Av Stefan Hedkvist 

Matteus 16,5-12

I denne teksten advarer Jesus sine disipler mot fariseernes og saddukeernes lære. Denne ad­varsel rettes ikke bare til disiplene som ofte kom i kontakt med fari­seerne, men er aktuell for kirken i alle tider. Fariseernes lære lignes med en surdeig. En liten surdeig har kraft til å gjennomsyre en stor deig. Fariseernes lære var slik at den spredte seg lett og var en trussel mot den kristne kirkens sentrale lære, frelsen som et suverent verk av Gud av nåde alene for Kristi skyld. Av kirkehistorien forstår vi at Jesu advarsel i aller høyeste grad var nødvendig. I kirkens historie ser vi hvordan fariseernes surdeig har spredt seg, og at den rene læren bare er blitt bevart av en liten minoritet i den kristne kir­ken. En vanlig kirkehis­torie skildrer heller hva vi skulle kunne kalle den fariseiske surdei­gens historie. Og om vi ser på kristenheten i dag, er flertallet av de kirker som regnes som kristne, gjennomsyret av denne fa­riseiske surdeigen.

Jesus advarer ikke sine disipler mot jødedommen. På Jesu tid var det mange forskjellige retninger innen jødedommen. Det fantes også sanne jøder eller israelitter som trodde på Guds åpenbaring i Det gamle testamentet, og som ventet på den lovede Frelseren fra synden og døden. En av disse var Simeon som tok Jesusbarnet i sine armer. Det står om ham at han var rettferdig og gudfryktig og ventet på trøst for Israel. Om Hanna ble det sagt at hun tjente Gud med faste og bønn dag og natt. Da Jesus så Natanael, sa han: ”Se, det er en sann israelitt, en mann uten svik.” Alle disse og mange andre var jøder som trodde Guds ord.

Det var ikke jødedommen i sin alminnelighet og alle dens retning­er Jesus advarte disiplene mot, men han advarte dem mot fariseernes lære.

Fariseismens falske lære
Fariseerne hadde en spesiell lære om mennesket. De lærte at men­nesket har en fri vilje i moralske og åndelige ting. De trodde at Gud rådet over menneskets skjebne. Det var Gud som bestemte hvem som skulle bli rik eller fattig, sterk eller svak.

Men én ting bestemte han ikke, nemlig om mennesket skulle bli rettferdig eller urettferdig. Det bestemte men­nesket selv av sin egen frie vilje. Fa­riseerne mente at mennesket var skapt med en uut­slokkelig guddomsgnist og en ond og en god lyst. Om mennesket valgte å følge den gode lysten, levde det i harmoni med seg selv og den guddomsgnist som var skapt i det. Det levde dermed også i harmoni med Gud og var et virke­lig fritt menneske. Om mennesket derimot valgte å følge den onde lysten, ble det fange under synden og levde ikke i harmoni med ånden eller guddomsgnisten som fantes i det. Fariseerne lærte at mennesket kunne velge, og de måtte velge å lytte til Guds ord og lyde hans bud. Dette var det eneste rette valget for mennesket dersom det ville være fri og ikke være i trelldom under synden. Naturligvis mente de at mennesket ikke kunne velge det gode uten Guds hjelp. Derfor måtte mennesket vende seg til Gud i bønn og be om nåde og kraft til å velge det gode. Det mennesket som hadde valgt å tjene Gud, måtte også takke Gud for det.

Fariseerne betraktet syndefallsbe­retningen i 1 Mos 3 som et av­skrekkende eksempel. De mente at beretningen kun er en eksempel­fortelling på hvordan det går når mennesket følger sin onde lyst. Iføl­ge fariseerne innebar ikke syndefal­let at Adam og Evas etterkommere hadde andre evner og en annen vilje enn det Adam og Eva hadde før syndefallet. Alle mennesker har samme frihet til å velge det gode.

Synergismen – kristendommens fariseisme
Fariseernes lære går igjen i kristen­heten i pelagianismen og synergis­men i alle dens former. Pelagianer­ne mener at mennesket av egen kraft kan omvende seg til Gud, tro på Kristus og lyde Guds lov. Syner­gistene mener at mennesket ikke kan velge helt selv, men dersom Gud hjelper til, kan mennesket av sin egen vilje medvirke til at det med Guds hjelp tar imot nåden og tror evangeliet. Synergistene tilskri­ver menneskets frie vilje en liten, men likevel avgjørende betydning i omvendelsen.

Synergismen, som er den form av fariseisme som er mest utbredt i kristenheten, skiller seg fra sann­heten først og fremst på to punk­ter, nemlig i læren om mennesket og læren om frelsen av nåde alene. Men synergismens falske lære inne­bærer også at de har en gal oppfat­ning av nådemidlene.

