Av Martin Luther
De vise menn hadde tro til å følge profeten Mikas ord. De mistet ikke troen selv om kongen som de lette etter, ikke var født i Jerusalem. De forlot tempelet og gikk til stallen.
Om det hadde vært meg, ville jeg ha stanset i templet og sagt: «Her er det Gud bor, og dersom barnet skal finnes noe sted i verden, må det være der hvor alle prestene er samlet og Gud blir tilbedt.» Vi kan lære mye av disse hedningenes eksempel. De tok ikke anstøt av at de ble ledet bort fra Jerusalem, den store staden, til det lille Betlehem. De fulgte Ordet, og Gud trøstet dem ved å sette tilbake stjernen igjen. Denne fulgte dem like til Betlehem og til den døren hvor det lille barnet var.
Her viser evangelisten oss troens sanne natur. De vise menn trodde ganske enkelt og holdt fast ved Ordet selv om de ennå ikke hadde sett. Derfor førte Gud dem fra deres eget land til et land hvor de skulle høre hans Ord. Men Gud lot dem først ta feil av veien. De mente at barnet måtte være født i hovedstaden Jerusalem, og derfor drog de dit. Da forlot stjernen dem, og ingen i byen visste noe som helst om at en konge var født. De vise menn tenkte at han måtte være født omgitt av kongelig prakt som sønnen av en stor hersker.
Men Gud lot dem ikke ta feil lenge. Ved hjelp av Skriften viste han dem at de ikke ville finne kongen i den store byen slik de trodde, men i den lille landsbyen. Og derfor førte han dem til kongebyen Betlehem. Dette var nok et stort kors for de vise menn. Deres sunne fornuft sa til dem: «Dere er dumme som har gitt dere ut på denne lange reisen bare for å følge en stjerne. I hovedstaden er alt stille. Ingen kjenner noe til en konge som skulle være født. Noen mennesker sier at vi i stedet skal dra til Betlehem, men vi vet ikke om vi vil finne noe der.»
Legg merke til at ingen av Jerusalems befolkning fulgte med dem. De lot barnet være der det var og brydde seg ingenting om å gå til ham selv. I stedet lot de disse fremmede dra for å finne ut hvor han var, mens de selv neglisjerte ham av frykt for tyrannen Herodes.
Troen, derimot, tar ikke hensyn til det den ser og føler, men holder seg til Ordet. Først ble de vise menn møtt med motstand. De hadde begynt på reisen med den tillitsfulle forventning om å finne kongen, men så fant de ingenting. Evangelisten gir oss et klart inntrykk av hvor utslått de har følt seg, når han sier: «Da de så stjernen, ble de fylt av jublende glede (Matt 2,10).» Det er som om han vil si: «Da stjernen ikke lenger var synlig, var de triste og forvirret, men da stjernen viste seg igjen, ble de veldig glade og tenkte: ’Så er det likevel riktig slik vi trodde. Vi er ikke blitt bedradd.’» Det samme må vi gjøre og holde fast ved Ordet.
BoB 4-2017