-

Kristent forvalterskap –  vår del i Guds plan

 

En liten gutt på fem år kom en dag ned i kjelleren til sin far. Faren holdt på med et eller annet snekkerarbeid. Gutten stod og så på lenge. Til slutt rettet faren seg opp og så på gutten. Han så hvor lyst han hadde til å få holde i hammeren. Så faren rakte ham hammeren og sa at han kunne få slå i den neste spikeren. Mens faren holdt spikeren, tok gutten hammeren med begge hendene, og med øyne som skinte av lykke og glede over å få være med å hjelpe far, slo han til spikeren av all kraft. Det var så vidt spikeren beveget seg, men det gjorde ingenting. Gutten fortsatte bare like lykkelig å slå til spikeren med hammeren til han hadde slått den helt ned. Neste spiker gikk litt bedre, og etter fem spikre kunne han ikke holde seg lenger. Han slapp hammeren og fòr opp til mor og ropte gledesstrålende: “Jeg fikk lov å være med å hjelpe far!”

Kanskje du lurer på hva i all verden dette har med kristent forvalterskap å gjøre? Faktum er at dette er forvalterskap, dvs. det er et bilde på hva kristent forvalterskap dreier seg om. Kristent forvalterskap dreier seg nettopp om at Gud, vår kjære Far, lar oss, som er hans kjære barn, få lov til å være med. Vi får lov til å være med Ham i Hans store arbeid med å frelse menneskene. Med få ord kan vi si at kristent forvalterskap er vår del i Guds plan. Det er den lille, men så betydningsfulle del, som hver av oss – liten og stor, ung og gammel, kvinne og mann – har i Guds store plan med å frelse menneskene. Kristent forvalterskap er det tillitsverv Gud gir hver og en av oss troende i det han kaller oss til tjeneste i sitt rike.

Hva er forvalterskap?
En forvalter kalles på gresk en oikonomos. Det er det samme ordet som vi har i vårt ord “økonom”. Ofte var forvalteren en slags leder-slave som hadde overoppsyn med husholdningen, ja, han kunne til og med være en bestyrer for alt det hans herre eide, hele eiendommen. Forvalteren var selv en av tjenerne eller slavene. I Luk 12,42-43 kalles forvalteren for “tjener” (gresk doulos).

I flere av lignelsene sine taler Jesus om forvaltere og forvalterskap. Dette gjelder lignelsen om den ubarmhjertige medtjeneren (Matt 18), lignelsen om talentene (Matt 25), lignelsen om den tro og kloke forvalter (Luk 12), lignelsen om den uærlige forvalteren (Luk 16) og lignelsen om pundene (Luk 19).

Om vi studerer disse lignelsene, får vi et klart bilde av hva en forvalter er og hva forvalterskap er. Forvalterskap i Jesu lignelser inneholder tre hovedelementer: Herre, forvalter/tjener og eiendom. Selv om lignelsene skiller seg fra hverandre på en rekke punkter, er likevel hovedteamet klart: Herren overlater sin eiendom til forvalterne/tjenerne for at de skal forvalte eiendommen hans. De skal ikke eie den, men bare forvalte den. Herren beholder hele tiden eiendomsretten.

I flere av lignelsene drar herren utenlands. Mens herren er bortreist, skal forvalterne være hans representanter. De skal ikke representere seg selv, men sin herre, han som har overlatt sin eiendom til dem for at de skal forvalte den.

Mens herren er borte, skal forvalterne forvalte herrens eiendom på en slik måte at eiendommen ikke taper i verdi. Eiendommen skal ikke ligge ubrukt, men den skal brukes. Å forvalte innebærer ikke bare et passivt overoppsyn med en eiendom, men også en rett bruk av eiendommen. Denne bruken av eiendommen innebærer frihet, troskap og ansvar.

Særskilt av lignelsen om talentene og pundene ser vi at forvalteren ikke får noen spesielle instrukser om på hvilken måte han skal forvalte talentene. Det finnes flere forskjellige muligheter. I nye og uventede situasjoner kan forvalteren foreta selvstendige disposisjoner. Han må bare hele tiden være oppmerksom på at eiendommen ikke taper i verdi, eller går helt tapt. Hovedsaken er at talentene blir brukt med troskap, at forvalteren handler klokt og vist i sitt forvalterskap. Det kritiske punkt i alle lignelsene er at forvalterne til syvende og sist står ansvarlig. Når han vender hjem fra sin reise, må de avlegge regnskap for bruken.

