram til Gud og derfor ikke tar Gud og overnaturlig kausalitet med i betraktningen, en forutsetning som er innebygd i den historisk-kritiske metoden. Følgen blir at man på forhånd avviser Bibelen som Guds åpenbarte under­visning og Jesus som Guds Sønn med guddommelige evner og autoritet. Selv om dette standpunktet presenteres som vitenskapelig, er det ikke en følge av nøytralitet og objektivitet, men et konsekvent resultat av de valgte analysemetodene.

Ifølge kristendommens virkelighetsoppfatning er det dårskap å se bort fra Gud og muligheten av guddommelig kausalitet. Kristne har et helt annet trosutgangspunkt enn moderne vitenskap. Ifølge kristen tro er Gud en levende virkelighet som har åpenbart seg generelt gjennom skaperverket (den allmenne åpenbaringen) og spesielt og tydeligere gjennom den bibelske åpenbaringen og de tilfeller av inngripen i historien det vitnes om der (den spesielle åpenbaringen). Kristne finner at den spesielle åpenbaringen er veldokumentert gjennom tallrike øyenvitner. I sentrum for den bibelske åpenbaringen står Kristus og hans frelsesgjerning som kulminerer med Kristi død og oppstandelse, det som ifølge kristendommen er verdenshistoriens viktigste hendelse.

Den historisk-kritiske vitenskapens syn har fått stort gjennomslag i vår tid. Den preger undervisningen i skoler og universiteter. Skaperverket studeres uten at man regner med en guddommelig Skaper, og Bibelen studeres uten at man regner med denne Skaperen og hans inngripen i historien. Bibelen blir helt og holdent et menneskelig produkt som sies å inneholde ulike menneskelige tanker om Gud og verden, en del ganske bra, andre foreldede eller forkastelige. Denne måten å se på skaperverket og Bibelen har også trengt inn i kirkesamfunn og påvirket både bis­koper, prester og vanlige forsamlingsmedlemmer.

Den moderne vitenskapens representanter kan argumentere for sitt syn på skaperverket og Bibelen og trekke fram ting som kan støtte deres virkelighetsoppfatning. Likedan kan en kristen argumentere for det urimelige i ikke å regne med en guddommelig skaper og å mistro de mange øyenvitnenes vitnesbyrd i Bibelen. En slik diskusjon kan klargjøre de ulike trosutgangspunktene og oppfatningene. Men dersom man håper at diskusjonen skal føre til en endret tro hos den ene eller andre parten, er det slik at det her foreligger en forskjell. En person kan gjennom en diskusjon vinnes for en verdslig, ateistisk eller naturalistisk verdensanskuelse. Men ingen kan omvendes til kristen tro ved at en kristen vinner en diskusjon om sann vitenskap eller rett filosofi.

Kristen tro kan bare skapes gjennom det bibelske vitnesbyrdet om hvem Jesus er og hva han har utrettet. Øyenvitnenes vitnemål er så mektige og samstemmige at det er vanskelig å avfeie dem som usanne. Dessuten tror en kristen at «Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd» (Hebr 4,12) og at Guds Ånd gjennom evangeliet om Jesu død og oppstandelse har makt til å føde et menneske på nytt. Om de kristne sier Peter: «Dere er jo født på ny, ikke i kraft av forgjengelig, men av uforgjengelig sæd, ved Guds levende ord som er og blir» (1 Pet 1,23).

For egen del må jeg bekjenne at Bibelens vitnesbyrd om Kristus har blitt meg overmektig. Jeg kan ikke resonnere bort dets sannhet og den vissheten det har skapt om at Jesus er «Messias, den levende Guds Sønn». Jeg er overbevist om at Jesus er Gud, det han selv sier og hans gjerninger viser: ett med Gud Fader, uten synd, ufeilbar. «Jeg vet hvem jeg tror på» kan jeg si med Paulus. «Jeg vet at min gjenløser lever» kan jeg si med Job. Derfor er Bibelen og dens innhold min store interesse i livet. Jeg tror at dersom det bibelske vitnesbyrdet i all sin rikdom uten omtolkninger nådde fram til mennesker, ble det vanskelig å stå imot. Den tilgivelse og det liv som Kristus tilbyr syndere gratis i og gjennom sitt evangelium, tror jeg er akkurat hva vår tids forvirrede mennesker trenger. Derfor er det så tragisk at Bibelen i vår tid uten saklig grunn blir så mishandlet. Mange lures til på forhånd å avvise det evige livets ord som om det var snakk om tvilsomme mennesketanker.

Fra boken «Da Vinci-koden og Bibelen» av Seth Erlandsson

---

^[1] Seth Erlandsson, Förutsättningslös bibelforskning?
(Uppsala 1972), s. 4.

^[2] Lee Strobel, Fallet Jesus (Libris 2002), s. 34. (Originaltittel: The Case for Christ). I boken lar Strobel en rekke eksperter komme til orde angående øyenvitners vitnesbyrd om Jesus. Hans granskning av disse vitnemålenes troverdighet anbefales til studium.

^[3] Strobel, s. 55. Blant Blombergs leseverdige skrifter kan nevnes The Historical Reliability of the Gospels (InterVarsity Press 1987).

^[4] Bruce M Metzger i Strobel, s. 63f.

^[5] Strobel, s. 65.

^[6] Strobel, s. 102.

^[7] Intervju med Strobel, s. 105f.

^[8] McRay i Strobel, s. 107.

^[9] Bl.a. i Bibel 2000. Særlig har Daniels boks historisitet blitt angrepet. For en kommentar til Daniels boks opplysninger og påståtte feil, se min bok Guds Ord och bibelkritiken (2004), s. 69–96. For en kommentar til det svenske biskopsmøtets bibelkommisjons liste over feil i Bibelen i deres rapport Bibelsyn och bibelbruk (1970), se Danell, Erlandsson, Hedegård, Det står skrivet (Biblicum 1971), s. 46–66.

^[10] Strobel, s. 110.