Gruvebyen Mansfeld hvor Martin Luther bodde fra han var ett år og hadde sine første skoleår.

Var det bare en ren tilfeldighet at Luther var den mannen han var? Og at han levde og virket nettopp på den tiden? Om ikke en spurv faller til jorden uten at vår himmelske Far vil det, da er heller ikke de som er mer verd enn mange spurver, født av ren tilfeldighet. Han som til og med teller hvert hårstrå på hodet vårt (Luk 12,7), kjenner også hver mann og kvinne som han skaper. Han gir enhver deres plass i livet og forbereder på forhånd de gode gjerninger de skal gjøre. Gud planla mannen, tiden og gjerningene. Luther er ikke en historisk tilfeldighet.

Det er få berømte mennesker som blir født berømt. Dette skjer bare med slike som blir født inn i kongehus. Verden brydde seg ingenting om at Martin Luther ble født den 10. november, 1483, straks etter kl. 11 på kvelden, slik hans mor husker det. Den lille byen Eisleben var ikke klar over at han som skulle bli deres mest berømte innbygger, ble født. Paven fryktet ikke for sin makt slik Herodes gjorde da barnet var blitt født i Betlehem. Sammen med sin hustru Margarete hadde Hans Luther flyttet til Eisleben fra Thüringen bare et snaut år tidligere for å skaffe seg arbeid i denne gruveregionen. At denne «nye» familien i Lange Straße fikk sin andre sønn, var ingen spesiell nyhet som fikk klokkene til å ringe i Eisleben.

Selv om Luther etter hvert ble meget berømt, vet vi ikke mye om hans fødsel og barndom. Han syntes ikke at det var viktig å skrive om det selv. Mot slutten av hans liv skulle andre delen av noen av verkene hans utgis. Da lovet han endelig å skrive en selvbiografi som en innledning. Men han døde i 1546 før han ble klar med biografien, og Melanchthon kompletterte den med ting han husket å ha hørt fra sin berømte venn. Av reformatoren selv fins det bare noen korte hentydninger til barndommen i enkelte bordsamtaler og brever.

Den mest omfattende beretningen om Luthers første år, skrevet av ham selv, finner vi i et brev som ble skrevet til vennen Spalatin i 1520. Men dette er også bare en kort framstilling. I 1519 hadde Luther forsvart praksisen med å dele ut begge elementene i nattverden. Denne praksisen var først blitt gjeninnført et århundre tidligere i Böhmen av husittene, tilhengerne av Johan Hus, som var blitt fordømt som vranglærer av paven. Luther ble anklaget for å være en bøhmer, ikke bare i læren, men også av fødsel. Motstanderne hans prøvde å bringe ham i vanry ved å spre falske rykter om både hans eget og morens opphav. Luther følte seg tvunget til å forsvare seg selv. Derfor skrev han:

For øvrig ble jeg født i Eisleben og døpt der i St. Peterskirken. Jeg husker jo ikke dette selv, men jeg stoler på foreldrene mine og folkene i hjembyen. Foreldrene mine flyttet dit fra et sted i nærheten av Eisenach. Nesten hele slekten min bor i Eisenach. Hos dem er jeg kjent og velsett den dag i dag, ettersom jeg gikk på skole der i fire år. Det fins ingen annen by hvor jeg er bedre kjent enn der. Jeg håper at folket der ikke ville ha vært så dumme å kalle sønnen til Hans Luther for sin «nevø», andre for sin «onkel», andre igjen sitt «søskenbarn» (jeg har mange slike der), om de hadde visst at min far og mor var bøhmere eller andre folk i stedet for at de var av deres eget folk. Resten av min levetid tilbrakte jeg ved universitetet og i klosteret i Erfurt inntil jeg kom til Wittenberg. Jeg var også ett år i Magdeburg da jeg var fjorten. Så nå kjenner du mitt liv og min slekt. Jeg hadde imidlertid foretrukket ikke å si noe om min bakgrunn, på samme måte som Kristus tiet da han ble anklaget av Herodes og Annas.

Stedet nær Eisenach som Luthers foreldre flyttet fra, var Möhra, som lå omkring 18 km sør for byen. Luthers far, Hans, var den eldste sønnen, og kunne derfor ikke arve farsgården. På den tiden var det tradisjon at den yngste sønnen hadde odel. Hans måtte derfor søke arbeid et annet sted, og han reiste til kobbergruvene i Eisleben-området. Før et år var gått, flyttet Luthers familie på ny, denne gangen til Mansfeld i nærheten av Eisleben.

Dette var harde og vanskelige år for foreldrene hans. Senere mintes Luther: «I ungdommen var min far en fattig gruvearbeider. Min mor bar all veden hjem på ryggen. Under slike forhold oppdro de oss.» Imidlertid fikk faren snart ord på seg for å være en hardtarbeidende mann og en god forvalter av sine begrensede ressurser. I 1491 ble han valgt til å være én av fire menn som skulle ha ansvar for fellesskapets interesser i byrådet. Samme år ble han deleier i et gruvefirma og partner i en smelteovn. Til slutt var han eier av seks gruvesjakter og to smelteovner. Veien fra fattigdom til en noenlunde økonomisk sikkerhet var hard, men suksessrik.

Hans og Margarete Luther ville ikke skjemme barna bort og sparte ikke på riset i oppdragelsen. I 1537 fortalte Luther i en bordsamtale: «For-eldrene mine holdt meg under streng disiplin. Det gikk så langt at jeg begynte å bli redd for dem.» To hendelser husket han spesielt, antakelig fordi de var så dramatiske eller spesielle. En gang slo moren ham så lenge at blodet begynte å flyte. Årsaken var at han hadde tatt en nøtt. En annen gang slo faren ham så hardt at han flyktet fra ham og bar nag til ham helt til faren klarte å vinne ham tilbake. Det er imidlertid galt ut fra disse hendelsene å hevde at Luther ble misbrukt som barn. Det var faktisk et sterkt kjærlighetsbånd mellom ham og foreldrene.

Da Luther fortalte om disse hendelsene, uttrykte han samtidig noen tanker om oppdragelse. «Om det bare gjelder kirsebær, epler og lignende,» sa han, «bør ikke slike barnestreker straffes så alvorlig; men om barnet har stjålet penger, klær eller skrin, er det på tide med straff.» Videre sa han: «Man må straffe på en slik måte at eplet ligger ved siden av riset.»

Den religionen Luther vokste opp med i barndomshjemmet, var en from romersk katolisisme. Dagen etter at han ble født, bar Hans sin nyfødte sønn til dåpen i tårnværelset i St. Peterskirken. Når den unge Martin var redd og engstelig, lærte han å be til helgenene, til Maria og til St. Anna, som var gruvearbeidernes skytshelgen. Margarete blir av Melanchthon beskrevet som «et dydseksempel for andre kvinner, spesielt i gode ma-nerer, gudsfrykt og utholdende bønn.» Men fader Luther var ikke noe særlig imponert over munkevesenet. Han ønsket ikke at sønnen skulle bli munk og så ikke på det å bli munk som toppen av fromhet. Tjeneste for kirken sto ikke over det å lyde Guds vilje. En gang Hans var alvorlig syk, oppfordret presten ham å testamentere en del av det han eide, til presteskapet. Hans svarte at den store familien hans ville ha større behov for det enn prestene. Likevel ga han en gave på 20 gylden til klosteret da sønnen ble ordinert til prest.

Av Armin W. Schuetze

(Fra boka  “Martin Luther – the Reformer”)