-

En er død for alle

(2 Kor 5,14-21)

Bibeltime av pastor Egil Edvardsen, Stavanger

Et av de avsnitt i Skriften som aller tydeligst lærer oss at Kristus døde for alle mennesker, er dette avsnittet i 2 Kor. Ingen steder trer læren om den objektive forsoningen fram så tydelig som her. Ingen steder trer læren om den objektive rettferdiggjørelsen fram så tydelig som her.
“Kristi kjærlighet driver oss”

Paulus begynner med å forklare hva det er som driver ham i hans forkynnergjerning. Hvorfor holder han på slik som han gjør? Hvorfor arbeider han dag og natt for å bringe evangeliet ut? Det er tydelig av de foregående versene at han er blitt kritisert av enkelte i menigheten i Korint for å drive på som han gjør. Noen har tydeligvis ment at han ikke kunne være riktig klok som kunne drive på slik, ofre så mye, forsake så mye osv. Bare tenk på alt det Paulus måtte gjennomgå for evangeliets skyld. I det 11. kap nevner han hvordan han er blitt utsatt for de verste forfølgelser, han er blitt slått og steinet, satt i fengsel, hånet og spottet. Var han ikke bare en religiøs fanatiker? Slik kunne motstanderne lett tenke.

Derfor gjør Paulus det helt klart hva det er som driver ham. Han er ikke gal, men sannheten er at han ikke kan gjøre noe annet enn å forkynne evangeliet. Han kan rett og slett ikke la være. “For,” sier han, “Kristi kjærlighet tvinger oss”. Han er tvunget, sier han, ikke av mennesker, ikke av seg selv. Det er ingen mennesker som har tvunget ham til det. Det er ikke en falsk tvangstanke han har produsert selv. Mange mennesker gjør ting fordi de føler seg tvunget til det av andre. Eller de gjør det fordi de har begynt å tvinge seg selv til det. Slik var det ikke med Paulus. Det var en ting som drev ham – Kristi kjærlighet. Han kunne ikke la være å forkynne evangeliet, han kunne ikke la være å arbeide så hardt, for Kristi kjærlighet drev ham. Selv om han til tider talte for døve ører, selv om det av og til kunne virke som alt arbeidet var forgjeves, kunne han likevel ikke la være.

Hva menes med uttrykket “Kristi kjærlighet”? Noen har ment at det var den kjærlighet Paulus hadde til Kristus, andre at det var den kjærlighet Kristus hadde til Paulus. Den greske teksten gir oss ikke noe entydig svar, for uttrykket kan forstås i begge retninger. Likevel er det stor forskjell mellom dem, og det er viktig at vi vet hva det var som drev Paulus. Var det hans kjærlighet til Jesus, eller var det Jesu kjærlighet til ham?

Vi må se på sammenhengen som disse ordene står i. Hva er det Paulus taler om i dette avsnittet? Han taler om forsoningen. Han taler om ham som døde på korset. “Vi vet at en er død for alle,” sier han i setningen som kommer like etter. Paulus taler med andre ord om noe som skjedde først, om noe som skjedde lenge før han begynte å elske Gud. Han taler om Jesu død på korset. Han taler om ham som elsket Paulus og alle mennesker så høyt at han fornedret seg selv og var lydig like til døden på korset. Hva var det som kom først? Var det Paulus sin kjærlighet til Jesus, eller var det Jesu kjærlighet til ham? “En er død for alle,” sier han, det vil altså si: Kristi kjærlighet til meg og til alle mennesker kommer først. Johannes uttrykker det slik i sitt 1. brev: “Vi elsker fordi han elsket oss først” (v 19). “Kjærligheten er ikke det at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder” (v 10).

