Kristi aktive lydighet

Av Peter Öman

I den kristne kirken snakker vi mye om det som gjerne kalles Kristi passive lydighet, altså hans uskyldige lidelse og død for vår skyld. Dette er helt naturlig, ettersom den første langfredagens hendelser er helt avgjørende for menneskeheten, ja for hele skaperverket. Likevel er det viktig at vi også husker å snakke om og glede oss over det som gjerne kalles Kristi aktive lydighet. Vi kan definere det slik: Kristi aktive lydighet er alt det som Jesus har gjort i vårt sted, mens Kristi passive lydighet er alt det Jesus har lidd i vårt sted. Hebreerbrevets forfatter beskriver Jesu oppdrag veldig treffende: «Derfor sier Kristus når han kommer inn i verden: Se, her kommer jeg for å gjøre din vilje, Gud. I bokrullen er det skrevet om meg» (Hebr 10,5.7). Jesus ble født til verden for å oppfylle alle profetier om Messias, men også mer generelt for å gjøre Guds vilje. I Guds vilje inngår både å gjøre og å lide. Paulus beskriver hva det innebærer at Gud blir menneske: «I tidens fylde sendte Gud sin Sønn, født av en kvinne og født under loven. Han skulle kjøpe fri dem som sto under loven, så vi kunne få retten til å være Guds barn» (Gal 4,4-5). Jesus er sant menneske, og som sant menneske er han stilt under Guds hellige lov. Han må altså holde den, følge den. Jesus er også sann Gud, og som sann Gud er han den eneste (etter syndefallet) som kan holde den, fordi Guds lov krever fullkommenhet (1 Pet 1,16).

En del av å leve et fullkomment liv er å stå imot fristelser til synd. Fordi Jesus er sant menneske, kan han bli fristet, men vi får glede oss over at han aldri gir etter for fristelsen. Hebreerbrevets forfatter skriver: «For vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd» (Hebr 4,15). Det tydeligste og mest kjente eksempelet på at Jesus ble fristet til synd, er etter hans dåp, da Den Hellige Ånd førte ham ut i ørkenen for at han skulle bli fristet av djevelen (Matt 4,1f). Satan frister Jesus tre ganger, og det er tre ulike slags fristelser som vi kan kjenne oss igjen i. Den første fristelsen er å tenke først og fremst på sine kroppslige og timelige behov, men Jesus siterer Skriften og svarer at vi behøver Guds Ord for å leve. Den andre fristelsen handler om å bevisst utsette seg for unødvendige farer og tenke at Gud nok skal berge meg til tross for den dårlige beslutningen jeg gjorde. Men Jesus svarer at vi ikke skal friste Herren ved å misbruke hans godhet og beskyttelse. Den tredje og siste fristelsen er en fristelse til å søke verdslig makt og ære på bekostning av å følge Gud, men Jesus svarer at vi bare skal tjene og tilbe Herren. Disse tre fristelsene kan vi kjenne igjen fra våre egne liv. Vi fristes til å prioritere det materielle foran det åndelige. Vi fristes ofte til å ta unødvendige risikoer, både kroppslig og åndelig, med et forvrengt syn på Guds gode løfter om beskyttelse. Vi fristes ofte til å søke popularitet og fremgang i verden, i stedet for å ta opp vårt kors og følge Jesus. Hvis vi er ærlige, må vi erkjenne at vi faller for disse fristelsene.

Nettopp derfor er budskapet om Kristi aktive lydighet en så trøsterik del av evangeliet. Jesus sto imot alle fristelser i vårt sted. Når vi sørger over vår synd, vår mislykkethet og utilstrekkelighet, får vi søke trøst i at Jesus har vært den perfekte kristne som vi gjerne skulle ha vært. Det innebærer at vi får regne hans fullkomne lydighet som vår egen. Takket være det Jesus har gjort får vi stå som rettferdige for Gud. Paulus sammenligner Adams fall og Jesu lydighet og skriver: «Altså: Som ett menneskes fall ble til fordømmelse for alle mennesker, slik fører ett menneskes rettferdige gjerning til frifinnelse og liv for alle. Slik det ene menneskets ulydighet gjorde de mange til syndere, skal nå den enes lydighet gjøre de mange rettferdige» (Rom 5,18-19).