Et kunstverk fra reformasjonen
Av Tor Jakob Welde
Reformasjonen førte til forandringer på mange områder, også innen kunsten. Tidligere hadde kunstnerne vært ganske opptatt med fremstillinger av jomfru Maria og en mengde helgener med glorier over hodet, samt paver, erkebiskoper og andre kirkelige personer. Men nå ble en del kunstnere ivrige etter å være med å formidle Luthers teologi, evangeliet som var blitt oppdaget på nytt. Et godt eksempel på dette er det kjente maleriet «Kristus på korset» av Lucas Cranach den eldre (1472-1553). Her er det læren kunstneren ønsker å formidle – læren om frelsen. Ja, han er så ivrig, og dette betyr så mye for ham, at han faktisk har malt seg selv inn i bildet.
Først og fremst, i midten av maleriet, ser vi hovedpersonen, Jesus fra Nasaret, jødenes konge (INRI) på korset, med tornekronen på hodet. Han har sagt «det er fullbrakt» og utåndet, og det blør friskt fra et sår i hans side (Joh 19,34).
Men hvorfor var denne lidelsen og offerdøden nødvendig? Cranach forklarer med en dramatisk scene i bakgrunnen, like bak korset: Menneskeheten var i en fortvilt situasjon; vi ser en redd, halvnaken mann som jages av døden og djevelen (et skjelett og en slags dragelignende skikkelse) mot fortapelsen i helvetes ild. Moses er ikke til noen hjelp eller trøst, der han står og løfter tavlene med De ti bud. For Loven viser oss vår synd og fordømmer oss. Vi mennesker klarer aldri å frelse oss selv ved gjerninger vi gjør.
Litt lenger oppe, bak til høyre i bildet, ser vi en del telt. Det er israelsfolkets leir i ørkenen. På bakken ligger døende mennesker, bitt av giftslanger. Men: når de ser opp på kobberslangen som Moses har plassert opp på en påle, etter befaling fra Herren, så berger de livet (4 Mos 21,6-9). Denne hendelsen peker fram mot Jesu frelsesdød på korset. Som han selv sa: «Slik Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli løftet opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv» (Joh 3,14-15).
Fortsatt i bakgrunnen, lenger oppe, ser vi en engel som forkynner evangeliet til noen sauegjetere: I dag er det født dere en frelser.
Vi flytter blikket til forgrunnen, på venstre side av maleriet, hvor vi ser den oppstandne Kristus, som har gått seirende ut av graven og tramper på både døden og djevelen. Han ser på oss, som om han sier: «Se, hva jeg gjør. Dette har jeg gjort for dere.»
Til slutt ser vi på høyre side av bildet, de tre personene lengst fremme. Nærmest korset har vi døperen Johannes, kledd i en kappe av kamelhår og noe purpurrødt tøy. Han peker samtidig opp på korset og ned på det hvite lammet: «Se, Guds Lam som bærer verdens synd.»
Ved siden av Johannes står en hvitskjegget mann med hendene klare til å tilbe Jesus. Dette er kunstneren selv, Lucas Cranach den eldre. Men hva er det som treffer ham i hodet? Det er blodet som spruter ut fra såret i Jesu side. Cranach ser rett på oss, som om han har noe viktig han vil si: «Jeg tror på Herren Jesus, den korsfestede, og tilber ham. Jeg er frelst på grunn av hans dyrebare blod som ble utgytt på korset. Dette maleriet er min personlige trosbekjennelse og vitnesbyrd. Han døde for nettopp meg – og for deg. Tro på ham!»
Like ved kunstneren står vennen hans, reformatoren Martin Luther, og peker på Den hellige skrift. Den åpne bibelen viser 1 Joh 1,7: «Blodet fra Jesus, hans Sønn, renser oss for all synd» – og Hebr 4,16: «La oss derfor frimodig tre fram for nådens trone, så vi kan finne barmhjertighet og finne nåde som gir hjelp i rette tid.»
Maleriet blir som en oppsummering av reformasjonens hovedbudskap: Et menneske blir rettferdiggjort ved troen alene, for Kristi skyld, av bare nåde. Vi kan ha frelsesvisshet og være frimodige. For Jesus som døde på korset, han er oppstått og han lever, han har beseiret døden og djevelen for oss. Dette er sant og visst; det som Gud har fortalt oss i Skriften kan vi stole fullt og fast på.
Lucas Cranach den eldre begynte å male bildet i året 1552. Det ble det aller siste maleriet hans, han rakk ikke å gjøre det ferdig før han døde året etter. Men sønnen, Lucas Cranach den yngre (1515-1586), fullførte verket i 1555, og det fikk sin plass over alteret i Peter og Paulus-kirken i Weimar, Tyskland, hvor det fortsatt befinner seg den dag i dag.
BoB 1-2017