Forvalterskap er i bunn og grunn et tillitsverv. Det er et tillitsverv som gis av en som har høyere autoritet. Det er et tillitsverv som gjelder en eiendom som har verdi og som gir forvalteren en viss grad av frihet og skjønn i bruken av eiendommen. Men tillitsvervet innebærer også ansvar. Forvalteren står ansvarlig overfor eieren.

Vi skal nå bruke denne beskrivelsen av hva forvalterskap generelt innebærer, og føre dette direkte over på menneskelivet:

Eieren – hvem er det? Ja, det er jo ganske klart. Salmisten sier: “Jorden og det som fyller den, verden og de som bor i den, alt hører Herren til” (Salme 24,1).

Hva han eier: Skriften gjør det igjen helt klart. Gud eier alt. “Landet er mitt” (3 Mos 25,23), “alle dyr i skogen er mine” (Salme 50,10), “sølvet er mitt, og gullet er mitt” (Hagg 2,8), “jeg er herre over alt liv, både over far og sønn” (Esek 18,4), “hele jorden er min” (2 Mos 19,4). “Jorden og det som fyller den, verden og de som bor i den, alt hører Herren til” (Salme 24,1).

Hva han gir: Vi kan trygt sitere dr. Martin Luthers forklaring til den første trosartikkelen i trygg forvissning om at Luther har Skriften på sin side: “Jeg tror at Gud har skapt meg og alle andre skapninger, at han har gitt med legeme og sjel, øyne, ører og alle lemmer, fornuft og alle sanser… likeså at han har gitt meg klær og sko, mat og drikke, hus og hjem, ektefelle og barn, aker, fe og alle gode ting, at han rikelig og daglig forsørger meg med alt jeg trenger til legeme og liv, verger meg mot all fare, vokter og bevarer meg mot alt ondt.”

Men ikke bare all denne overflod gir Gud. Han gir også noe som langt overgår vår fatteevne: Han gir sin egen Sønn. “For så høyt har Gud elsket verden, at han gav sin Sønn, den enbårne…”

Hvem han gir til: Salmisten sier: “Herren er god mot alle, barmhjertig mot alle sine skapninger” (Salme 145,9). “Alles øyne venter på deg, og du gir dem mat i rette tid” (Salme 145,15). Og Jesus sa: Deres Far i himmelen “lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over dem som gjør rett og dem som gjør urett” (Matt 6,45). Svaret er altså klart: Gud gir til alle mennesker.

La oss da sammenfatte: Fordi Gud fremdeles eier alt det han gir, er det tale om et forvalterskap. Alle som får av Gud, er forvaltere. Og fordi alle får, er også alle forvaltere.

Dette er altså et ufravikelig faktum: Fra og med et menneske får den aller første gave av Gud – selve livet – er det mennesket en forvalter. Mennesket har fått frihet til å bruke alt det det har mottatt, men det er også ansvarlig for Gud for hvordan det bruker det det har mottatt.

Forvalterskap er derfor ikke noe vi kan velge. Alle er forvaltere, enten de vil det eller ikke. Den eneste forskjellen som finnes, er mellom gode og dårlige forvaltere. For klarhets skyld skal vi altså slå fast at vi trenger ikke være kristne for å være forvaltere, men vi trenger være kristne for å være gode forvaltere. Dermed kan vi gå over til å snakke om det som egentlig er temaet, nemlig:

Hva er kristent forvalterskap?
Ettersom vi allerede har sagt at alle mennesker er forvaltere, kunne det selvfølgelig ha vært enkelt å besvare dette spørsmålet med å si at alle troende er kristne forvaltere, og det de gjør med det Gud har gitt dem, er kristent forvalterskap. Dette ville også være et riktig svar. Men likevel er det flere ting å si om hva et kristent forvalterskap er.

De kristne kalles i Bibelen for “tjenere” eller “slaver” (gresk douloi). Vi er ikke leiekarer, men tjenere som tilhører Herren. Han eier oss, fordi han har kjøpt oss. Han har betalt oss med sin egen Sønns blod. Peter skriver: “Dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra det tomme liv dere arvet fra fedrene; det var med Kristi dyrebare blod, blodet av et lam uten feil og lyte” (1 Pet 1,18-19).

