Av Jukka Söderström[1]

Vi har vent oss til å si at bønnen ikke er et nådemiddel. Og slik er det jo. Alt vi gjør, hvor godt, riktig og fromt det enn er, tilhører det alltid lovens område. Det gjør også vår bønn. Bønnen er vårt verk, vår tale til Gud. Bønnen blir ikke et nådemiddel gjennom vår iver, vår glød eller vårt ordvalg. Vår bønn er og forblir alltid et menneskeverk som gjennom synden er ufullstendig. Kan da åndelig vekst overhodet være mulig i bønn? La oss søke svar på det spørsmålet.

Ettersom Gud vil at vi skal be, og til og med befaler oss å be til ham stadig (1 Tess 5,17), vet vi at bønnen er velbehagelig for Gud. Men – overraskelse! – ikke en bønn fra hvem som helst. Med tanke på foredragets overskrift kan vi allerede her i begynnelsen si at en kristens bønn i tro oppdrar i åndelig vekst. En bønn uttrykt i vantro, kan derimot ikke oppdra i åndelig vekst. En slik bønn kan øke selvfølelsen hos den som ber, trøste i sorg med mer, altså fungere psykisk positivt, men ikke åndelig. En ikke-troende er nemlig som en tørrfuru på fjellet i Lappland. Vakker å se på kanskje, men tørr. Den vokser ikke, bærer ikke frukt. Våre gjerninger uten tro er åndelig døde gjerninger. Romerbrevet 12,23 lyder: ”Alt som ikke skjer i tro, er synd.” Slik er bønnen uten tro død og kan ikke oppdra i åndelig vekst. En menneskelig tørrfuru kan ikke en gang be slik at Gud hører det, nettopp fordi den er åndelig død. Et slikt menneske er en stum skapning for Gud. Jesus sier om hyklere: ”Dette folk ærer meg med leppene … De dyrker meg forgjeves.” Og årsaken er altså åndelig tørrhet, man kan si åndelig livløshet. Bønnen kan for en utenforstående til og med se brennende ut, som fariseerens bønn i templet: ”Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er … som den tolleren der.” Men den bønnen var under loven, en ”lovbønn”. Jesu ord til fariseerne i Mark 7,6 er klart: ”Jesaja profeterte rett om dere hyklere – slik det står skrevet: Dette folk ærer meg med leppene, men hjertet er langt borte fra meg. De dyrker meg forgjeves.” Bønn i vantro er lepper som rører seg, men mangler liv og ånd.

Men bønn i tro på Gud er Guds vilje, og avhengig av denne Guds vilje er den en levende bønn. Vi spør altså: ”Skjer det en åndelig vekst i bønnen?” og svarer ”Visst skjer det.” Men det kommer ikke an på bønnens innhold, ordvalg og styrke, heller ikke på innholdets ringhet, ordfattigdom, mangel på kraft eller på noe annet vi selv presterer. Det er utelukkende Guds nådeverk hos den som ber gjennom den tro som har Jesus som opphavsmann og fullender, som det heter i Hebr 12,2. Det avgjørende for åndelig vekst er at bønnen skjer i tro.

For vekst i bønnen må det finnes forutsetning for vekst
Hva er forutsetningen for all vekst? Allerede begrepet vekst forutsetter at det finnes liv. Det kan dreie seg om fysisk eller psykisk vekst, lengde, tykkelse eller hvilken som helst vekst: det må finnes liv som noen eller noe opprettholder. Dette gjelder også åndelig vekst i bønnen. Man kan jo f eks si at et nybygg vokser dag for dag. Men forutsetningen er at noen bygger huset. Det må også finnes forutsetning for biologisk vekst. En tørrfuru i Lappland kan som sagt være vakker å se på, men noen vekst skjer ikke i den. En vekst eller en annen levende skapning som har vekstforutsetningen, livet, vokser og bærer frukt for at den, en gang når tiden er inne, skal være fullmoden. Slik er det også med bønnen. Åndelig vekst i bønnen er mulig kun gjennom et åndelig liv i bønnen. Hvor kommer dette åndelige livet fra, dette livet som vekst i bønnen er avhengig av?

Forutsetning for åndelig vekst i bønnen er levende tro
Paulus forteller hvor den kommer fra. ”Jeg plantet, Apollos vannet; men Gud gav vekst. Derfor er de ikke noe, verken den som planter eller den som vanner, men bare Gud som gir vekst.” Paulus taler her om den åndelige vekstens grunn, åndelig liv fra Gud.

Et menneske uten tro kan ikke vokse åndelig ettersom det er åndelig tørt og dødt. En troende, derimot, har forutsetning for åndelig vekst gjennom den troen han eller hun av Guds nåde har fått uten lovens gjerninger.