Hva var det altså som drev Paulus? Kristi kjærlighet til ham. Han, som visste om seg selv at han var den største av alle syndere – han hadde jo forfulgt Guds menighet – han visste også at han var elsket av Gud. Ja, han var ikke et øyeblikk i tvil om det, for: “En er død for alle,” sa han, og dermed også for ham selv. Han så Guds ufattelige kjærlighet til ham. Han så den store nåde og barmhjertighet som hadde fått Gud til å ofre sin egen Sønn for ham. Derfor kunne han ikke la være å forkynne. Han kunne ikke la være å arbeide. Kristi kjærlighet drev ham. Og så begynner Paulus å undervise om denne kjærligheten og hvordan den kom til uttrykk. Han begynner å undervise om den gjerning som Kristus gjorde fordi han var så glad i ham og alle mennesker.

“En er død for alle”

Med disse fem korte ordene uttrykker Paulus det som er hovedsaken i hele den kristne troen. Med dette korte og enkle uttrykket uttrykker han selve kjernen i alt som har med kristendom å gjøre. Vi kaller det ofte for den stedfortredende forsoningen. Kristus døde i alle menneskers sted. Han var vår stedfortreder. Og fordi han døde, trenger ikke vi dø. Ja, faktum er at fordi han døde i vårt sted, har vi allerede dødt. For Paulus sier videre: “En er død for alle, derfor er de alle døde.” Så med andre ord: Da Kristus døde, døde vi. Vår død har allerede skjedd.

Døden kom som et resultat av synden. Døden var straffen mennesket fikk da de falt i synd. Men da Kristus døde for alle, var selve døden som en straff for synden egentlig utført. Han har gjort det for oss. Han tok vår dødsstraff på seg.

Det er ett ord som er veldig viktig i disse to versene (v 14-15), og det er ordet alle. Hele tre ganger gjentar Paulus dette ordet. “En er død for alle, derfor er de alle døde. Og han døde for alle…” Alle betyr nettopp alle. Det betyr ikke bare en del, de fleste, nesten alle, men det betyr absolutt alle. Ingen er utelukket. Kristi kjærlighet er så ubegrenset at den strekker ut over hele verden. Da Jesus døde, døde hele verden. Det fins ingen mennesker som Jesus ikke har dødt for.

Paulus kommer tilbake til dette universelle ved Kristi frelsesverk litt senere. Men før det forklarer han på ny hvorfor han ikke kunne la være å forkynne evangeliet. Jesus døde for alle, sier han, “for at de som lever” – dvs. de som ved troen på ham har del i hans død og oppstandelse – “ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og stod opp for dem.”

Kristi død er vår død. Hans oppstandelse er vår oppstandelse. Kristne som sammen med Kristus har dødt og stått opp igjen til å helt nytt liv, lever ikke lenger for seg selv. Det er en som har sagt at vi kristne lever “et lånt liv” (J.P. Meyer). Det nye kristne livet kjennetegnes ikke av egenkjærlighet, men Kristus-kjærlighet. Det kjennetegnes ikke av kjærlighet til oss selv, men av kjærlighet til ham som har elsket oss først. Og dette forklarer hvorfor Paulus kunne ofre så mye som han gjorde. Han var drevet ikke av lov, men av kjærlighet.

Dette er noe vi alle sammen trenger å tenke på ofte. Når vi blir trette av å arbeide i Guds rike, når vi blir mismodige og kanskje frustrerte over at det går så sakte, at det er så lite fremgang, at det skjer så lite omkring oss, at arbeidet vårt bærer så lite frukt osv. osv., da burde vi vende tilbake til kilden slik Paulus gjorde. til Kristi kjærlighet. Ja, vi burde hver eneste dag vende tilbake til det som er selve kraftkilden for all kristen tjeneste og alt kristent liv. Vi trenger å gå til Golgata og se på ny hvilken ufattelig kjærlighet som drev ham i døden for oss. Og fordi han døde, er vi også døde, og sammen med ham har vi stått opp til et nytt liv, et lånt liv som egentlig ikke er vårt eget, men som vi har fått av ham “til låns” så lenge vi lever her på jorden, for at vi skal leve for ham, virke for ham, tjene ham med våre evner og gaver.

