-

“De utvalgte i den hellige staden”

Johannes Åpenbaring kap 21

(Foredrag ved LBKs årskonferanse, Vännäs, Sverige 14-15 juli 2000.
Pastor Egil Edvardsen, Ålgård)

Vi har herlige dager her i Vännäs. Det er godt å være sammen med kristne brødre og søstre og lovprise og lovsynge vår Frelser i lag. Det er godt å tilhøre et kristent fellesskap der vi får komme sammen og oppbygge hverandre på vår hellige tro ved Ordet og sakramentene. Vi har lyst å si med Peter som utbrøt da han hadde fått se den forherligede Kristus på forklarelsens berg: “Hvor godt det er å være her!”

Men selv om det er et stort privilegium vi som medlemmer av den hellige kristne kirke nyter her på jorden, er det likevel sikkert og visst at vi ser fram imot noe enda bedre. Visst har vi det godt! Visst har vi mye å takke Gud for allerede her og nå! Men jeg er sikker på at ingen av dere har lyst å være her for alltid. Alle lengter vi etter noe som er så mye, mye bedre. “I håpet er vi frelst,” sier Paulus (Rom 8,24). Håpet om hva? Håpet om noe mye bedre. Håpet om den evige herligheten hos Gud.

“Mine kjære,” skriver Johannes i sitt første brev, “nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke blitt åpenbart hva vi skal bli” (1 Joh 3,2). Her på jorden kan vi hver eneste dag glede oss over at vi er Guds barn. Vi kan glede oss over at Herrens miskunn ikke er forbi, at hans barmhjertighet ikke tar slutt, at den er ny hver morgen (Klag 3,22-23). Men likevel “ser vi fram til det han har lovt: en ny himmel og en ny jord hvor rettferdighet bor” (2 Pet 3,13).

Midt i vårt jordiske strev og møye får vi glede oss over det kristne fellesskapet. Vi får komme sammen og hvile ut for en liten stund før vi igjen drar tilbake til hverdagens mange plikter og utfordringer. Men selv om de små hvilestundene vi får her på jorden, gjør veldig godt, er det ingen tvil om at vi ser fram imot en hvile som er mye, mye bedre. Vi ser fram imot den hvilen som Hebreerbrevets forfatter skriver om, når han sier: “Altså er det fremdeles en hvile i vente for Guds folk” (Hebr 4,9).

Og er det ikke slike, kjære kristne venner, medlemmer i den kristne kirken på jorden, at ingen av dere har lyst å være her for alltid? Er du ikke enig i at selv om vi har det bra her, så lengter vi etter noe mye, mye bedre? Er du ikke enig med Paulus når han skriver til Filipperne: “Jeg kjenner meg trukket til begge sider: Jeg har lyst til å bryte opp herfra og være sammen med Kristus, for det er så mye, mye bedre” (Fil 1,23).

Men er dette et sikkert håp? Er håpet vårt vel begrunnet, eller håper vi bare ut i løse luften? Ja, også dette håpet er et sikkert håp, likesom alt det en kristen håper på. Det hviler på en fast grunnvoll, for det hviler på de sikre løftene til vår sanne og allmektige Gud. Den hellige skrift sier klart og tydelig at det skal komme en dag da de troende ikke lenger skal gråte og klage, men glede seg; da de ikke lenger bare skal leve i håpet om gleden, men virkelig få erfare gleden; da de ikke lenger skal kjempe troens gode strid, men nyte seieren i fulle drag; da de ikke skal plages av synden, men nyte den fulle og hele friheten fra synden. Den dagen ser vi fram imot med lengsel.

Denne dagen og denne herligheten skal vi ikke få oppleve så lenge vi lever her på jorden og så lenge denne verden består. Det er ikke i det jordiske Jerusalem vi skal få nyte denne gleden. Det er ikke på denne gamle jorden under denne gamle himmelen. Nei, det er i det nye Jerusalem, den hellige staden på den nye jorden under den nye himmelen. La oss nå en liten stund se inn i dette nye Jerusalem og se hva Bibelen sier om hva vi har i vente der. Og la oss gå til det stedet i Bibelen som aller tydeligste og aller mest utførlig taler om den hellige staden, det nye Jerusalem, nemlig Johannes Åpenbaring kap 21-22.

Johannes har i det 20. kapitlet beskrevet den siste dommen på dommens dag. Han har med sterke bilder forkynt hvordan alle de troendes fiender er blitt fordømt og kastet ned “i sjøen med ild og svovel” (20,10.14-15). Og så fortsetter han i det 21. kapitlet med å beskrive en helt ny tilstand, noe helt nytt, en ny himmel og en ny jord.

Den nye himmel og den nye jord (21,1-8)

Vers 1

“Og jeg så en ny himmel og en ny jord, for den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer”

Allerede i Det gamle testamentet ble det fortalt om en ny himmel og en ny jord. Vi leser i Jes 66,22: “For likesom den nye himmel og den nye jord som jeg skaper, alltid skal bestå for mitt åsyn, slik skal deres ætt og navn bestå, sier Herren.” Og apostelen Peter har skrevet om den nye himmel og den nye jord i sitt andre brev: “Men vi ser fram til det han har lovt: en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor” (2 Pet 3,13).

Vi trenger egentlig ikke spekulere så mye over hvordan denne nye himmel og jord skal oppstå. Flere av de senere lutherske dogmatikerne har ment at den nye himmelen og den nye jorden skal bli skapt av intet, likesom ved den første skapelsen. De hevder at det nåværende universet skal tilintetgjøres. Luther trodde imidlertid at etter at denne verden i sin nåværende form er blitt ødelagt av ilden, skal Gud forme en ny himmel og ny jord av restene. Det kan kanskje være verd å legge merke til at når Jesaja taler om den nye himmel og den nye jord som skal skapes, bruker han ikke samme hebraiske verb for “å skape” som vi finner i 1 Mos 1, hvor det helt tydelig er tale om en skapelse av intet.

Uansett hvordan denne nye himmel og jord skal bli til, er det klart at det er tale om noe helt nytt og forskjellige fra denne nåværende verden. Dette er det av to grunner: For det første skal denne gamle himmel og jord bli fortært av ilden. Peter skriver at på Herrens dag “skal himmelen forgå med et drønn, elementene skal komme i brann og oppløses, og jorden og alle gjerninger som er gjort på jorden, skal ikke mer finnes til” (2 Pet 3,10 – oversatt fra Svenska Folkbibeln 1996). Vi skal altså ikke sette vårt håp til denne jorden og det som er på den. For den skal forgå. I stedet for å sette vårt håp til det som forgår, skal vi sette vårt håp til det som består, og det er Guds ord. Hvor dumt er det vel ikke å grunne sitt håp for framtiden på noe som forgår! Vårt håp skal grunnes på Guds ord alene. “Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå,” sa Jesus (Luk 21,33).

