Av Seth Erlandsson

En bearbeidet og utvidet versjon av et foredrag som ble holdt ved årskonferansen til den finske bekjennelseskirken (Suomen Luterilainen Tunnustuskirkko) i Bergvik, Finland, 30/6 2007.

Innledning

De som vil være bekjennelsestro evangelisk-lutherske kristne, er opptatt av å holde fast ved alt Bibelen lærer. Med uttrykket evangelisk-luthersk fremheves to ting: 1) det rene evangeliet og 2) den lutherske bekjennelsen.

Den som er bekjennelsestro tror først og fremst på evangeliet om Jesus Kristus. Bare for hans skyld, bare ved hans stedfortredende godtgjørelse og soning for oss og hele verden, og ikke på grunn av noen egne fortjenester, har vi fred med Gud og evig liv. Denne rettferdiggjørelsen, som er vår personlige eiendom ved troen alene, er den trosartikkel som Kristi kirke står og faller med.

Den bekjennelsestro istemmer den lutherske bekjennelsen, fordi den så tydelig holder vakt over denne dyrebare troen og fordi Bibelen som den høyeste norm har normert alt den lærer. De lutherske bekjennelsesskriftene løfter fram lærer som er basert på tydelige og klare bibelsteder, såkalte sedes doctrinae, og avslører lærer som tydelig er i strid med hva Bibelen lærer.

Takket være Guds ufortjente godhet og Skriften alene, har vi lært å kjenne Kristus og hans frelsesverk. Derfor innebærer vår tro på Kristus og sann bekjennelsestroskap at vi er avhengige av og holder vakt over det Skriften lærer. Vi istemmer Jesu ord: «Skriften kan ikke settes ut av kraft» (Joh 10,35). Vi elsker Skriften som Guds inspirerte ord, et ord som både dreper og gjør levende. Lovens undervisning avslører vår synd og vår manglende evne til å frelse oss selv. Evangeliets undervisning åpenbarer for oss Jesus Kristus, den eneste redningen for syndere, og har kraft til å opptenne tro på ham. Gjennom Skriften har evangeliet ført oss fra åndelig død til åndelig liv, til fellesskap med Gud gjennom Jesus Kristus. Den lutherske bekjennelsen sammenfattes derfor ofte med ordene nåden alene, troen alene ( = Kristus alene, som troen griper om) og Skriften alene.

De lutherske bekjennelsesskriftene viser i tilslutning til Skriften hvordan avvik fra Skriftens undervisning direkte eller indirekte tilslører og truer med å ta fra oss det rene evangeliet. Derfor innebærer luthersk bekjennelsestroskap at en bekjennelsestro kirke eller menighet ikke kan tolerere ubibelske lærer innenfor sitt fellesskap. Dette må ikke misforstås slik at grunnlaget for vår rettferdiggjørelse må kompletteres med vår fulle bibel- og bekjennelsestroskap. Nei, den saliggjørende troen er utelukkende basert på Kristi stedfortredende godtgjørelse og fortjeneste. Men ubibelsk lære truer med å tilsløre og ta fra oss evangeliet om Jesu fullbrakte frelsesverk. I likhet med de lutherske bekjennelsesskriftene ber vi derfor Gud om hjelp til å holde vakt over alt det Bibelen lærer, og til å skille mellom hva som er bibelsk tro og hva som er forgjengelig folketro. «Folket er gress. Gresset tørker bort, blomsten visner, men ordet fra vår Gud står fast for evig» (Jes 40,7f). Avvik fra Guds Ords undervisning er aldri ufarlige, selv om de for oss kan virke som små eller perifere. Også sentrum blir etter hvert påvirket av periferien.

Når Guds klare undervisning tilsløres og forvanskes, dempes også gleden over Guds ord som lykten for våre føtter (Sal 119,105). Vi mister Guds ords kraft og inspirasjon i arbeidet for Guds rike. Derfor ber Jesus i sin overprestelige forbønn for sine disipler: «Hellige dem i sannheten, ditt ord er sannhet» (Joh 17,17). Å forbli i Guds Ord og å forbli i Kristus henger tett sammen. «Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler» (Joh 8,31). «Hvis dere blir i meg og mine ord blir i dere, be da om hva dere vil, og dere skal få det» (Joh 15,7). Dette å bli og forbli er ikke en tung byrde, men sann glede: «Dette har jeg sagt dere for at min glede kan være i dere og deres glede kan bli fullkommen» (Joh 15,11). «Gled dere alltid i Herren,» sier Paulus (Fil 4,4). Uten Kristus og uten Guds ord – ingen disipler, ingen kirke, ingen misjon, ingen sann glede. Paulus formaner Timoteus og dermed også oss: «Men du skal holde fast på det du har lært og er blitt overbevist om. Du vet jo hvem du har lært det av. Helt fra du var et lite barn, har du kjent de hellige skriftene, de som kan gi deg visdom til frelse ved troen på Kristus Jesus» (2 Tim 3,14-15). Den åndelige visdommen som Guds ord gir, er en uvurderlig gave til bekjennelsestro disipler. «Ham, den eneste vise Gud, være ære ved Jesus Kristus i evighet! Amen» (Rom 16,27).

