Preken av Egil Edvardsen

Johannes 13,1-15

Jesus var samlet med disiplene. De holdt måltid. Det var like før påskehøytiden. Jesus visste at timen var nær da han skulle ofre seg selv for alle menneskers synder. Og så står det så fint: «Han hadde elsket sine egne som var i verden, og han elsket dem helt til det siste.»

Aldri hadde Jesus vendt ryggen til dem. Alltid hadde han hatt omsorg for dem og for sjelene deres. Om de hadde falt i synd og svakhet, hadde han reist dem opp igjen. De hadde tvilt og gått med verdslige tanker om at han var en jordisk Messias som skulle redde dem fra romerne. På tross av dette hadde han elsket dem hele tiden. Tålmodig hadde han undervist dem om Faderens store kjærlighet til alle syndere.

Om få timer skulle de flykte fra ham i redsel for å bli arrestert. Peter skulle til og med banne på at han ikke kjente ham. For et svik! Likevel står det at han elsket dem helt til det siste. Det er en av de tolv, Johannes, som skriver dette. Han hadde selv flyktet. Men han hadde fått se hvor mye Jesus hadde elsket ham selv og de andre.

For det er jo sånn Frelseren vår er. På tross av alle svakheter og synder, all uvitenhet og uklarhet, på tross av vår treghet til å tro på ham, han elsker oss hele tiden, helt til det siste, hele livet vårt.

Vi har lett for å glemme hvem han er og at han har kontrollen. Disiplene skulle snart få kjenne på den lammende følelsen av å være overlatt til seg selv. De skulle stenge seg inne bak låste dører. Det er en stor trøst å lese i teksten vår: «Jesus visste at Far hadde gitt alt i hans hånd, og at han var utgått fra Gud og gikk til Gud.» Frelseren vår har alt i sine hender, våre liv, våre sorger og bekymringer, våre problemer, våre sykdommer og plager. Han har kontrollen.

De var altså samlet til måltid. Da skjer det noe merkelig. Jesus reiser seg, tar av seg kappen, tar i stedet et linklede som han binder om seg. Så heller han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter, og når han har gjort det, tørker han føttene med linkledet.

På Jesu tid gikk man med sandaler, og føttene ble støvete og skitne. Derfor skulle man vaske føttene når man kom inn i huset. Vanligvis ble fotvaskingen utført av slaver, men det var sikkert ingen slaver der Jesus og disiplene var samlet. Ingen av de tolv forventet nok at Jesus skulle gjøre det. Men det virker heller ikke som at noen av dem ville nedverdige seg til det. De var tross alt ikke slaver! Da reiser altså Jesus seg og vasker føttene på alle sammen. Det er sannsynlig at de ble skamfulle.

Når Jesus kommer til Peter, utbryter disippelen: «Herre, vasker du mine føtter? … Aldri i evighet skal du vaske føttene mine.» Jesus sier: «Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal forstå det siden.» Det greske uttrykket som er oversatt med «siden», betyr egentlig «etter dette», «etter disse tingene». Han hadde sagt til disiplene at han hadde lengtet etter å få spise dette påskemåltidet med dem «før jeg skal lide» (Luk 22,15).

Så når Jesus sier til Peter at dette forstår han ikke nå, men skal forstå det «etter disse tingene», betyr det at han skal forstå det etter at Jesus har lidt og dødt, oppstått igjen og fart opp til himmelen. Disiplene forsto det helt og fullt først etter pinsedagen da de hadde fått Den Hellige Ånd.

Ja, det skulle komme en dag da alt skulle bli klart for dem. De skulle forstå at alt de hadde sett og hørt sammen med Jesus, hadde en helt spesiell hensikt, nemlig menneskenes frelse, din og min frelse. Også fotvaskingen hadde denne hensikten.

Men hvordan kan fotvaskingen være en del av Jesu frelseroppgave? Fordi alt det Jesus gjorde i sin fornedringstilstand, gjorde han for oss, til vår frelse. Han hadde sagt: «Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene, og gi sitt liv som løsepenge for mange» (Matt 20,28). Han skulle tjene for å gi sitt liv som løsepenge for oss, for å frelse oss. Paulus skriver at han «ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik». Han fornedret seg selv «og ble lydig til døden, ja, døden på korset» (Fil 2,7-8).

Samtalen fortsetter. Jesus sier: «Hvis jeg ikke vasker deg, har du ingen del i meg» (v. 8). Peter svarer: «Herre, ikke bare føttene, men hendene og hodet også!» Hvilken forandring hos Peter! For han ville absolutt ha en del i Jesus. Den som har del i Jesus, har del i alt det han gir: tilgivelse og frelse, og den himmelen han har vunnet for alle syndere.

