Av Martin Luther

I Paulus’ brev til galaterne vil han grunnfeste læren om troen, nåden, syndenes forlatelse eller den kristne rettferdighet, slik at vi kan ha fullkommen kjennskap til den og kjenne forskjellen mellom den kristne rettferdighet og alle andre former for rettferdighet. Det finnes nemlig mange slags rettferdighet. Vi har den politiske rettferdighet, den som keiseren, fyrstene i denne verden, filosofene og juristene tar seg av.

En annen slags rettferdighet er den seremonielle, som de menneskelige avleveringer, slike som pavens overleveringer og tilsvarende, forkynner. Den kan familiefedre og lærere uten risiko videreformidle, når de ikke tillegger den noen kraft til å gjøre opp for synder, til å behage Gud og gjøre noen fortjent til nåden, men formidler seremoniene kun som noe nødvendig for innprente moralsk selvbeherskelse og bestemte skikker.

I tillegge til disse har vi også en annen slags rettferdighet, nemlig den som har med loven å gjøre, budenes rettferdighet, som Moses forkynner. Den forkynner vi også – etter læren om troen.

Langt over alle disse formene for rettferdighet har vi troens eller den kristne rettferdighet, som må skjelnes så nøye som bare mulig fra disse vi har nevnt ovenfor. De er nemlig direkte motsatt denne, både fordi de er resultat av keiserens lover, pavens overleveringer og Guds bud, og fordi de har med våre gjerninger å gjøre og kan oppfylles av oss ut fra de rent naturlige forutsetningene, eller også ut fra en særskilt gave fra Gud. (Også disse formene for gjerningsrettferdighet er jo Guds gaver, som alt det vi har.)

Men den mest fullkomne form for rettferdighet, trosrettferdigheten, som Gud tilregner oss gjennom Kristus, uavhengig av gjerningene, er verken en politisk rettferdighet, en seremoniell rettferdighet eller den guddommelige lovs rettferdighet. Heller ikke har den noe med våre gjerninger å gjøre. Nei, den er helt annerledes. Den er en rent passiv rettferdighet, mens de formene som er nevnt ovenfor, er aktive.

Her er det nemlig ikke slik at det er noe vi utfører eller gir Gud. Vi tar bare imot og avfinner oss med at det er en annen, nemlig Gud, som handler i oss. Derfor passer det å kalle denne troens rettferdighet eller den kristne rettferdighet, for passiv. Den er jo også en rettferdighet som er skjult i et mysterium, og som verden ikke forstår. Ja, ikke engang de kristne holder skikkelig fast ved den, og det er bare med nød og neppe at de begriper den når de er i anfektelser. Derfor må den ustanselig innprentes og oppøves gjennom kontinuerlig bruk. Og den som ikke holder fast på den eller får tak i den når samvittigheten rammes av angst og bekymringer, kan ikke bestå. Det finnes nemlig ingen annen rettferdighet som er en så fast og trygg trøst for samvittighetene som denne passive rettferdigheten.

Den menneskelige svakhet og dumhet er imidlertid slik innrettet at vi, når vi er i dødsfare og samvittighetsangst, ikke fester oss ved noe annet enn våre egne gjerninger, vår egen verdighet og loven. For når den avslører synden for oss, melder vårt tilbakelagte liv seg straks i minnet, synderen sukker av tung sorg i sinnet og tenker med seg selv: ”Å, hvor elendig jeg har levd! Hadde jeg bare kunnet leve lenger, skulle jeg ha forbedret min livsførsel!” Den menneskelige fornuft er heller ikke – så dypt er dette onde rotfestet i oss, og så fastgrodd er vi i denne ulykkelige vane – i stand til å frigjøre seg fra denne fokuseringen på den aktive rettferdigheten, på sin egen rettferdighet, og i stedet feste blikket på den passive rettferdigheten, den kristne rettferdigheten. Nei, den klamrer seg bare til den aktive. Og ved å misbruke vår naturlige svakhet forsterker og forstørrer Satan disse tankemønstrene. Dermed kan det ikke gå annerledes enn at samvittigheten blir desto mer skrekkslagen, forvirret og lammet av angst.

Menneskesinnet er nemlig ute av stand til å finne trøst i seg selv, til å feste seg ved nåden alene når bevisstheten om og angsten for synden melder seg, eller til konsekvent å avvise all gjerningsdiskusjon osv. Dette er nemlig slikt som ligger utenfor menneskelig makt, tanke og innbilningskraft. Ja, det ligger til og med utenfor det Guds lov kan makte. Til tross for at den er det største av alle goder i verden, er den ganske enkelt ute av stand til å gi en skrekkslagen samvittighet fred, og det i den grad at den til og med formørker den ytterligere og fører den inn i fortvilelsen. Det er jo gjennom loven at synden først for alvor blir synd, Rom 7 (13).

Mot fortvilelsen og den evige død har den sorgtyngede samvittighet altså ikke noe annet middel enn å gripe tak i det løfte om nåde som rekkes i Kristus, det vil si i denne troens rettferdighet, den passive eller kristne rettferdighet. Den sier som så: ”Jeg streber ikke etter den aktive rettferdighet. Ganske visst burde jeg eie og praktisere den, men jeg slår fast at selv om jeg hadde eiet og praktisert den, kan jeg ikke sette min lit til den eller møte fram for Guds domstol med den. Derfor setter jeg meg selv bortenfor alt som heter aktiv rettferdighet, både min rettferdighet og den rettferdighet som hører Guds lov til og klynger meg ganske enkelt til den passive rettferdighet, nådens, barmhjertighetens og syndsforlatelsens rettferdighet.”

Den er kort og godt Kristi og Den Hellige Ånds rettferdighet, en rettferdighet som vi ikke realiserer, men bare tar til etterretning, som vi ikke eier, men bare tar imot når Gud Fader gir oss den gjennom Jesus Kristus.

(Fra innledningen til Den store galaterbrevskommentaren.)

Les boken: Rettferdiggjørelsen