En kirke er altså ikke bekjennelsestro, hvis den ikke bygger på Skriften, «på apostlenes og profetenes grunnvoll, med Kristus Jesus selv som hjørnesteinen» (Ef 2,20). De lutherske bekjennelsesskriftene understreker at «den eneste regel og rettesnor som all lære og alle lærere skal prøves og dømmes etter, er de profetiske og apostoliske skrifter i Det gamle og Det nye testamente» (Konkordieformelen, Epitome, innledningen, par.1). Ifølge Skriften er en bekjennelsestro kirke et forent søskenfellesskap (1 Kor 1,10) hvor Kristus, og bare Kristus, er hodet og hvor søsknene er kalt til å bære hverandres byrder (Gal 6,2) og være ivrige etter å «bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen» (Ef 4,3).

Enighet er en herlig gave fra Gud

Det kristne søskenfellesskapet i samme tro, lære og bekjennelse er en herlig gave fra Gud og viktig å verne om. «Se, hvor godt og vakkert det er når brødre bor endrektig sammen!» synger David (Sal 133,1 etter SFB15). Det nye testamente inneholder mange påminnelser om viktigheten av å bevare full enighet i søskenfellesskapet: «Jeg formaner dere, søsken, ved vår Herre Jesu Kristi navn, at dere må være enige. La det ikke være splittelse blant dere, men stå sammen i syn og tanke» (1 Kor 1,10). «Så formaner jeg dere … at dere lever et liv som er verdig det kallet dere har fått, i mildhet, ydmykhet og storsinn, så dere bærer over med hverandre i kjærlighet. Sett alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen: én kropp, én Ånd, slik dere fikk ett håp da dere ble kalt, én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Far» (Ef 4,2ff). «Må tålmodighetens og trøstens Gud hjelpe dere alle til å vise enighet, etter Jesu Kristi vilje. Da kan dere samstemt og med én munn prise Gud, vår Herre Jesu Kristi Far» (Rom 15,5-6). «La oss holde urokkelig fast ved bekjennelsen av håpet, for han som ga løftet, er trofast. La oss ha omtanke for hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger. Og la oss ikke holde oss borte når menigheten vår samles, som noen har for vane. La oss heller oppmuntre hverandre» (Hebr 10,23ff).

En bekjennelsestro kirke tar ikke imot falske profeter

Bekjennelsestro kristne tar ikke lett på Skriftens og Kristi advarsler mot falske profeter og oppfordringene til full enighet i åndelige ting (på latin concordia pia). Kirker som også gir plass til falske lærere, er ulydige mot Herren. De er blitt lærepluralistiske og dermed vranglærende kirker som ikke har Kristus som sitt eneste hode. Deres medlemmer lever ikke bare farlig, men er også ifølge apostelen Johannes medskyldige i denne ulydigheten. Johannes advarer i sitt andre brev mot å ønske en falsk lærer velkommen i det kristne fellesskapet og understreker at den som gjør det er «medskyldig i det onde han gjør» (v. 11). Selv om ubibelsk lære kun gis en begrenset plass i det kristne fellesskapet, truer denne surdeigen med å gjennomsyre hele menigheten. Falske lærere «skaper splittelse og fører andre til fall … Hold dere unna dem!» skriver Paulus (Rom 16,17). Det får og har fått alvorlige konsekvenser når Guds ords formaning om ikke å gi falske lærere noen plass i den kristne kirke i så stor grad ignoreres.