Menneskets håpløse situasjon
Bibelen lærer at alle mennesker blir født med arvesynd. Da Gud skapte mennesket, skapte han det i sitt bilde. Ifølge Bibelen innebærer Guds bilde i mennesket at det eier en fullkommen hellighet og rett­ferdighet, en sann kunnskap om Gud og en fullkommen kjærlighet til Gud. Men Satan fristet våre første foreldre og forførte dem til synd mot Gud. I samme øyeblikk som de brøt Guds bud, mistet de sin hellighet og rettferdighet. Men­nesket mistet Guds bilde, og det ble en synder som manglet sann kunnskap om Gud. Det elsket ikke lenger Gud, men fryktet ham.

Adam og Eva mistet sin hellig­het og rettferdighet, og ble synde­re. Hva med deres barn? Ble barna født i Guds bilde, med en sann hellighet og rettferdighet? Nei, da Adam og Eva fikk barn, ble ikke barnet født med Guds bilde, men med sine foreldres bilde. Likesom foreldrene var syndere, ble også barna født som syndere. Da Seth ble født, står det: ”Da Adam var 130 år, fikk han en sønn som var ham lik, som hans eget bilde” (1 Mos 5,3).

Helt til tidens slutt kommer Adams barn til å bli født som syndere lik sine foreldre. Job sier: ”Kan det komme en ren av en uren? Nei, ikke en eneste” (Job 14,4).

Det samme be­kjenner David for Gud i sin syndsbekjennelse i Salme 51: ”Mot deg alene har jeg syndet, det som er ondt i dine øyne, har jeg gjort. Så får du rett når du taler, og står der ren når du feller dom. Ja, jeg kom til verden med skyld, med synd ble jeg til i mors liv” (Salme 51,6-7).

Ingen må tro at David her be­kjenner sin mors synder. Det er sine egne synder han bekjenner, og han sier hva som er årsaken til dem. Han bekjenner at han er født som en synder. Synder er hans natur, og derfor har han også gjort det som er ondt i Guds øyne. Synd i tanker, ord og gjerninger er ikke som tilfeldige flekker på mennesket og som forsvinner av seg selv. Syndene har sin grunn og opprinnelse i menneskets natur. Mennesket er født som synder, og derfor gjør det det som er ondt i Guds øyne. Med synden følger også åndelig død, slaveri under dje­velens makt og Guds vrede og dom. Bibelen taler ingenting om at det skulle finnes åndelige evner i mennesket som får det til å velge det gode og tjene Gud. Av naturen er vi syndere, åndelig døde og ute av stand til å gjøre noe godt i Guds øyne. Vi står utenfor Guds rike, befinner oss under djevelens makt og står under Guds vrede og dom.

Gud alene frelser
Mennesket befinner seg i en håpløs situasjon. Men i denne håpløse situasjonen trer Gud inn med sin frelse. Av bare nåde, uten at vi har fortjent det, for vår Frelser Jesu Kristi skyld, handler Gud. Han alene tar oss ut av djevelens makt og inn i sitt rike. Han føder oss påny til et åndelig og evig liv. Paulus skriver: ”Dere var en gang døde på grunn av deres mis­gjerninger og syn­der. Dere levde på den nåværende ver­dens vis og lot dere lede av hers­keren i luftens rike, den ånd som nå er virksom i de ulydige. Ja, vi levde en gang alle som de. Vi fulgte lystene i vår syndige natur og lot oss lede av den og av våre egne tanker. Slik var vi av na­turen under Guds vrede, likesom de andre. Men Gud er rik på mis­kunn. Fordi han elsket oss med så stor en kjærlighet, gjorde han oss levende med Kristus, vi som var døde på grunn av våre synder. Av nåde er dere frelst” (Ef 2,1-5).

Paulus inkluderer her seg selv, alle kristne og alle mennesker og sier: ”Slik var vi av naturen under Guds vrede, likesom de andre.” Og han sier at vi var åndelig døde. Et dødt menneske kan ikke gjøre noe. På samme måten kan vi som av na­turen er syndere og åndelig døde, ikke gjøre noe godt i åndelige ting. Vi kan ikke bli gode og få del i Guds rike ved å velge det gode. Fa­riseernes og synergistenes forhåp­ninger er forgjeves.

Hvem er det som handler i disse versene vi nettopp leste fra Efeser­brevet? Hvem er det som gjør noe? Hvem er det som gjør oss levende? Hvem er det som utfører frelsen? Er det vi mennesker som handler av egen fri vilje? Nei, det er Gud alene som handler. Han alene vir­ker vår frelse uten vår medvirk­ning. ”Han gjorde oss levende med Kristus, vi som var døde på grunn av våre synder. Av nåde er dere frelst.”

