”Jesus… løftet blikket mot himmelen og sa: Far, timen er kommet. Gi din Sønn del i herligheten, så Sønnen kan forherlige deg. For du har gitt ham makt over alt som heter menneske, for at han skal gi evig liv til alle som du har gitt ham” (Joh 17,1-2). 

Kan vi mennesker forstå hva Guds herlighet er for noe? Kanskje ikke helt. Men vi kan ane en del av den. 

Fordi det første menneske ble skapt i Guds bilde, ble Adam og Eva omsluttet av Guds herlig­het. Men mennesket falt i synd, og fordi ”alle har syndet” har de ”ingen del i Guds herlighet” (Rom 3,23). Det var også derfor Adam og Eva følte seg nakne. Herlighe­ten fra Gud hadde forsvunnet. Den var erstattet av syndens mørke, ja, alt det skapte ”ble lagt under for­gjengelighet” (Rom 8,20). 

Guds herlighet er den lyse, hel­lige rettferdighet som stråler ut fra Gud selv. Guds herlighet er Guds fantastiske storhet. Der Gud er, der er hans herlighet. Derfor hvilte denne herlighet over paktens ark der Israel bar fram sine offer til Gud. Skriften sier også at vi kan se et glimt av Guds herlighet når vi ser opp mot himmelen med dens stjerner og galakser: ”Himmelen forkynner Guds herlighet” (Salme 19,2). 

Å forherlige noen er å framheve hans storhet eller vidunderlige vesen. Da Guds evige Sønn ble menneske, skjulte han mye av sin evige, guddommelige herlighet for at menneskene ikke skulle fortæres av den og for at de skulle forstå at Gud var blitt som en av dem da han tok på seg menneskenatur. 

Kristus sier: ”Far, timen er kommet. Gi din Sønn del i her­ligheten, så Sønnen kan forherlige deg.” Han skulle dø på korset, men stå opp igjen og tas opp til Fa­derens høyre side. Slik steg han inn i sin evige herlighet. Men til og med fra korset lyser Guds herlighet fordi korset var det ytterste uttryk­ket for Guds kjærlighet til men­neskene. På korset led Gudmen­nesket i ditt og mitt sted. 

Som sann Gud var Kristus fra evighet av opphøyd i herlighet. Men i tiden antok han sann menneskenatur, og det er om den han taler. Også Kristi menneske­natur skulle opp­høyes og gjennom­lyses av den evige, guddommelige ma­jestet. 

Og når Sønnen framtrer i sin evige, guddommelige herlighet, ser vi også Faderens gud­dommelige herlig­het. Derfor ber Kristus til Faderen: ”Gi din Sønn del i herligheten, så Sønnen kan forherlige deg.” Han taler på samme måte et annet sted: ”Er Gud blitt forherliget ved ham, skal Gud også gi ham del i herligheten” (Joh 13,32). 

For menneskene oppleves Fa­deren som fjern, fremmed og langt borte, ikke fordi han er det, men fordi vi er det. Men når men­neskene lærer å kjenne Gud gjen­nom Sønnen Kristus, og når men­neskene ser Guds herlighet i Kris­tus, ser de også Faderens herlighet. De ser herligheten til ham som ”ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv” (Joh 3,16). 

Framfor alt ser vi Sønnens her­lighet i hans gjerninger, i hva han gjør. Vi kan tenke på hans un­dergjerninger, hans helbredelser av syke og oppvekkelser av døde, hans oppstandelse fra de døde og hans himmelfart til Faderens høyre side, og også i hans gjerning når han gir oss liv. Kristus ber: ”Du har gitt ham makt over alt som heter menneske, for at han skal gi evig liv til alle som du har gitt ham” (Joh 17,2). Den evige Guds Sønn er allmektig fra evighet av. 

Men denne all­makten er blitt overgitt til hans menneskelige natur i tiden. 

Den liberale teologien har gitt menneske­heten en kraft­løs gud, en gud som styres av menneskers nykker og som bare kan stå og lide med oss på avstand. Men en slik gud taler aldri Kristus om. Selv om det kan være ubegripelig for vår menneskelige fornuft og vanskelige å forstå, forkynner Kris­tus klart og tydelig at han faktisk har ”makt over alt som heter men­neske”. 

Synergistene, de vekkelseskristne og de romerske katolikkene har også begrenset Gud. De hevder at det er opp til oss å få evig liv. Det kommer an på vår vilje og be­stemmelse, vårt strev, vår kamp, vår omvendelse, våre bønner og våre botsgjerninger om vi skal få evig liv. Men Kristus taler et helt annet språk når han ber til sin evige Far i himmelen: ”Du har gitt ham makt over alt som heter menneske, for at han skal gi evig liv til alle som du har gitt ham.” 

De som til slutt blir evig salige og frelst, er allerede fra evighet av kjent av Faderen. Hvor mange ganger har man ikke hørt den synergistiske appellen: ”Du må overgi ditt liv i Guds hender.” Kris­tus sier at det er Gud som overgir oss til Kristus og at det er Kristus som gir oss evig liv. Frelsen hviler helt og holdent i den allmektige Guds hånd. Med korte, sterke ord forkynner Kristus i denne bønnen nåden alene. Han motsier alle menneskelige forsøk på å ta til seg selv æren for Guds frelsesverk i Jesus Kristus vår Frelser. ”Han skal gi evig liv til alle som du har gitt ham,” sier Kristus til Faderen. De var allerede i Guds hånd, og Faderen ga dem til Sønnen. Alle Guds barn hvilte i Guds hjerte, slik Paulus sier i Romerbrevet: ”Dem som han på forhånd har vedkjent seg, har han også bestemt til å bli formet etter hans Sønns bilde” (Rom 8,29). 

Og de som Gud Fader har ut­valgt, gir Sønnen evig liv: ”Du har gitt ham makt over alt som heter menneske, for at han skal gi evig liv til alle som du har gitt ham.” Slik taler også Kristus på et annet sted: ”Jeg gir dem evig liv; de skal aldri i evighet gå tapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd” (Joh 10,28). 

Når vi tror og bekjenner at frel­sen helt og holdent hviler i Guds hånd, priser vi Guds ære og herlig­het. Amen. 

Stefan Sjöqvist