Hvert medlem er medansvarlig

Det kan finnes kirkehistoriske årsaker til at mange grupper i våre nordiske folkekirker som ønsker å være bibel- og bekjennelsestro, ikke lenger synes å kjenne til Bibelens lære om rett kirkefellesskap. I forbindelse med vekkelsesbevegelsene på 1800-tallet ble bibeltroskapen satt på prøve også når det gjaldt Bibelens ord om separasjon fra falske lærere. Hvordan skulle en bibelsk separasjon fra den stadig mer pluralistiske statskirken gjennomføres, når det ved lov var forbudt for lutherske kristne å forlate statskirken og opprette en fri luthersk bekjennelseskirke (i Sverige helt frem til 1. januar 1952)? I Norrland trosset de såkalte separatistene Sveriges lov på dette ubibelske punktet og brøt fullstendig med statskirken, men de fleste begrenset sin adskillelse fra de falske lærerne til en delvis og selektiv adskillelse (dvs. begrenset og ufullstendig).

Når de troende ikke hadde lov å skille seg fra den vranglærende kirken som sådan, ble konklusjonen at de fikk begrense sin adskillelse til visse aktiviteter innenfor denne kirken. De forsøkte å unngå uomvendte presters prekener, men de ble værende i kirkefellesskap med den vranglærende kirken og hadde bl.a. sitt dåp- og nattverdfellesskap der. Dermed så de bort fra og glemte mer og mer Bibelens lære om at et rett kirkefellesskap skal være et enhetlig søskenfellesskap under en eneste Herre og at dets medlemmer er medansvarlige for det som forkynnes og praktiseres der. Jeg tror dette er en medvirkende årsak til at mange fromme kristne fortsatt i stor grad er fremmede for et rett søskenfellesskap rundt både Ordet og sakramentene. Mange troende, som ønsker å være bekjennelsestro, begrenser likevel sin adskillelse fra vranglærende kirker til en delvis og selektiv adskillelse fra noen av aktivitetene i sin egen kirke og klarer på en eller annen måte å vri seg unna det Guds ord sier i f.eks. 2 Joh 9-11, Rom 16,17, 1 Kor 1,10 og Rom 15,5.

Det fins sanne kristne ikke bare i bekjennelsestro eller rettlærende kirker

Evangeliet har makt til å tenne tro også i vranglærende kirker. Men fordi evangeliet der er blandet med ubibelsk forkynnelse i større eller mindre grad, lever kristne farlig i en lærepluralistisk menighet. Det er fare for at falsk lære kan slukke troen. Dersom det vranglærende kirkesamfunnet nekter å være lydig mot Guds ord slik de bekjennelsestro minner og formaner dem om, bør de som vil være bibel- og bekjennelsestro forlate et slikt kirkesamfunn og søke seg til eller opprette en bekjennelsestro menighet. Herren har jo advart mot toleranse for falsk undervisning i det kristne fellesskapet. «Litt surdeig gjennomsyrer hele deigen» og «skaper forvirring» i Guds menighet, skriver Paulus (Gal 5,9f).

Den store forvirringen og splittelsen innenfor kristenheten i vår tid er et resultat av ulydighet mot Herren. Slik var det også i forbindelse med Babels tårn: ulydigheten mot Guds ord førte til splittelse og forvirring (1 Mos 11). Ordet Babel har å gjøre med det hebraiske ordet for den språklige forvirringen Gud skapte som straff for folkets hovmod og stolthet og deres trass mot Guds klare bud: «Fyll jorden!» (1 Mos 1,28; 9,1). Babel har senere blitt symbolet på ethvert samfunn eller menighet som trosser Guds ord og sprer forvirring. Derfor formaner Herrens profet: «Dra ut fra Babel!» (Jes 48,20). Et rett kirkelig fellesskap forutsetter at den eller de kirker som organiserer felles gudstjenester er ett i tro, lære og bekjennelse.

Glede over troen på Kristus uansett hvor vi møter den

Et menneskes tillit til Kristus og hans fortjeneste er Herrens gode gjerning ved evangeliet og derfor en grunn til stor glede. Når vi møter mennesker utenfor vårt kirkefellesskap som tror på Kristus, bør vi derfor vise glede og ikke kjølighet eller mistenksomhet. Også himmelen og englene gleder seg over hver synder som tar imot nåden i Kristus. Fariseerne og de skriftlærde viste derimot kjølig mistenksomhet når Jesus tok imot syndere, på samme måte som den hjemmeværende sønnen da den bortkomne sønnen kom tilbake til sin far (Luk 15).