Fiender av åndelig vekst i bønnen
Det er trøsterikt å vite at troen på den levende Gud er forutsetningen for vår åndelige vekst i bønnen. Om det skulle være i vår egen makt eller styrke, kunne vi aldri være sikre på at vi vokser åndelig ved våre bønner. Gjennom vår kraft høres ikke en gang våre bønner i himmelen. Hvorfor ikke? Fordi vår kraft på grunn av synden er helt utilstrekkelig til å oppnå bønnhørelse. Dessuten lurer det krefter overalt som vil hindre våre bønner og til slutt ta livet av dem fullstendig. For Satan er ingenting så viktig som at Guds barns samtale med sin Far minker og forsvakes på grunn av all travelheten her i livet. Djevelen vet svært godt at om han lykkes minske og bremse på en troendes bønner, lykkes han til slutt å bringe dem til full taushet. For når bønnene avtar, minker den troendes åndelige vekst. En troendes bønnefellesskap med Gud er som vekstfremmende næring for bønnen. Gud har ikke bare lovet å høre sine barns bønner, men også besvare dem. Allerede dette løftet hans, som ikke kan tilintetgjøres, er næring for åndelig vekst i bønnen.

I sin Store katekismes forklaring sier Luther noen ord som er svært nødvendige for vår tid: ”Derfor skulle vi fra ungdommen av venne oss til å be hver dag om alt vi trenger, hver gang en kjenner at noe står på … Dette sier jeg fordi jeg gjerne ville at folk igjen skulle lære å be på rette måten, og ikke gå omkring så likegyldige og kalde at de blir mindre skikket til å be for hver dag som går. Dette er nemlig akkurat hva djevelen ønsker, og som han arbeider for av alle krefter. For han vet godt hvilken skam og skade han selv lider når folk ber flittig” (Luthers store katekisme, Den tredje part, Konkordieboken s 354).

Jesus vet hva han sier og hvorfor, da han oppfordrer oss til stadig å be, tale til Gud dag og natt uten å bli trette. Luk 21,36 lyder: ”Våk hver tid og stund, og be om å få kraft …” Dette er Herrens klare oppfordring til mye bønn, ettersom minking på bønn er en alvorlig fiende av vår åndelige vekst.

En annen fiende av åndelig vekst i bønnen er bønn under loven. Det er da snakk om bønn som et mål i seg selv, da saligheten grunner seg på menneskers fromhet og ikke på Guds nåde i Kristus alene. Fariseeren i templet er et eksempel på bønn under loven, som er en fiende av åndelig vekst. Hvert ord i en slik bønn er ett for mye og avskyelig for Gud. En slik bønn kan bare være til hinder for åndelig vekst. Vårt åndelige liv ligger alltid og alene i Kristus Jesus.

Bønn i tro oppdrar til Kristus og evig salighet
Ettersom det er Guds vilje at vi ber til ham, forstår vi at han også gjennom dette oppdrar sine barn. Hans vilje er at dette skal skje hele tiden, uavbrutt. Jesus lærte en gang gjennom lignelsen om den uhederlige dommeren at vi skal be hele tiden og ikke gå trette. Han sier i Lukas 18,7: ”Skulle så ikke Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, de som roper til ham dag og natt? Er han sen til å hjelpe dem?”

Guds utvalgte og troende kristne er de som roper til ham dag og natt. Og dag og natt betyr jo ikke en hørbar roping hele dagen og natten, men ganske enkelt å være i kontakt med Gud eller leve i tro 24 timer i døgnet. Paulus sier: ”For det er i ham vi lever, beveger oss og er til” (Apg 17,28).

Vi kan være sikre på at bønnen i tro oppdrar åndelig ettersom grunnen til bønnhørelse og åndelig vekst ikke på noen måte ligger i oss selv. Grunnen er Jesus Kristus, som er giveren av all vekst og er opprettholderen. Paulus sier i Kol 2,18f: ”La ikke seierskransen bli røvet fra dere av disse som gir seg av med det de kaller selvfornektelse, og med engledyrkelse … og ikke holder fast på ham som er hodet. Men fra ham utgår hele legemets vekst slik Gud vil den skal være.”

Vår Herre er ikke bare giveren og opprettholderen av alt materielt, fysisk, psykisk eller åndelig liv, men den som selv skaper det. Han er troens oppstarter og fullfører. Hebreerbrevets forfatter oppfordrer oss til å ha blikket festet på ham og så løpe utholdende i det løp som vi har foran oss. Vi har allerede tidligere henvist til Hebr 12,1-2: la oss ”holde ut i det løp som er lagt opp for oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender.”

En kristens ”grunnbønn” kunne også være denne: Herre, la ditt rike komme til oss slik at vi forblir i Kristus. Paulus vitner for efeserne: ”Han holder hele bygningen sammen, så den i Herren vokser til et hellig tempel, og gjennom ham blir også dere bygd opp til en bolig for Gud i Ånden” (Ef 2,21-22). Å bli oppbygd til Guds bolig i Ånden er det samme som å vokse i bønnen som et Guds barn og arving til himmelen. Det er snakk om åndelig vekst i den troen som er et Guds nådeverk. Grunnen er troens opphavsmann, Herren Jesus Kristus. Vi forstår dette slik for å uttrykke saken med andre ord: Bare på grunn av Jesus Kristus skjer åndelig vekst også i bønnen. Bare på grunn av Jesus Kristus vokser vi i troen i fullt mål, noe som betyr evig salighet i himmelen.