Evangeliet – Guds kraft til frelse
Synergistene som hevder at men­nesket kan og må velge det gode i åndelige ting, må som en følge av dette henvise menneskene til noe de må velge og gjøre for å bli frelst. Som oftest sier de at menneskene må be til Gud om nåde og hjelp. Slik lærte også fariseerne. Men Bibelen henviser aldri det uomvendte menneske til noe det selv må gjøre for å bli frelst – verken til bønn eller noe annet. I stedet henviser apostlene det uomvendte mennesket til det nådemiddel som Gud bruker når han utfører sitt verk og omvender og frelser mennesker. Det nådemiddel Gud bruker til å omvende mennesker med, er evangeliet i Ordet og dåpen.

Noen ganger forkyn­te apostlene ganske en­kelt evangeliets ord for mennesker som innså sitt behov for frelse, for at evang­eliet skulle utføre sitt verk. De forkynte for dem det glade budska­pet om Kristus, slik Paulus gjorde for fangevokteren i Filippi. Fange­vokteren var fortvilet og spurte hva han skulle gjøre for å bli frelst. Pau­lus sa ikke at han måtte bruke sin frie vilje eller begynne å be. Han forkynte ganske enkelt evangeliet for ham: ”Tro på Herren Jesus, så skal du og dine bli frelst” (Apg 16,31).

Gud føder på ny i dåpen
Bibelen henviser aldri det uom­vendte menneske til noe det selv må gjøre for å bli frelst. Evangeliet om Jesus Kristus og hans frelsesverk har en veldig kraft. I disse ordene virker Gud og om­vender den uomvendte. Han ska­per tro i et vantro hjerte og føder et åndelig dødt menneske til ån­delig liv. Det står skrevet: ”Dere er jo født på ny, ikke i kraft av forgjengelig, men av uforgjengelig sæd, ved Guds levende ord som er og blir” (1 Pet 1,23). Apostlene henviste også til dåpen slik Peter gjør i Apg 2,38: ”Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere får tilgivelse for syndene, og dere skal få Den Hellige Ånds gave.”

I dåpen er det ikke mennesket som virker og utfører noe, men Gud. Og det er ikke småting han utfører i dåpen. Han gir syndenes forlatelse til den ugudelige. Han gir Den Hellige Ånd til den som mangler Den Hellige Ånd. Han gjenføder et menneske som er åndelig dødt og ikke kan gjøre noe annet enn det som er ondt i Guds øyne. Det står jo i Tit 3,4-5: ”Men vår Gud og frelsers godhet og kjærlighet til menneskene ble åpenbart. Og han frelste oss, ikke på grunn av våre rettferdige gjer­ninger, men fordi han er barmhjer­tig; han frelste oss ved det bad som gjenføder og fornyer ved Den Hel­lige Ånd.”

Legg nøye merke til hvem det er som gjør noe i disse versene. Hvem er det som utfører dette under at mennesket blir født på ny? Svaret er Gud. Hvilket middel bruker han når han utfører underet? Svaret er dåpen i vann. På samme måte blir Guds virkning beskrevet i de ver­sene i Ef 2 som vi nettopp leste. Det er bare én som er virksom og virker gjenfødelsen, og det er Gud. Han føder mennesket på ny.

Frelse av nåde alene
Bibelen overlater ingenting til menneskets medvirkning i omven­delsen. Det fins bare én fri vilje i åndelige ting, og det er Guds frie vilje. Læren om menneskets frie vilje er en fariseisk surdeig som har gjennomsyret den kristne kirken på tross av Jesu uttrykkelige advarsler. Og den som tror at han selv med sin frie vilje kan utføre det verk som Bibelen sier at Gud alene ut­fører gjennom nådemidlene, luk­ker seg selv ute fra frelsen. Den frelsende troen er jo nettopp en tro på Guds ufortjente nåde for Jesu Kristi skyld. Den er ikke et håp om at Gud vil hjelpe til slik at men­nesket selv kan omvende seg ved sin egen viljesbeslutning. Derfor er Jesu advarsel like aktuell i dag. Ved å ta oss i vare for fariseernes surdeig forsvarer vi samtidig læren om rett­ferdiggjørelsen av nåde alene.

Bønn: Herre Jesus Kristus, send din Hellige Ånd til oss slik at vi holder oss til ditt ord og får visdom til å avsløre all falsk lære. Bevar oss alltid i den frelsende troen på din ufortjen­te nåde for Kristi skyld. Beskytt din kirke mot fiendens angrep, og hjelp oss å beholde læren ren iblant oss. Vi takker deg for at du har gitt oss ditt evangelium som har makt til å frelse oss. Amen.