Av Seth Erlandsson
Som Guds Sønn fremhever Jesus sin nære relasjon til, ja sin enhet med, sin himmelske Far. «Alt har min Far overgitt til meg. Ingen kjenner Sønnen, unntatt Faderen, og ingen kjenner Faderen, unntatt Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for» (Matt 11,27). «Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser sin Far gjøre. Det Far gjør, det gjør også Sønnen. For Far elsker Sønnen og viser ham alt det han selv gjør… Slik Far reiser opp de døde og gjør dem levende, slik gjør også Sønnen levende hvem han vil. Og Far dømmer ingen, men har overlatt hele dommen til Sønnen, for at alle skal ære Sønnen slik de ærer Far. Den som ikke ærer Sønnen, ærer heller ikke Far, han som har sendt ham» (Joh 5,19-23). «Jeg og Far er ett» (Joh 10,30). «Far er i meg og jeg i Far» (Joh 10,38). «Den som ser meg, ser ham som har sendt meg» (Joh 12,45). «Kjenner du meg ikke, Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge? Den som har sett meg, har sett Far. Hvordan kan du da si: ‘Vis oss Far’? Tror du ikke at jeg er i Far og Far i meg? De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv: Far er i meg og gjør sine gjerninger. Tro meg: Jeg er i Far og Far i meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld» (Joh 14,9-11).
Jesus er som Messias og Guds Sønn både en særskilt person, sendt av Faderen – og Herren selv. Dette burde ikke overraske med tanke på hva Det gamle testamente sier om Herrens spesielle «utsendte» eller «budbærer». Allerede i den gamle paktens tid sendte Gud en spesiell person til Israel som samtidig var Herren selv. Han kalles på hebraisk mal’ak JHWH, som kan oversettes «Herrens engel/budbærer/utsendte». Ifølge 1 Mos 22,11.15 ropte denne «Herrens engel» til Abraham fra himmelen. «Men i samme setning går han ubesværet over til å tale om seg selv som Gud. Dette mønsteret gjentas hver gang denne skikkelsen åpenbarer seg.» Ifølge 2 Mos 3,3 åpenbarte «Herrens engel» seg for Moses i en «flammende ild som slo opp fra en tornebusk». Ifølge v. 4-5 er denne engelen Gud, «Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud», og hans navn er «Jeg er» (v. 14). Ifølge Dommerne 6 åpenbarte Herrens engel seg for Gideon (Dom 6,11ff). Denne «engelen/utsendte» identifiseres i versene 14,16ff med Herren selv. Når Herrens engel gjør et under med Gideons offergave og deretter blir borte for øynene hans, og Gideon dermed forstår at det ikke var hvilken som helst budbærer men Herrens spesielle engel, sier han: «Ve meg, min Gud og Herre! Jeg har sett Herrens engel ansikt til ansikt!» Og teksten fortsetter: «Men Herren sa til ham: «Fred være med deg, vær ikke redd! Du skal ikke dø» (v. 21-23). Ifølge Dommerne 13 åpenbarte «Herrens engel» seg for Manoah og hans kone, Samsons foreldre. «Manoah visste ikke at det var Herrens engel» (v. 16). Men da «Herrens engel steg opp i flammen fra alteret» (v. 20), «skjønte Manoah at det var Herrens engel», og han sa til sin kone: «Nå må vi dø, for vi har sett Gud» (v. 21-22).
Herrens spesielle utsendte, Guds evige Sønn, åpenbarte seg altså flere ganger allerede før han i tidens fylde tok opp i sin guddommelige person også menneskelig natur og ble gudemennesket, Menneskesønnen. Paulus skriver: «Men i tidens fylde sendte Gud sin Sønn, født av en kvinne og født under loven» (Gal 4,4). Det nyfødte Jesusbarnet er «Messias, Herren», sier engelen til gjeterne (Luk 2,11). Johannes kaller ham Ordet og skriver: «Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud… Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss… Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er» (Joh 1,1.14.18).
Når Jesus gang på gang understreker at han ikke er kommet av seg selv men er Faderens utsendte, knytter han an til Det gamle testamentes vitnesbyrd om «Herrens engel/utsendte». «Far som har sendt meg, har selv vitnet om meg. Hans røst har dere aldri hørt, hans skikkelse har dere aldri sett, og hans ord lar dere ikke bli værende i dere, for dere tror ikke på den han har sendt» (Joh 5,37-38). «Jeg er ikke kommet av meg selv, og han som har sendt meg, er sann, men dere kjenner ham ikke. Jeg kjenner ham, for jeg kommer fra ham, og han har sendt meg» (Joh 7,28-29). «Jeg har ikke talt ut fra meg selv, men Far som har sendt meg, har gitt meg befaling om hva jeg skal si og tale» (Joh 12,49).
