Av James Pope

Jeg er redd spørsmålet ditt driver folk inn i to leirer: noen som er enige med deg og andre som ikke setter pris på karakteristikken du gir dem. Jeg vil prøve å gi et svar som kan være til begge grupper.

Fakta bak fiksjonen
Oppdiktede fantasifigurer er vanlig i barnelitteraturen. “Det var en gang,” begynner fortellingene og gir oss Askepott, Rødhette, Pippi Langstrømpe og mange andre. I forbindelse med julen fortelles det om Snømannen Kalle, Reinsdyret Rudolf og selvfølgelig julenissen som kommer med gaver.

Selv om den tykke, skjeggete mannen i rød drakt er en fantasifigur, fins det jo faktisk likevel et visst historisk grunnlag for ham. Om lag tre hundre år etter Jesu fødsel, ble en gutt ved navn Nikolaus født i landet som i dag heter Tyrkia. Nikolaus vokste opp og ble munk og senere biskop i den kristne kirken der. Det begynte å gå historier om en biskop i rød drakt som beskyttet barn og ga presanger til de fattigste av dem. Etter at han døde den 6. desember i år 343, begynte folk å minnes og hedre Sankt Nikolaus på dødsdagen hans, ved å gi gaver til hverandre.

Da folk fra Nederland emigrerte til USA tok de med seg tradisjonene med «Sint Nikolaas» eller «Sinterklaas». Med tiden ble disse navnene i Amerika til Santa Claus og dagen hans ble flyttet fra 6. desember til den 24/25. Så selv om han fyren fra Nordpolen med reinsdyrene og sleden er en fantasifigur, er mannen fra Tyrkia altså fra virkelighetens verden. Barn trenger å lære seg forskjellen. Det samme trenger kristne foreldre.

Gaven over alle gaver
Hvordan skal vi ut fra dette besvare spørsmålet ditt? Det ideelle er jo at kristne foreldre lærer barna sine at “all god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra ham som er himmellysenes Far. Hos ham er det ingen forandring eller skiftende skygger» (Jakob 1,17). Enten det er jul, en vanlig bursdag eller andre dager med gaveoverrekkelser, vil kristne foreldre at ungene skal forstå at Gud står bak hver «god og fullkommen gave». Og ved juletider er det ideelle at kristne foreldre lærer barna sine å takke Gud for hans «usigelige gave» (2 Kor 9,15) – gaven han har gitt oss med Frelseren i Betlehem.

Jeg tror du vil være enig i at enten julenissen kommer innom eller ikke, og uansett hva barna tenker om ham, kan kristne foreldre lett distrahere barna sine fra julens egentlige innhold. De kan fort lede dem til å tenke at julen først og fremst handler om presangene under juletreet istedenfor Guds gave i krybben.

Kristne foreldre som lærer barna sine den bibelske sannheten og i tillegg deltar i ulike kulturelle juletradisjoner, gjør seg lett sårbare for kritikk. Selv vil jeg ikke dømme motivene deres og karakterisere dem som løgnere. Jeg vet ikke hvordan de forholder seg til andre oppdiktede figurer (f.eks. «Tannfeen»?) og fantasiskikkelser som barnelitteraturen er så full av. Og jeg vet ikke hva for slags lekent samspill de ellers har med barna sine. En idé, som kunne ha latt oss beholde en tradisjonell skikk uten at den distraherer fra julens egentlige innhold, ville vært å flytte tradisjonene om Sankt Nikolaus tilbake til den gamle dagen sin på kalenderen: 6. desember. Hvis vi kunne få adskilt gaveoverrekkelsene våre fra julen, kunne det blitt mindre forstyrrelse av feiringen av Guds «usigelige gave», nåden han viste oss ved å sende sin Sønn. Men det virker lite sannsynlig med en slik forandring. I stedet må kristne foreldre fortsette å lede barna sine til å verdsette Gaven over alle gaver, i desember og hele resten av året.

(Fra Forward in Christ)