Den gleden vi føler og viser på grunn av andres kristne tro er ikke det samme som at vi umiddelbart kan erklære kirkefellesskap, dvs. at vi er enige om alt Bibelen lærer. Når offentlig kirkefellesskap erklæres og praktiseres, er det flere ting som spiller inn enn bare den personlige bekjennelsen, nemlig også den lære og praksis som den troende er delaktig i og medansvarlig for i sin kirke eller menighet. En forutsetning for kirkefellesskap er at vi vet at de kirkene eller menighetene som vi representerer og er medansvarlige for, er enige i alt Bibelen lærer. Medlemskap i et kirkesamfunn er en bekjennelseshandling som innebærer at man støtter sitt kirkesamfunns lære og praksis. Personlige samtaler og samvær i glede over vår felles tro på Kristus, bør ha som mål at vi skal komme til full åndelig endrektighet (concordia pia), slik at vi offentlig kan anbefale våre kirker som bekjennelsestro kirker. En slik enhet kan bare Gud skape med sitt hellige ord.

Læresamtaler mellom kirker

Når det føres samtaler mellom ulike kirker for om mulig å komme fram til enhet i læren, er utgangspunktet de offisielle læredokumentene som hver kirke står for. Hva de respektive kirkene lærer i ulike spørsmål går fram av disse dokumentene. Dersom disse og kirkens tydelig bevitnede praksis viser at det eksisterer uenighet om Bibelens lære, kan ikke kirkefellesskap praktiseres før uenigheten er ryddet av veien. Hvis kirkefellesskap praktiseres før dette, kan folk forledes til å tro at falsk lære innenfor fellesskapet ikke er så farlig og at det også kan gis rom for falsk lære i gudstjenester og undervisning. Når de bekjennelsestro vegrer kirkefellesskap, er dette for å gi et tydelig signal om at det fins falsk lære innenfor kirkene som de bekjennelsestro ikke kan ha kirkefellesskap med.

Det er smertefullt når denne vegringen mot kirkefellesskap skiller oss fra troende som vi burde høre sammen med, kristne som ønsker å være bekjennelsestro men som har arvet den oppfatningen at en delvis og selektiv adskillelse er tilstrekkelig og forenlig med troskap mot Bibelen og bekjennelsen, og som derfor mener at de kan bli værende i en vranglærende kirke.

Privat fellesskap og offentlig kirkefellesskap

Når vi kommer i personlig kontakt med troende fra et vranglærende kristent fellesskap, kan vi ikke gå ut fra at de er klar over og stiller seg bak alt deres kirke lærer. Den personlige bekjennelsen kan vitne om at de tvert imot kjemper imot den ubibelske praksisen og de falske lærene som fins i deres pluralistiske kirke. Da vil vi oppmuntre dem i deres kamp for sannheten. Vi formaner dem også til å forlate det falske kirkefellesskapet, dersom vitnesbyrdet deres imot deres egen kirke blir avvist. Å nøye seg med såkalt modus vivendi, dvs. at også bibelsk tro tolereres innenfor den kirken man tilhører, kan ikke forenes med det Bibelen så tydelig lærer om det kristne brorskapet. Det er viktig at våre venner og andre kristne ikke blir lurt til å tro at det er likegyldig om falsk lære er blandet inn i kirkesamfunnet eller ikke.

Ved private kontakter og samtaler med en kristen fra et annet trossamfunn, er vi altså ikke bare henvist til den bekjennelsen som kirketilhørigheten vitner om. Da kan vi også få mulighet til å vite mer om hans/hennes personlige bekjennelse, hva han/hun egentlig tror og bekjenner. Følgende sitat fra WELS-nettstedet (Q & A om bønnefellesskap) gir et eksempel på en slik situasjon:

Du har en person fra en vranglærende kirke hjemme hos deg, eller du er hjemme hos ham. Gjennom den private kontakten med ham vet du at han bekjenner at han stoler på Kristus som sin Frelser fra synden og at han bekjenner seg til Skriften. Det er tydelig at hans medlemskap i den vranglærende kirken er et resultat av en ennå svak tro som ikke fullt ut forstår alvoret med falsk lære, eller det er tydelig at han egentlig slett ikke støtter de falske lærene. I dette tilfellet har du mer å gå etter enn bare hans kirkes bekjennelse. Du har også tilgang til hans egen personlige bekjennelse. Og siden det i din private relasjon til ham ikke er et spørsmål om det kan bli offentlig anstøt eller forvirring, kan du spørre deg selv om dette er en av dem som Guds ord omtaler slik: Ta imot den som er svak i troen, men ikke for tvilsomme disputter (Rom 14,1 KJV). Er dette en rykende veke som du ikke bør slukke? Du kan altså i dine private relasjoner – hvor det ikke kan føre til noe offentlig anstøt – erkjenne ham som en bror i Kristus på grunnlag av hans bekjennelse, og med ham kan du da også forene deg i bønn.