Den troendes bønn er gudstjeneste, der vi får åndelig vekst
Når vi spør hva som driver oss til gudstjenesten, er ett svar våre ulike behov. Mange bekymringer samler seg i løpet av uken. Det er riktig og et privilegium å få skynde seg til gudstjenesten og få overlate sine bekymringer til ham som har lovet å høre og hjelpe alle som roper til ham, med andre ord ber. Samtidig får vi nyte trossøskens kjærlighet gjennom den åndelige vekstkraften som bare de troende kan støtte hverandre med. Men ofte er vi ensomme. Små kirkers medlemmer kjenner godt til den bekymringen. Det er kanskje nettopp derfor Gud har innstiftet en gudstjeneste der vi er alene. En slik gudstjeneste er den troendes bønn. Akkurat som når vi i menighetens gudstjeneste bærer frem våre bekymringer, sorger og takksigelser til Gud, slik er det også når vi ber i ensomhet. Bønnen er en gudstjeneste der det skjer åndelig vekst, for Herren selv har befalt oss å tjene ham slik. Jesus sier i Joh 12,26: ”Den som tjener meg (og det er det en troende gjør i sin bønn), skal få ære av Faderen.” Altså ærer Faderen oss, hører oss når vi ber og bærer selv våre sorger, trøster den som ber, eller med andre ord, oppdrar ham/henne til åndelig, fysisk og psykisk ro. 1 Pet 5,7 gir oss et enormt enkelt og trøsterikt ord: ”Kast alle bekymringer på ham, for han har omsorg for dere.”

Også GT lærer oss at bønnen er gudstjeneste
Sal 50,14-15 sier: ”Bær ditt takkoffer fram for Gud, hold ditt løfte til Den Høyeste! Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal prise meg.” Gud har oppfordret oss fra tidenes begynnelse til å rope om hjelp, å be, og han hjelper, styrker og oppdrar oss.

I Apologien til Den augsburgske bekjennelse leser vi om denne salmen: ”’Kall på meg på din nøds dag, og jeg vil utfri deg, og du skal ære meg.’ Dette bevitner at det er en sann gudstjeneste og ære av Gud, dersom vi påkaller ham av hjertet. Like ens Salme 39 [egentlig 40,7]: ’Slaktoffer og matoffer vil du ikke ha, men du har åpnet ørene for meg’, det er at du har lagt fram ditt ord for meg for at jeg skal høre. Og du krever at jeg skal tro ditt ord og dine løfter, at du virkelig vil forbarme deg, hjelpe osv.” (Konkordieboken s 207).

Gud har innstiftet bønnen for de troende til sann gudstjeneste, fra tidenes begynnelse. Bønnen er en gudstjeneste der åndelig vekst skjer, ikke som en utført handling av oss, men fordi det er Gud Faders vilje og bud. Hans ytterste vilje er jo at hans barn, gjenløst ved hans Sønns dyre blod, vokser i fullt mål og arver evig liv hos ham i himmelen.

Ytterligere et bevis fra GT finnes i Sal 92, 13-16: ”Men de rettferdige gror som palmer, de vokser som sedrer på Libanon. De er plantet i Herrens hus og blomstrer i vår Guds tempelgårder. Ennå i alderdommen bærer de frukt, friske og frodige er de. Slik forkynner de at Herren er rettvis, hos ham, min klippe, er det ingen urett.”

En troendes sukk roper til Gud
En troendes bønn, hørbar eller ikke hørbar for menneskeøret, er hjertets tale til Gud. Han har befalt oss å takke ham, prise, ære og rope om hjelp. La oss komme i hu at også bare et sukk roper i Guds øre. I Sal 5,2 ber David: ”Herre, hør mine ord, gi akt på mitt sukk!”

Da Israels folk var i virkelig dødsangst med havet foran seg og forfulgt av de egyptiske krigerne, bad Moses til Gud, men han talte sine ord til israelittene og sa: ”Herren skal stride for dere, og dere skal være stille.” Herren sa til Moses: ”Hvorfor roper du til meg?” (2 Mos 14,14-15). Og Moses hadde ikke sagt ett ord til Herren. I Sal 94,11 står det: ”Herren kjenner menneskets tanker, han vet at de bare er som et pust.”

La oss be til Herren mye og ofte i tillit, i visshet om at vi selv er som et vindpust samtidig som Herren har gitt oss alle sine gaver som vi trenger for vårt evige vel. En av hans gaver er bønnegaven, og der får vi vokse åndelig. Dette har han gitt oss på grunn av sin Sønns dyre offer for våre synders forlatelse og Den Hellige Ånd overbeviser oss om det i våre hjerter.

[1] Foredrag holdt ved den finske lutherske bekjennelseskirkens årskonferanse 2008, noe bearbeidet.