For det andre: Det skal ikke finnes noe hav mer, skriver Johannes: “Havet fantes ikke mer”. Havet var det sted som det første dyret steg opp av i kapittel 13. Dette dyret symboliserte alle kirkens fiender til alle tider. Samtidig med at denne gamle verden går under, skal også alle kirkens fiender gå under, og Gud skal gi de troende et helt nytt sted hvor de skal være trygge for all evighet.

Men dette at det ikke skulle finnes noe hav mer, må også ha hatt en annen stor betydning for Johannes da han skrev denne boken. Han forteller oss i bokens første kapittel at han befant seg i eksil på øyen Patmos. Patmos lå bare noen kilometer utenfor Efesos, hvor Johannes hadde bodd og tjent som pastor i mange år. De romerske myndighetene hadde arrestert ham fordi han forkynte evangeliet, og forvist ham til Patmos. Fra de høyeste punktene på øya kunne Johannes på en klar dag se over til byen. De mennesker han var aller mest glad i, bodde bare noen kilometer borte. Men han var skilt fra dem på grunn av havet.

Hvor herlig må det derfor ikke ha vært for Johannes og få et lite glimt av den nye himmelen og den nye jorden hvor det ikke fantes noe hav, hvor det ikke fantes noe som skilte de troende fra hverandre. Her skiller ofte store hav og lange avstander og andre barrierer de troende fra hverandre. Selv om vi kan nå hverandre ved hjelp av telefon og e-mail, er det likevel ingen tvil om at de store havene utgjør et stort fysisk skille mellom de troende. Jeg tror det fins noen av oss som virkelig har fått merke hva det vil si å bo så langt borte fra både slekt og kristne venner, gjerne skilt av et stort hav. Men på den nye jord skal det ikke lenger være noe hav som skiller. Ja, det skal ikke være noe som skiller de troende lenger.

Vers 2

“Og jeg så den hellige by, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom.”

Den hellige staden – dette er Johannes´ navn på alle troendes framtidige herlighet på den nye jord. Den hellige staden blir beskrevet mer utførlig i det neste synet som vi finner i vers 8ff. Her får vi bare vite stadens navn, det nye Jerusalem, og den blir sammenlignet med en brud som er pyntet ferdig til å møte sin brudgom.

Også andre steder i Det nye testamentet blir den hellige kristne kirken beskrevet som Jerusalem. Hebreerbrevets forfatter skriver for eksempel til de jødene som var kommet til tro: “Dere er kommet til fjellet Sion, til den levende Guds by, det himmelske Jerusalem, til ti tusener av engler, til en høytidssamling, til menigheten av de førstefødte som er oppskrevet i himmelen” (Hebr 12,22f). Apostelen Paulus bruker det samme bildet i Galaterbrevet når han sammenligner “det nåværende Jerusalem” med “det Jerusalem som er der oppe” (Gal 4,25-26). Ifølge Paulus er “det Jerusalem som er der oppe”, mor til alle dem som er rettferdiggjort ved troen. “Det nye Jerusalem” er derfor et bilde på den kristne kirken.

Johannes ser at den hellige staden er “pyntet som en brud for sin brudgom”. Kirkens herlighet i himmelen er som et stort bryllup. I 19,7-9 kalles det “Lammets bryllup”, og det står: “Hans brud har gjort seg i stand, og hun har fått en drakt av skinnende lin.” Bruden har “vasket sine klær og gjort dem hvite i Lammets blod”, leser vi i 7,14. Pynten og den skinnende skruden som det nye Jerusalem er pyntet med, er altså den “frelsens drakt” og “rettferdighets kappe” som Gud selv har ikledd de troende. De er rene, ikke i seg selv, ikke på grunn av egne gjerninger og fortjenester, men fordi de av bare nåde er vasket rene i Lammets blod og har fått tilregnet seg Kristi fullkomne rettferdighet. Derfor kan bruden si med profeten Jesaja: “Jeg vil glede og fryde meg i Herren, min sjel skal juble i min Gud. For han har kledd meg i frelsens drakt og svøpt meg i rettferdighets kappe lik en brudgom som pryder sitt hode, lik en brud som pynter seg med sine smykker” (Jes 61,10).

Vers 3

“Fra tronen hørte jeg en høy røst som sa: “Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem.”

Dette budskapet som Johannes nå får høre, kommer direkte fra himmelens trone, fra Gud. Det er derfor et sikkert løfte som en lidende og forfulgt kirke frimodig kan sette til håp til, ja, som alle troende til alle tider kan sette sitt håp til. Vi skal huske på at da Johannes fikk sitt syn på Patmos, var kirken i store trenglser. Det var svære kristenforfølgelser, og mange kristne led stor nød. Hvor herlig var da det ikke for dem å få høre og lese om dette fantastiske syn som Johannes hadde fått der på Patmos! Men samtidig må det ha vært ganske ubegripelig for dem. Hvilken kontrast det var mellom deres nåværende elendige tilstand under forfølgelser, og den framtiden de hadde i vente og som Johannes fikk se i sitt syn. Kanskje kunne det snike seg inn tvil mang en gang, slik det kan også for oss. Er dette virkelig sant? Skal dette virkelig bli vårt? For å rydde all tvil av veien slår derfor Johannes fast at dette er noe han har hørt fra Guds egen trone. Det er Gud selv som har talt til ham og gitt ham disse løfter.

“Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem…” – “Guds bolig”, her står det ordrett “Guds telt” – skene tou theou. Vanligvis er et telt en midlertidig bolig som lett kan flyttes fra sted til sted og blir brukt av mennesker som ikke har tenkt å slå seg ned for godt. Derfor kan det kanskje virke litt merkelig at dette ordet brukes her om Guds evige nærvær hos de troende.

I GT under Israels ørkenvandring var imidlertid et telt eller tabernakel det sted der Gud gav sitt folk et synlig bevis på sitt nådige nærvær. I GT ble dette teltet aldri kalt “Guds telt”. Noen ganger kalles det “Herrens telt”, men som oftest ble det bare kalt “teltet” eller “vitnesbyrdets telt”. I kap 15 brukte Johannes dette uttrykket “vitnesbyrdets telt” for å beskrive Guds tempel i himmelen. En gang var dette tabernaklet i himmelen. Nå har det kommet ned på jorden.

Det er derfor klart at ordet “telt” eller “tabernakel” ikke brukes her for å antyde at Gud bare skal bo midlertidig hos menneskene, men for å understreke at Gud skal leve midt iblant sitt folk på en helt spesiell måte. I dette tilfellet står “telt” for en evig bolig. (Jfr Luk 16,9 hvor det tales om “de evige telt” – aionious skenas).

