Av Egil Edvardsen

Vi har i hele det lange avsnittet, Rom 1,18-3,20, sett hvordan Paulus så tydelig har beskrevet alle menneskers store problem og håpløse tilstand. Under loven fins det ikke ett menneske som er rettferdig for Gud. Ingen kan oppfylle Guds krav om rettferdighet. Ingen har den rettferdighet som Gud krever.

«Men nå,» skriver Paulus, «er Guds rettferdighet som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uavhengig av loven» (vers 21). Disse ordene «men nå» står tydelig uthevet i grunnteksten. De markerer en overgang til noe helt nytt. Hittil har Paulus talt om synden; nå skal han tale om syndens tilgivelse. Hittil har han talt om Guds vrede som åpenbarer seg over all synd; nå skal han tale om Guds nåde til alle syndere. Hittil har han oppholdt seg på lovens og dommens område; nå skal han føre oss inn på nådens område.

«Guds rettferdighet» betyr her det samme som i Rom 1,17, det vil si en rettferdighet som kommer fra Gud og som Gud gir. (Om uttrykket «Guds rettferdighet», se kommentarene til Rom 1,17 på side 12 i Bibel og Bekjennelse 2/2012.)

Guds rettferdighet er altså ikke den rettferdighet som loven krever, men en rettferdighet som «loven og profetene» vitner om (vers 21). «Loven» står her med bestemt artikkel på gresk, og betyr den bestemte loven, det vil si de fem Mosebøkene. «Loven og profetene» er et vanlig uttrykk for hele Det gamle testamente (se for eksempel Matt 7,12 og Apg 24,14). Jfr også Luk 16,29 hvor uttrykket «Moses og profetene» er identisk med «loven og profetene» og betyr hele Det gamle testamente.

Hvor vitner «loven og profetene» om den rettferdighet som Gud gir? Eksempel på dette vitnesbyrdet fra «loven» (dvs. de fem Mosebøkene) finner vi i 1 Mos 3,15; 12,3 og 15,6; og eksempel på vitnesbyrd fra «profetene» har vi i Jes 53 og Mika 5,1. Slik vitner «loven og profetene» om Guds rettferdighet på disse og lignende steder, og taler om den rettferdighet som Gud skal gi menneskene i «den rettferdige spiren», «den rettferdige tjeneren», Messias. Og etter at Messias var kommet, sa han om seg selv: «Skriftene (dvs. «loven og profetene») … vitner om meg» (Joh 5,39; les også Luk 24,25-27!).

Guds rettferdighet gis oss i Kristus. Han er vår rettferdighet. Han har gått i vårt sted og har gjort det vi skulle ha gjort, men som vi ikke kunne. Han er blitt det vi skulle ha vært, men ikke er.

Denne rettferdighet «er blitt åpenbart», sier Paulus i Rom 3,21. At den er blitt åpenbart, betyr jo at den har funnes der fra før. Det er ikke vi som ved vår tro eller våre gjerninger skaffer den til veie. Gud har selv skaffet den til veie for oss i Kristus, og den ligger ferdig for oss som en fullbyrdet kjensgjerning. I Kristi fullbrakte verk for alle syndere ligger nå Guds rettferdighet ferdig.

«Når forhenget faller under en avduking, blir ikke det som skal avdukes til i samme øyeblikk du ser det, når forhenget trekkes til side. Det var der allerede før du så, før troen, men skjult av vantroen, av forhenget» (fra Rettferdiggjørelsen av Seth Erlandsson).

Hva betyr det at Guds rettferdighet er blitt åpenbart «uavhengig av loven»? Her står det ingen artikkel foran ordet «lov» på gresk. Dermed er det først og fremst lovens kvalitet, dvs. dens krav og betingelser det er tale om. Derfor kan vi gjerne oversette det slik: «Guds rettferdighet er blitt åpenbart uten lov», dvs. uten noen som helst krav eller betingelser som vi først må oppfylle for å få Guds rettferdighet (jfr Fil 3,9; Ef 2,9).

I vers 22-25 forkynner Paulus videre om hvordan denne Guds rettferdighet er blitt åpenbart og hvordan vi får del i den.

I vers 22 blir det helt klart at det ikke dreier seg om en rettferdighet som Gud krever, men en som han gir: «Dette er Guds rettferdighet som gis…». Men det som gis, er beregnet på å bli tatt imot. Og det fins bare en måte å ta imot den rettferdighet som Gud gir, nemlig ved troen.