Herren har kjøpt oss. Betalingen er Kristi blod. Dermed tilhører vi ham. Det er dette Luther uttrykker i forklaringen til den andre trosartikkelen når han sier at “Jesus Kristus… har gjenløst meg fortapte og fordømte menneske, kjøpt meg og fridd meg fra alle synder, fra dødens og djevelens makt, ikke med gull eller sølv, men med sitt hellige, dyre blod og sin skyldfrie lidelse og død, for at jeg skal være hans egen og leve under ham i hans rike og tjene ham i evig rettferdighet, uskyldighet og salighet.”

I 1 Kor 6,19-20 trekker Paulus den eneste naturlige konklusjonen av dette at vi er kjøpt fri. Han sier: “Vet dere ikke at deres legemer er et tempel for Den Hellige Ånd som er i dere, og som dere har fått av Gud? Dere tilhører ikke lenger dere selv: Dere er kjøpt, og prisen betalt.” Og Peter, som vi vet, kaller de kristne, for “en utvalgt slekt… et folk som er Guds eiendom” (1 Pet 2,9).

Vi tilhører altså vår Herre Jesus Kristus, fordi han har betalt en så høy pris for oss. Selv ikke våre egne legemer er våre egne. Både legeme og sjel tilhører vår Frelser og Herre. Han har krav på alt det vi er, både legeme og sjel.

Men om han har krav på alt det vi er, betyr det at han har krav på hele vårt liv. Det er mange som har en tendens til å dele livet sitt inn i to områder, ett område som tilhører Herren og ett som tilhører dem selv, en del av livet som er forbeholdt Herren, og en del som er forbeholdt dem selv. Men hele livet vårt tilhører Herren. Ingen deler av livet, ingen dager, ja ikke en gang ett eneste sekund av våre liv, er vårt. Hele livet er hans. Som vi sa: Han har ikke oppgitt sin eiendomsrett over noe av det han har gitt oss, ikke en gang våre liv. “Alt hører Herren til,” hele vår tid, alle våre dager, alt det vi har, hele livet.

Herren er vår herre, ikke vi selv, ikke vår gamle natur. “Jeg er korsfestet med Kristus,” skriver Paulus til galaterne, “jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg” (Gal 2,20). Heller ikke andre mennesker er vår herre. Paulus skriver i 1 Kor 7,23: “Dere er kjøpt og prisen betalt. Så bli ikke treller av mennesker.”

Hva medfører dette? Det medfører at “det liv jeg nå lever her på jorden, det lever jeg i troen på Guds Sønn som elsket meg og gav seg selv for meg” (Gal 2,20). Gjennom troen på Jesus har vi fått et nytt liv. Dette nye livet består i at vi ikke lenger er slaver under synden (Rom 6,6), men under rettferdigheten. Paulus skriver i Rom 6,17-19: “Før var dere slaver under synden, men nå er dere av hjertet blitt lydige mot den lære som ble overgitt til dere. Dere ble frigjort fra synden og er blitt slaver for det som er rett og godt… Før stilte dere lemmene deres til tjeneste for umoral og urett… Men nå skal dere stille lemmene til tjeneste for det som er rett, så dere kan bli hellige.” Et nytt liv – det er det vi som troende har fått av Gud. Det er det vi skal forvalte. Og vi skal forvalte det på en slik måte at vi ikke lenger stiller legemene til tjenste for synden, men til tjeneste for det som er rett, til tjeneste for Gud.

Utrustet med gaver
Som vi sa: En forvalter har fått en eiendom å forvalte. Hvilken eiendom har Gud gitt oss å forvalte? Vi har allerede sagt at det er hele vårt liv. Likevel vil vi si noe mer om alt det Gud har gitt oss å forvalte.

I 1 Pet 4,10 leser vi: “Tjen hverandre, hver med den nådegave han har fått, som gode forvaltere over Guds mangfoldige nåde.” Her skriver altså Peter at det vi skal forvalte er Guds mangfoldige nåde. Hva mener han med det? Med det mener han all den kraft og alle de gaver Gud har gitt de troende. Han sier at de er mangfoldige.

