PREKEN VED OLGA KRISTINE EDVARDSENS BEGRAVELSE

18. september 2015

Kjære sørgende, familie og venner av Olga Kristine Edvardsen. Vi er i dag samlet ved hennes kiste for å bære hennes døde legemet til graven. Hun har nå forlatt dette livet for å være hos sin himmelske Far. Han har hentet henne hjem til seg og fridd henne fra all lidelse og smerte.

Selv om vi nå kjenner savnet og sorgen over at min mor ikke lenger er blant oss, er vi likevel fylt med håpet om oppstandelsen og vissheten om at døden ikke betyr slutten. La oss derfor trøste hverandre med noen ord fra Joh 11 der Jesus taler til Marta som nettopp har mistet sin kjære bror Lasarus. Vi leser fra det 21. verset: «Marta sa til Jesus: ‘Herre, hadde du vært her, var ikke broren min død. Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil han gi deg.’ ‘Din bror skal stå opp,’ sier Jesus. ‘Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag,’ sier Marta. Jesus sier til henne: ‘Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.’»

Dette er kjente ord som vi sikkert har hørt mange ganger før. Og hvor mange sørgende er det vel ikke som er blitt trøstet slik Marta ble det: «Din bror, din søster, din mor, din far, ditt barn, din ektefelle osv. skal stå opp.» Og de har også svart slik Marta svarte Jesus: «Ja, jeg vet jo godt at han eller hun skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag.» Men det høres ikke ut som at de er virkelig trøstet. Vissheten som de gir uttrykk for, lyder ikke som en trøstende visshet.

Men da taler Jesus disse så mektige og samtidig så forunderlige ordene: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.»

I Martas tilfelle betydde dette: Lasarus, din bror, er nok død, men han er likevel ikke død. Han lever på tross av sin død, fordi han har trodd på meg! For oppstandelse og liv er ikke først og fremst noe som ligger langt inn i framtiden, i oppstandelsen på den siste dagen. Nei, oppstandelse og liv er noe som er nærværende her og nå. Oppstandelse og liv er en person som står levende framfor Marta og sier: «Jeg er oppstandelsen og livet.» Og den som tror på meg, som er forbundet med meg gjennom denne tro, kan egentlig ikke dø. Han lever selv om han er død.

«Jeg er oppstandelsen og livet,» sier Jesus. Ja, hele vårt håp om oppstandelsen og det evige livet er knyttet til Jesus Kristus. Hele vårt håp om at det fins en oppstandelse for de som har gått bort i døden, er knyttet til denne personen. Vil du få håp om et evig liv, vil du få visshet om oppstandelsen, må du ikke vende deg noen andre steder enn til ham. For han er oppstandelsen og livet. Han har beseiret døden ved sin egen død og seierrike oppstandelse fra de døde. Han er livets Herre og dødens seierherre.

Jeg sa at han beseiret døden med sin egen død. Ja, for da Jesus døde på korset, døde han som vår forsoner. Ved sin død forsonet han oss med Gud. Han døde nemlig for vår skyld, for våre synders skyld. Og det var på grunn av våre synder, at døden ble en realitet i våre liv. «Syndens lønn er døden,» skriver Paulus (Rom 6,23). Døden er en konsekvens av vår synd. Ved sin lidelse og død på korset sonet Jesus straffen for våre synder. Han tok vår skyld på seg. Dermed har også døden mistet sin rett og makt over oss. Ganske visst må vi alle sammen dø og legges i graven en gang, men denne kroppslige døden har ikke lenger noen rett og makt over oss. Den kan ikke ta fra oss selve livet – livet hos Gud, livet med Gud.

