Av Martin Luther

Forskriftene for manntallsinnskrivingen krevde at hver husstand måtte befinne seg i sin hjemby når folketellingen skulle finne sted. Josef var av Davids ætt og måtte dra til Davids by, Betlehem. På tross av sine kongelige forfedre var han så fattig at han ikke hadde vært i stand til å finne sitt levebrød i Judea, og derfor hadde han flyttet til Nasaret. Nå måtte han reise tilbake. Skriften sier at han tok med seg Maria, sin trolovede, som ventet barn. Hun hadde hatt gode grunner til å slippe å legge ut på reisen ettersom tiden for fødselen var så nær. Men hun sa ingenting, fordi hun ikke ønsket å lage problemer for andre. Vi forstår godt  hvordan den fattige Josef må ha følt det når han ikke hadde råd til å leie en gammel kvinne eller nabo til å være hos Maria og passe på henne mens han var borte.

Se så enkelt og uanselig disse hendelsene skjer på jorden, de som er kunngjort med en slik kraft i himmelen! På jorden skjedde det på denne måten: Det var en fattig, ung kvinne, Maria fra Nasaret, blant de elendigste innbyggerne i byen, så lite ansett at ingen la merke til det store under som hun bar på. Hun var stille; hun framhevde ikke seg selv, men tjente sin mann, som verken hadde tjenere eller tjenerinner. De forlot ganske enkelt huset. Kanskje hadde de et esel som Maria kunne ri på, men evangeliene sier ingenting om dette, og vi kan godt tenke oss at hun dro til fots. Tenk på hvordan hun ble behandlet i vertshusene på veien, hun som i stedet burde blitt transportert i en gyllen vogn trukket av flotte hester! Hvor mange rike kvinner med sine døtre var det vel ikke på den tiden som levde i luksus, mens Guds mor slet seg til fots over markene midt på vinteren! Hvilken forskjell!

Reisen tok helt sikkert mer enn én dag fra Nasaret i Galilea til Betlehem som ligger på den andre siden av Jerusalem. Josef tenkte sikkert at når de kom til Betlehem, ville de være blant slektninger og kunne låne det de behøvde. Hvor feil skulle han vel ikke ta!

I det hele tatt var det ikke bra at en ung brud som bare hadde vært gift i ett år, ikke kunne føde sitt barn i Nasaret hjemme i sitt eget hus, men i stedet måtte foreta hele denne reisen på tre dager mens hun var høygravid. Hvor mye verre var det likevel at da hun kom fram, var det ikke noe rom til henne! Herberget var fullt. Ingen ville gi denne gravide kvinnen et rom. Hun måtte gå inn i en stall, og der måtte hun føde han som er all skapningens Skaper.

Da de var kommet til Betlehem, forteller evangelisten at de var blant de laveste og mest foraktede av alle. De måtte gi plass for alle andre og ble skubbet inn i en stall hvor de måtte dele husvære og bord med buskapen, mens mange hensynsløse bodde som herrer i herberget. De la ikke merke til hva Gud gjorde i stallen. I all sin fråtsing og drikking og glitter og stas gav Gud dem bare tomhet, og denne trøsten og skatten var skjult for dem. Å, hvilken mørk natt det var i Betlehem! De så ikke dette lyset. Slik viser Gud at han ikke bryr seg om det verden er og har og gjør. Og verden viser at den ikke kjenner til eller bryr seg om hva Gud er og har og gjør.

Josef måtte gjøre det beste ut av det, og det kan nok hende at han ba en tjenestekvinne komme med litt vann eller noe annet, men vi leser ikke noe om at det var andre som hjalp til. De visste at en ung kvinne lå i en stall, men ingen brydde seg. Skam deg, du elendige Betlehem! Herberget hadde fortjent å brenne ned til grunnen, for selv om Maria bare hadde vært en tiggerkvinne eller ugift, burde alle likevel med glede ha gitt henne en håndsrekning i hennes situasjon.

Det fins sikkert mange av dere som tenker med dere selv: ”Om bare jeg hadde vært der! Hvor mye skulle jeg ikke ha vært med å hjelpe dette barnet! Jeg skulle ha gitt det rene klær. Med glede ville jeg ha fulgt med hyrdene for å se Herren som lå i stallen!” Kan tro om du ville! Dette sier du fordi du vet hvor stor Kristus er, men om du hadde vært der på den tiden, ville du ikke ha vært det minste bedre enn folket i Betlehem. Dette er barnslige og tåpelige tanker. Hvorfor gjør du det ikke nå? Du har Kristus i din neste. Du burde hjelpe ham, for alt det du gjør mot din neste som er i nød, gjør du mot Herren Kristus selv.

