Av Kurt P. Ebert 

1: Jeg for­står ikke Guds veier – og det er ok. 

Albert Einstein skrev en gang: «Jeg ønsker å kjenne Guds tanker». Han taler for alle mennesker – særlig for dem som sørger. Vi har så lyst å forstå Guds tanker når han lar oss få lide. «Om jeg bare kunne forstå Guds plan med dette, da kunne jeg akseptere det og gå videre.»

Men er det greit om jeg ikke forstår Gud og hans veier?

Sorgen har vist meg at jeg ikke behøver forstå Gud for å kunne stole på ham. Ja, faktisk kan jeg være glad for å ha en Gud som er så stor, så kompleks, så forskjellig fra denne verden at jeg ikke forstår ham og hans veier. Om jeg virke­lig kunne fatte hans vesen, hans tenkemåte, hans planer og hans handlinger – vel, ville han ikke da ha vært nesten som meg selv? Jeg behøver ikke en som ligner meg når mitt hjerte er i ferd med å bli revet i stykker. Jeg er glad for å ha En som jeg ikke kan gripe. For en slik Gud kan jeg lite på.

Jobs sorg 

Job fikk en velsignet lærdom av sorgen. Du husker Job, ikke sant? Han var en veldig rik og velsignet mann, høyt respektert i sin samtid. Da tillot Gud at det skjedde noe ubegripelig. Han tillot at Satan fikk sette Job på prøve, først ved å ødelegge hans ytre liv – rikdom­men, familien, berømmelsen, deretter ved å plage ham med frykte­lige fysiske smerter som følge av en hudsykdom. Alt Job kunne gjøre i sin elendighet, var å sitte i asken fra ildstedet og skrape sine væs­kende sår med et potteskår.

Har du sittet i asken sammen med Job og sørget?

Sorg er et resultat av at vi mister noe eller noen i livet. Det kan være tap av ektefelle eller foreldre eller bror eller søster. Det kan være tap av den jobben vi hadde hatt i tretti år, ekteskapet vi drømte om, synet vi likte da vi så oss i speilet, våre atletiske ferdigheter, hunden eller katten som vi delte hus med, me­ningen med livet, hengivenheten til en venn eller elsker, tingene vi var blitt så knyttet til, helsen vi satte sånn pris på. Enhver velsig­nelse fra Gud blir en kilde til ulide­lig smerte når den forsvinner.

Å akseptere vår uvitenhet 

Fortellingen om Job beskriver de indre følelsene han hadde mens han i en samtale med fire venner prøvde å forstå hvorfor alt dette skjedde med ham. Alt var så ube­gripelig. Gud hadde all makt; Job elsket ham og ønsket å tjene ham av hele sitt hjerte. Gud må være urettferdig som lar alt dette skje. «Om jeg har gjort noe galt mot Gud eller mennesker, hadde jeg fortjent å få dette. Men det har jeg ikke. Jeg vil forsvare meg – den Allmektige må svare meg; anklage­ren må sette opp et anklageskriv.» Bare plasser meg i en rettssal med min Gud, og jeg skal vise ham at han tok feil!

Det er fascinerende å se hvordan Gud taler med sin mann Job. Han svarer egentlig aldri på Jobs spørs­mål: «Hvorfor, Herre?» Han får ham bare ganske enkelt til å innse hvor liten han er og hvor stor Gud er.

Her finner vi ord av Job som vi kan holde oss til når vi plages av vår egen sorg: «Jeg vet at du makter alt. Ingen ting er umulig for deg når du vil det… For jeg har talt uten å forstå om det som er så un­derfullt at jeg ikke fatter det» (Job 42,2-3).

Er ikke det en fantastisk trøste­rik sannhet?

En tid etter at sønnen min, Nathan, gikk til det utenkelige skrittet å avslutte sitt eget liv, sa min hustru Connie: «Gud kunne ha hindret ham fra å dø. Han kunne ha gjort det sånn at pistolen ikke gikk av. Han kunne ha forår­saket at skuddsåret ikke ble døde­lig. Men han valgte ikke å gjøre det.» Dette er sterke ord, uttalt av en mor i dyp sorg. Hun anklaget ikke Gud. Hun erkjente bare at den Gud som hun tilber, hadde vist seg som den som både kan hindre det vonde i å skje og la det skje. Så om han lot det skje, må han ha hatt en tanke med det som han ikke har delt med oss som er hans barn.

Gud kan gjøre alle ting. Hvilken herlig tanke! Det betyr at Gud kunne ha forhindret at din kjære døde, eller at du mistet din gode helse, eller at du ble rammet av depresjoner, eller at ektefellen din forlot deg, eller at du måtte gå ned i inntekt. Om han tillater at du får oppleve tider av sorg i livet, trøst ditt hjerte med kunnskapen om at Herren vet mer enn du, og at han i sin kunnskap velger å bruke sin makt på en måte som passer inn i hans plan, selv om det er uforståe­lig for deg.

Som et barn 

Jeg innrømmer at jeg også ønsket å få vite årsakene til våre sorger. «Hvorfor, Herre, lot du dette hende? Vis meg at det fins en mening med det. Det skulle ikke ha skjedd. Kan du på en eller annen måte forklare hvordan det kan komme noe godt ut av denne tragedien?»

Hvor viktig er det ikke å innse at guddommelig lykke oppnås ikke ved å trekke Gud ned til vår tenke­måte. I stedet finner vi den ved å la ham få dra oss til et sted hvor vi kan stole på hans veier.

Tenk på det lille barnet i mors armer. Det klarer ikke å fatte denne grenseløst kjærlige skapnin­gen som holder det i sine armer. Moren er 12 eller 15 ganger så stor som barnet. Hjernen hennes veier mer enn barnets fot. Og hun eier 25 eller 30 års livserfaring før hun ble mor. Vet du hvordan barnet finner sin lykke og trygghet? Ikke ved å forsøke å forstå morens ube­gripelige veier, men det finner sin trygghet i den velkjente lukten, i den beroligende stemmen som det har hørt siden det ble til, i varmen fra kroppen hennes og i den trygge favnen hennes. Barnet ønsker bare å være nær henne. Først da kan det slutte å gråte.

Gud sammenligner deg med et lite barn. Dette er ikke en fornær­melse, men en trøstende oppmunt­ring i ditt trosliv. Salmisten sier: «Herre, mitt hjerte er ikke hov­modig, mine øyne er ikke stolte. Jeg går ikke med tanker som er for store og underfulle for meg. Nei, jeg har fått min sjel til å bli stille og rolig, som et lite barn hos sin mor. Som det lille barnet, slik er min sjel i meg» (Salme 131,1-2).

Du trenger ikke ha kontrollen. Du trenger ikke forstå. Det er helt greit ikke å se hele bildet eller ha kontroll på alt som skjer i livet ditt. Det er nok at du kan kjenne lukten av Gud, høre hans beroligende stemme i Ordet, kjenne varmen fra hans kjærlighet i Jesus Kristus. Jeg finner stor trøst i å vite at min himmelske Far vet nøyaktig hvilke smerter jeg har. Han vet hvordan det er å miste sin egen Sønn – ikke på grunn av en ungdommelig feilvurdering, men ved en frivillig offergjerning for alle menneskers synder. Denne grenseløse kjærlig­heten får oss til ganske enkelt å krype inntil løftene i Ordet: «Vær stille! Kjenn at jeg er Gud» (Salme 46,11).

(Dette er første artikkel i en serie om hva vi kan lære av livets mange sorger. Forfatteren er pastor i Thiensville, Wisconsin.)