Ja, bare den tankeløse og utakknemlige kan unngå å se hvor mangfoldig Guds nåde mot oss har vært og er. Først har vi hele listen av gaver som Skaperen har gitt oss mennesker: “Legeme og sjel, øyne, ører og alle lemmer osv…” Dernest har vi alle de spesielle personlige egenskaper som du og jeg har fått av Gud, alle de spesielle evner og anlegg vi har fått, og som er forskjellig fra person til person. En har fått et skarpt intellekt, en annen har fått stor fingerferdighet, en tredje har fått kreativitet og skaperevne, en fjerde ettertenksomhet og evnen til å reflektere. Noen av oss er utadvendte, andre mer innadvendte. Og slik kunne vi ha fortsatt. De personlige egenskapene Gud har gitt oss er utrolig mangfoldige.

Andre evner og gaver utvikles og læres gjennom trening og undervisning – slik som evnen å være lege, sykepleier, snekker, mekaniker, forsker, forretningsmann etc.

I tillegg har vi ikke minst alle de gaver som i Skriften kalles for åndelige gaver – dvs. alle de gaver som den Hellige Ånd deler ut til de troende, og som han gir “til hver enkelt, slik han vil” (1 Kor 12,11). Likesom legemet vårt består av mange lemmer, består også kirken, Kristi legeme, av mange lemmer. Hver for seg har disse lemmene fått forskjellige nådegaver. Det er gaver som har med forkynnelse av Guds Ord og undervisning å gjøre og det er gaver som har med forskjellige praktiske tjenester i forsamlingen. “Alt dette virker den ene og samme Ånd” (1 Kor 12,11).

En utrolig mangfoldighet av gaver! Alt dette har vi fått av Gud! Så hvor sann er vel ikke den påminnelse Paulus kommer med i 1 Kor 4,7: “Hvem gir deg rang framfor andre? Hva har du som du ikke har fått?” Ja, hva har jeg som jeg ikke har fått? Hva har du som du ikke har fått? Ingenting! Alt det vi er og har, har vi fått! Og alt skal vi forvalte som gode forvaltere over Guds mangfoldige nåde.

Alle de mangfoldige gaver Gud har gitt oss kan deles inn i tre grupper: Tid, talent og eiendom (på engelsk de tre T: Time, Talent and Treasure). Tid er en gave fra Gud. Hvert menneske har fått av Gud sin tilmålte tid å forvalte. Talent dekker et bredt spekter av medfødte, tillærte, generelle og spesielle evner og anlegg som hver av oss har. Også våre talenter skal forvaltes. Eiendom dekker alt det et menneske gjennom livet får av materielle ting, hus og bil og penger osv. Alt det vi pleier å si at vi “eier”, er bare ting vi har fått av Gud til å forvalte.

Dette mangfold av gaver skal vi forvalte. Men den viktigste gaven Gud har gitt oss, har vi ennå ikke nevnt. Den viktigste gaven Gud har gitt, er evangeliet, og alt det som er forbundet med evangeliet: syndenes forlatelse, tro, kjærlighet, håp, fred, glede osv. Alle de andre gavene får egentlig bare en betydning når de står i forhold til evangeliet. Hvordan skal jeg kunne avgjøre om jeg forvalter de andre gavene rett? Det kan jeg bare avgjøre om jeg ser det i lys av evangeliet, eller for å si det mer konsist: En forvalting av Guds mangfoldige nåde er bare en rett forvalting om den tjener evangeliet. En rett forvalting av min tid er altså bare en rett forvalting om den til syvende og sist tjener evangeliet. En rett forvalting av mine evner og åndelige gaver er bare en rett forvalting om den tjener evangeliet. Og en rett forvalting av mine jordiske eiendeler er bare en rett forvalting om den tjener evangeliet.

Hvordan skal vi bruke gavene?
Gud har gjort oss til sine forvaltere. Og han har gitt oss en mengde med forskjellige gaver som vi skal forvalte. Vi sa tidligere at et forvalterskap innebar tillit. Den som overlater sin eiendom til en annen for at han skal forvalte den, har tillit til forvalteren. Det er et tillitsverv å være Guds forvaltere. Men tillit hos giveren forutsetter på den andre side troskap hos mottakeren. Vi skal altså forvalte de gaver Gud har gitt oss med troskap.