Gud er alltid overalt. Han er alltid med oss. Men i himmelen skal vi få erfare hans fullkomne velsignede nærvær. Selv om Gud også er med oss her på jorden og står oss ganske nær også her i livet, blir ofte hans nærvær forstyrret av synd og sorg, og vi har ikke alltid så lett for å innse hans nærvær. Men i himmelen skal vi se ham ansikt til ansikt (1 Kor 13,12). Når Gud sier at han skal bo hos de troende, betyr det at vi ikke lenger bare skal leve i tro, men få se ham som han er (1 Joh 3,2). Nå ser vi ham ofte bare som gjennom en tykk tåke, men da skal vi se ham helt klart som krystall.

“Gud selv skal være hos dem…” – Gud er også med de troende her på jorden (jfr Matt 28,20), men han synes ofte å være langt borte fra oss, og vi har ingen synlige bevis på hans nærvær og omsorg. Selv om vi vet at han er hos oss gjennom sitt Ord og sine sakramenter, kan vi likevel ikke se ham selv. Enkelte ganger ser det ofte ut til at han helt har overlatt oss til fiendene. Men på den dagen når det himmelske Jerusalem kommer ned fra himmelen, skal vi få synlige bevis på det vi så lenge har lengtet etter. “Vi skal se ham som han er” (1 Joh 3,2).

Vers 4

“Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som før var, er borte.” –

I himmelen skal alle de jordiske tingene som forstyrrer synet vårt og gjør at vi bare ser Gud som gjennom en tåke, være borte. All sorg og skrik og smerte skal være borte. Døden skal være borte. Det skal ikke lenger være noen grunn til å gråte for sorgen, smerten og døden er beseiret. Ifølge 1 Kor 15,26 er døden den siste fienden som tilintetgjøres. I himmelen er døden overvunnet for alltid. Det innebærer at menneskets gjenløsning er komplett.

Jeg har hørt mennesker si at de ikke har lyst til å komme til himmelen, for det virker så kjedelig å være der. Men tenk dere en tilstand hvor alt det vonde, absolutt alt det vonde vi opplever her i livet, er borte! Jeg er sikker på at du opplever ting i livet ditt som du synes er vondt, som du helst hadde sett ikke var der. Det kan være vonde opplevelser, det kan være synder som du har begått og som plager deg, det kan være sorg og savn etter å ha mistet en av dine kjære, det kan være ting du gruer deg for, oppgaver som du har fått deg pålagt og som du ikke makter. Eller det kan rett og slett være at livet er blitt for slitsomt, og du har lyst til å gi opp. I himmelen skal alle de tingene som gjør livet slitsomt, være borte. Alt det vonde skal være borte. Kan det være kjedelig når vi ikke lenger skal rammes av noe vondt?

Jesus sa: “Dere skal gråte og klage, men verden skal glede seg. Dere skal sørge, men sorgen skal bli forvandlet til glede… Nå er dere bedrøvet, men jeg skal se dere igjen, og deres hjerte skal bli fylt av glede, og ingen skal ta gleden fra dere” (Joh 16,20.22).

“For det som før var, er borte” – Alt som før var, dvs. alt det som kom som en konsekvens av synden, er borte. Fordi det ikke er noen synd i himmelen, skal alt det vonde som synden forårsaker, være borte. Det er altså tale om en totalt ny tilstand og en totalt nye verden.

Vers 5

“Se, jeg gjør alle ting nye” –

Alle ting skal Gud gjøre nytt. Det fins ingenting av det gamle tilbake. Alt det vi skal få oppleve i himmelen, er totalt nytt.

Her påminner Gud Johannes om at beseiringen av døden, smertene og sorgen er hans verk. Når moderne vitenskapsmenn og teologer taler om at fornyelsen av samfunnet og oppbyggingen av en fullkommen verdensorden er en oppgave som vitenskapen og verdens regjeringer og kirker må sette i gang, glemmer de at en slik fullkommen verden, det fullkomne paradis, kan bare oppstå når “det som nå er”, er borte og Gud har skapt en ny himmel og en ny jord. Den nåværende verden lider under syndens forbannelse og må først forgå før “det nye” kan inntre. Dette kan ikke skje ved hjelp av menneskelige anstrengelser, dette kan ikke skje ved hjelp av beslutninger gjort av verdenslederne. FN kan ikke vedta dette. EU kan det heller ikke. Bare ved Guds allmektige kraft kan dette skje. Kirkens oppgave er derfor ikke først og fremst å arbeide for en fullkommen verdensorden her på jorden, selv om vi kristne også skal være med på å skape rettferdighet for mennesker som lider nød. Men kirkens fremste oppgave er alltid å forkynne evangeliet, for det er gjennom evangeliet – og bare gjennom evangeliet – at mennesker vil få del i “det nye” som Gud skal skape. Ja, kirken burde bruke all sin tid og alle sine krefter og midler på å nå ut med evangeliet slik at mennesker kan komme til tro på Jesus og få del i den evige herligheten i himmelen.

“Og han la til: “Skriv det ned, for dette er pålitelige og sanne ord.”” – Ett av de første ordene Johannes hørte da hans framtidsåpenbaringer tok til, var befalingen om å skrive ned det han så (1,11). Denne befalingen ble gjentatt mange ganger – 1,19; 2,1.8.12.18; 3,1.7.14; 14,13; 19,9. I alle de andre tilfellene ble Johannes fortalt hva han skulle skrive, her blir han imidlertid fortalt hvorfor han skulle skrive, nemlig fordi ordene var så pålitelige og sanne.

Det Johannes hadde sett og hørt, skulle han ikke bare holde for seg selv. Han skulle dele det med andre. Framfor alt skulle han dele det med alle de troende som led nød og var i store trengsler. Det han hadde skrevet i denne boken, var blitt nedskrevet ved Guds inspirasjon, og det skulle bli en del av de hellige skrifter, de som er skrevet for at vi skal lære av det, og for at vi skal “ha håp gjennom det tålmod og den trøst som skriftene gir” (Rom 15,4).

Johannes blir forsikret om at ordene han skriver er “pålitelige og sanne”. De var ikke gjetninger eller svake forhåpninger, men fullt og helt pålitelige og sanne. Fordi de er fullkomment pålitelige, kan de troende stole fullt og fast på dem, og finne trøst og håp i trengselstidene. Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal tilintetgjøres. Han skal gjøre alle ting nye. Dette er sant og visst!

Vers 6

Gud taler til Johannes for tredje gang og sier: “Det er skjedd!”. Det står her en bemerkelsesverdig tredje person flertallsform av verbet, som bør oversettes: “De er skjedd!” Det eneste mulige subjektet for verbet er “disse ord” i den foregående setningen, og meningen må være at de ting som disse ordene har forutsagt, har gått i oppfyllelse. Alt det Gud har lovet, er nå så godt som oppfylt. For Gud, han som er den evige, han som verken har fortid eller nåtid eller framtid, er alle hans ord og løfter oppfylt.