Å kjenne Kristus på rett måte

Vers 16 og 17 fungerer på mange måter som en overgang til de siste versene i dette femte kapitlet i 2 Kor., samtidig som de er en konklusjon på det han allerede har sagt.

Den første konklusjonen er at Paulus ikke lenger kjenner mennesker “bare slik mennesker gjør”, som han sier. Dette er en litt fri oversettelse av den greske teksten, som egentlig lyder slik: “Så kjenner vi fra nå av ikke noen etter kjødet” (NB 1988). Det Paulus mener er at han når han betrakter menneskene rundt seg, ser han ikke lenger bare på det ytre som alder, kjønn, utdannelse, inntekt, evner osv. Han bryr seg ikke om sosial status. Han bryr seg ikke om mennesker passer ham eller ikke, eller for den saks skyld om han liker dem eller ikke. Heller ikke betrakter han lenger andre mennesker som en mulighet til å oppnå personlig vinning, enten det er sosialt eller materielt.

Han ser på andre mennesker ut fra et helt nytt perspektiv. Han ser på dem i lyset av Jesu fullbrakte verk. Jesu død var deres død. “En er død for alle.” Det betyr helt konkret at Jesus også døde for hvert eneste av alle de mennesker han møtte hver eneste dag. Når han så mennesker i dette lys, var han ikke opptatt av hva han kunne oppnå hos dem, men hva han kunne gi dem. Det beste han kunne gi dem var budskapet om ham som døde for dem. Evangeliet var det beste han hadde å gi menneskene, og det ville han gi dem. For hvert eneste menneske hadde Kristus dødt for.

Paulus bekjenner at han tidligere hadde “kjent Kristus slik”, eller betraktet Kristus slik, dvs. ut ifra det verdslige, kjødelige perspektivet. Han hadde bare sett det ytre ved Kristus, og det var jo ikke rare greiene: En fattig tømmermannssønn fra Nasaret som hadde samlet seg en liten flokk av enkle mennesker rundt seg, som hadde lærte en masse underlige ting, påstått at han var Messias, Guds Sønn og verdens Frelser og til slutt var blitt hengt på et kors som en forbryter. De forventningene han hadde hatt om Messias, hadde i alle fall ikke passet med denne Jesus. Han var blitt opplært til å se på Messias som en som skulle tilfredsstille folkets verdslige behov, frigjøre dem fra ytre undertrykkelse og forløse Israel fra ytre fiender. Sett fra Paulus sitt kjøttslige perspektiv var korsfestelsen et ynkelig nederlag og ikke en herlig triumf.

Men nå betraktet han ikke lenger Kristus slik. Det hadde skjedd en stor forandring med ham, en forandring som gikk på hele hans måte å betrakte Kristus på, hele hans kjennskap til Jesus. Hvordan kjente han nå Jesus? Nå kjente han ham som den ene som var død for alle. Det var den store forandring som hadde skjedd i Paulus sitt liv. Han kjente nå Jesus som sin og verdens Frelser, som han som døde og oppstod igjen til nytt liv for alle. Og når han så på menneskene rundt seg, så han på dem som en del av de “alle” som Jesus hadde dødt og oppstått for.

Det er ikke vanskelig å se at Paulus har rett her. Det fins mange mennesker som ikke ser noe som helst hos Jesus. Han betyr ingenting for dem. Det han har sagt, forstår de ikke. Hans lidelse og død og oppstandelse, begriper de ikke vitsen med. Det er så mye som strider mot fornuften hos ham. Kanskje visse ytre ting ved Jesus kan de forstå. De ser at han var et godt menneske som gjorde mye godt. Mange kan til og med innrømme at det må ha vært noe helt spesielt med ham siden han har fått utøve en så stor innflytelse på det vestlige samfunnet i snart 2000 år. Men de ser bare til det ytre. De kjenner ham ikke egentlig, for de kjenner ham ikke som den ene som døde for alle, og dermed også for dem selv. De kjenner ham ikke som sin egen gode og nådige Frelser. Slik er det for de aller fleste mennesker. De kjenner Jesus bare “etter kjødet”. Ikke før den samme forandring som skjedde med Paulus, også skjer med dem, kan de begynne å kjenne Jesus rett.

