2: Sorgen forandrer meg… til det bedre 

Av Kurt P. Ebert 

En kvinne mistet sønnen sin i en tragisk ulykke. I begravelsen snak­ket hun med en venninne. Med nedslåtte øyne og et ansikt merket av sorgen sa hun: «Jeg kommer aldri til å bli den samme igjen.»

Hun hadde selvfølgelig rett. Vi formes og forandres av hendelser i livet på samme måte som et tre­stykke blir formet av det skarpe og roterende dreiestålet. Hvordan kunne hun forbli den samme?

Jeg vet ikke om hun da tenkte på at det å bli forandret faktisk kan være en god ting. Men jeg tror ikke det. I min egen sorg var det vanskelig å forestille seg at de redsler jeg opplevde i ukene og månedene etter at min sønn Nathan døde, faktisk kunne føre til en personlig velsignelse for meg, min hustru og familie. Jeg følte i stedet som om jeg manglet en del av hjertet mitt.

Nå, flere år senere, tror jeg at i Guds hånd kan sorgen forandre oss, og virkelig gjør det – til det bedre. Det er en annen velsignelse vi ved Guds nåde får av smerten.

Styrker troen 

Den første forandringen jeg har lagt merke til når jeg ser meg selv i sorgens speil, er at sorgen får meg til å stole enda mer på Gud.

Likesom mange andre kristne hadde jeg alltid følt at jeg hadde en ganske sterk tro. Jeg ba. Jeg trodde fullt og fast på at Gud tilgir syn­dene mine. Jeg likte å tilbe ham. Jeg kunne ærlig si at jeg likte å tjene ham. Om noen hadde spurt meg: «Vurder din tro på Gud på en skala fra 1 til 10», ville jeg sann­synligvis plassert den ganske høyt – minst 7 eller 8.

Da traff plutselig sorgen meg som en trailer på motorveien.

I den mest intense sorgen i livet mitt ble jeg tvunget til å spørre – jeg mener virkelig, virkelig spørre – Har jeg tillit til Gud, eller har jeg ikke? Er han bare gjenstand for en velformulert trosbekjennelse som jeg har lært utenat, eller er han den som «har gjort alle ting vel» (Mark 7,37), som «ikke blunder og ikke sover» (Salme 121,4), som «er min klippe og min frelse» (Salme 62,3)?

De eksemplene vi ser i Skriften, viser oss direkte at Gud bruker vanskelige tider til å lede sine barn til en dypere tillit til ham. Vi liker ikke denne prosessen, like lite som steiner fra gruven liker å bli raf­finert til noe mye bedre. Vi har heller lyst til å rope: «La meg være i fred, Gud!» Gud sier at å styrke troen på mange måter er som å utvinne edelt metall av malm. Sølvmalm ser ikke ut som sølv. Det ligner mer på en stygg stein som bare har en litt lysere farge enn fjel­let omkring den. Slik er det med de som tror på Kristus. De troende ser ikke alltid så fine ut. De ligner ganske mye på verden omkring. De tviler på Gud, er stolte og opprørske. Men kjør troen deres gjennom sorgens malmknusere og anfektelsenes ild, og de blir skinnende og lyse. De lærer seg å si med stadig større frimodighet: «Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud» (Rom 8,28). Spesielt når jeg lider, kan jeg stole på at han velsigner meg og gjør min tro bedre, sterkere og mer urokkelig.

Utvikler medfølelse 

En annen forandring Gud virker gjennom sorgen, er at vi betrakter og behandler andre mennesker an­nerledes.

Her har jeg en bekjennelse å komme med. Jeg er ikke det mest medfølende og sympatiske men­neske i verden. For å bruke en bibelsk sammenligning, det er dessverre mulig at jeg mer ligner på presten eller levitten som gikk forbi på andre siden av veien, og bare forlater mannen som er blitt over­falt av røvere, blødende og døende. Jeg liker ikke denne dårlige siden ved meg selv. Jeg tror at gjennom min egen sorg har Gud gjort meg mer medfølende og barmhjertig mot andre som opplever sorg.

Paulus skrev en gang: «Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, den Far som er rik på barm­hjertighet, vår Gud som gir all trøst! Han trøster oss i all vår nød, så vi skal kunne trøste dem som er i nød, med den trøst vi selv får av Gud» (2 Kor 1,3-4). Den trøst Gud gir oss midt i vår nød, har den spesielle hensikten å utruste oss slik at vi kan trøste andre som går gjennom samme trengsler.

Hjertet vårt blør for andre som har fått oppleve smerten i livet sitt. Det kan hende at min sønns død har ført til at mine følelser for andres smerte og lidelse er blitt vekket til live. Det ser ut til at Gud bruker min egen sorg til å gjøre meg til en bedre tjener for mine sørgende brødre og søstre der ute. Takk, Herre, for at du gjør meg mer menneskelig, mer villig til å «gråte med dem som gråter» (Rom 12,15).

Lærer oss å betrakte sorgen som noe godt 

Dette kan høres litt merkelig ut. Men tenker vi noen gang over at det å oppleve triste ting i livet, kan være en god ting? Denne hold­ningsforandringen som kan fore­komme hos sørgende kristne, er et resultat av at de kjenner sin Frelser.

Som gammel mann skrev kong Salomo: «Sorg er bedre enn latter; et sorgfullt ansikt kan gjøre hjertet godt. De vise har sitt hjerte i sor­gens hus, dårene har sitt hjerte i gledens hus» (Fork 7,3-4).

«Et sorgfullt ansikt kan gjøre hjertet godt»? Hør her, Salomo, dette må være feil! Du mente vel «et lykkelig ansikt kan gjøre hjertet godt»? Dette er min spontane re­aksjon på disse ordene. Men han skrev ikke feil. Etter at han hadde betraktet menneskene i mange år, var han blitt overbevist om at verden er full av dårer som leter etter en slags lykke «under solen» – det vil si, uten Gud og uten et himmelsk perspektiv på tingene.

Når vi går inn i sykestuen til en som er blitt rammet av en alvor­lig ulykke, eller når vi besøker en som er herjet av kreft, eller når vi er sammen med noen som nettopp har opplevd at en av deres kjære har forlatt denne jammerdalen, eller når vi selv personlig må gå gjennom den samme dype sorgen etter at en som var så kjær for oss, er død – da er alt dette godt og viktig for oss som Guds barn og borgere av dette midlertidige, jor­diske riket. Salomo hadde rett: «De vise har sitt hjerte i sorgens hus.» Om Herren lar deg få lov til å bo i det huset en stund, vil du ikke være den samme etterpå. Du vil bli klokere og bedre, og du vil få en bedre forståelse av hvilke ting som ikke er så viktige, og hvilke ting som virkelig betyr noe for evig. Ikke prøv å unngå de tidene da Herren ber deg om å bo i «sorgens hus».

Den Gud vi tilber er så utrolig nådig, så fantastisk mektig, at han kan bringe noe godt ut av det onde og forandre oss så det blir til vel­signelse for oss. Dette er en av de viktige lærdommer vi får av sorgen. Må Herren røre ved oss så vi foran­dres til det bedre.

(Dette er den andre av fire artikler om hva vi kan lære av sorgen. Forfat­teren er pastor i Thiensville, Wiscon­sin. Hans egen sønn begikk selvmord. Les om akkurat det i artikkelen «Natten da tårene begynte»: https://www.luthersk-kirke.no/natten-da-tarene-begynte/)