Jesus knytter også an til Guds navn «Jeg er» (2 Mos 3,14) og bruker dette navnet om seg selv: «Jeg er livets brød» (Joh 6,35). «Jeg er før Abraham ble til» (Joh 8,58). «Jeg er porten. Den som går inn gjennom meg, skal bli frelst» (Joh 10,9). «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg» (Joh 14,6). Når Jesus sier: «Jeg er den gode gjeteren. Den gode gjeteren gir livet sitt for sauene» (Joh 10,11), knytter han dessuten an til profeten Esekiels løftesord: «Jeg vil gjete sauene mine og la dem hvile, sier Herren Gud… Jeg vil sette én gjeter over dem, og han skal gjete dem, min tjener David, han skal gjete dem, han skal være deres gjeter» (Esek 34,15.23).
Jesus henviser ved flere anledninger til Danielsbokens ord om den himmelske Menneskesønnen (7,31ff). Da han ble forhørt av Det høye råd, sa øverstepresten til ham: «Jeg tar deg i ed ved den levende Gud. Si oss: Er du Messias, Guds Sønn?» Jesus svarte: «Du har sagt det. Men jeg sier dere: Fra nå av skal dere få se Menneskesønnen sitte ved Kraftens høyre hånd og komme på himmelens skyer.» Da flerret øverstepresten klærne sine og sa: «Han har spottet Gud! Hva skal vi med flere vitner? Nå har dere jo hørt gudsbespottelsen» (Matt 26,63-65).
Jesu motstandere kunne ikke akseptere at et menneske som Jesus samtidig var ett med Faderen. «Vi steiner deg ikke for noen god gjerning, men for gudsbespottelse: Du som er et menneske, gjør deg til Gud» (Joh 10,33). «Vi har en lov, og etter loven er han skyldig til å dø fordi han har gjort seg selv til Guds Sønn» (Joh 19,7). Men problemet var at Jesu gjerninger var vanskelige å bortforklare, de styrket hans påstander om guddommelighet. «Hvis jeg ikke gjør min Fars gjerninger, så tro ikke på meg. Men hvis jeg gjør dem, så tro i det minste gjerningene, om dere ikke tror meg. Da skal dere skjønne og innse at Far er i meg og jeg i Far» (Joh 10,37-38).
Jesus hører også intimt sammen med Den Hellige Ånd. Gjerningene hans er ikke bare Faderens gjerninger, men også Åndens (Matt 12,28). Jesus kaller Den Hellige Ånd «en annen talsmann»: «Jeg vil be min Far, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal være hos dere for alltid: sannhetens Ånd, som verden ikke kan ta imot» (Joh 14,16-17). Fellesskapet mellom Faderen og Sønnen fremgår av at Faderen skal sende Talsmannen, og Sønnen skal sende Talsmannen: Far skal sende Talsmannen, Den Hellige Ånd, «i mitt navn» (Joh 14,26). «Jeg kan sende ham til dere» (Joh 16,7). Denne Talsmannen er altså både en særskilt person, sendt av Faderen og Sønnen – og Herren Gud selv. Ånden kalles derfor vekselvis for «Jesu Ånd» (Apg 16,7; Fil 1,19), «Guds Ånd» (Matt 3,16; Fil 3,3) og «Herren» (2 Kor 3,17-18).
Om de som tror på Jesus Kristus skriver Paulus: «Men det er ikke kjøttet som har makten over dere, det er Ånden – så sant Guds Ånd bor i dere. Den som ikke har Kristi Ånd, hører ikke Kristus til. Men om Kristus bor i dere, er nok kroppen død på grunn av synden, men ånden er levende på grunn av rettferdigheten» (Rom 8,9-10). «For dere er født på ny, ikke av forgjengelig sæd, men av uforgjengelig, ved Guds levende ord som er og blir,» skriver Peter (1 Pet 1,23). «Vet dere ikke», skriver Paulus, «at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere?» (1 Kor 3,16). Jesus hadde jo sagt: «Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme og bo hos ham» (Joh 14,23). Når den sanne Gud bor hos et menneske er det altså ensbetydende med at Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd bor der. Johannes skriver: «At vi blir i ham og han i oss, det vet vi fordi han har gitt oss av sin Ånd. Og vi har sett og vi vitner om at Faderen har sendt Sønnen som verdens frelser. Om noen bekjenner at Jesus er Guds Sønn, blir Gud i ham og han i Gud» (1 Joh 4,13-15).