Å være en tro forvalter betyr å bruke Guds gaver til det de var ment å skulle brukes til. Når Gud gir oss gaver, har han en mening med det. Han vil at de skal brukes til noe helt spesielt. Han gir oss f.eks. alt det vi trenger for legemet og livet. Jesus lærte oss å be: “Gi oss i dag vårt daglige brød.” Når Gud gir oss vårt daglige brød, gjør han det for holde oppe vårt legemlige liv under den nådetiden han har gitt hver av oss. Vi er med andre ord tro og kloke forvaltere av det daglige brødet Gud gir oss, når vi bruker det til å holde oppe livet.

Gud har også gitt oss det daglige brødet og andre jordiske gaver for at vi skal forsørge vår familie og for at vi skal hjelpe dem som lider nød. Paulus skriver til efeserne at den troende skal “arbeide og gjøre noe nyttig med hendene sine, så han kan ha noe å gi til dem som trenger det” (Ef 4,28). Alt dette hører med til et rett og trofast forvalterskap.

Alt dette er innlysende for de fleste av oss. Vi skal bruke Guds gaver til å holde oppe våre liv, forsørge vår familie og hjelpe dem som er i nød. Dette vet vi. Men vi skal også huske på at å holde oppe det legemlige livet hos oss selv og andre, ikke er et mål i seg selv. Gud har en viktig hensikt med å forlenge menneskers levetid på jorden, og hensikten er at de skal få høre evangeliet. Også det daglige brødet skal altså tjene evangeliet, og forvaltingen av det daglige brød, av alt det vi eier, vårt jordiske gods, våre penger osv., skal tjene til at evangeliet blir forkynt for menneskene. For gjennom evangeliet, og bare gjennom det, er det Gud frelser mennesker.

Da Jesus sendte ut de sytti, ventet han at de skulle få mat og husrom av dem de forkynte for, “for en arbeider er sin lønn verd,” sier han (Luk 10,7). Det er et bibelsk prinsipp “at de som forkynner evangeliet, skal leve av evangeliet” (1 Kor 9.14). Paulus sier her at dette er noe Herren har bestemt. Men hvordan skal dette skje? Selvfølgelig ved at de som får høre evangeliet, forvalter det Herren har gitt dem av jordisk gods på en slik måte at de som forkynner også kan holde det legemelige livet oppe hos seg og sin familie. Eller for å si det kort: De som hører evangeliet skal bruke sine gaver til beste for de som forkynner evangeliet. Også dette hører med til en rett kristen forvalting av vårt jordiske gods: å gi til kirken og forsamlingen for at evangeliet kan nå lenger ut, for at prester og lærere og misjonærer kan leve av det evangeliet de forkynner.

Gud venter altså av oss som kristne forvaltere at vi skal bruke det vi har fått med troskap. Alle våre gaver skal vi bruke slik at det til syvende og sist tjener evangeliet.

Sammenfatning
Vi er frikjøpt og gjenløst ved Kristi blod. Vi tilhører Gud med legeme og sjel. Han er vår kjære Far, og vi er hans kjære barn. Gud har gitt oss et mangfold av gaver å forvalte med troskap og visdom, for at de skal tjene den hensikt de var ment å tjene, nemlig Guds verdensomspennende plan å frelse menneskene. Vi er som enkeltkristne – hver og en av oss – en viktig del i denne Guds store frelsesplan. Vi er som den femårige gutten som fikk lov av faren til å holde hammeren og hjelpe ham med arbeidet. Å være en forvalter for Gud er en nåde. Det er et privilegium. Tenk at den store Gud vil ha meg med i sitt store arbeid!

Men det er ikke alltid lett å tenke slik. For vår gamle natur er det tungt og slitsomt å være en forvalter. Men da skal vi huske på hvem herren vår er, han som har kalt oss til sine forvaltere. Han er ingen hard herre slik verdens herrer er. De gir sparken til sine dårlige forvaltere. Men Gud gir oss ikke så lett opp. Han vet om vår svakhet. Og mest av alt: Han har sendt sin Sønn til soning for alle våre synder, også for vårt ofte så dårlige forvalterskap. Må Gud hjelpe oss og gi oss kraft og nåde til å være gode forvaltere av hans mangfoldige nåde.

(Foredrag av pastor Egil Edvardsen.)