Hva er troen? Det er helt tydelig fra dette avsnittet i Romerbrevet at troen ikke er en lovgjerning. Den står i motsetning til alle lovgjerninger (se vers 28). Den er heller ingen betingelse for at Guds rettferdighet skal skaffes til veie. Det er ikke troen som skaper Guds rettferdighet. Guds rettferdighet ligger jo allerede ferdig for oss før vi tror. Vi blir ikke rettferdiggjort på grunn av troen eller fordi vi tror.

Hva er da troen? Troen er hjertets tillit til Guds løfter. Når Gud lover å gi oss sin rettferdighet, kan vi bare ta imot løftet på én måte, nemlig ved å tro det. Dermed blir troen bare som den tomme hånden som Gud kan legge hele sin frelse og alle sine velsignelser i.

Paulus understreker dette at vi bare kan få Guds rettferdighet på én måte, nemlig ved troen, når han sier: «Dette er Guds rettferdighet som gis ved troen på Jesus Kristus til alle som tror» (vers 22). Dermed sier han ikke at Guds rettferdighet bare er beregnet på noen, men ikke alle. Han vil bare framheve det faktum at troen er den eneste måten vi kan ta imot Guds løfte om frelse og rettferdighet på.

At Guds rettferdighet gjelder alle og at hans rettferdiggjørelsesdom er universell, lærer Paulus tydelig i de kommende verser og kapitler i Romerbrevet (for eksempel Rom 5,18; se også 2 Kor 5,15 og 19).

Hvorfor sier Paulus at det er ved troen på Jesus Kristus vi får Guds rettferdighet? Selvfølgelig fordi det er han som har oppfylt Guds rettferdighet for oss ved sin fullkomne oppfyllelse av Guds lov og det fullkomne sonoffer han brakte da han led døden for alle våre lovbrudd.

«Her er det ingen forskjell,» sier Paulus videre i vers 22. Tidligere har han skrevet: «For Gud gjør ikke forskjell på folk» (2,11). Gud gjør ingen forskjell på syndere. Det fins ikke «store» eller «små» syndere i hans øyne. Alle syndere står på samme plan i forhold til Gud, dvs. i samme håpløse og hjelpeløse tilstand. «Alle har syndet,» skriver Paulus (3,23), og derfor står hele verden skyldig for Gud (jfr. 3,19).

Gud gjør altså ingen forskjell når det gjelder menneskenes synd og de konsekvenser den medfører. Men den samme upartiskhet viser seg også i Guds nåde og barmhjertighet. Når Gud handler med mennesker i sin nåde, er det heller ingen forskjell mellom mennesker. Med andre ord: Menneskeheten er ikke bare ett når det gjelder synden og dens konsekvenser, den er også ett når det gjelder rettferdiggjørelsen og frelsen fra synden.

I vers 23 gir Paulus oss en tilleggsopplysning til det han har skrevet i det store lovavsnittet 1,18-3,20. Han sier at på grunn av synden har vi mennesker «ingen del i Guds herlighet». Norsk Bibel 1988 oversetter: «Alle har syndet og står uten Guds ære.» Ordet som i NO 2011 oversettes «herlighet» og i NB 1988 «ære», kan bety begge deler. Dersom vi oversetter med «herlighet», må vi forstå det slik at på grunn av synden har menneskeheten mistet den herlighet Gud gav den i skapelsen, og som han ville at alle mennesker skulle ha.

Men i andre sammenhenger har det greske ordet doxa en annen betydning, og må oversettes med «ære», dvs. den ære eller ros Gud gir mennesker. Et godt eksempel på dette fins i Joh 5,44 hvor Jesus irettesetter de vantro jødene: «Hvordan kan dere tro, dere som vil ha ære av hverandre og ikke søker ære hos den eneste Gud?» (se også Joh 12,43; 1 Tess 2,6).

Vi trenger frelse ikke bare fra det som i våre øyne ser ut som synd, men også fra vår egen rettferdighet og våre egne såkalte «gode gjerninger». I Rom 2,23 sa Paulus: «Du som er så stolt av (eller: roser deg av) loven, du vanærer Gud ved å bryte loven.» Å rose seg av loven er å rose seg av det en selv er og gjør. Det er å rose seg av sin egen rettferdighet. Men ettersom ingen kan holde loven fullkomment, fører en slik selvros til at vi i stedet vanærer Gud.