Når det gjelder offentlig kirkefellesskap med andre kristne, er den bekjennelsen de gir ved sin kirketilhørighet avgjørende.

Men i våre private relasjoner med dem bør vi også ta hensyn til deres personlige bekjennelse. Hvis de f.eks. er avvikende medlemmer av en vranglærende, luthersk kirke og protesterer mot dens falske lære og kjemper imot den, kan vi erkjenne dem som ett i troen med oss ​​i våre private relasjoner med dem. Vi ønsker å oppmuntre dem til å kjempe for sannheten, men vi vil også formane dem til å forlate den falske kirken dersom protesten deres blir avvist. Den private trosbekjennelsen som de gir oss del i ​​og den offentlige bekjennelsen de gir ved sin kirketilhørighet, står i strid med hverandre. Derfor må de gjøre noen tiltak for å bringe dem i harmoni.

Det er viktig å anvende prinsippene for et rett bekjennelsesfellesskap på en kjærlig, evangelisk måte. Hensikten er med kjærlig omsorg å forsøke å redde mennesker fra det som leder bort fra Kristus og truer troen, ikke å avvise og forakte noen. Hvis kirke- og læretukt skjer på en kald og taktløs måte, mister folk tilliten til vår bekjennelsestroskap og undrer seg med rette om vi virkelig tjener den Herren som ikke ønsker noen synderes død. De som har blitt offer for falske læreres forvrengninger av Guds ord, bør vi ta oss av med stor tålmodighet og forsøke å vinne dem for sannheten. Skriften skiller mellom falske lærere og deres ofre. «Mot dem som tviler, skal dere være barmhjertige,» skriver Judas (vers 22).

Når det i forbindelse med personlige kontakter hender at vi ikke kan be sammen med kristne som tilhører et ikke-bekjennelsestro fellesskap, er det viktig at disse forstår grunnen til denne vegringen vår, nemlig deres ubibelske bekjennelse og at bønne- og gudstjenestefellesskap forutsetter samme tro, lære og bekjennelse. Det er ikke alltid lett å forklare dette på en kjærlighetsfull måte. Hvis det eneste som kommer fram i vår personlige omgang med andre troende er deres store kjærlighet til Guds ord og tillit til Kristus som vår eneste Frelser, bør vi ikke gi signaler som kan misforstås dithen at vi er imot kjærlighet til Guds ord og troen på Kristus.

Forskjell mellom manglende kunnskap og det å bevisst tolerere ubibelsk tro

Ofte er kristne vi møter som tilhører en lærepluralistisk kirke uvitende om denne kirkens ubibelske tro og praksis. Da bør vi ikke innta en holdning mot dem som om de var bevisste tilhengere av ubibelsk tro. I møte med uvitenhet om visse bibelske lærer, bør vi huske hvor uvitende vi selv har vært og hvilket under det er at vi litt etter litt er blitt ført til bibelsk enighet og et bekjennelsestro fellesskap. Vi kan riktignok ikke bortse fra den bekjennelsen en kristen gir ved sin kirketilhørighet, men vi bør vokte oss for en hovmodig og selvsikker holdning. På en ydmyk og kjærlighetsfull måte bør vi forsøke å avhjelpe den åndelige kunnskapsmangelen og vise tålmodighet med dem som har blitt ofre for falsk lære. Utgangspunktet for fellesskap mellom individuelle kristne er den felles troen på Kristus som vår eneste Frelser og at vi i takknemlighet for det evige livets gave underordner oss alt som Gud lærer i sitt ord. Men hvis den personlige bekjennelsen viser at våre troende venner er klar over falsk lære innenfor deres kirke og tolererer den til tross for formaning, kan vi ikke lulle dem inn i åndelig trygghet ved f.eks. felles bønn, ikke engang på det personlige og private plan.