Disse gavene får alle mennesker av bare nåde ved troen på Jesus. Ikke ved egne gjerninger. Derfor vil Jesus få Peter til å rette blikket mot det han, Jesus, vil gjøre for Peter. Jeg må få vaske deg, Peter. Jeg må få rense deg for ditt støv og din skitt.

Jesus dreier samtalen om fysisk fotvasking over på det åndelige planet. Han vil undervise Peter om renselse fra åndelig urenhet, fra synd. Her nytter det ikke med alskens tjenester som vi gjør. En slik renselse er det bare han, Jesus, som kan utføre.

Men da blir vi også fullkomment rene. Han sier videre: «Den som er badet, er helt ren…» Ingen skitt lenger. Skinnende ren! Etter at kong David var blitt overbevist om sin store synd, ber han til Herren: «Vask meg ren for skyld og rens meg for min synd!» (Sal 51,4). Og gjennom Jeremia sier Herren om sitt folk: «Jeg renser dem for all skyld og tilgir dem alle syndene og lovbruddene de gjorde mot meg» (Jer 33,8).

Litt senere samme kveld skulle Jesus holde en tale for disiplene, om seg selv som det sanne vintreet, og de troende som greinene: «Dere er alt rene ved det ordet jeg har talt til dere» (Joh 15,3). Ved ordet blir vi rene. Derfor er alle som tror evangeliet om Jesus, rene. Alle som tror ordet om hans blod som renser oss for all synd (1 Joh 1,7).

«Dere er rene – men ikke alle,» sier Jesus i teksten vår. «For han visste hvem som skulle forråde ham.» Det var én av dem som ikke var ren, som ikke trodde. Jesus kjenner alles hjerter. Han vet hvem som tror og hvem som ikke tror. Disiplene kunne ikke se det.

Judas hadde vandret sammen med dem i tre år. Ytre sett hadde han ikke skilt seg ut. Ingen kunne se at han ikke var ren i hjertet. Han lot som han var en Jesu disippel uten å være det. Vi vet at han hadde kjærlighet til penger, for det var for 30 sølvpenger han gikk med på å forråde Jesus. Pengene var Judas’ gud og frelser. Det var de han trodde på, og en slik tro gjør ingen mennesker rene for Gud. Materialisme er en stor fare for troen. Det kan drive oss bort fra Gud. Må Gud bevare oss fra kjærligheten til pengene, ja, til alt det jordiske! Må vi be Gud om hjelp til å bevare troen på ham og til å sette all vår lit til ham.

Til slutt gir Jesus en formaning: «Forstår dere hva jeg har gjort for dere? Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det. Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter. Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre.»

Det er en del som har misforstått disse ordene. Noen har ment at Jesus ville sette disiplene på plass på grunn av deres stolthet, eller gi dem et eksempel på ydmykhet som de kunne følge i livet.

Nå er det riktig at Jesus var et forbilde for oss. «La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus!» formaner Paulus i Filipperbrevet, og så beskriver han Jesu fornedring (Fil 2,5ff). Eller som Jesus sier i Joh 13,34: «Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre». Slik Jesus var, skal også vi være. Så god, så kjærlig, så mild!

Men vi må være klar over at når Guds ord forkynner Jesus som eksempel og forbilde, da forkynnes loven. Det fins ikke mye trøst for en stakkars sjel som ikke føler seg alltid så snill og god, i det å høre at du må være som Jesus. For Jesus var fullkomment god. Han elsket alltid, og han elsket alle, uten å gjøre forskjell. Han gjorde aldri vondt mot noen, sa aldri noe vondt til noen eller om noen. Han tenkte aldri vonde tanker om andre. Og slik skal vi også være, sier Guds ord. Så loven trøster ingen. Den avslører oss bare og gjør oss fortvilet.

Likevel er det nødvendig at Guds ord forkynner loven. For hvis ikke, tror vi at alt står rett til med oss. Det er farlig, for den som tror han er god nok i seg selv, trenger ikke Jesus. Jesus kom ikke for å kalle rettferdige, men syndere. Han var de sykes lege, ikke de friskes lege. I kjærlighet forkynner han loven for å vise oss at vi ikke klarer oss uten ham.

Historien om Jesus som vasker disiplenes føtter, er vakker. Hvilken ydmykhet! Det er en stor tjeneste Jesus gjør. Men den største tjenesten han har gjort for alle er at han ga sitt liv. Vi hører av og til om rike mennesker som gir vekk millioner av kroner til hjelp for andre. Og det er flott. Men det største vi kan gi, er selve livet. Og det ga Jesus for oss. Han ga sitt liv for at du og jeg skulle få leve.

«Ingen har større kjærlighet, enn den som gir livet for vennene sine,» sa Jesus (Joh 15,13). Det var det Jesus gjorde. Han ga sitt liv for oss. Og han elsker oss helt til det siste. Amen.

Fra Bibel og Bekjennelse 1/2024