Å være i Kristus

Hvilken forandring er det som må skje? Paulus sier det i vers 17: “Derfor, hvis noen er i Kristus, er han en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til.” Det må skje en dyptgående forandring med menneskene. De må bli nye skapninger. “Hvis noen er i Kristus…”, sier Paulus. Hva vil det si “å være i Kristus”? Den som er i Kristus er den som gjennom troen er blitt ett med ham i hans død og oppstandelse. Paulus sier et annet sted at den troende er ikledd Kristus. Gud ser ikke lenger det gamle mennesket. “Det gamle er borte,” sier Paulus, “se, det nye er blitt til.” På gresk blir dette uttrykt slik at dette nye som er blitt til, er noe som skjedde en gang i fortiden og som fortsetter å skje inn i framtiden. Den som er i Kristus, er blitt en ny skapning, og fortsetter å være en ny skapning i Guds øyne.

Kan dere tenke dere med hvilken glede Paulus har skrevet disse ordene. Tenk på hva Paulus hadde vært i fortiden. Til Timoteus skriver han: “Jeg som tidligere spottet, forfulgte og brukte vold” (1 Tim 1,13). Men nå, fordi “en er død for alle”, kan han frimodig si: “Det gamle er borte”! En ny skapning er blitt til, en skapning som Gud ikke lenger betrakter som en skyldig synder, men som fullkomment ren og rettferdig for Kristi skyld.

Kunne Paulus glede seg over dette og frimodig tro og bekjenne dette, kan vi det også. Uansett hvor store syndere vi har vært, uansett hvor dårlige vi synes at vi har vært, så kan vi gjøre Paulus’ ord til våre egne: “En er død for alle”, derfor: “Det gamle er borte, se, det nye er blitt til.” Paulus skriver i brevet til Titus: “Vi var selv engang uforstandige og ulydige, vi var kommet på avveier og var slaver av alle slags begjær og lyster. Vi levde i ondskap og misunnelse, ble hatet og hatet hverandre” (Tit 3,3). Slik var vi. Dette var “det gamle”. Men det er nå borte. Hver eneste kristen kan frimodig si: “Det gamle er borte. I Kristus, som døde i mitt sted og som oppstod igjen, er jeg en ny skapning.”

Gud forsonte oss med seg selv gjennom Kristus

Dermed er vi kommet fram til det virkelige klimaks i dette avsnittet, der Paulus klart og enkelt, og likevel så storslått og fantastisk, forklarer forsoningens og rettferdiggjørelsens mysterium.

“Men alt er av Gud,” sier han først. Alt dette – Kristi kjærlighet, han som døde for alle, underet med å bli forvandlet til en ny skapning som nå kan leve for Kristus, et nytt perspektiv på livet som gjør at vi betrakter både Kristus og andre mennesker i lys av korset og den tomme graven – alt dette er fra Gud. Ingenting er av Paulus, ingenting er av Peter, ingenting av en hvilken som helst forkynner eller predikant, prest eller teolog, kirkeleder eller pave. Ingenting er av oss selv. Ingenting av alt dette er kort og godt menneskeverk. Alt er av Gud.

Alt er av “han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og gav oss forsoningens tjeneste.” Dette er første gang Paulus i dette avsnittet bruker ordet “forsoning”. Likevel er det selve nøkkelordet i avsnittet. Det verk som Gud har gjort er en “forsoning”. “Gud forsonte oss med seg selv,” sier Paulus.

La oss stanse litt opp ved selve uttrykket. Hva betyr det? Grunnbetydningen av det greske ordet er “å forandre”. I profan gresk brukes det om forandring i forholdet mellom mennesker, om å forandre et fiendtlig forhold til et vennskapelig og fredelig forhold.

Det er slik Paulus bruker dette ordet f.eks. i 1 Kor. I 1 Kor 7 taler han om ekteskap og skilsmisse, og han sier at de to partene, mann og hustru, som er kommet i strid med hverandre skal gjenopprette forholdet. De skal forsone seg med hverandre (v 11).