“Jeg er Alfa og Omega, begynnelsen og enden” –

Om Johannes skulle noen gang ha vært i tvil om hvem det er som taler med ham og som gir ham befalingen om å skrive ned disse fantastiske synene, så gjør Gud det helt klart for ham her. Han er “Alfa og Omega, begynnelsen og enden.” Den første og siste bokstaven i det greske alfabetet er billedlige synonymer for “begynnelse” og “ende”. Gud er begynnelsen, og han er enden. Før jord og himmel ble skapt, var Gud (Salme 90,2), og når den nåværende jord og himmel er forsvunnet, er han fortsatt Gud. Han er den som åpenbarte seg for Moses og sa til ham: “Jeg er den Jeg er” (2 Mos 3,14).

Vi forandrer oss hele tiden. Verden forandrer seg hele tiden. Ingenting er bestående her i denne verden. Men Gud forandrer seg aldri. Han er alltid den samme. Han er alltid den samme troverdige Gud. Fordi han ikke forandrer seg, er alle hans løfter troverdige. Det som gjør at våre løfter ikke alltid er å stole på, er jo at vi så snart forandrer oss. Vi skifter mening. Vi glemmer hva vi har lovet. Slik er ikke Gud. Han er alltid den samme, “i går og i dag den samme, ja til evig tid” (Hebr 13,8). Og derfor kan vi fullt ut stole på hans løfter.

Synes du noen gang at det er vanskelig å stole på Guds løfter om den evige herligheten? Synes du noen gang at det er vanskelig å tro at Gud vil gi deg en ny himmel og en ny jord? Tenk da at Gud som har gitt deg disse løftene i sitt ord, aldri forandrer seg. Det han har lovet, vil han gjøre.

Deretter følger kanskje et av de største og herligste av alle Bibelens løfter. Gud sier: “Den som tørster, vil jeg la drikke av kilden med livets vann for intet”.

Bibelen taler ofte om frelsen som Gud gir oss i Kristus som vann eller som livets vann. Allerede i Det gamle testamentet talte profeten Jesaja om dette. Han sier i det 55. kapitlet: “Hør, alle som tørster, kom hit og få vann! Kom, dere som ikke har penger! Kjøp korn, så dere kan spise, ja, kom og kjøp uten penger, uten betaling vin og melk!” (Jes 55,1) Og vi har alle hørt beretningen om den samaritanske kvinnen ved Jakobs brønn som fikk høre av Jesus: “Den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri mer tørste” (Joh 4,14). Og ved en annen anledning ropte Jesus ut til folket på tempelplassen: “Den som tørster, må komme til meg å drikke!” (Joh 7,37).

For menneskene i Palestina var vannet av livsviktig betydning. Det var ofte stor mangel på vann, og alle visste at om de ikke fikk nok vann, ville både de selv og buskapen deres dø. Slik er det også med vår åndelige tørst. Vi trenger livets vann for å leve. Uten livets vann dør vi, åndelig talt. Å la de som tørster få drikke av livets vann, er derfor et billedlig uttrykk for å forkynne evangeliet for alle som hungrer og tørster etter frelse og rettferdighet (jfr Matt 5,6).

Jesus lover at vi skal få drikke “for intet”. Vi trenger ikke betale for det. Vi trenger ikke gjøre noe for å fortjene det. Det er av nåde. I vers 17 i det neste kapitlet sier Jesus: “Den som tørster, skal komme, og den som vil, skal få livets vann for intet” (Åp 22,17).

Vi ser altså hvordan livets vann skal gis oss i fullt mål også i den nye himmel og den nye jord. Ja, for allerede her på jorden får vi drikke av livets vann. Det er verd å merke seg at når Jesus sier her i 21,6: “Den som tørster, vil jeg la drikke av kilden med livets vann for intet,” står det på gresk en durativ futurum, “vil la drikke”, altså en handling i nåtid som skal vare inn i framtiden. Allerede her og nå får vi drikke av livets vann gjennom Guds ord og sakramenter. Men denne handlingen skal strekke seg like inn i himmelen.

Vers 7

“Den som seirer, skal få dette i arv, og jeg skal være hans Gud, og han skal være min sønn.” “Den som seirer…,” leser vi. I kap 12 blir Guds folk beskrevet som dem som har seiret over djevelen “i kraft av Lammets blod og det ordet de vitnet om” (12,11), og i kap 15 har de seiret over dyret og hans bilde. Den som har seiret, er altså alle kristne som har stått imot djevelens og den antikristne verdens mange forsøk på å frata dem troen. De har seiret, ikke i egen kraft, men i kraft av Lammets blod og Guds ord. Evangeliet om Kristi stedfortredende frelsesverk har vært deres kraftkilde. Det har gitt dem kraft til å holde ut i striden. Og nå står de i himmelen foran tronen, med seierskransen på hodet. De har “stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen” (2 Tim 4,7). Striden er til ende. Seieren er klar! De tilhører ikke lenger den stridende kirken (ecclesia militans) på jorden, men den seirende kirken (ecclesia triumphans) i himmelen.

Den som seirer, “skal få dette i arv”. “Dette” peker tilbake på alle de velsignelser som er oppregnet i de foregående versene, inkludert det himmelske Jerusalem, frihet fra død, smerte, tårer og sorg. Men to velsignelser som er nevnt tidligere, nevnes her på ny, som for å understreke at de er de største av alle velsignelser: “Jeg skal være hans Gud, og han skal være min sønn” (jfr v 3). Forløsning fra sorg og smerte loves også menneskene i det hinduistiske nirvana. En himmel fylt av bare materielle velsignelser og skatter, og hvor det bare fantes frihet fra fysiske og legemlige smerter og plager, kunne ikke bringe oss virkelig lykke. Bare vissheten om at Gud er vår Far, og vi hans kjære barn, gir oss varig og evig lykke.

Den nye himmel og den nye jord er ikke bare et sted hvor vi skal være fri for alt ondt for all evighet. Det skal også være et sted hvor vi vil få i arv skatter og gleder som vi aldri har kjent til her på jorden. Her på jorden har vi bare en meget svak antakelse av hvordan det skal bli i himmelen. Det vi skal få, overgår totalt vår fatteevne. Vi gleder oss allerede her og nå over frelsen vi eier i Kristus. Vi fryder oss i vårt hjerte når vi tenker på Guds store kjærlighet som han har vist oss i sin Sønn. Men i himmelen skal denne gleden overgå alt det vi noen gang har erfart her på jorden.

Vers 8

“Men de feige, de vantro og vanhellige, de som myrder og som driver hor, trollmenn og avgudsdyrkere og alle løgnere, deres plass skal være i sjøen som brenner med ild og svovel. Det er den annen død.”

