Av Tor Jakob Welde
17. mai 1814 er en dato skrevet med gullskrift i norsk historie. Eidsvollsmennene skrev da under på den nyskrevne grunnloven, og den nye nasjonen Norge ble «født» (selv om det gikk en del år før vi ble helt uavhengige). Hva med den lutherske kirken? Har vi noen slik dag? Det nærmeste vi kommer en luthersk grunnlovsdag må nok være 25. juni 1530. Den dagen ble «Confessio Augustana» – Den augsburgske bekjennelsen – opplest offentlig i nærvær av den mektige keiser Karl V. Et betydningsfullt øyeblikk i kirkehistorien.
I året 1530 var det gått tretten år siden Luthers 95 teser og startskuddet for reformasjonen. Mye hadde hendt siden den gang: Luther hadde for alvor oppdaget (ca. 1519) hva evangeliet egentlig er for noe – et frigjørende og frelsende budskap om rettferdiggjørelse for Jesu Kristi skyld, av nåde alene, ved troen. Luther var blitt lyst i bann av paven og erklært fredløs av keiseren (1521). I skjul på festningen Wartburg hadde han oversatt Det nye testamente til tysk (1521-22). Tilbake i Wittenberg hadde han blant annet giftet seg (1525) og skrevet og utgitt mange viktige salmer og skrifter, bl.a. Lille katekisme (1529). Og reformasjonens ideer hadde spredd seg raskt til flere land rundt om i Europa.
Kurfyrst Johann av Sachsen og en håndfull andre tyske fyrster og prinser var blitt personlig overbeviste tilhengere av reformasjonen og holdt sin beskyttende hånd over Martin Luther. Men å opponere mot den mektige romersk-katolske keiseren på denne måten var svært risikabelt for dem. Det krevde derfor en god del mot å møte opp ved riksdagen i Augsburg våren og sommeren 1530.
Keiser Karl den femte hadde innkalt alle fyrster og høytstående politiske ledere i riket sitt for å diskutere to saker: 1) En stor tyrkisk hær truet fra øst, situasjonen var svært skremmende. Tyrkerne hadde erobret store områder og sto allerede ved Wien. Det var nå viktig for keiseren å få til et godt militært samarbeid for å slå de muslimske styrkene tilbake.
2) For å oppnå en slik god felles front, var det også viktig å få behandlet på nytt et religionsspørsmål (noe helt uvanlig ved en politisk riksdag): de lutherske protestantene og de romersk-katolske måtte nå se til å bli enige, litt brennkvikt.
Før reisen til Augsburg hadde kurfyrst Johann fått Martin Luther, Philipp Melanchthon og noen andre Wittenbergteologer til å forfatte et dokument som kunne legges fram for keiseren for å forklare den lutherske og bibelske læren. Men for Luther, som var erklært fredløs og dermed i prinsippet kunne drepes av hvem som helst, helt lovlig, var det altfor farlig å bli med på ferden sør til Augsburg. Han ble derfor satt av i Coburg, på kurfyrstens sørligste slott, nær grensen, to dagsreiser nord for Augsburg.
Vel framme ved riksdagen viste det seg at det ble nødvendig for Melanchthon å sette sammen et nytt og lengre dokument. Men han tok utgangspunkt i det som Luther selv tidligere hadde skrevet i lag med vennene. Et utkast ble sendt til Coburg, og Luther var svært fornøyd da han hadde lest den nye bekjennelsen: «Jeg synes særs vel om den og vet ikke om noe som jeg ville gjøre bedre eller forandre i den. Det ville heller ikke passe, for jeg kan ikke trå så lett og stille.»
På en mest mulig vennlig og mild måte kritiserer Confessio Augustana de romersk-katolske feilene. Mange klare bibelvers siteres som bevis, men i tillegg også ting kirkefedrene har skrevet. Om og om igjen understrekes det at de lutherske ikke har funnet på noe nytt, men bare vil fremheve det som har vært den kristne kirkens lære helt fra begynnelsen av: «[Våre menigheter lærer samstemmig] … at menneskene ikke kan bli rettferdiggjort overfor Gud ved egne krefter, fortjenester eller gjerninger, men at de blir rettferdiggjort uten vederlag for Kristi skyld ved troen» (fra artikkel 4). «Det samme lærer også de gamle kirkelige forfattere. Ambrosius sier nemlig: «Dette er fastsatt av Gud, at den som tror på Kristus, er frelst uten gjerning, ved troen alene, idet han uten vederlag tar imot syndsforlatelsen» (fra art. 6).
Utenom spørsmål som rettferdiggjørelsen, arvesynden, og betydningen av gode gjerninger, behandles bl.a. sakramentene, kirken og dens embete, kirkeskikker, helgen-dyrkelse, munkeløfter og prestenes sølibat, i totalt 28 artikler.
Den augsburgske bekjennelsen ble underskrevet av kurfyrst Johann og åtte andre tyske hertuger, grever og ledere. De var modige. Melanchthon advarte på forhånd mot mulige konsekvenser av å skrive under. Kurfyrst Johann svarte: «Jeg vil gjøre det som er rett, uten å bekymre meg for min kurfyrstelige verdighet; Jeg vil bekjenne min Herre, korset hans betyr mer for meg enn all makten her på jorden.» De ba keiseren om lov til å lese opp bekjennelsen offentlig ved riksdagen. Han var først motvillig, men ga til slutt etter. Og lørdag den 25. juni klokken 15:00 skjedde altså den høytidelige presentasjonen av lutheranernes offisielle læredokument, på tysk. Opplesningen varte to timer, og gjorde dypt inntrykk på mange som var tilstede. Keiseren selv duppet av underveis, men han fikk det til slutt overlevert skriftlig.
De romersk-katolske teologene satte seg ned og skrev et motskrift som ble opplest den 8. august. Melanchthon skrev deretter et lengre forsvarsskrift: Apologi for Den augsburgske bekjennelse (som også inngår som et av de lutherske bekjennelsesskriftene i Konkordieboken av 1580). Men denne Apologien ville riksdagen verken høre, lese eller ta imot. Isteden ble det vedtatt å true lutheranerne med militær makt dersom de ikke vendte tilbake til den romersk-katolske folden innen april neste år.
Luther skrev, etter å ha hørt nyhetene om opplesningen av Confessio Augustana: «Jeg er enormt glad og tilfreds over å ha fått leve fram til dette øyeblikket når Kristus er blitt offentlig forkynt av sine trofaste bekjennere i en så storslått forsamling, med denne virkelig vakre bekjennelsen».
Det hører med til historien at Melanchthon senere i livet sitt gjorde flere endringer i bekjennelsen (som han tydeligvis betraktet som sitt eget verk). I en revidert versjon som ble publisert i 1540 (den såkalte «Variata») hadde han foretatt en betydelig nedtoning i læren om nattverden, slik at den kunne godkjennes og underskrives også av den sveitsiske reformatoren Jean Calvin. Dette og andre alvorlige feilgrep av Melanch-thon førte til svært mye strid og uro noen år senere. Ekte lutheranere spesifiserer derfor at de bekjenner seg til den opprinnelige, uforandrede versjonen av Confessio Augustana, fra 1530.
25 år senere, ved Religionsfreden i Augsburg i 1555, ble den lutherske kirken (også iblant kalt Den augsburgske bekjennelsens kirke) endelig offisielt godkjent av keiseren som et lovlig kirkesamfunn ved siden av den romersk-katolske kirke.
BoB 3-2017