Natten da tårene begynte 

Av Kurt P. Ebert 

Det er en tragedie over alle tragedier – en ungdom tar sitt eget liv. 

Nei. Det kan ikke være sant.

Men det er sant. Jeg står som forsteinet ved synet av min 16 år gamle sønn som står oppe på trappeavsatsen og ser ned på meg med vidåpne øyne i det han sier: «Jeg er lei meg, pappa. Jeg elsker Gud. Jeg er lei meg.» En liten blodflekk på skjorten hans sier ingenting om den store skaden som en liten kule har forårsaket på lun­gene hans og som forklarer det høye smellet jeg hadde hørt fra rommet hans bare noen sekunder tidligere. Han fortsatte ned trappene og lot meg få rive av ham t-skjorten.

Jeg husker nesten ikke hvordan jeg la Nathan på fanget mitt inne i stuen mens hans eldre bror ringte 911. Jeg fikk et minutt hvor jeg var bevisst nok til å uttale de ordene om tilgivelse som jeg alltid hadde ønsket å være i stand til å si til mine barn om de skulle komme i nød. Jeg hadde sett for meg hvordan jeg skulle si disse ordene dersom jeg skulle komme til å oppdage en av dem i narkorus eller vente seg barn uten­for ekteskapet eller bli arrestert for fyllekjøring. «Jesus elsker deg. Han døde for dine synder. Du er fullkomment tilgitt og ren i hans øyne. Du har evig liv. Tro på ham.» Eller noe lignende.

Aldri hadde jeg noen gang drømt om at jeg skulle uttale disse trøsteordene til en sønn som var i ferd med å dø på grunn av selvmord.

Hans mor sto fortsatt i trappen som var tilflekket av blod. Ingen ord, bare sjokk.

Snart rullet øynene hans bakover, og livet ebbet ut. «Han er død,» sa jeg, nesten uten at jeg merket det selv. En hånd rørte ved skulderen min – en politimann som vennlig ba oss om å reise oss og gå inn i naborommet.

De neste timene måtte vi svare på spørsmål på politistasjonen slik at politiet kunne forvisse seg om at det virkelig var et selvmord. Nathans mor og bror og jeg, som en stund hadde vært skilt fra hverandre, satt nå sanseløse sammen i et rom midt på natten. Vi ba; en salme ga gjen­lyd inni oss: «Gud er vår tilflukt og vår styrke, en hjelp i nød og alltid nær. Derfor frykter vi ikke…» (Salme 46,1-2). Vi snakker og gråter sammen. Kunne det ha vært en ulykke? Kanskje var Nathan blitt grepet av et øyeblikks vanvidd, en forvirring av ungdommelige følelser og hor­moner. Kanskje han bare lekte med tanken på å skade seg selv og noe gikk veldig galt.

En dør går opp og en politibetjent kommer inn. Han setter seg ned med oss. «Vi fant en dagbok,» sier han stille. «Det virker som han planla å begå selvmord allerede for en måned siden.» Det var ingen ulykke. Han hadde ikke bare lekt. Han ønsket at livet skulle ta slutt.

Å Gud, hva har jeg gjort? Gutten min er død. Dette kan ikke ha hendt, kan det vel? Er det ikke bare en forferdelig drøm? La den være slutt! Kjære Gud, la meg få våkne opp av den vonde drømmen!

Men det er ingen drøm. Støttet opp av for­samlingens milde omsorg og av nabopastoren, familien og naboene, klarer vi å komme oss gjennom de neste dagene og begravelsen. Hvor snille alle er! Jeg vet ikke hvordan vi skulle ha klart å få til alt som måtte gjøres, måltider, be­gravelsesforberedelser, innsending av forsikrings­krav, hagearbeid, osv. uten dem. Jeg ser for meg ansiktene til mennesker som har kommet langveisfra for å gråte sammen med oss. Mer enn en av dem sier: «Det må være den verste smerte som noen kan gå gjennom – å miste sitt barn på denne måten.» Jeg vet ikke om dette er sant, men hjertet mitt kan ikke forestille seg et større tap. Fremdeles kjennes det uvirkelig.

