4: Himmelen ser bedre ut enn noen gang. 

Av Kurt P. Ebert 

Når var sist gang du tenkte alvorlig på himmelen? Jeg mener, virkelig alvorlig? Om du er som folk flest, tipper jeg at det var ganske lenge siden. Det er altfor mye som skjer. Det er så mye du må få med deg, bygge opp en karriere, betale regninger, gå på besøk, skrive arti­kler, foreta reiser, handle inn mat, ta deg av syke barn, lese bøker, gå på fotballkamper, osv. Du har jo et liv å leve!

Det er ikke overraskende at vi mennesker er mer opptatt av det som skjer her og nå. Men selv om et travelt liv kan være tilfredsstil­lende på sin måte, har det i det minste én negativ side. For vi slut­ter å tenke på den aller viktigste saken i livet: Hva skjer når alt er over? 

Herren bruker våre sorger til å lære oss en dyrebar sannhet om livet vårt: Det er kort! Kanskje lar vi livet vårt bli fylt av for mye travelhet, og vi blir for fokusert på alt som skjer her i livet. Men sorgens kniv som skjærer gjennom sjelen, får oss til å spørre: «Fins det noe annet, noe bedre i framtiden?» Guds kjærlige svar er: «Ja, mitt barn!»

Herren formaner oss i sitt Ord: «Søk det som er der oppe, hvor Kristus sitter ved Guds høyre hånd» (Kol 3,1). Tenk på himme­len. Midt i sorgen trøst deg med denne sannhet at Herren vender hjertet ditt mot den endelige sei­eren i Kristus, ditt evige hjem. Sorgen får himmelen til å se bedre ut enn noen gang.

«Lett» sorg? 

Paulus skriver til sine kjære venner og tegner et levende bilde for men­nesker som er rammet av smerte­fulle plager og sorger: «De trengs­lene vi nå må bære, er lette, og de skaper for oss en evig rikdom av herlighet som veier uendelig mye mer» (2 Kor 4,17).

Jeg er fristet til å protestere litt mot min venn Paulus når jeg leser dette. Er trengslene «lette»? Paulus, hva vet du om mine problemer? Har du noen gang mistet en sønn? Du vet ikke hvilken smerte jeg har måttet gå gjennom de siste årene. Hvordan kan du si at nøden min er «lett»?

Men da innser jeg at Paulus har rett, og at jeg bare må tie og lytte.

Trengslene våre føles ikke lette, og de ser ikke ut til å vare bare en liten stund. Men Jesus vet hva han snakker om når han taler gjennom sin apostels munn. Det påminner om salmistens ord i Salme 30,6: «Et øyeblikk varer hans vrede, hele livet varer hans nåde. Om kvelden kommer gråt som gjest, om morge­nen blir det frydesang.»

«Et øyeblikk» er det rette ordet. Fra Guds perspektiv i himmelen er det det rette ordet for å beskrive våre sorger. For meg føles de uen­delige. Men min nådige Herre forteller meg at sammenlignet med gledene som venter meg, vil tårene mine bare vare de få nattetimene. Så kommer morgenen, ja, en evig­het med himmelens glede.

«Lett» er også det rette ordet. Apostelen vil få oss til å tenke på en sånn gammeldags vekt. Han sier at den herlighetens glede veier mye mer enn våre nåværende trengs­ler. Han sier at tårene som vi må gråte, smertene som vi må tåle, sorgene som vi må gjennomlide, er som fem kilo med lidelser i den ene vektskålen. Og i det Gud hel­liger og velsigner disse lidelsene – og bruker dem til å styrke i oss troen og tilliten til ham – er det fem tonn med herlighet og glede i den andre vektskålen. Våre sorger kan ikke sammenlignes med vår frem­tidige herlighet. De er ingenting i forhold.

Jeg skulle ønske at jeg aldri glemmer dette. Jeg skulle ønske at jeg kunne ha samme tro som den lille piken som gikk en kveldstur med sin far. I det hun så opp på stjernene på nattehimmelen, utbrøt hun: «Å pappa, om den galne siden av himmelen er så vakker, hva må ikke da den rette siden være!»

Å se det usynlige 

Apostelen tillegger: «Vi har ikke det synlige for øye, men det usyn­lige. For det synlige tar slutt, det usynlige er evig» (2 Kor 4,18).

Det ville ha vært en tåpelig, ja, til og med umulig oppmuntring om vi ikke hadde hørt det gode budskapet om Jesus og det nådens rike som han kom for å bringe til verden. Men takket være Jesu lære og hans gjerning med å gjenløse oss fra våre synder, har vi lært oss å se ting som mesteparten av verden ikke kan se. Vi har lært at vi kan se det usynlige. Vi har lært å se Gud i ansiktet til hans elskede, enbårne Sønn. Vi har lært å ta imot rettfer­diggjørelsen på tross av synden. Vi har lært å gripe tilgivelsen i stedet for å frykte fordømmelsen. Vi har lært å finne trøst hvor andre men­nesker bare ville finne sorg. Vi har lært å se oppstandelsen hvor det bare er død.

Vi har lært å se himmelen også med de nye troens øyne som Gud har gitt oss. Selv om andre bare ser jordisk herlighet av skog og fjell og daler, planeter og stjerner, har vår nådige Herre åpnet for oss en usynlig herlighet i vårt himmelske hjem. Det synet av himmelen er virkelig herlig!

Tenk for eksempel på det synet Johannes delte med oss i den åpen­baringen han mottok av Jesus: «Og jeg så en ny himmel og ny jord… Og jeg hørte fra tronen en høy røst som sa: ’Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo oss dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem. Han skal være deres Gud. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte» (Åp 21,1-4).

Av meg selv kan jeg ikke fore­stille meg et slikt sted, særlig ikke når tårene strømmer og sorgen overvelder hjertet mitt. Men jeg er glad for at Herren har forberedt et sted hvor jeg ikke skal gråte mer. Det er det hjemmet hvor jeg ønsker å være når min reise her nede er slutt.

Den dagen kommer helt sikkert når all sorg bare vil være et fjernt minne for Guds barn. I mellomti­den gråter vi, lider vi, sørger vi. Jeg bekjenner at jeg etter de fem årene som er gått siden jeg opplevde min store sorg, nå har «kommet over det». I stedet har Herren lært meg å leve med sorgen ved at jeg klynger meg til løftene hans. Jeg takker Gud for alle dem som har gått denne veien sammen med meg og pekt på de mange sider ved Guds styrkende nåde. Sammen oppmuntrer vi hverandre med det håpet som er gitt oss i det store budskapet om Jesus Kristus. Der forkynner Gud for oss: «Jeg elsker deg», og han lover oss: «Jeg skal aldri svikte deg». Og det aller beste har vi fortsatt i vente, liv for evig sammen med ham.

(Dette er den fjerde og siste av fire artikler om hva vi kan lære om sorgen. Forfatteren er pastor i Thiensville, Wisconsin. Hans egen sønn begikk selvmord, noe han har fortalt om i artikkelen «Natten da tårene begynte»: https://www.luthersk-kirke.no/natten-da-tarene-begynte/.)