Paulus bruker ordet “forsone” på nesten samme måte her i avsnittet vårt. Her er de to partene Gud og menneskene. Men det er bare den ene parten, menneskene, som har forårsaket det ødelagte forholdet. Paulus bruker samme ord i Rom 5,10 når han skriver: “Da vi ennå var Guds fiender, ble vi forsonet med ham ved hans Sønns død.” Vi var fiender til Gud. Gud var og har alltid vært glad i oss. Om det skulle skje en forandring, måtte det altså være Gud som tok initiativet. Og det var nøyaktig det som skjedde: Gud forsonte oss med seg selv. Han tok selv på seg oppgaven med å forandre vår stilling fra å være fiender til Gud til å bli hans venner.

Hvordan gjorde han det? “Ved Kristus,” sier Paulus. I det verset vi nettopp leste fra Rom 5, forklarer han hvordan Gud forsonte oss med seg selv ved Kristus: “Vi ble forsonet med ham ved hans Sønns død.” Igjen ser vi altså: “En er død for alle”, og derfor er vi forsonet med Gud. Vi er ikke lenger fiender. Gud er vår venn, og vi er blitt nye skapninger.

Forsoningens tjeneste

Men Gud har gjort noe mer enn å forsone oss med seg selv ved Kristus. Han har gitt oss “forsoningens tjeneste”, sier Paulus. I den greske grunnteksten er disse to handlingene nært sammenbundet. Den samme Gud som forsonte oss med seg selv, er ham som gav oss forsoningens tjeneste. “Forsoningens tjeneste” er den måten som Gud får budskapet om forsoningen ut i verden på. Det er ved hjelp av forsoningens tjeneste at andre mennesker får høre om forsoningen. Å ha fått forsoningens tjeneste er med andre ord det samme som å ha blitt misjonærer, utsendinger for evangeliet. Det er det samme som å ha blitt utsendt med budskapet om forsoningen, budskapet om den ene som er død for alle.

Gud forsonte verden med seg selv…

Men hvorfor er det så nødvendig at budskapet om forsoningen går ut til andre mennesker? Eller for å si det på en annen måte: Hvorfor har Gud gitt oss forsoningens tjeneste? Hvorfor har han kalt oss til å gå ut med evangeliet? Svaret kommer i det 19. verset. Guds forsoningsverk ved Kristus gjaldt nemlig ikke bare noen få. Nei, “Gud var i Kristus og forsonte verden med selv,” sier Paulus. Da denne ene døde for alle, da Kristus døde for alle, da var Gud i ham. Han var på samme tid Gud og menneske, også da han døde på korset. Paulus sier i Kol 1,19-20: “Det var Guds vilje å la hele sin fylde ta bolig i ham (Kristus), og ved ham forsone alle ting med seg selv, alt i himmelen og på jorden, da han skapte fred ved hans blod, på korset.” Da Kristus døde, døde Gud. Kristi blod på korset, var Guds blod, for “Gud var i Kristus”.

Og forsoningen gjaldt verden, dvs ikke bare en liten utvalgt del, men alle mennesker. “En er død for alle.” Resultatet av Kristi død på korset for alle ble at Gud har forsont verden med seg selv. Her er ingen unntatt. Alle er medregnet. Forsoningen er universell og allmenn.

… ved at han ikke tilregner verden deres misgjerninger

Paulus forklarer videre hvordan Gud har forsont verden med seg selv. På hvilken måte har han gjenopprettet forholdet og fjernet fiendskapet? Jo, ved at han “ikke tilregner dem (verden) deres misgjerninger”. Uttrykket “tilregne” er hentet i fra regnskapsføringens språkbruk. Å tilregne vil si å kreditere en annens konto. Her sier Paulus at Gud ikke lenger krediterer verdens synder på deres konto. Han holder dem ikke lenger for sine kreditorer, sine skyldnere. De skylder ham ingenting. Deres konto er oppgjort. Den går i balanse.