WELS skriver på sin hjemmeside (Q & A):

Vi må ikke glemme at det fins kristne som har blitt offer for falsk lære, ikke med vitende og vilje, men fordi deres bibelkunnskap er mangelfull. De er villige til å bøye seg for Skriften, men på grunn av menneskelig svakhet ser de foreløpig ikke klart at Skriftens sannhet utelukker deres feiloppfatninger. Hva sier Gud til oss når det gjelder slike svake kristne? Han sier: «Ta imot den som er svak i troen, men ikke for tvilsomme diskusjoner» (Rom 14,1 – KJV: ”but not to doubtful disputations”). Ta imot, sier han; ta imot denne svake broren og hjelp ham på en kjærlighetsfull måte til å overvinne sin svakhet. «Å ta imot» en slik svak kristen betyr at bønnefellesskap med ham kan være helt på sin plass og til glede for Gud, og vi stoler på at Gud hjelper ham til å vokse i kunnskap og styrke. Men i en offentlig setting kan dette ikke skje uten å vekke anstøt. Og dersom han forsvarer falsk lære, selv om det skjer privat, så vil det å be sammen med ham være en avvisning av Herren.

Kjærlighet til Guds ord fyller oss med glede, forakt for Guds ord fyller oss med sorg

Paulus gledet seg over at jøder leste og studerte Guds ord i synagogene. Derfor gikk han dit og hadde samtaler med dem som var samlet der. De burde få hjelp til å se at Jesus var den sanne oppfyllelsen av Det gamle testamentes frelsesprofetier. Han visste at blant hans landsmenn fantes det både uvitenhet og misoppfatninger om hva Skriften lærer. Hvordan gikk han så fram? Han trakk seg ikke umiddelbart unna fellesskapet i synagogen, men gikk dit for å spre klarhet om Messias og Guds rike ut fra Skriften. Hadde han umiddelbart vendt synagogen ryggen, kunne det blitt oppfattet som en protest mot noe som var rett, nemlig det å samle seg om Herrens ord. Derfor forsøkte Paulus med kjærlighet og tålmodighet å hjelpe dem til en dypere kunnskap. I synagogen i Efesos f.eks. samtalte han med jødene i tre måneder og «overbeviste dem om det som har med Guds rike å gjøre» (Apg 19,8).

Men da noen «snakket nedsettende om Veien mens alle hørte på, brøt Paulus med dem og holdt disiplene borte fra dem, og siden ga han hver dag undervisning i skolen til Tyrannos» (Apg 19,9). «Først da jødene åpent og utvetydig avviste evangeliet, først da skilte han seg fra dem» (Joh. P. Meyer). Nå kunne ingen misforstå hvorfor Paulus brøt med synagogen i Efesos og samlet disiplene i et annet lokale. Kristne kan ikke ha åndelig fellesskap med dem som «snakker nedsettende om Veien». Manglende kunnskap, misforståelser og andre svakheter er én ting og utelukker ikke et fortsatt fellesskap rundt Ordet som har som mål at Ordet skal fjerne uvitenhet og misforståelser i åndelige spørsmål. Men et rett kristent fellesskap må ikke gi rom for dem som snakker nedsettende om Guds ords undervisning og «Veien», dvs. frelsen ved Jesus Kristus alene.

Hvis vi møter mennesker som bekjenner seg som kristne, og disse begynner å snakke stygt om Kristus eller Guds ord, sier det seg selv at vi ikke kan ha åndelig fellesskap i bønn eller gudstjeneste. Vi føler oss nødt til å vise at deres gudstjeneste hviler på et falskt grunnlag. Denne avvisningen av gudstjenestefellesskap skjer ikke av ondskap, men av kjærlighet, for at de om mulig skal innse alvoret i situasjonen, hvor problematisk det er å være ulydig mot Herren og hans ord. Da Paulus forlot synagogen i Efesos, kunne ikke hans brudd med synagogen misforstås. Det var tydelig hva hans avvisning av en fortsettelse av fellesskapet var rettet imot. Hvis vi derimot møter kristne som stoler på Kristus og hans ord, bør vi gi uttrykk for glede og takknemlighet.

Nattverdfellesskap

Når bekjennelsestro kirker og menigheter ikke åpner sitt nattverdbord for medlemmer av lærepluralistiske kirker eller menigheter, må det gjøres så klart som mulig hva denne vegringen mot nattverdfellesskap retter seg mot. Nattverdfellesskap er et kirkelig fellesskap som aldri bare er privat og personlig. Kirkelig fellesskap er basert på kirkers dokumenterte tro, lære og bekjennelse, ikke på individuelle kristnes tro i hjertet. Når nattverdbordet ikke åpnes for kristne fra kirker utenfor et bekjennelsestro kirkefellesskap, betyr det ikke at vi setter oss til doms over deres tro i hjertet, dvs. at de ikke skulle ha en frelsende tro på Kristus. En slik misforståelse vil nok forekomme, men det er uansett en misforståelse. Dommen gjelder deres kirkesamfunns toleranse for ubibelsk lære. Bare Gud kan se inn i og dømme menneskers hjerter.

