-

TIL JERUSALEM FOR Å DØ

Han tok de tolv til side og sa til dem: «Se, vi drar opp til Jerusalem, og alt det som profetene har skrevet om Menneskesønnen, skal gå i oppfyllelse. Han skal overgis til hedningene og bli hånet og mishandlet og spyttet på, og de skal piske ham og slå ham i hjel. Og den tredje dagen skal han oppstå.» Men de skjønte ikke noe av dette. Det var skjult for dem, og de forstod ikke hva han mente. (Luk 18, 31-34)

. . . Hvor tydelig Jesus enn hadde forklart seg om hensikten med denne siste ferden, så hadde ikke disiplene forstått det. Hvorfor skulle Jesus til Jerusalem? Forstår vi det? Han kunne ha blitt i Efraim, utenfor sine fienders rekkevidde. Ble han trukket mot Jerusalem slik en nattsvermer trekkes mot den skjebnesvangre ilden? Var han hjelpeløs i møte med politiske intriger og målbevisst motstand?

Jesus var ikke hjelpeløs. Han hadde vekket Lasarus opp fra de døde. Han hadde mettet folkemassene. Han hadde helbredet syke og lamme. Han hadde fått feber til å forsvinne ved hjelp av et ord. Jesus gikk frivillig til Jerusalem, og han visste nøyaktig hva som skulle hende. Han gikk fordi han elsket meg og hele verden. Om han hadde gjemt seg i Efraim eller forsvunnet i folkemengden, ville jeg ikke hatt noen tilgivelse framfor Gud og ikke noe håp om liv i himmelen. På grunn av at han gikk til Jerusalem, er jeg tilgitt, vasket i hans blod, og jeg lever i håpet om oppstandelse og evig liv. Det gjør alle som følger Jesus.

Jesus og disiplene hans blandet seg med folkemengden på veien til Jerusalem. Lite ante de da at Jesus gikk til Jerusalem for å ofre seg selv som påskelammet. Så trege de var alle sammen! Ikke en gang hans nærmeste disipler forstod hva det betydde å gå ved siden av Guds lam til hans offerdød for verdens synder. Alt dette var nå skjult for dem. De kunne jo ha tenkt på hva døperen Johannes hadde sagt tre år tidligere, da han ved Jordanelvens bredd hadde pekt på Jesus med ordene «Se, der er Guds lam, som bærer verdens synd» (Joh 1, 29). Men det kom de ikke på før alt var over.

Da forstod disiplene at Jesus var det eneste store påskelammet som alle de andre lammene pekte fram mot. Hans blod ble utgytt for å redde dem og hele verden fra døden og Guds straff, akkurat som lammets blod som ble strøket på dørstolpene hadde reddet israelittene i Egypt. Alle skriftene i Det gamle testamente pekte fram mot denne siste ferden til Jerusalem da Jesus, Guds lam, skulle dø og oppstå igjen.

Selv om disiplene ikke forstod det akkurat da, hadde Jesus bestemt seg for å dra til Jerusalem fordi han var forberedt på å fullbyrde Guds frelsesplan. Hans tid var inne. Han skulle ikke gjemme seg for overprestenes og fariseernes vrede og bitterhet lenger. Jesus viste noe annet enn resignasjon der han gikk. Han nærmet seg Jerusalem frivillig fordi han elsket oss alle så høyt. Ja, vi ser at Jesus viste hvor langt hans kjærlighet strekker seg når han besluttsomt gjorde det han måtte gjøre for å gi oss tilgivelse og evig liv.

(Fra «Opp til Jerusalem» av John A. Braun, en andaktsbok for fastetiden og påsken.)