Ikke alle skal få del i disse velsignelsene. Legg merke til at “de feige og de vantro” nevnes først i en liste som ellers består av “grove” forbrytelser. “De feige” er alle de som har fornektet Kristi navn av frykt for forfølgelse og død. De står i kontrast til alle trofaste martyrer som har vært villig til endog å gå i døden for sin tros skyld (jfr 2,13; 3,8).

De skal kastes i den samme ildsjøen som den falske profeten (19,20) og Satan (20,10) ble kastet i. Bibelen er en bok full av kontraster. Selv her hvor Johannes kommer med det herligste evangelium, finner vi altså lovens alvorligste trusler. “Slik skal det nye mennesket bli oppmuntret av løftene og det gamle menneske bli forskrekket av truslene,” sier Siegbert Becker i sin kommentar til Åpenbaringsboken (Revelation, s 335).

“Det er den annen død,” leste vi. Hvilken død er dette? Ja, den første døden er den åndelige døden som det naturlige mennesket befinner seg i før omvendelsen. Denne døden kan overvinnes ved hjelp av Guds ord. Den som drikker livets vann, evangeliet om Kristus, står opp til et nytt liv. Men den andre døden kan ingen noen gang stå opp fra. Den er endelig. Den varer evig. Og dit kommer alle de vantro, de som ikke ville drikke av livets vann, sier Skriften.

Det nye Jerusalem (21,9-21)

Dette avsnittet beskriver med storslåtte bilder den seirende kirken i himmelen. Hva er det nye Jerusalem? Det nye Jerusalem må ikke forstås som en vanlig stad. Den klareste indikasjonen på dette finner vi i referansen til navnene på de tolv apostlenes som var skrevet på bymurens tolv grunnsteiner (v 14). Et navn som er skrevet på noe, indikerer eierskap. Det fins ingenting i NT som tyder på at det nye Jerusalems grunnsteiner tilhører de tolv apostlene, men det fins klare skriftsteder som taler om de tolv apostlene som kirkens grunnvoll. Paulus sier at den kristne kirken er bygd på “apostlenes og profetens grunnvoll” (Ef 2,20). Dette betyr selvfølgelig ikke at apostlene og profetene personlig utgjorde kirkens grunnvoll, men det er apostlenes og profetenes ord som er kirkens grunnvoll. Guds ord skaper troen i mennesker og gjør dem til medlemmer av kirken. Denne tanken finner vi også i Jesu uttalelse om Peters bekjennelse når han sier at den – dvs. bekjennelsen – er den grunnvoll som han vil bygge sin kirke på (Matt 16,16).

En annen indikasjon på at det nye Jerusalem er et bilde på den seirende kirken, er byens form. Den er en fullkommen kube med samme høyde, bredde og lengde. Den samme formen hadde også det aller helligste i tabernaklet og seinere i Salomos tempel. Det aller helligste ble betraktet som Guds spesielle nærvær, hvor Herren talte med Moses ansikt til ansikt og hvor øverstepresten trådte fram for Herren med sonofferblodet.

I det foregående synet var det nye Jerusalem det sted hvor Gud bor med sitt folk i et spesielt, nært fellesskap (21,2f). Det himmelske Jerusalem er derfor det nye Allerhelligste hvor Gud skal bo med sine egne for alltid.

En tredje faktor som må tas i betraktning, er at de tolv portene i bymuren bærer navnene til Israels tolv stammer. Det faktum at det er tre porter på hver av de fire sidene synes å være nok en hentydning til tabernaklet i ørkenen. Gud befalte at ved hver av de fire sidene på tabernaklet skulle tre stammer slå leir (4 Mos 2). I NTs terminologi er Guds sanne Israel den usynlige kirken som består av alle dem som ved troen er Abrahams barn. Navnene på de tolv stammene som er skrevet på de tolv portene, er ikke oppgitt her, men vi kan nok ganske sikkert anta at de er de samme tolv navnene som er blitt brukt tidligere for å beskrive den stridende kirken (7,4-8). Navnene på portene betyr at det bare er dem som ved troen er blitt medlem av Guds utvalgte folk, det åndelige Israel, som kan gå inn gjennom dem og inn i byen. Denne beskrivelsen av det himmelske Jerusalem er en symbolsk beskrivelse av kirken etter at “det som før var, er borte”.

Noe annet som kan være vel verdt å merke seg, er at alle tallene som blir brukt til å beskrive byen, er tolv ganger tolv. Byen har tolv porter, som voktes av tolv engler, som er inngravert med tolv navn og som er lagd av tolv perler. Bymuren har tolv grunnsteiner som bærer de tolv apostlenes navn. Byens mål er 12000 stadier både i lengde, bredde og høyde. Bymuren er 144 (12×12) alen høy (eller tykk). I Åpenbaringsbokens kapittel sju lærer vi at 12 må være kirkens tall. Her blir dette ytterligere understreket ved at det nye Jerusalem har en form som på forskjellige måter er sammensatt av tallet 12.

Vers 9-10

“Kom, jeg vil vise deg bruden, Lammets hustru…” –

Johannes skulle få se kirken i sin himmelske herlighet. Den samme engelen som hadde forkynt undergangen for kirkens fiender (17,1), inviterte nå Johannes til å se kirkens endelige herlighet. Johannes ble “i ånden” ført opp på et stort og høyt fjell. Vi er enig med Siegbert Becker som hevder at dette ikke er en henvisning til den Hellige Ånd, men til den åndelige tilstand som Johannes ble opphøyd til slik at han kunne være i stand til å se de ting som ble åpenbart for ham i dette synet (jfr 17,3). – Også i 1,10 og 4,2 mener S. Becker at det er tale om det samme, altså ikke den Hellige Ånds person, men den åndelige tilstand Johannes ble opphøyd til (se Revelation s 339).

“… og viste meg den hellige by Jerusalem” –

Jfr Moses som fikk se det lovede landet fra toppen av Nebo-fjellet (5 Mos 34). I det første synet av det himmelske Jerusalem, beskrevet i begynnelsen av dette kapitlet, fikk Johannes se det nye Jerusalem “gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom”. Nå får han et detaljert bilde av dette hellige Jerusalem, et så detaljert bilde at han kan beskrive formen helt nøyaktig.

Vers 11

“Den hadde Guds herlighet…” –

Jfr tabernaklet i ørkenen som var fylt av “Herrens herlighet” (2 Mos 40,34-35). Dette samme skjedde da Salomo innviet templet til Herrens tjeneste (1 Kong 8,11). At det nye Jerusalem hadde “Guds herlighet”, innebærer at det hadde Guds nådige nærvær. Når Herrens herlighet viste seg for folket, var dette en spesiell måte på hvilken Gud åpenbarte sin nåde. Det nye Jerusalem, vårt framtidige hjem i himmelen, skal altså fylt med Guds nåde.

