-

Forførelsen – et tegn på Jesu gjenkomst

Når vi i Jesu tale om de siste ting (Matt 24 og 25) stadig støter på formaningen til å våke, og advarselen mot å falle i søvn, står disse ikke minst i sammenheng med talen om forførelsen. Forførelsen kommer til å bli en dominerende faktor i alt menneskelig åndsliv, en malstrøm som skyller alt og alle med seg så sant en ikke våker. For når Jesus bruker ordet mange i denne sammenheng, betyr det at forførelsen blir regelen snarere enn unntaket ved historiens avslutning. Jesus taler heller ikke for å skremme oss. Det som ligger ham på hjertet, er at han som er “en løgner fra begynnelsen” (Joh 8,44), ikke skal lykkes i å føre hans menighet bort fra veien, så vi går fortapt. Derfor vil Jesus at vi skal være oppmerksomme på den fare som truer, slik at vi ikke lar oss bedra.

Å våke betyr i denne sammenheng at Jesus vil at hans troende skal være nøye med hvem og hva de låner øre. Det er ikke likegyldig hva slags forkynnelse vi står under. En kan godt si det slik at vern om læren har samme betydning for Kristi legeme som immunforsvaret har for kroppen vår. Skades eller svekkes immunforsvaret, vil en være hjelpeløs selv i møte med infeksjoner som ellers ville være ganske ufarlige. Av denne grunn formaner apostelen sin unge venn Timoteus til både å “gi akt på” og “legge vinn på” læren (1 Tim 4,13.16). Likeledes hører vi om de første kristne at de “holdt trolig fast ved apostlenes lære” (Apg 2,42). Det er ikke i overensstemmelse med Guds ord når vi somme tider kan høre det bli sagt at “det er livet det kommer an på, ikke læren”. Riktig nok er lære uten liv – den døde rettroenhet – noe Skriften også advarer oss mot. Men samtidig står det fast at det gis intet sant og rett kristent liv uten rett lære. Vrang lære og gal forkynnelse skader uvegerlig både troen og livet. Derfor er det også meget farlig når troende mennesker blir likegyldige med læren, og det vi kaller lærebevissthet forsvinner. Dette er nettopp det som aller mest bereder grunnen for forførelsen som Jesus taler om i dette kapitlet.

[…] I dag er det en utbredt oppfatning blant mange prester og forkynnere at dersom folk støter seg på noe av det som blir preket, da har en ikke vært flink nok til å fremstille saken. En innbiller seg at bare folk rett forstod hva en ville ha frem, ville de også ta imot det. Når folk reagerer mot det som blir forkynt, anses det som tegn på at forkynneren har bommet. Bedømt på Guds ord er dette å ta grundig feil. Der er det snarere slik at “når alle taler vel om” forkynnerne, er det tegn på falske profeter (Luk 6,26).

Videre henger denne misoppfatning sammen med at en ikke har forstått hva Skriften lærer om menneskets synd: Det naturlige menneske er slett ikke positiv til Gud og kristendom eller søker Gud. Tvert om er det en Guds fiende (se Rom 8,6f), og vil derfor alltid reagere med motstand når det møter Guds ord (se 1 Kor 1,18ff). Ja, apostelen kommer med det meget alvorlige vitnesbyrd at “dersom han søkte å være mennesker til lags, var han ikke Kristi tjener” (Gal 1,10b).

Etter å ha talt om sin egen tjeneste i menigheten, peker Paulus så fremover [i sin avskjedstale til de eldste i Efesos (Apg 20)]. Han advarer mot en tid der det skal opptre vranglærere i menigheten, ja, sogar blant menighetens ledere (eldste og tilsynsmenn, dvs. prester og biskoper) skal der komme “ulver som ikke skåner hjorden”. Bildet av ulven er hentet fra Jesu advarsel i Bergprekenen (Matt 7,15ff) der Jesus taler om de falske profeter som kommer lik “ulver i fåreklær”. Med Jesu ord om at disse skal være “mange” i minne, forstår vi at den siste tid blir en “ulvetid”. Uttrykket ulvetid er hentet fra norgeshistorien. På 1600- og 1700-tallet var der perioder da det var så mye ulv i deler av landet at folk knapt våget seg ut for ulveplagen. I store flokker herjet vargen landet i jakt på bytte. Dette var en ond og uhyggelig tid, og slik vil den siste tid bli, åndelig talt.

[…] Jesus vet om det som ligger foran, og gir derfor også et bestemt løfte nettopp med tanke på denne tid: “Dersom ikke de dager ble forkortet, da ville intet kjød bli frelst! Men for de utvalgtes skyld skal de dager bli forkortet” (Matt 24,22). Han vet å dra omsorg for at hans folk, som må bære korset i hans fotspor og “gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler” (Apg 14,22), heller ikke i disse tider skal “prøves/fristes over evne” (1 Kor 10,13).

Det er godt å vite at han “som har nøklene til døden og til dødsriket” (Åp 1,18), har lovet sine små at “dødsrikets porter ikke skal få makt over” dem som hører ham til (Matt 16,18). Selv i slike vanskelige, ja, nesten uutholdelige tider, skal Guds folk være frimodige. Frimodige fordi det også står skrevet: “Han som troner i himmelen, ler. Herren spotter dem” (Sal 2,4).

Om ondskapen får rase, betyr det ikke at Herren har mistet kontrollen. Tvert om er det djevelens siste krampetrekninger før han endelig er slått til jorden og Guds Sønn råder alene i himmel og på jord, og hele skaperverket fylles av hans velsignelse og liv. Derfor sier Skriften også: “Når dette begynner å skje, da rett dere opp og løft hodet! For deres forløsning stunder til” (Luk 21,28).

Av Jan Bygstad, fra “Overgitt til Herrens Ord”.