Fødselen var enda mer ynkelig. Ingen brydde seg om denne unge kvinnen som fødte sin førstefødte. Ingen la merke til hennes tilstand. Ingen brydde seg om at hun befant seg på et fremmed sted og ikke hadde det aller mest nødvendige for en barnefødsel. Ingen forberedelser var gjort, ikke noe lys eller varme, bare den dype natten og det tykke mørket. Ingen kom for å gi henne den vanlige assistanse. Gjestene koste seg og festet i herberget, men ingen tok seg av denne kvinnen. Selv tror jeg at dersom Josef og Maria hadde visst at tiden for fødselen var så nær, ville hun kanskje ha blitt igjen i Nasaret.

Hun ”svøpte ham og la ham i en krybbe”. Hvorfor ikke heller i en vugge, på en seng eller på bakken? Fordi de ikke hadde noen vugge, seng, bord, benk eller noe annet enn oksenes krybbe. Dette var denne Kongens første trone. Der, i stallen, uten noen tjener eller tjenestekvinne, lå all verdens Skaper. Og der fødte denne unge kvinnen sin førstefødte uten vann, varme, lys eller kar. Hvilket elendig syn! Ingen vet hva Maria og Josef gjorde etterpå. Noen sier at de tilbad. De må ha undret seg over at dette barnet var Guds Sønn. Han var også et sant menneske. De som sier at Maria ikke var en virkelig mor, mister all gleden. Han var et sant menneskebarn, med kjøtt og blod, hender og føtter. Han sov, gråt og gjorde alt annet som et lite barn gjør, bare uten synd.

Tenk på dette, dere kvinner! Det var ingen der som kunne bade barnet. Ikke noe varmt vann, kanskje heller ikke kaldt. Ingen varme, ikke noe lys. Moren selv var jordmor og sykepleier. Den kalde stallen var sengen og badeværelset. Hvem viste den fattige piken hva hun skulle gjøre? Hun hadde aldri født noe barn tidligere. Jeg synes det er rart at den lille ikke frøs i hjel. La oss ikke gjøre Maria til en stein. Det må ha skåret seg like inn i hjerteroten hennes at hun var så forlatt. Hun var kjøtt og blod, og må ha følt seg helt elendig – det samme må Josef ha gjort. De var helt forlatt på denne måten, helt alene, uten noen til å hjelpe, i et fremmed land midt på vinteren. Øynene hennes var fuktige selv om hun var lykkelig. Og hun visste at barnet var Guds Sønn og verdens Frelser. Hun var ingen stein. For jo høyere et menneske står i Guds øyne, jo mer sårbart er det.

Maria var ikke bare hellig. Hun var også Herrens mor. Med beven og ærefrykt la hun ham ned og omfavnet ham. Hennes tro sa til henne: ”Han skal være Den Høyestes Sønn.” Ingen annen på jorden hadde en slik tro, ikke en gang Josef, for selv om han var blitt informert av engelen, gikk ikke ordene inn i hans hjerte slik de gjorde i moren Marias hjerte.

La oss derfor tenke oss hans fødsel slik vi ser den gå til med våre egne barn. Jeg vil ikke at du skal tenke så mye på Kristi guddom og majestet, men heller på hans kjød. Betrakt Jesusbarnet! Guddommen skremmer mennesket. Hans ubegripelige majestet knuser oss. Derfor tok Kristus på seg vår menneskenatur, bare uten synd, for at han ikke skulle skremme oss, men heller trøste og styrke oss med sin kjærlighet og nåde.

Betrakt Kristus som ligger der i sin unge jomfrumors favn. Hva kan være søtere enn dette barnet, mer kjærlig enn denne moren! Hva kan være lysere enn hennes ungdom! Hva kan være mer vennlig enn hennes jomfrudom! Se på dette uskyldige barnet. Likevel, alt som finnes, tilhører ham. Derfor skal du ikke frykte i din samvittighet, men trøste deg ved ham. Tvil ikke! Se hvordan han hopper i morens fang! Le med ham. Betrakt denne Fredsfyrsten, og du vil bli fylt med fred i din ånd. Se hvordan Gud på mange forskjellige måter innbyr deg. Han stiller framfor deg et barn som du kan ta din tilflukt til. Er du forskrekket? Kom til ham som ligger i fanget til den vakreste og søteste kvinne. Du vil få se hvor stor den guddommelige godheten er, som ønsker over alt annet at du ikke skal fortvile. Stol på ham!

Her i dette barnet fins det frelse. For meg fins det ingen større trøst som er gitt til menneskeheten, enn dette at Kristus ble et menneske, et barn, en baby, som leker i fanget og ved brystet til sin vennlige mor. Fins det noen som ikke ville bli trøstet ved dette syn? Syndens, dødens, helvetets, samvittighetens og skyldens makt er overvunnet. Så kom til dette lille gurglende barnet og tro at han er kommet, ikke for å dømme deg, men for å frelse.

(Fra ”The Martin Luther Christmas Book”, redigert av Roland H. Bainton.)

BoB 4-2017