Usynlig smerte 

Hvem var denne unge mannen som valgte å forlate oss?

Han var en sønn, den yngste av fire, vitebe­gjærlig, elsket å lese og lære på egen hånd. Ved middagsbordet kunne han holde på lenge med å legge ut om sine siste oppdagelser. Han var bror til en søster og to andre brødre, som lo og kjem­pet og slåss for en plass i flokken. Hans eldste bror befant seg i Irak. Han så fram til at han skulle komme hjem på sommerferie. Han gikk siste året på en luthersk high school i området, fikk toppkarakterer både i fotball og baseball og koste seg sammen med gode skolekamerater. Han drev med jakt og hadde skutt sin første elg året før. Han var musiker, lærte å spille gitar, laget musikk sammen med venner og trivdes med utfordringene. Han prøvde å bli kjent med jenter. Han holdt på å lære å kjøre bil.

Han var et Guds barn, gjennom dåpen og Ordet. Han kjente og snakket om sin Frelser. Helgen før han tok sitt eget liv, hjalp han til i kirken med rengjøring.

Han var en tenåring, med alle de opp- og nedturer som følger med den alderen. Foreldrene mine forstår det ikke, skrev han i dagboken. Han ble frustrert og sint da mobiltelefonen hans ble konfiskert i ett døgn. Han reagert på de voksnes inkonsekvente og hyklerske holdninger. Han hadde slått et hull i veggen på soverommet sitt en gang han var sint. «Jeg skal hjelpe deg å fikse det,» hadde jeg sagt til ham. Jeg angrer på at jeg ikke spurte ham om hvorfor han var blitt så sint. Han slet med tvil som ble skjult under latter og musikk og venner. Noe av det siste han skrev i dagboken, var: «Jeg er bare en flis. Hva gjør du med en flis? Du trekker den ut.»

Han trodde på himmelen. I påskeukene før han døde, talte jeg til forsamlingen min om himmelens gleder, en fri gave i Kristus. «Hvem ønsker vel å holde fast på livet i denne verden når et så herlig liv venter oss i himmelens boliger?» spurte jeg forsamlingen. Jeg så Nathan stirre på meg fra andre benkerad. Det var et intenst og fast blikk. Det traff meg. Jeg drømte aldri om hvordan han oppfattet ordene mine.

Da begynte tårene.

Jesus vet om våre tårer 

Jeg ønsker jeg kunne ha svart på spørsmålet: «Hvorfor?» Det fins nok av innsigelser. I tiden som har gått etter selvmordet, har jeg sett at alle gjenlevende etter en person som tar sitt eget liv, forsøker å finne en eller annen mening med det som hendte. Men vi klarer det ikke. De som forsker på selvmord, forteller oss at som oftest fins det ingen klare svar å gi. Handlingen er ikke rasjonell. Den er et drastisk svar på en smerte som er maskert og synes uløselig. Jeg forstår det ikke.

Likevel ser Jesus. Han vet om og forstår. Hans tanker er så høyt over våre tanker som himme­len er over jorden. Han har en plan som strek­ker seg fra evighet til evighet, en plan som in­kluderer gutten min som har et navn som betyr «Han gav». Ja, Gud gav. Gud gav denne unge mannen til oss noen få år. Men mer enn det, han gav sin egen Sønn i døden som den største av alle kjærlighetsgjerninger. Han gjorde det for Nathan, for meg, for alle, slik at vi kunne få være i hans nærhet. Den enkle sannheten er det mektige skipet i vår tåreflom, det solide ankeret i vår prøvelse og fortvilelse. Han vil lede oss «fra kraft til kraft, til [vi] trer fram for Gud på Sion» (Salme 84,8).

(Kurt Ebert er pastor i Thiensville, Wisconsin.)