Man kan ikke ha sitt nattverdfellesskap både i en vranglærende kirke og i en bekjennelsestro kirke, om man har innsett hva Guds ord sier om falske profeter. Vi er medansvarlige for kirken vi tilhører eller har nattverdfellesskap med. Derfor bør man sette kirkens tro, lære og bekjennelse på prøve. Vi bør oppmuntre alle troende venner til å teste sin egen kirkes bekjennelse og praksis, med Guds ord som norm. Vi bør også varmt invitere dem til å prøve vår lære og forkynnelse innfor Guds ord. I Efesos, der apostelen Johannes bodde i siste del av sitt liv, begynte gnostiske lærere å spre ubibelsk undervisning. «Tro ikke enhver ånd!» skriver Johannes, «prøv åndene om de er av Gud! For det er gått mange falske profeter ut i verden» (1 Joh 4,1).

Svakhet i troen er ikke en grunn til at kirkefellesskapet må brytes

Svake kristne behøver søskenfellesskapets hjelp og støtte ekstra mye, slik at troen bygges opp og styrkes av den rene læren og misforståelser om hva Bibelen lærer fordrives. Det er ikke en rett praktisering av bekjennelsestroskap å avvise broderhånden eller å avbryte fullt kirkefellesskap så snart en feil i læren dukker opp. Prof. Joh. P. Meyer tok opp denne uskikken i foredraget «Bønnefellesskap» på en pastoralkonferanse i New Ulm i 1949 (publisert i Wisconsin Lutheran Quarterly 47/1950). Han skrev blant annet:

Menighetene som Paulus hadde grunnlagt i Galatia ble invadert av judaister som lærte folk at troende må la seg omskjære for å få del i frelsen Kristus har vunnet for oss. Den falske læren ble ikke håndtert skikkelig av galaterne, og mange ble ført vill av judaistenes bedragerske ord. På overraskende kort tid ble de ført bort fra ham som hadde kalt dem. Hva gjorde Paulus da? Brøt han forbindelsen med dem? Brennemerket han dem? Han brukte et svært skarpt språk mot forførerne, men galaterne som hadde vist seg å være veldig svake, behandlet han som brødre; riktignok som svake brødre, men ikke desto mindre som brødre.

Svake kristne skiller seg fra spottere og vantro ved at de er villige til å ta imot åndelig hjelp og undervisning. Svakhet kan være av ulike slag: Man kan være svak når det gjelder å stole fast på Guds løfter. Man kan være svak når det gjelder adiafora, dvs. frie ting som en kristen kan bruke eller la være å bruke. Man kan være svak i forståelsen av visse bibelske sannheter og deres anvendelse i en kristens liv. Vi er alle svake på en eller annen måte, og det fins mange ufullkommenheter også i det bekjennelsestro fellesskapet. Men ufullkommenhetene skal aldri tas til inntekt for at synden må tolereres og at menigheten også må gi rom for klare avvik fra Guds ord. Nettopp fordi vi er så ufullkomne og svake, behøver vi rett pleie og riktig medisin. Den bekjennelsestro menigheten kan sammenlignes med et åndelig rekonvalesenthjem under stadig tilsyn og pleie fra den himmelske legen.

Hvis og når læremessige uenigheter oppstår innenfor vårt bekjennelsestro fellesskap, bør vi som kjære brødre studere det omstridte spørsmålet grundig i lys av Skriften og begynne med å nøye slå fast hva uenigheten handler om. Deretter må klare bevis fra Skriften få avgjøre hva som er rett eller galt. Når det tydelig kan vises ut fra Skriften hva som er Guds ords lære, må vi skille oss fra dem som etter dette og til tross for gjentatt undervisning og formaning fortsetter med å trosse Bibelens tydelige undervisning. Bare slik kan vår dyrebare enhet i troen bevares.

Ulike situasjoner

Vi kan havne i situasjoner der det kan være vanskelig å avgjøre hvordan vi best skal uttrykke vår kristne tro og vitne om Kristus. I forbindelse med bryllup og begravelser kan vi for eksempel møte kristne fra vidt forskjellige kirkesamfunn. I dette pluralistiske miljøet føler vi oss av forklarlige grunner ikke helt hjemme. Men det kan gi et ganske pussig vitnesbyrd dersom vi gladelig synger med i verdslige bryllupsviser, men ikke vil synge med når det kommer kristne sanger, selv om disse har godt og bibelsk innhold.

