Jesus er den fullkomne førstefrukten. Han var den første som gikk over fra døden til livet. Men han var ikke den siste!

Av John C. Lawrenz

Tiberius, Augustus´ etterfølger, var keiser i Roma. Hans mann i Judea hette Pontius Pilatus. Det var tid for kornhøsten over hele Judea. Et truende opprør var blitt forhindret ved at en rabbi fra Galilea var blitt henrettet. Mannens disipler hadde forlatt ham. Skrekkslagne gjemte de seg for de påskefeirende menneskemassene og ventet bak låste dører. Jerusalem hvilte i stillhet etter jordskjelvet mitt på ettermiddagen.

Førstefrukten på to fronter

Mørke skyer var blitt avløst av den klare ettermiddagssolen. Lange skygger falt i retning Oljeberget. En høytidelig prosesjon av prester fulgte skyggene. Da de gikk over en bro over den dypeste delen av Kedrondalen, falt blikkene deres på de hvitkalkede gravene som var blitt åpnet av jordskjelvet. ”Gud skje lov for broen,” tenkte de. Den skilte dem fra dødens urenhet og tillot dem å fortsette vandringen i rituell renhet. De gikk forbi olivenlunden der tempelpolitiet hadde grepet mannen fra Galilea kvelden i forveien. Noen bad en takkebønn. Ja, det var nødvendig at en mann døde for at ikke hele folket skulle gå under, som øverstepresten Kaifas hadde sagt.

Prosesjonen nådde fram til Askedalen, Hinnoms dal, som hadde fått sitt navn fordi levittene hver dag på dette stedet utenfor byen deponerte alt det som ikke var blitt forbrent på alteret i templet. Framfor dem lå det en åker. Med lingarn hadde man bundet sammen sju nek med korn som stod der fortsatt. Presten som gikk først, stilte seg foran nekene. Med sin hellige sigd skar han av kornet i sju slag.

Nøyaktig samtidig på den andre siden av Jerusalem ble en død kropp firt sakte ned til to medlemmer av jødenes høye råd. Den ene av dem hadde en natt samtalt med mannen fra Galilea. Hans venn fra Arimatea, også han en hemmelig disippel, hjalp ham. De to bar det døde legemet til sitt hvilested i en hule som nylig var hogd ut i kalksteinsfjellet.

Prestene gikk i prosesjon tilbake gjennom Kedrondalen og til templet med de sju kornbandene i hendene sine. Idet mørket falt på, ble bandene tresket og kornet falt ut av aksene. I en panne over ilden ble kornet tørket. Med skallet ble det malt på en kvern til grovt mel. Prestene siktet det tolv ganger, en gang for hver stamme i Israel og en ekstra gang for godt mål. En gomer, tilsvarende 3,6 liter, ble deretter mål opp, helliget med olje og dusjet med fineste røkelse. Alt ble gjort klar til morgenen etter sabbaten.

Tidlig den første dagen i uken, dagen etter sabbaten, ble den ferdiglagde gomeren med kornmel brakt opp trappen til alteret der morgenofferet nettopp var avsluttet. Det var øverstepresten som bar det. Opp og ned, fram og tilbake. Med en langsom og høytidelig bevegelse tegnet han et usynlig kors i løse luften. Den hellige overrekkelsen av førstefrukten var igjen blitt gjennomført i minste detalj ifølge den gamle pakten. Deretter lot øverstepresten en håndfull mel, olje og røkelse gli gjennom fingrene. Noen flammer slo opp fra det brennende kjøttet fra morgenofringen og fortærte det velluktende offeret av førstefrukten.

Samtidig steg et Lys, mye sterkere enn ild, opp fra sitt hvilested i den uthogde steinen. Jorden skalv voldsomt. En klippegrav på den andre siden av byen ble plutselig tom. Dødens urenhet ble oppløst for alltid da steinen foran graven ble rullet bort. En rettferdig, men barmhjertig Gud hadde for alltid gitt avkall på syndens konsekvenser – fullkomment! I dette øyeblikk mistet graven sin seier og døden sin brodd – fullt og helt!

