Tro er å kjenne Jesus som sin Frelser. Det er å gi sitt samtykke til det Skriften sier om hans person og verk. Det er å stole på at han tilgir synd og at vi erklæres ”ikke skyldig” i Guds øyne. Troen er en gave fra Gud. Den er ikke av gjerninger. Den er ikke en årsak til rettferdiggjørelsen, men den hånd som mottar den rettferdiggjørelse som Kristus har vunnet.

Til dette må vi tillegge enda en sak: Det er ved troen alene vi blir rettferdiggjort. Dette er det tredje av de tre reformatoriske tema: sola fide, troen alene…

Å bli rettferdiggjort ved tro alene betyr at ingenting som kommer foran troen og ingenting som følger etter troen er en del av et menneskes rettferdiggjørelse. Anger eller sorg over synden går foran troen, og et nytt liv i kjærlighet vil følge etter troen. Men tro er ikke anger, og tro er ikke kjærlighet. 

De lutherske bekjennelseskriftene taler direkte om denne saken. På den ene siden uttrykkes det at anger er nødvendig: ”Derfor finnes det ikke noen sann, frelsende tro hos dem som er uten anger og sorg og som har det onde forsett å forbli og holde fram i synden” (Konkordieformelen, Sol Decl, III,26). På lignende måte uttrykkes det om kjærligheten som følger etter sann tro: ”Kjærligheten er også en frukt som helt visst med nødvendighet følger den sanne tro. For om noen ikke elsker, er det et sikkert tegn på at han ikke er rettferdiggjort, men fremdeles er i døden eller igjen har tapt troens rettferdighet” (III,27). 

”Men,” fortsetter bekjennelseskriftene, ”når Paulus sier: Vi blir rettferdige ved tro uten gjerninger, viser han dermed at verken den forutgående anger eller de etterfølgende gjerninger hører med i artikkelen om troens rettferdiggjørelse, eller der hvor den omhandles” (III,27).

Dersom anger var en del av den rettferdiggjørende tro, ville et menneske aldri bli sikker på sitt forhold til Gud. Det ville alltid måtte være i tvil, slik Luther var i sine unge år: ”Sørger jeg nok over mine synder? Har jeg fastet og bedt nok; har jeg praktisert nok selv-fornektelse for å vise at jeg er virkelig angerfull?”…

Den anger som kommer foran troen, hører ikke med i artikkelen om rettferdiggjørelsen, heller ikke de gjerninger som følger etter. Vi blir rettferdiggjort ved tro alene. Den romersk-katolske kirke fornekter denne lære kraftig, slik det klart framgår av dekretene ved Tridentinerkonsilet:

«Dersom noen hevder at den rettferdiggjørende tro ikke er noe annet enn tillit til guddommelig barmhjertighet som tilgir synder for Kristi skyld, eller at det er denne tillit alene som rettferdiggjør oss, skal han være forbannet.

Dersom noen hevder at… gjerninger bare er frukter eller tegn på den mottatte rettferdiggjørelse, men ikke årsaken til at den øker, skal han være forbannet.

Det evige livet skal tilbys dem som strever hardt inntil enden og stoler på Gud, både som en nåde som med miskunnhet loves Guds barn gjennom Kristus Jesus, og som en lønn som Gud selv i sin trofasthet har lovet å gi for deres gode gjerninger og fortjenester.» (Oversatt fra Canons and Decrees of the Council of Trent, Sess. 6, can. 12; St. Louis, 1941, s. 43).

Med slike erklæringer fornekter romersk-katolsk teologi en sola fide-rettferdiggjørelse. Den gjør rettferdiggjørelsen til et samarbeidsprosjekt: tro pluss nåde-assisterte gjerninger. Dersom gjerningene som følger etter troen er en del av rettferdiggjørelsen, kan et menneske aldri være sikker på sin frelse, heller ikke om angeren som går foran troen blir inkludert i rettferdiggjørelsen. Vi vil alltid hele tiden være i tvil: ”Har jeg gjort nok gode gjerninger? Har jeg vært tilstrekkelig ærlig i det jeg har gjort?”… 

Det er sant at troen aldri er alene, men alltid produserer gjerninger. Rettferdiggjørelse følges alltid av helliggjørelse. Men det er like sant og ytterst viktig at rettferdiggjørelsen er ved tro alene og aldri inkluderer de gjerningene som følger etter.

David Valleskey, ”We Believe – Therefore We Speak”.