-

Martin Luther (1483–1546)

Kirken behøvde en reformasjon

De første fem hundre årene etter Kristus vokste den kristne kirken og bredte seg ut i verden, til tross for forfølgelser og angrep fra vranglærere. Rundt år 600 år e.Kr. hendte to ting som ble til stor skade for den kristne kirken: Det ene var muslimenes erobringer og det andre var at biskopen i Roma fikk en spesielt opphøyet posisjon i kirken.

De muslimske hærene erobret Nord-Afrika, Palestina, Syria og Lilleasia (Tyrkia). Denne erobringen utryddet nesten alle kristne kirker i disse områdene.

I Vest-Europa ble biskopen i Roma lederen for den kristne kirken. Han var overhode for kirken i Spania, Frankrike, England, Tyskland og Italia. Man begynte å kalle ham for paven og mente at han var utsett av Kristus til å herske over alle, til og med over kongene. Paven brukte ikke sin makt til å tjene Kristus. I stedet spredte han antikristelige lærer. En av disse var læren om skjærsilden, og en annen var at mennesker ikke ble frelst bare ved tro, men også på grunn av sine gjerninger. Dessuten forledet han folk til å tro at de bare kunne få Guds nåde gjennom de biskopene og prestene som paven hadde innsatt. Da det sto fram personer som viste at det paven lærte var ubibelsk og feil, befalte han at alle som leste Bibelen uten tillatelse skulle straffes.

Muslimenes erobringer og pavens maktstilling førte til at evangeliets sannhet nesten forsvant. Det behøvdes en reformasjon for at Bibelen skulle få tilbake sin rette plass og mennesker få vite sannheten om frelsen. Gud brukte Luther som sitt redskap til å gjennomføre reformasjonen.

 

Luthers fødsel (1483) og utdannelse

Martin Luther ble født i året 1483 i den lille byen Eisleben i Tyskland. Foreldrene var fattige, men de forsto at Martin var en begavet gutt og lot ham gå på skolen. Da Luther var 14 år ble han nødt for å flytte hjemmefra for å fortsette utdannelsen. Sammen med noen andre gutter som ikke hadde så god råd, måtte han ofte tjene penger til maten ved å synge utenfor husene til velstående folk. Likevel gikk det så bra med ham på skolen at læreren oppmuntret ham til å studere videre ved universitetet.

På den tiden hadde hans far fått såpass bra inntekt at han kunne betale en del av Martins utgifter, og derfor begynte han å studere ved universitetet i Erfurt. Luther leste jus, og også nå gikk det svært bra med studiene. Han fikk respekt blant alle som ble kjent med ham og trivdes godt sammen med studiekameratene. I 1505 tok han sin magistereksamen. Men Luther var ikke helt lykkelig.

 

Luther som munk (1505)

Som barn hadde Luther lærte av sine foreldre å be til helgenene, vise respekt for paven og den romersk-katolske kirken, og gjøre gode gjerninger. Selv om Luther var svært nøye med å gjøre alt dette, var han likevel svært urolig med tanke på sine synder. Han visste at Gud var vred på menneskene på grunn av synden. Derfor levde han i stadig redsel for at han etter døden måtte lide Guds fryktelige straff for syndene. For å få fred i sjelen, bestemte han seg for å gå i kloster og bli munk.

I klosteret fulgte Luther alle reglene som skulle hjelpe ham til å leve mere hellig som munk. Han plaget til og med seg selv ved å sove rett på det harde golvet og piske kroppen sin. I 1507 ble han prest og feiret sin første messe. Men ingenting av dette ga Luther den freden i sinnet som han så veldig ønsket seg.

 

Luther i Wittenberg (1508)

Dr. Staupitz, som var leder for klosteret, besluttet å sende Luther till Wittenberg, slik at han kunne forberede seg på å bli bibellærer ved det nye universitetet som kurfyrsten i Sachsen nylig hadde grunnlagt. Staupitz håpet at denne nye oppgaven skulle gi Luther større muligheter til å studere Bibelen. Han håpet også at Luther skulle bli så opptatt av å undervise at han ikke fikk særlig tid til å tenke på sine synder.

Allerede mens han var i klosteret hadde Luther blitt fortalt av Staupitz at det var i Jesus han kunne finne den freden han søkte. Da han som lærer i Wittenberg studerte Guds ord, fikk han etter hvert lære å kjenne Guds kjærlighet i Kristus. Gjennom Bibelen fant han til slutt freden han hadde lett så iherdig etter.

Luther fikk snart rykte på seg for å være en svært dyktig lærer og predikant. Studenter kom fra mange steder for å lytte til undervisningen hans. Folk kom i så store skarer for å lytte til prekenene hans at han ble bedt om å preke i Wittenbergs bykirke. Det var ikke bare fordi Luther var en kraftfull lærer og predikant at folk ville lytte til ham. Det var også på grunn av det ”nye” budskapet han forkynte.

”Syndenes tilgivelse”, sa Luther, ”er ikke noe vi selv kan fortjene ved våre egne gode gjerninger. Det er en fri gave som Gud gir oss på grunn av alt det Jesus, vår frelser, har gjort for oss. Frelsen er noe vi helt og holdent får ved troen på Jesus.