Nå høres det jo unektelig ganske selvmotsigende ut for oss når Jesus sier: «Jeg er oppstandelsen og livet, den som tror på meg, skal leve om han enn dør.» Går det an å leve selv om en dør? Vi ville si: «Nei, det går ikke. Liv og død utelukker hverandre.» Spesielt vanskelig for oss blir det dersom vi tenker på at han som sier dette, bare noen få dager senere, selv hang på et kors og oppga sin ånd. Da var denne Jesus, som altså hadde sagt at han var oppstandelsen og livet, like død som Martas bror, Lasarus. Ja, den langfredagen da Jesus døde på korset, var han like død som alle de døde vi legger i våre graver.

Men det kom en påskedag! Tidlig påskedags morgen gikk noen kvinner ut til graven for å se til det som de trodde var Jesu døde legeme. Men da de kom fram, var steinen foran graven veltet bort, og de møtte en engel som sa: «Dere leter etter Jesus fra Nasaret, den korsfestede. Han er stått opp, han er ikke her.» Jesus var stått opp fra de døde. Han var ikke lenger i graven. Det hadde altså ikke vært tomme ord da han sa: «Jeg er oppstandelsen og livet.» Han hadde ikke løyet for disiplene da han hadde forberedt dem på dette og sagt at han måtte lide og død, men på den tredje dagen skulle han stå opp igjen.

Og da blir det også mening i Jesu ord til Marta: «Den som tror på meg, skal leve om han enn dør.» Dette livet, livet med Jesus, begynner straks et menneske kommer til tro. Da skjer det en åndelig oppstandelse. Den som tror, skal leve. Men som Jesus måtte gjennom døden, må også vi mennesker dø. Vi må en gang gå den samme vei som ham og som alle andre som er døde før oss. Døden kommer ingen utenom. Men om vi må dø, skal vi likevel leve. For livet med Jesus kan ikke døden ta fra oss. Vi skal leve selv om vi dør.

Ja, ikke bare det. Jesus sier til slutt til Marta at «hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.» Dette er sterke ord. «Aldri i evighet dø»! Det betyr et liv uten død. Det betyr et liv som ikke er merket av døden. Over våre jordeliv henger ennå dødens merke. Sykdom, lidelser og smerter er alle tegn på at livet vårt er merket av døden. Men det liv Jesus gir til alle sine troende, er et liv som ikke har dødens merke på seg. Det er dette Johannes får se i et syn og som han beskriver helt mot slutten av Bibelen: «Døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte» (Åp 21,4).

«Aldri i evighet dø,» sier Jesus. Han taler om et liv som aldri kan ta slutt. Han taler om det evige liv. Dette liv vil han gi deg og meg. Han som selv er livet, vil gi oss det evige liv av bare nåde. At det er av nåde, betyr at det ikke er av gjerninger. Det betyr at du ikke trenger streve for å få det. Det betyr at det gis deg helt gratis. Som kjent heter ordet «nåde» gratia på latin. Det livet som Jesus altså gir oss, får du av bare nåde. Du får det selv om du ikke har fortjent det, selv om du føler deg uverdig til å få det, selv om du ikke helt kan fatte at det er ditt.

Dette livet begynner her og nå for alle som tror på ham, og det strekker seg gjennom døden og inn i evigheten. Dette er det kristne håp. Dette er alle troendes håp, ditt og mitt håp. «Syndens lønn er døden, men Guds nådes gave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre» (Rom 6,23).

Så selv om vi i dag kjenner savnet i hjertene og synes det er vondt at mor ikke lenger er i blant oss, vil vi likevel trøste hverandre med ordene om oppstandelsen. Vi tror – slik alle kristne har trodd i 2000 år – at Jesus Kristus en gang skal komme igjen og vekke opp våre døde legemer. Ja, det er vårt faste og sikre håp at ved troen på ham som er vår Frelser, Jesus Kristus, han som døde for oss på korset og sto seierrik opp fra graven, skal vi leve på tross av døden. Vi skal leve om vi enn dør, ja, vi skal aldri i evighet dø. Dette er nåde over nåde. Amen.

Pastor Egil Edvardsen