“… den strålte som den skjønneste edelsten…”

Ordrett på gresk: “Dens lyskilde var som en dyrebar edelsten…”. Gresk fostær betyr “lysgiver, lyskilde”. (Slik også i Fil 2,15.) I 21,23 sier Johannes at Jerusalem ikke trenger lys fra noen annen lyskilde som sol eller måne, “for Guds herlighet lyser over den, og Lammet er dens lys”. I 22,5 sies det at Gud selv skal lyse for de hellige. Jersusalems fostær er altså Gud selv. Solen og månen behøves ikke lenger. Gud selv skal lyse for oss i det nye Jerusalem. Det betyr igjen at det ikke skal finnes noen natt mer. Det skal ikke finnes noe mørke mer.

Vers 12

“Den hadde en stor og høy mur…”

Fra vers 12 beskrives den hellige staden i detalj. Det første vi får vite er at den hadde en stor og høy mur. Bymurene tjente bare én hensikt, nemlig å beskytte mot fiender. Det himmelske Jerusalems mur symboliserer den trygghet som Guds folk skal erfare for all evighet ettersom fiendene er beseiret én gang for alle. Rundt byen går det en mur som ingen kan trenge inn gjennom. Ingen kan komme inn i byen for å ødelegge og rive ned. Ingen kan komme inn for å påføre mennesker lidelser og redsler. Alle innbyggerne i den hellige staden i himmelen er fullkomment trygge.

De tolv portene med de tolv vaktenglene og navnene på Israels tolv stammer som er skrevet på portene, betyr at portene bare kan brukes av israelitter. Bare sanne israelitter har adgang til den hellige byen. Jødene tillot ikke at urene fikk adgang til det innerste tempelområdet i det jordiske Jerusalem. På samme måten skal ingen ikke-troende få adgang til det himmelske Jerusalem. Der får bare alle dem som tilhører det sanne Guds folk, det sanne Israel, komme inn.

Av de tolv portene vendte tre mot øst, tre mot nord, tre mot sør og tre mot vest. Jesus sa: “Fra øst og vest og fra nord og sør skal mennesker komme og sitte til bords i Guds rike” (Luk 13,29). Fra alle de fire verdenshjørner skal det samles mennesker inn i den hellige staden. Der skal det ikke bare finnes lutherske skandinaver eller tyskere eller amerikanere. Men der skal det være “en skare så stor at ingen kan telle den, av alle nasjoner og stammer, av alle folk og tungemål” (Åp 7,9).

I vårt eget lille KELK (Den konfesjonelle evangelisk-lutherske konferanse) som vi i LBK tilhører, har vi en liten forsmak på det vi skal få oppleve i himmelen. I KELK fins det også medlemmer fra alle jordens verdenshjørner. Det fins medlemmer av mange raser og nasjoner og tungemål. Det fins svarte og gule og hvite. Det fins mennesker som snakker slaviske språk, afrikanske språk og japansk, i tillegg til de germanske språkene. Vi som har vært til stede på KELK-konferanser, vet hvilken opplevelse det er å få treffe alle disse menneskene som deler vår tro og bekjennelse. Tenk da hvilken opplevelse det skal være å få komme inn i det nye Jerusalem og møte den store skaren av mennesker fra alle verdens folk og nasjoner som i et samstemt kor priser Gud og Lammet, idet vi jubler: “Frelsen er fra vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet” (Åp 7,10).

Vers 14

På bymurens grunnsteiner var navnene på Lammets tolv apostler skrevet. Jfr Ef 2,19-20. De 24 eldste i Åp 4,4 representerte alle troende. Israels tolv stammer representerer de troende i GT, mens Jesu tolv apostler representerer de troende i NT. I himmelen utgjør alle troende, både i GT og NT, én og samme kirke. I den hellige staden skal vi “sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob” (Matt 8,11). Der skal det ikke være noen forskjell mellom troende i den gamle og troende i den nye pakten. For vi har den samme Herre og Frelser, Jesus Messias, Jesus Kristus.

Vers 15

Den engelen som talte med Johannes, hadde en målestang av gull som han målte hele staden med. I kap 11 fikk Johannes befaling om å måle Guds tempel. Men han skulle ikke måle forgården fordi den var okkupert av hedninger, dvs. de vantro. Her blir imidlertid hele staden målt ettersom denne staden ikke inneholdt noen som ikke hørte til der. I motsetning til den synlige kirken på jorden består ikke den seirende kirken i himmelen av både troende og vantro. På den ytterste dagen skal ugresset skilles fra hveten (Matt 13,37-43) og de gode fiskene fra de ubrukelige (Matt 13,47-50). I den hellige staden fins det ingen hyklere og vantro, bare slike som i sitt hjerte har trodd på Jesus Kristus som sin Frelser fra synden.

Vers 16

Hvor stor var staden? Den dannet en firkant som var 12.000 stadier lang og brød og høy. Den var altså like lang, bred og høy. En slik form kaller vi en kube. 12.000 stadier = ca. 2200 km. Hvordan kan en stad være 2200 km høy? Merk da at tallene ikke er uttrykk for eksakte geografiske mål, men som ellers i Åpenbaringsboken er de symbolske tall.

Den perfekte kubiske formen på staden innebærer at den rommer det fullkomne antall utvalgte. Etter som stadig flere kommer til tro og innlemmes i den kristne kirken, nærmer det seg stadig den tiden da det himmelske Jerusalem har nådd sitt fullkomne mål. Johannes ser kirken som en fullført bygning hvor det ikke lenger skal bygges til noe. Alle de små steinene i byggverket er lagt på plass. Hver for oss utgjør vi en slik liten stein. Enten du er gammel eller ung, liten eller stor, mann eller kvinne, barn eller voksen, så utgjør du en liten stein i det himmelske byggverket, den kristne kirken. Skriften taler om de troende som “levende steiner som bygges opp til et åndelig tempel” (1 Pet 2,5). Når alle steinene er kommet på plass, er bygget ferdig. I det nye Jerusalem har alle utvalgte kommet inn. Det fins ikke én som mangler.

12.000 = 12 x 10 x 10 x 10. 12 er kirkens tall og 10 er tallet for fullkommenhet. 12.000 er derfor et uttrykk for at det himmelske Jerusalem rommer det fulle tallet av troende.

Vers 17

Muren var 144 alen. Den norske oversettelsen 1978/85 har “144 alen høy“, men det er tvilsomt om det er tale om høyden her. På gresk står det bare: “Han målte også bymuren som var 144 alen etter menneskers mål…”. 144 alen = ca. 65 m. Også dette tallet er et symbol (144 = 12 x 12) på det fulle tall av troende som er kommet inn i byen.