 

De 95 tesene (1517)

Luthers ”nye” lære, som egentligen innebar att han vendte tilbake til Guds ords enkle sann-heter, førte ikke til noen særlig uro før i 1517. Det året hendte noe som ble begynnelsen på reformasjonen.

Paven ville samle inn penger for å bygge Peterskirken i Roma, og derfor godkjente han salg av ”avlat” over hele Tyskland. Luther protesterte mot de verdiløse avlatsbrevene som lovet at menneskene skulle befris fra å bli straffet i skjærsilden for sine synder dersom de betalte en sum penger. Han skrev 95 teser, eller påstander, som viste at handelen med avlatsbrev var i strid mot Bibelen. Den 31. oktober 1517 spikret Luther tesene sine opp på døren til Slottskirken. I Witten-berg var dette et vanlig sted å henge opp offentlige meddelelser.

Luthers hensikt med å offentliggjøre disse tesene var å utfordre noen andre ved universitetet til å debattere dem med ham. Derfor hadde han skrevet dem på latin. Men de 95 tesene ble raskt oversatt til tysk og trykt og spredt over mesteparten av Tyskland og rundt om i Europa. Over alt hvor de ble lest førte de til stor uro.

Til slutt befalte paven at Luther skulle komme til Roma og forsvare seg mot anklager om falsk lære. Men kurfyrsten i Sachsen, hvor Luther bodde, brukte sin innflytelse og krevde at Luthers sak heller måtte prøves i Tyskland.

 

Luther ved riksdagen i Worms og på Wartburg (1521)

I 1518 fikk Luther forsvare seg i møte med pavens utsending, kardinal Cajetan. Cajetan ville ikke diskutere de 95 tesene med Luther. Isteden krevde han at Luther skulle innrømme at det han hadde skrevet var feil. Luther svarte at han ikke kunne gjøre det hvis ikke kardinal Cajetan ved hjelp av Bibelen kunne vise ham at han tok feil. Et år senere, under en debatt med den tyske munken dr. Eck, sa Luther at det ikke var nødvendig å adlyde paven for å bli frelst.

Dette førte til at paven sendte ut en offisiell uttalelse, en pavelig bulle (bulle betyr segl). I denne sto det at Luther ikke lenger tilhørte den romersk-katolske kirken og at alle skriftene hans skulle brennes dersom han ikke trakk dem tilbake.
I 1521 fikk Luther innkalling av keiser Karl til et møte med alle fyrstene i Tyskland – riksdagen i Worms. Keiseren håpet at dette møtet skulle gjøre en slutt på de religiøse stridighetene mellom de tyske fyrstene, slik at de kunne hjelpe ham med å stanse tyrkernes invasjon. Han sa til Luther at han ikke ville høre på noen debatt om Bibelens lærer. Han ville bare at Luther skulle innrømme at lærene hans var feil.

En dag senere, etter mye bønn og forberedelse, svarte Luther: ”Dersom dere ikke ved hjelp av Bibelen kan bevise at jeg har skrevet noe som er feil, så verken kan eller vil jeg trekke tilbake noe. Min samvittighet er bundet av Guds ord. Her står jeg og kan ikke annet. Gud hjelpe meg. Amen.”

På grunn av Luthers avvisende holdning besluttet keiseren å gjøre ham fredløs, som betød at etter 20 dager hadde hvem som helst lov til å drepe ham. Men kurfyrst Fredrik den vise ordnet det slik at Luther på hjemveien ble ”bortført” til et avsidesliggende slott, Wartburg. Der bodde Luther i omtrent et år. Han brukte tiden til å oversette Det nye testamente til tysk, for at hans landsmenn skulle kunne lese Guds ord på egen hånd.

 

Luther tilbake i Wittenberg og hans død (1546)

Luther kunne vende tilbake til Wittenberg i 1522 fordi Gud sørget for at keiser Karl ble opptatt med vanskelige problemer andre steder i riket sitt. Det var ikke før 20 år senere, etter Luthers død i 1546, at keiseren igjen hadde tid til å rette oppmerksomheten mot lutheranerne i Tyskland. Men da hadde Gud latt reformasjonen, som Luther og hans medhjelpere gjennomførte, få så godt fotfeste at keiseren ikke kunne forhindre den.

De siste 20 årene av sitt liv var Luther svært opptatt. Han underviste regelmessig ved universitetet i Wittenberg og forkynte i bykirken. Sammen med sine medhjelpere publiserte han en oversettelse av både Det gamle og Det nye testamente på tysk, og han arbeidet stadig med å forbedre den slik at Bibelen skulle kunne leses og forstås av alle. Han skrev salmer for at folk skulle kunne synge de sannhetene de hadde lært seg av Bibelen. Han skrev mange brev til forskjellige personer om Bibelen og dens læreinnhold. Han skrev kommentarer, forklaringer til Bibelens bøker, og hundrevis av andre skrifter om hva Bibelen sier om ulike temaer.

Luther giftet seg med en tidligere nonne, Katharina von Bora, og Herren velsignet dem med seks barn.
Den 18. februar 1546 døde Luther. Kroppen hans ble stedt til hvile ved foten av prekestolen i Slottskirken.

 

(David P. Kuske: Luther’s Catechism,
Northwestern Publishing House, Milwaukee, Wisconsin)