Frukter på ny og for evig

Fortellingen slutter ikke der. Det skulle bli en annen overrekkelse ved et annet tilfelle. Det var Guds vilje at den oppstandne skulle være den første, men ikke den siste.

Og slik gikk det. Sju uker, 49 dager, etter overrekkelsen av gomeren, vendte tempelprestene tilbake til Hinnoms dal – Askedalen. På ny skar de modne korn, denne gang av førstefrukten av hveten. På ny ble kornet tresket, siktet og målt. Men denne gangen ble melet delt opp. Om kvelden den femtiende dagen etter overrekkelsen av gomeren, eltet og bakte forskjellige prester på forskjellige steder et brød, det ene en nøyaktig kopi av det andre. Hvert av brødene var fire håndsbredder bredt og sju håndsbredder langt. Etter at det var stekt var det fire fingrer høyt. Hvert brød var brettet opp i de fire hjørnene. Men til forskjell fra alle andre brød som ble båret fram for Herren, var disse brødene bakt med surdeig.

Opp og ned. Fram og tilbake. Med en langsom og høytidelig bevegelse tegnet øverstepresten et usynlig kors i løse luften på forgården i templet.

Det var den femtiende dagen etter overrekkelsen av korngomeren. Det var tid for Shavuot-festen. Dette hebraiske ordet inneholder det hellige tallet sju, som overalt i Skriften brukes for å forkynne Guds nådegjerninger mot menneskene. Denne festen var, på samme måte som påsken, en høytid da jødiske menn var pliktige å delta i gudstjenestefeiringen i Jerusalem. Det var en dag da man mintes den pakt Gud hadde inngått med sitt folk ved Sinai-fjellet. De fromme talte om den hellige pakten mellom Gud, den himmelske brudgommen, og Israel, hans hellige brud. Rabbinerne i synagogene leste fortellingen om Rut, kvinnen av hedensk herkomst som sa: ”Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.” Rut ble stammor til kong David. Mange i Israel ventet ivrig på Messias, Davids sønns komme.

På templets forgård denne dagen var det samlet partere, medere, elamitter, mennesker som bodde i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, i Pontos og Asia, i Frygia og Pamfylia, i Egypt og Libya mot Kyréne, slike som var innflyttet fra Roma, jøder og proselytter, kretere og arabere.

Samtidig som overrekkelsesofferet ble utført i templet, kom et annet rom på et annet sted i Jerusalem i kraftig bevegelse. Der var de galileiske disiplene samlet til bønn. Tunger likesom av ild viste seg og satte seg på deres hoder. Leppene talte ord som de aldri før hadde kjent til.

Folkemengder samlet seg. Peter talte. Ordet ble spredt. Mennesker ble døpt. Den himmelske brudgommens innhøsting var begynt. Jøder og hedninger ble samlet i en ny pakt for å dele ett brød og en kalk. Guds Ånd vitnet gjennom vitnesbyrdet fra hundrevis og senere tusenvis av munner. De talte om ham som femti dager tidligere var blitt førstefrukten av alle dem som hadde sovnet inn. De forkynte: ”Kristus er førstefrukten! Og deretter, når han kommer tilbake, skal de som tilhører ham følge etter!”

Jesus er den fullkomne førstefrukten. Han var den første som overgikk fra døden til livet. Men ikke den siste! Du og jeg er brød som er oppsvulmet av syndens surdeig. Vår øversteprest overrekker oss til Gud. Vi går over fra døden til livet. Men skal vi bli de siste som går over, de siste for hvilke syndens konsekvenser er blitt frafalt? Med blikket festet på innhøstingen sier vår førstefrukt: ”Dere skal være mine vitner… like til jordens ender!”