Akkurat som Sønnen ikke taler av seg selv («Det jeg sier, det sier jeg slik Far har sagt meg det,» Joh 12,50), skal heller ikke Ånden tale av seg selv, men «si det han hører», sier Jesus; «Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere. Alt det som min Far har, er mitt. Derfor sa jeg at han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere» (Joh 16,13-15). Faderens ord er således Sønnens ord og Åndens ord. Enheten mellom Faderen, Sønnen og Ånden kan ikke uttrykkes tydeligere. Vi har å gjøre med en eneste Gud og samtidig tre særskilte personer i fullkommen harmoni. Gjennom Guds ord, som kalles både Faderens ord, Sønnens ord og Åndens ord, åpenbarer og herliggjør Ånden Sønnen som er den eneste veien til Faderen. «Det er Ånden som gjør levende… De ordene jeg har talt til dere, er ånd og liv» (Joh 6,63).
Den nye fødselen eller troen på Jesus som Messias, Guds Sønn, er helt og holdent Guds verk (Ef 2,1.4-5). «Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike» (Joh 3,3), sier Jesus til Nikodemus. Da Peter bekjente om Jesus: «Du er Messias, den levende Guds Sønn» (Matt 16,16), kom denne innsikten ikke fra «kjøtt og blod» men fra «min Far i himmelen», påpekte Jesus for Peter (Matt 16,17). «Ingen kan si: «Jesus er Herre!» uten i Den Hellige Ånd», understreker Paulus (1 Kor 12,3). Guds ord er «levende og virkekraftig», sier Hebreerbrevets forfatter (Hebr 4,12), og Paulus skriver: «Det ble åpenbart hvor god vår Gud og frelser er, og at han elsker menneskene: Han frelste oss, ikke på grunn av våre rettferdige gjerninger, men fordi han er barmhjertig. Han frelste oss ved badet som gjenføder og fornyer ved Den Hellige Ånd, som han så rikelig har øst ut over oss ved Jesus Kristus, vår frelser» (Tit 3,4-6). «Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende» (Matt 28,19-20). Dåpen til fellesskap med den eneste sanne Gud uttrykkes slik: Den er en dåp «til Kristus» (Gal 3,27), «til Kristus Jesus» (Rom 6,3), «i Jesu Kristi navn» (Apg 2,38), «til Herren Jesu navn» (Apg 8,16), «med én Ånd» (1 Kor 12,13), «til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn» (Matt 28,19), «badet som gjenføder og fornyer ved Den Hellige Ånd» (Tit 3,5).
Den eneste sanne Gud er én: «Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én» (5 Mos 6,4). Det hebraiske ordet for «en» betyr også «den eneste» og «unik». Den Gud som har åpenbart seg i Israels historie og gjennom Jesus Kristus, er den eneste sanne Gud og unik. Det fins ingen som kan sammenlignes med ham, og han kan og skal aldri tenkes ut eller avbildes av mennesker. Alle forsøk på slikt fører til noe menneskeskapt, en avgud. «Dere skal ikke lage dere avguder, ikke reise gudebilder eller steinstøtter» (3 Mos 26,1). «Mange ganger og på mange måter har Gud i tidligere tider talt til fedrene gjennom profetene. Men nå, i disse siste dager, har han talt til oss gjennom Sønnen» (Hebr 1,1-2). Hans guddommelige vesen overgår all menneskelig forstand. I Gud finnes tre personer, et «vi» (Se Joh 14,23; 1 Mos 1,26; 3,22), Faderen, Sønnen og Ånden. Mellom disse tre eksisterer det et fullkomment fellesskap. Derfor kan Jesus si: Jeg og Far er ett, jeg er i Far og Far er i meg, jeg er «Jeg er», den som har sett meg har sett Far, mine ord er Åndens ord og Fars ord, Ånden er min Ånd og Fars Ånd, alt det Far har er mitt, etc.
Johannes skriver: «Den som fornekter Sønnen, har ikke fellesskap med Faderen. Den som bekjenner Sønnen, har også fellesskap med Faderen» (1 Joh 2,23). «Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i hans Sønn» (1 Joh 5,11). «Den som tror på Sønnen, har evig liv» (Joh 3,36), evig fellesskap med den eneste sanne og levende Gud: Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Et passende ord for Guds sanne vesen, slik han åpenbarer seg i Bibelen, er «treenig»: tre personer i et enig fellesskap i en Gud. Paulus henspiller på denne treenigheten når han ønsker menigheten i Korint Guds velsignelse: «Vår Herre Jesu Kristi nåde, Guds kjærlighet og Den Hellige Ånds samfunn være med dere alle!» (2 Kor 13,13).
(Et utdrag fra boka Vem är han? Den verklige Jesus från Nasaret
(XP Media, 2007))