Men hvordan kan Gud bare gjøre slik? Hvordan kan han som sier i sitt Ord: “Forbannet er den som ikke holder fast på alt det som står skrevet i lovboken og gjør etter det” (Gal 3,10), nå ganske enkelt si: “Jeg tilregner ikke lenger verden deres misgjerninger”? Hvordan er dette mulig? I det siste verset i dette avsnittet forklarer Paulus hvorfor. Men aller først skal vi slå fast at her taler Paulus om et objektivt faktum, en objektiv sannhet, som er uavhengig av oss mennesker. Han taler om noe som skjedde da Kristus var her på jorden. Gud har i Kristus brakt en universell forsoning. Han sier til verden, og det gjelder hvert menneske: “Jeg tilregner deg ikke lenger dine synder. I mine øyne er du ikke lenger en skyldig synder. Dine synder er tilgitt.”

Dette er en helt avgjørende sannhet både for den som hører Ordet og for den som forkynner Ordet. For det betyr at det ikke kommer an på noe hos oss mennesker om Gud er en forsonet Gud eller ikke, og om han tilregner oss våre misgjerninger eller ikke. Det er ikke min anger eller tro som forårsaker tilgivelsen. Om det var tilfellet, så ville den som hadde en svakere tro også være mindre tilgitt. Da kunne jeg aldri være sikker på om min anger var dyp nok, min tro sterk nok. Nei, faktum er, uavhengig av meg, at Gud har forsont seg med meg og at han ikke tilregner meg mine misgjerninger. Dette er et faktum som verken jeg eller andre mennesker kan rokke ved. Og ved troen griper jeg dette faktum, denne objektive sannhet, forsoningen og syndstilgivelsen, og gjør den til min eiendom. Ved troen lukker jeg den inn i hjertet mitt og trøster meg ved den. Jeg retter ikke blikket på troen min, på angeren min eller på noe annet hos meg selv. Men jeg retter blikket på det som allerede har skjedd, nemlig at “en er død for alle”, at “Gud var i Kristus og forsonte verden med seg selv slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger.”

Men at dette er et objektivt faktum har også stor betydning for den som forkynner Ordet, eller som Paulus sier det: for den som er “overgitt ordet om forsoningen”, som han har gitt “forsoningens tjeneste”. Den som forkynner ordet om forsoningen, den som forkynner evangeliet, skal ikke si: “Om du tror, vil Gud ikke lenger tilregne deg dine synder.” Nei, alle rett og sanne forkynnere skal si til alle mennesker: “I Kristus har alt som trengs å bli gjort, blitt gjort. Han har gjort alt. Gud tilregner deg ikke lenger dine synder. En er død for alle. Dette kan du trygt stole på.”

Vi er Kristi utsendinger

“Så er vi da utsendinger for Kristus, og det er som om Gud selv formaner gjennom oss: Vi ber dere på Kristi vegne, la dere forsone med Gud!” Slik taler Paulus om sitt arbeid som en forsoningens tjener. Vi er utsendinger for Kristus, sier han. En utsending, en ambassadør, taler ikke i sitt eget navn. Han handler ikke i eget navn. Det han sier, er ikke hans egne meninger. Han sier det han er blitt utsendt for å si. Han gjør det han er blitt utsendt for å gjøre.

Paulus og hans medarbeidere var slike ambassadører. De handlet i hans navn som hadde sendt dem, Kristus. De talte i hans sted og sa det samme som han ville ha sagt om han selv hadde vært der. Og budskapet var enkelt: “Bli forsonet med Gud!”

Til å begynne med kan disse ordene virke som at de står i motsetning til det Paulus allerede har sagt. Gud har jo allerede forsont oss med seg selv. Og her taler Paulus om at vi må bli forsonet med ham. Men det fins ingen motsetning her. Tvert imot. Det Paulus nå gjør er å vokte seg for det som i dag kalles for “universalisme”, nemlig en slik lære som sier at alle mennesker uansett vil en gang bli frelst. En slik tanke kan lett oppstå dersom vi bare ser på den objektive siden av forsoningen. Vi kunne lett konkludere med at om Gud ikke lenger tilregner verden deres synder, så betyr det at hele verden vil bli frelst. Men at dette ikke er tilfellet, vitner Skriften om på mange steder. I Mark 16,16 sier Jesus f.eks.: “Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tror, skal bli fordømt.”