Rom 3,24 er kanskje et av de viktigste og mest sentrale versene i hele Bibelen. For her forkynnes evangeliet om frelsen og frelsens grunn så tydelig at det ikke er til å misforstå om vi bare vil lese som det står. Paulus skriver: «Ufortjent og av hans nåde blir de kjent (eller: «erklært») rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus.»

Det er klart at dersom alle mennesker mangler all ære overfor Gud og ikke er i stand til å oppfylle hans rettferdighet, fins det bare én eneste mulighet for menneskene å bli frelst, og det er ved at Gud gjør alt. «Ufortjent» og «av hans nåde» er nærmest synonyme uttrykk. Vi har ikke fortjent frelsen. Den gis oss som en gave av bare nåde. Jfr Ef 2,8-9 hvor Paulus sier nøyaktig det samme, bare med litt andre ord: «For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk [og dermed ufortjent], men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv.»

Hvem er «de» som blir erklært rettferdige? «De» peker selvfølgelig tilbake på «alle» i vers 23, nemlig «alle som har syndet», dvs. alle mennesker.

Med andre ord: Alle har syndet og mangler Guds ære (vers 23), og alle blir erklært rettferdige (vers 24). Den greske teksten gjør det helt klart at det er de samme som blir rettferdiggjort som de som syndet. Alle som synder og mangler Guds ære, blir erklært rettferdige. Fordi rettferdiggjørelsen gjelder alle syndere, er den universell. Derfor kalles den ofte for den universelle rettferdiggjørelsen.

Vi kaller også ofte denne læren for læren om den objektive rettferdiggjørelse. At rettferdiggjørelsen er «objektiv», betyr at den ikke er avhengig av noe i oss. Det er ikke vi som påvirker Gud til å rettferdiggjøre oss. Den er et faktum, enten vi tror det eller ikke.

Det faktum at Gud har erklært alle rettferdige, innebærer ikke at alle mennesker blir frelst til slutt. Den som ikke tar imot Guds rettferdighet som gis ham, får selvfølgelig ingen nytte av den, og må stå framfor Gud på dommens dag med sin egen ufullkomne rettferdighet. Derfor sier Bibelen at den som ikke tror, blir fordømt (se Mark 16,16).

La oss si litt om uttrykket «rettferdiggjørelse». Dette kan få oss til å tenke at det er synderen som i seg selv blir omdannet fra å være urettferdig til å bli rettferdig etter lovens standard. Men når Gud rettferdiggjør, er ikke dette noe han gjør i mennesket. Uttrykket «rettferdiggjøre» (gresk dikaioun) er hentet fra rettsspråket. Det ble brukt når en som var anklaget, ble frikjent ved dom. Det betyr at den anklagede er å betrakte som rettferdig. Det fins ingenting å anklage og dømme ham for. Han må frikjennes. I seg selv er han verken mer eller mindre rettferdig etter dommen enn han var før. Det er ikke han som er forandret, men hans stilling i forhold til samfunnet, er forandret.

Et menneskes rettferdiggjørelse for Gud er på samme måten en domsakt. Den foregår ikke i synderens hjerte, men i Guds hjerte. Det er ikke synderen som blir forandret, men hans stilling for Gud. Gud frikjenner ham for all anklage og anser ham for å være rettferdig. Dette er evangeliets herlige paradoks: «Gud rettferdiggjør den ugudelige» (Rom 4,5).

Men Gud rettferdiggjør ikke uten grunn. Hva er rettferdiggjørelsens grunn? Paulus skriver: «Ufortjent og av hans nåde blir de kjent rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus» (vers 24). Kristi gjenløsning eller frikjøping er grunnen. Kristus kjøpte oss fri fra synden og døden ved sitt eget blod (1 Tim 2,6; 1 Pet 1,18-19). Han gav sitt liv som løsepenge (Matt 20,26). En fastere og sikrere grunn for rettferdiggjørelsen kan vi ikke tenke oss. Kristi fullbrakte verk er grunnen (jfr Rom 5,8 og 10). (forts.)

(Fra Bibel og Bekjennelse nr 3/2014)