”… å sammenfatte alt i Kristus, alt i himmel og på jord” (Ef 1,10).

En sammenfatning er som oftest et forsøk på med få ord å få sagt så mye som mulig. Berømte statsmenn har gjort sammenfatninger som er blitt historiske. Slik gjorde Win­ston Churchill i sin tale i parla­mentet til det britiske folket da han lovet ”blod, svette og tårer” i den brennende krigen som nasjo­nen stod overfor. Den gang hersket det ingen tvil hos tilhørerne om hva han mente.

En sammenfatning skal gi så mye informasjon som mulig om det saken gjelder. Vi ser det daglig i avisoverskriftene som med få ord forsøker å sammenfatte innholdet. Vi møter det når vi leser en nekro­log om en avdød person. Da blir et helt liv sammenfattet på noen få linjer.

I Bibelen fins det også sammenfatninger. Moses sammenfat­tet hele sitt liv i 5. Mosebok, og i Det nye testamentet sammenfatter Stefa­nus hele sitt folks historie like før han dør (Apg 7). Den kristne kirken har sammenfattet sitt budskap i bekjen­nelser. Den mest kjente er den apos­toliske trosbekjen­nelsen som vi van­ligvis bruker ved søndagens gudstje­nester. Under refor­masjonen sammen­fattet lutheranerne sin lære i Konkordieboken for å avgrense seg mot de katolske og reformerte bekjennerne.

Den største sammenfatning som noen gang er blitt gjort, er meget kort. Den sammenfatter ikke bare et livs møye og verk, men også resultatet av dette verket, et re­sultat som ikke bare gjelder dette livets vilkår og omstendigheter, men strekker seg inn i evigheten og får betydning for hele men­neskeheten. Når denne sam­menfattende sannheten forkynnes, blekner solens lys, og døden og dødsriket mister all sin makt. Den består ikke bare i ord som slynges ut i et tomt rom med noen få tilhørere, men de bærer med seg nøyaktig alt det de sier. Denne sammenfatning ble gjort, ikke i et palass, i en parlamentsbygning eller for et auditorium med store skarer. Det var ord fra et dødsdømt men­neske som naken ble spikret fast til et kors på henrettelsesstedet. Til­hørerne var noen voktende soldater og et fåtall venner og slektninger til den dømte. ”Det er fullbrakt!” Dermed settes punktum for et verk som var planlagt i evighetens råd og ble utført innenfor tidens gren­ser.

Da tiden var inne, sendte Gud sin Sønn. Både dato og klokke­slett var bestemt fra evighet av. Overskriften på korset sto som en forklaring til hvorfor den dømte måtte dø. ”Jesus fra Nasaret, jødenes konge”. Her hang han, kongenes konge, som en forbannelse og et offer for oss, hånet og spottet inn i døden. Nå var oppdraget fullført; nå gjenstod det ingenting. Dette er det vi trenger å høre.

Vi som er så forvirret og ofte har tanker om hvordan vi skal leve og handle for at vår samvit­tighet skal bli fornøyd, forsøker å kvalifisere oss for Gud og komme i en bedre utgangs­posisjon overfor ham. Samvittighe­ten dømmer oss når vi blir på­minnet om Guds rettferdighet, og derfor forsøker vi alt vi kan å stå i et bedre forhold til ham.

Paulus taler i Ef 1,10 om den sam­menfatning som Gud har gjort, nemlig om hvor­dan han i Kristus har sammenfattet alt i himmelen og på jorden. Hva mener apostelen med det? Om vi ser på tekstsam­menhengen, be­handler han spørs­målet om evange­liets innerste hem­melighet. Han sier: ”…han kunngjorde oss sin viljes hem­melighet” (v 9). Hele denne hem­melighet, som er ubegripelig for den menneskelige for­nuft, er altså sam­menfattet i Kristus, vår Frelser. Hem­meligheten er den at selv om vi har brutt Guds bud og lov, er han samti­dig vår Frelser som har gått i døden for oss og betalt hele skylden. I stedet for å vende oss til noen annen frelser, skal vi vende oss til ham som virkelig har hjelp å gi. Han gir tilgivelse for alle synder og tilbyr sin egen rettferdighet til den falne synderen. Paulus sammenfat­ter også denne hemmeligheten når han sier: ”For deres skyld ble han fattig da han var rik, for at dere skulle bli rike ved hans fattigdom” (2 Kor 8,9). Han ble den fattigste av alle og eide ikke en gang det som rever eller fugler eier, nemlig et sted hvor han kunne hvile seg.

Hans fattigdom er vår rikdom

Denne hemmelighet er så stor at det bare er Guds Hellige Ånd som kan åpenbare den for et menneske. Av naturen skammer vi mennesker oss når vi ikke kan svare på alle spørsmål. Hvorfor hender det eller det? Hvorfor må jeg møte denne sykdommen eller motgan­gen? Hvorfor skjer store katastro­fer? Spørsmålene er mange. Det ville være feil av oss om vi forsøkte å komme med et utfyllende svar på alle spørsmål. Men vi vet helt sikkert at ”alle ting tjener til det gode for dem som elsker Gud” (Rom 8,28). Det er en annen sammen­fatning som er vel verd å legge merke til og ta til seg som trøst i alle situasjoner når vi møter egne og andres personlige problemer. Innenfor matematikken fins det et uttrykk som heter ”minste felles nevner”. På samme måte kan vi se vårt liv og vår situasjon i Kris­tus. Han er vårt livs ”minste felles nevner”. Han er årsaken til vår eksistens, tro, fred og frelse fra synd og dom. Han er årsak til vår salighet i evighet hjemme i himmelen. I hans navn og for hans skyld kan jeg i dag og alle dager være virkelig glad og se framover med meget stor frimodighet. Det er ikke et menneske som sam­menfatter alt i Kristus, ikke våre lutherske fedre, ikke en kirke eller organisasjon eller en velmenende pastor. Det er Gud!

Gud som ser alt fra en helt annen posisjon enn vi gjør, vet selvfølgelig hva som er best for oss, selv om vi mener at vi selv vet hva som er best for oss. Det er viktig å tenke på hvordan Gud kontrollerer alt det som skjer, både det som har skjedd og det som skal skje i framtiden. Alt ligger i hans mektige hender, og han har sammenfattet alt i Kristus, både i himmelen og på jorden. Gjennom Bibelen kjenner vi hans nådige vilje med oss. Den trøster og oppmuntrer oss. Allerede i dåpen ble vi privilegert da han tok oss opp i sin familie. Når vi leser vår Bibel, blir vi på­minnet om dette. Hver gang vi tar imot den hellige nattverden, blir vi påminnet om at han har forsonet alle våre synder, og at vi er frie fra all skyld. I dåpen, nattverden og den hel­lige Skrift blir vi påminnet om Guds egen sammenfatning som gjelder både himmel og jord, hem­meligheten om hans Sønn som ble menneske og fullbrakte sitt verk på korset. Han døde og stod opp igjen fra de døde. Graven er tom. Den levende er ikke blant de døde. ”Han er ikke her, han er oppstått,” sa engelen som en sammenfattende forklaring om den store seieren over døden. Han er sammenfatningen for oss når det gjelder vårt forhold til Gud. Det toner ut i det store sammenfat­tende postludiet for oss og hele verdenshistorien: ”Amen. All lov og pris og visdom, takk og ære, makt og velde, tilhører vår Gud i all evighet. Amen” (Åp 7,12).