Det er det samme Paulus mener her, når han sier: “Bli forsonet med Gud”. Det er gjennom troen at hvert enkelt menneske får velsignelsen av den forsoningen som Gud allerede har fullført. Om jeg forkaster det fullbrakte verket, blir jeg stående med mine synder. På den ytterste dagen vil Gud se disse syndene, og jeg vil bli fordømt.

Dette understreker hvor viktig det er at vi som har hørt og tatt imot ordet om forsoningen, bærer det videre ut i hele verden. Alle er blitt forsonet med Gud. Gud tilregner ikke lenger verden deres synder. Men bare den som hører dette budskapet og tror det, vil personlig få del i den tilgivelse og det liv som budskapet gir. Det er for øvrig det samme Paulus kommer inn på i begynnelsen av det neste kapitlet, der han med inntrengende ord ber leserne om ikke å forkaste Guds nåde, for som han sier: “Nå er den rette tid, nå er frelsens dag!” (6,2).

Guds store bytte

Så avslutter Paulus sitt mektige avsnitt om forsoningen med det kjente verset: “Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet”. Her har vi Guds store bytte. Gud og vi bytter. Jesus som ikke hadde synd, bytter med oss som var fulle av synd. På gresk står det egentlig at Jesus ikke “kjente” synd. Han var blitt fristet mange ganger. Han “er prøvet i alt på samme måte som vi,” leser vi i Hebr 4,15, “men uten synd.” Han gav aldri etter for fristelsene. Han erfarte aldri personlig hva det vil si å synde eller hva det vil si å være en synder. “Han gjorde ingen synd, og det fantes ikke svik i hans munn” (1 Pet 2,22). Han var som “et lam uten feil og lyte” (1 Pet 1,19).

På den andre siden står altså vi. Og det er ikke noe vakkert bilde: “Det finnes ikke en som er rettferdig, ikke en eneste. Det finnes ikke en som er forstandig, ikke en som søker Gud. Alle er kommet på avveier, alle er fordervet, det finnes ikke en som gjør det gode, ikke en eneste. Deres strupe er som en åpen grav, de har falske ord på tungen, under leppene har de ormegift, i munnen forbannelser og harde ord. De er raske på foten når de vil utøse blod, ødeleggelse og elendighet følger i deres spor. Fredens vei kjenner de ikke, og frykt for Gud vet de ikke av” (Rom 3,10-18). Dette er en beskrivelse av oss. Vi er totalt forskjellige fra Jesus. I Guds øyne mangler vi alt. Hos oss fins det bare synd og mangel på rettferdighet. Hos ham fins alt det vi mangler: rettferdighet, hellighet, godhet, vennlighet, kjærlighet, mildhet osv osv.

Da kommer det store bytte: “Han som ikke visste av synd, gjorde Gud til synd for oss.” Legg merke til ordene: “Gud gjorde” ham til synd for oss. Da Jesus døde på korset med alle menneskers synder på sine skuldre, var ikke dette et ulykkestilfelle. Jesaja skriver: “Det var Herrens vilje å knuse ham” (Jes 53,10). Det var fordi Gud elsket verden så høyt at han gav sin Sønn, den enbårne (Joh 3,16).

Våre synder ble lagt på ham. Det er den ene delen av byttet. Den andre delen er at “vi i ham skulle få Guds rettferdighet”. Synden er blitt erstattet med rettferdighet, Guds egen rettferdighet. Den har vi nå fått. Hvilket bytte! Hvilken forandring for oss! Vi er nå rene og rettferdige, himmelen verdige, for Kristi skyld, fordi “en er død for alle”! Amen.