Vers 18-21

Stadens ufattelige skjønnhet blir beskrevet med uttrykk som gull og dyrebare edelstener. Ettersom det i vår nåværende verden ikke fins maken til den ubegripelige skjønnheten til det himmelske Jerusalem, er det vanskelig å se helt for seg det bildet som Johannes beskriver. Men vi forstår at når denne nåværende verden forsvinner, skal den erstattes med en skjønnhet og herlighet som vi ikke kan fatte med vår fornuft og våre sanser. Staden er så dyrebar og herlig at vi ikke klarer å begripe det.

Mange av navnene på de edelstenene som knyttes til de forskjellige grunnsteinene i staden, kjenner vi ikke noe til. Vi vet bare at de tolv grunnsteinene representerer de tolv apostlene, og det faktum at de symboliseres med vakre edelstener, minner oss om hvilken stor og herlig velsignelse apostlene og deres ord har vært for kirken. I vår tid når apostlenes ord blir så foraktet, kan det være nyttig å tenke på hvilken skatt disse ordene er. Hva hadde vi vel vært uten apostlenes ord? Vi hadde vært veldig, veldig fattige. Men Guds ord er vår største skatt og vår største trøst i livet.

Den nye Jerusalem og dens innbyggere (21,22-27)

Etter at Johannes har beskrevet det nye Jerusalem med dens murer og grunnvoller, dens gater og porter, rettes blikket mot selve staden og de som bor i den.

Vers 22

“Noe tempel så jeg ikke i byen…”. Ordet “tempel” står i en framhevet posisjon i setningen. Det virker som Johannes vil understreke at det ikke fantes noe tempel. Templet var det sted der israelittene trådte fram for Herrens åsyn. Det var det sted der de var i det inderligste fellesskap med Gud. Der ble nådemidlene utdelt. Slik er det også for de troende i den nye pakt. Vi knytter ofte tilbedelsen til en bestemt bygning, en kirke eller et forsamlingslokale. Likevel lovet Jesus at han ville være til stede overalt der to eller tre er samlet i hans navn (Matt 18,20). Men i himmelen er alt det som før var, borte. I det nye Jerusalem er det ikke lenger behov for noe spesielt sted eller noen spesielle midler gjennom hvilke Gud handler med sitt folk. For der har alle direkte adgang til Guds åsyn. Det nye Jerusalem er derfor den fullkomne oppfyllelsen av all jordisk tilbedelse og alle jordiske gudstjenester.

Ingen templer eller kirker er nødvendige i den himmelske staden, for der er “Gud Herren, den Allmektige, og Lammet dens tempel”. – Det er kanskje litt merkelig at Gud og Lammet kalles et tempel. Dette betyr selvfølgelig ikke at det fins et spesielt sted i byen hvor folket kan komme i Guds og Lammets nærhet. Guds allestedsnærvær forsikrer oss at når Gud bor med sitt folk i det nye Jerusalem, bor han hos dem alle steder. Hans spesielle og inderlige nærvær gjør hele stedet om til et tempel.

Vers 23

Det er ikke behov for verken sol eller måne i det nye Jerusalem, for Guds herlighet skal opplyse byen. “Guds herlighet” er det samme som “Herrens herlighet”, shekinah, det klare lyset hvor Gud gjorde sitt nærvær synlig for israelittene i den gamle pakt, og som strålte omkring hyrdene på marken da englene kom for å fortelle dem om Frelseren som var født (Luk 2,9). Denne herligheten skal ikke lenger vise seg bare for en kort tid for så å forsvinne igjen, men den skal opplyse Guds folk konstant og for evig.

Også Lammet skal være et lys for byen. Dette er det eneste sted i Bibelen hvor Jesus kalles en luchnos, dvs. en olje-lampe. Det fins jo mange steder både i Det gamle og Det nye testamentet der han kalles et lys. Men uttrykket luchnos her er på en måte en parallell til ordet fostær (lyskilde) i vers 11. Både luchnos og fostær er lyskilder. Vi kan også betrakte de to sideordnede setningene “Guds herlighet lyser over den” og “Lammet er dens lys” som en poetisk synonymisk parallellisme.

Flere lutherske kommentatorer tror at Herrens herlighet i Det gamle testamentet var en spesiell åpenbaring av den andre personen i Treenigheten. Dersom dette er riktig, kan “Guds herlighet” og “Lammet” i dette verset utmerket godt være synonymer. Guds herlighet gir lys til byen gjennom Kristus. På forklarelsens fjell i Matt 17 skinte hans ansikt som solen (Matt 17,2).

Vers 24

Profeten Jesaja hadde forutsagt at Messias skulle bli et lys for hedningene og for jordens folk (42,6). Johannes ser denne profetien oppfylt i det nye Jerusalem. Han sier: “Folkene skal vandre i lyset fra byen.” “Folkene” er den store skare i kap 7 som består “av alle nasjoner og stammer, av alle folk og tungemål” (7,9), som skal stå foran tronen kledd i hvite kapper som er vasket rene i Lammets blod (7,14). Denne skaren består av alle de gjenløste som bor innenfor det nye Jerusalems murer.

“Kongene skal føre sine rikdommer inn i den.” – “Rikdommer” er den norske 1978-oversettelsens oversettelse av doxa, som vanligvis oversettes “pris/lovprisning”. På den tiden da Johannes skrev denne boken, var jordens herskere fiender til kirken og til evangeliet, men dette verset viser at det også skal finnes konger som skal være med i den store skaren av mennesker som får gå inn i det nye Jerusalem.

Vers 25

“Byens porter skal aldri stenges etter dagen, for der er ingen natt.” – Her beskrives nok en gang den fullkomne tryggheten som byens innbyggere skal få nyte. Byportene ble stengt når mørket falt på, slik at innbyggerne i byen kunne sove trygt i visshet om at ingen fiender kunne trenge inn i den i ly av mørket. Men i den evige herligheten er det slutt på både natt og mørke. Det fins ingen fiender som kan true innbyggerne i det nye Jerusalem. Deres frelse er endelig og fullkommen. Djevelen, dyret og den falske profeten som hadde forsøkt av alle krefter å ødelegge kirken, er blitt kastet i ildsjøen for evig og alltid. Derfor behøver ikke portene å bli lukket. Dette er den herlige framtid som Johannes beskrev for de forfulgte og undertrykte kristne på hans tid som ikke var trygge noe sted for den romerske keiserens grusomheter.

Vers 26-27

“Alt det dyrebare og verdifulle folkene har, skal de føre inn i den; men noe urent skal ikke komme inn, og ingen som farer med hedensk styggedom og løgn, men bare de som er innskrevet i livets bok hos Lammet.” – Forfølgelsene som Guds folk måtte gjennomgå på Johannes´ tid, innebar også ofte tap av jordiske eiendeler. Men Johannes har et trøstens ord å komme med også i denne situasjonen. Alt det de har måtte gi avkall på og forsake her på jorden, skal de få nyte godt av i fullt mål i himmelen.

