3: Jeg kan unnvære alt, bare ikke Jesus

Av Kurt P. Ebert 

For flere år siden publiserte dr. Elisabeth Kübler-Ross boken On Death and Dying (“Om døden og den døende»), en bok som ble viden kjent for sitt studium av den menneskelige sorgen. I boken tar hun opp fem forskjellige sorgnivåer som synes å være felles for alle som gjennomgår alvorlige følelsesmes­sige tap. De forekommer ikke nød­vendigvis alltid i samme ordning, men de virker å inntreffe hos alle. Disse fem stadiene er:

• Fornektelse: Dette skjer ikke med meg!
• Sinne: Hvorfor skjer dette med meg?
• Forhandling: Jeg lover at jeg skal forandre meg dersom… 
• Depresjon: Jeg bryr meg ikke lenger.
• Aksept: Jeg er forberedt på alt.

Hvorfor ser det ut til at så mange går gjennom disse stadiene? Det skyldes delvis fordi vi så despe­rat ønsker å få tilbake det vi har mistet. Vi kan ikke forestille oss å gå gjennom livet uten den perso­nen eller den livstilstanden som vi hadde og nå har mistet. Jeg mis­tenker at om det fantes noen måte som jeg kunne ha fått min sønn tilbake på, hadde jeg vært villig til å betale hva det kostet – selv om Gud hadde sagt: «Nei, dette er ikke min plan for deg.»

Faren med feilplassert kjærlighet 

Det fins en grunn til at vår Frelser og Herre advarte oss alle: «Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verdig. Den som elsker sønn eller datter mer enn meg, er meg ikke verdig. Og den som ikke tar sitt kors opp og følger etter meg, er meg ikke verdig. Den som finner sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det» (Matt 10,37-39).

Nathans død gjorde at Connie og jeg virkelig ble konfrontert med dette som Jesus sier her. Kunne det hende at jeg elsket min sønn mer enn jeg elsket Gud som hadde gitt ham til meg i 16 år? Kunne det hende at jeg var mer opptatt av å finne min rolle i livet som far eller ektemann eller pastor eller venn, enn å finne den i vissheten om at jeg er et Guds barn og en tjener i Guds rike? Var jeg villig til å miste de tingene som gav meg en falsk følelse av trygghet – mitt «liv» – dersom Herren, som er mitt liv, bestemte at det er hans vilje å tillate at jeg mistet en eller flere av disse tingene?

Still deg selv et personlig spørs­mål: Hva er den ene tingen som du er overbevist om at du dypest sett ikke kunne leve uten? Er det ekte­fellen? Foreldrene? Barna? Helsen? Rikdommen? Utseendet? En annens kjærlighet? Et nært venn­skap? Dine drømmer? Din pensjo­nisttilværelse? Vær ikke redd! Om Herren tar fra deg noe, vil han gi deg nåde til å la det fare. Gjennom dette tapet vil han velsigne deg med en vidunderlig bevissthet om at du kan faktisk unnvære alt, bare ikke din frelser Jesus Kristus.

Ett er nødvendig 

«Ett er nødvendig,» sa Jesus til sin gode venn, Martha, som for et øyeblikk hadde tatt øynene sine vekk fra den ene tingen i livet som betyr noe (Luk 10,38-42). Bare én – ikke tre, ikke en gang to. Den som har Jesus og livets ord, har alt han trenger for legeme og liv. Tror du dette?

Det var en periode den gud­fryktige lovsangslederen i Israel ikke trodde dette. Hans navn var Asaf. Han betraktet verden og la merke til at sammenlignet med de gudløse omkring ham, kom han til kort. De var sunne og sterke. De hadde penger og moro. De seilte i medvind. Folk beundret dem og kom til dem for å få råd og visdom. Men hva hadde de? Tilsy­nelatende ingenting av verdi. Asaf var misfornøyd. Hans misnøye kom av at han ikke syntes at hans eget liv var så mye verd.

Men han innså at sorgen og mis­nøyen hadde forandret hjertet hans til det verre. Han sa: «Så lenge jeg var bitter i hjertet og det stakk i nyrene, var jeg dum og visste ingen ting, som et fe var jeg mot deg» (Salme 73,21-22). Han hadde fått et materialistisk fokus og glemte fullstendig Guds nåde og miskunn. Sorgen kan få oss til å bli slik at alt vi føler er sorg og bittert savn. Vi har sluttet å elske.

Det beste skal ikke bli tatt fra oss 

Men Gud gav ham en viktig inn­sikt midt i sorgen: «Men jeg blir alltid hos deg, du har grepet min høyre hånd. Du leder meg med ditt råd, og siden tar du imot meg i herlighet. Hvem har jeg ellers i himmelen? Når jeg er hos deg, har jeg ikke glede i noe på jorden.

Om kropp og sjel forgår, er Gud for evig mitt hjertes klippe og min del» (Salme 73,23-26).

Asaf ble påminnet om at det ene nødvendige aldri skulle bli tatt fra ham. Hans Herre og Frelser skulle være med ham, nå og for alltid. I dette livet skulle denne samme Gud lede Asaf steg for steg ved sitt ord og gi ham råd han kunne stole på. Og når Asafs dager på jorden var til ende, skulle den barm­hjertige Gud ta ham ut av denne verden og hjem til seg i sin him­melske herlighet. Som barn av den høyeste Gud hadde han en rik arv i vente.

Derfor kunne han si: «Når jeg er hos deg, har jeg ikke glede i noe på jorden.» Kropp og sjel kan forgå, verden likeså. Lykken kan vendes til tårer og sorg. Kjære venner og slektninger kan bli tatt bort. Men Gud svikter ikke. For all den stor­het, lyst, trøst og trygghet som Gud har lagt ned i vår verden, har det likevel ingen betydning for et Guds barn som finner sin største lyst, trøst og trygghet i himmelen hos Gud.

Asaf ville ha vært enig: Jesus er alt! Han forlot sin himmelske Faders hjem for å forene seg med oss i vår slitsomme reise på jorden. Han kom og gav oss et nytt og evig nådens og håpets rike. Han gikk i vårt sted og skaffet oss en fullkom­men rettferdighet ved å oppfylle Guds hellig vilje i ett og alt. Som den fullkomment uskyldige bar han vår skyld og våre sorger på sin hellige skulder til korset på Gol­gata. Ved sin oppstandelse erklærte han alle mennesker for å være rett­ferdige for Gud den allmektige, og kalte alle til å tro dette til sin frelse. Det fins ingenting på jorden som er mer sentralt enn dette. Det fins ingenting vi trenger mer desperat enn Jesu kjærlighet og fredens evangelium.

Så kom igjen, verden og satan! Ta fra meg det mest dyrebare jeg har i dette livet. Jeg kan bli trist eller redd. Jeg kan gråte for en stund over tapet. Men dere har egentlig ikke tatt noe ifra meg. Jeg har lært at jeg kan leve uten alt og alle, unntatt Jesus. Min sønn er borte, men Gud skal aldri gå fra meg. Gud er mitt hjertes styrke og min del for evig.

(Dette er den tredje av fire arti­kler om hva vi kan lære om sorgen. Forfatteren er pastor i Thiensville, Wisconsin. Hans egen sønn begikk selvmord, noe han har fortalt nærmere om i følgende artikkel: https://www.luthersk-kirke.no/natten-da-tarene-begynte/ )