Når profetene i GT tale om Messias-rikets framvekst, sa de ofte at folkenes skatter skulle bli ført til ham. Salomo profeterte om Messias-riket i Salme 72: “Konger fra Tarsis og fjerne kyster skal sende skatt til ham. Kongene av Saba og Seba skal komme med sine gaver… Måtte kongen leve og få av Sabas gull!” (Salme 72,10.15). Jesaja uttrykte et lignende håp for den nytestamentlige kirken når han sier: “Havets rikdom strømmer imot deg, folkenes skatter kommer til deg” (Jes 60,5). I en profeti hos Haggai, som Hebreerbrevet forstår som en profeti om verdens ende (Hebr 12,26; jfr Hagg 2,6), står det: “Jeg ryster alle folkeslag, så deres skatter kommer hit. Og jeg fyller dette hus med herlighet, sier Herren, Allhærs Gud. Sølvet er mitt, og gullet er mitt, lyder ordet fra Herren, Allhærs Gud. Dette nye hus skal bli herligere enn det første, sier Herren, Allhærs Gud. På dette sted vil jeg gi fred, lyder ordet fra Herren, Allhærs Gud” (Hagg 2,7-9).

Selv om denne messianske profetien delvis er oppfylt i den nytestamentlige kirken, viser den bruken som Hebreerbrevet gjør av Haggais profeti, at en fullkommen oppfyllelse først vil komme i den nye himmel og den nye jord, hvor alle skatter på jorden skal komme i de troendes evige eie. Vi vet ikke hvilken form disse skattene skal ha. Vi vet at alt det gamle skal brennes opp med ild sammen med denne jorden (2 Pet 3,10-11). Men vi vet i alle fall at vi ikke trenger bekymre oss for om vi vil ha nok i det nye Jerusalem. Der skal det tydeligvis finnes nok til alle, og hvordan disse skattene er, får vi vente og se til vi kommer dit.

Etter at Johannes har åpenbart hva vi skal finne i det nye Jerusalem, går han videre og forteller oss hva vi ikke skal finne der. Der skal ikke finnes noe urent. Her henspiller Åpenbaringsboken nok en gang på Det gamle testamentet. Ifølge den levittiske loven var det strengt forbudt for noe urent å delta i tilbedelsen i templet. Israelittene fikk heller ikke lov til å ofre til Herren noe som var urent. Profetene Jesaja kom med en lignende profeti angående Jerusalem: “Ta på deg ditt høytidsskrud, Jerusalem, du hellige by! For ingen uomskårne eller urene skal heretterkomme inn i deg” (Jes 52,1). I lys av Det nye testamentet forstår vi at Jesaja her taler om Jerusalem som den nytestamentlige kirken, og spesielt som den seirende kirken i himmelen.

De jødiske lovene om urenhet var en pedagogisk og symbolsk måte å forklare for Israels barn at det fins noe som gjør mennesket, slik det er i seg selv, uverdig til å stå framfor den hellige Gud. Bibelen sier at dette urene er synden. Den eneste måten som synden kan tas bort slik at mennesket kan stå framfor Guds åsyn, er ved at den blir tilgitt for Kristi skyld. Bare den som har fått sine synder tilgitt, kan stå for Guds åsyn. Bare han er ren og rettferdig for Gud. Syndenes tilgivelse kan vi bare få gjennom troen. Det Johannes dermed uttrykker her i Åp 21,27 er med andre ord det samme som han har sagt i sitt evangelium i Joh 3,36: “Den som tror på Sønnen, har evig liv. Den som er ulydig mot Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham” (Joh 3,36).

Johannes sier også at “ingen som farer med hedensk styggedom og løgn” skal komme inn i den hellige staden. I GT ble “hedensk styggedom” ofte brukt som en beskrivelse på en avgud. De som “farer med hedensk styggedom” er altså alle avgudsdyrkerne, alle dem som har hatt noe annet eller noen annen en den ene, sanne Gud til sin gud. Becker påminner oss om at det ikke bare er avguder gjort av tre eller stein eller gull eller sølv, som er falske guder. Han sier at vi lager oss en falsk gud også når sannheten om Gud blir forfalsket av falsk lære. En gud som for eksempel frelser menneskene på grunn av deres gjerninger, er ikke Bibelens Gud, men en falsk gud. “I virkeligheten er enhver falsk lære et steg i retning av å skape en gud ut av det syndige menneskehjertets egne innbilninger” (Becker, Revelation, s 350).

Hvem fins i den hellige staden? “Bare de som er innskrevet i livets bok hos Lammet”, sier Johannes. Ingen andre. Fins ikke en persons navn innskrevet i denne boken, så vil vedkommende heller ikke finnes i himmelen. Dette er fjerde og siste gang Johannes taler om “livets bok” i Åpenbaringsboken (jfr 13,8; 17,8; 20,15). Hvem står innskrevet i livets bok? Er vi ikke alle urene og fulle av synd? Fins det noen mulighet for at vi står innskrevet i denne boken? Legg merke til at denne boken befinner seg “hos Lammet”. Det er Lammets bok. Og han er det Guds lam som bærer verdens synd (Joh 1,29). Han har sonet din og min synd på korset.

Tror du på ham? Tror du at han døde også for dine synder? Tror du at han er det rene og lyteløse lam som ble ofret også for dine synder? Da står også ditt navn skrevet i denne boken, uansett hvor stor en synder du har vært. For alle de utvalgte i himmelen består av alle dem “som har vasket sine klær og gjort dem hvite i Lammets blod” (Åp 7,14).

La oss så til slutt lese det aller siste kapittel i vår kjære bibelbok, Johannes Åpenbaring kapittel 22. Vi skal ikke kommentere noe av det som står der, men la teksten få tale for seg selv. La oss lytte til disse herlige ordene, og la de på nytt få oss til å be inntrengende til vår Herre og Frelser: “Kom, Herre Jesus! Kom snart! Kom og gjør alle ting nye! Kom og opprett den nye himmel og den nye jord! Kom og før oss inn i den hellige staden, det nye Jerusalem!” Amen.

Litteratur:
– Siegbert W. Becker: Revelation – The Distant Triumph Song, Milwaukee 1985.
– Siegbert W. Becker: The Word Goes On – Sermons, Milwaukee 1992.
– John F. Brug: The Revelation of Jesus Christ, Milwaukee 1976.
– Edward W. A. Koehler, A Summary of Christian Doctrine, St. Louis 1971.
– Wayne Mueller: Revelation (The People´s Bible), Milwaukee 1996.
– Francis Pieper: Christian Dogmatics, Vol. III, St. Louis 1953.
– C. F. W. Walther: The Word of His Grace – Sermon Selections, Lake Mills 1978.