Spørsmål som kan hjelpe når det må gjøres vanskelige avveininger er: Hvordan oppfattes det jeg gjør? Blir det til gagn for Guds rike og bibelsk kristendom? Viser min handlemåte at jeg kjærlig bryr meg om mine medmennesker og deres evige vel, eller kan det oppfattes som selvgod isolering fra dem og forakt for andre kristne? Kan avholdelsen fra å delta i sang og bønn misforstås som at jeg tar avstand fra kristen tro i stedet for, slik det var ment, at jeg tar avstand fra ubibelsk kirkefellesskap? Og kan det motsatte, deltakelse i kristen sang og bønn, misforstås som at det ikke er så farlig med vranglærende kirker som ikke lyder Guds ord?

Hovedhensikten med prinsippene for kirkefellesskap er å advare medlemmer av vranglærende kirker om lærer som utgjør en trussel mot deres tro. «Å bare unngå å be med dem uten at de forstår hvorfor, vil ikke bli til noen hjelp for dem,» skriver WELS på sin nettside (Spørsmål & svar om bønnefellesskap). Når vi ikke kan delta i felles sang og bønn, er det viktig at vi (hvis vi får mulighet) prøver å forklare så enkelt og tydelig som mulig hvorfor vi ikke kan delta. Det er ikke alltid lett i en tid som vår, der Bibelens lære om et rett kirkefellesskap er så fremmed for både kirkefremmede og kirkefolk. Bibelens prinsipper for kirkefellesskap, som er de samme for både offentlig og privat kirkefellesskap, er tydelige. Men en mer detaljert, skjønnsmessig anvendelse av prinsippene for kirkefellesskap på det private plan, da den personlige bekjennelsen også kommer inn i bildet, må avgjøres fra situasjon til situasjon.

De er ikke legalistiske regler, men evangeliske prinsipper. De skal anvendes i vår Frelsers ånd. Han ville ikke bryte et knekket siv eller slukke en rykende veke. En ånd av kjærlighet og ekte omtanke for andres åndelige vel hører nært sammen med disse prinsippene for fellesskap og separasjon. I hver situasjon må vi gjøre det som kreves for at det skal bli til ære for vår Frelser og til sann oppbyggelse for andre mennesker. Det kan bety at vi forener oss i bønn med andre eller at vi lar være å be med dem. (Spørsmål & svar, WELS’ hjemmeside).

Grunnregelen er: Vi skal ikke oppføre oss slik at vår handlemåte villeder, men i stedet slik at det gagner Guds rike og oppmuntrer til et rett kirkefellesskap. Den overordnede hensikten er at vi på beste måte kan vitne om sannheten med menneskers evige vel for øye. Hvis vi dessuten i samvær med andre kristne får muligheten til å forklare vår handlemåte ut fra hva Bibelen lærer, kan vi lettere unngå misforståelser. Når det gjelder hva som best gagner Guds rike i en gitt situasjon, kan kristne gjøre ulike vurderinger. Siden vi ikke var der og kjenner alle fakta, bør vi ikke sette oss til doms over ulike vurderinger.

WELS nevner også flere unntakssituasjoner på sin nettside, «når bønn sammen med andre lutherske kristne eller også kristne fra andre kirkesamfunn er på sin plass». Jeg nøyer meg med å nevne et eksempel, nemlig et hjemmebesøk hos en mormor eller farmor: Hun tilhører en vranglærende kirke, har en barnlig tro på sin Herre og Frelser, men er uvitende om aktuelle lærespørsmål. «Når jeg er på besøk hjemme hos henne, ville det være en alvorlig feil hvis jeg gjorde bruk av prinsippet om atskillelse fra vranglærende kirker, slik at jeg vegrer å be med henne.» «Skulle jeg gjøre hennes enkle tro urolig med lærespørsmål som er utenfor hennes evne til å sette seg inn i? Er det ikke i stedet min plikt å støtte og bygge opp hennes tro ved å be med henne eller på annen måte uttrykke min tro?»

Bekjennelsestroskap er ikke et mål i seg selv og må ikke bli til en selvgod isolasjon

Vi har fått Kristi oppdrag å gå ut med det glade budskapet om Jesus, å gjøre alle folkeslag til disipler, å hjelpe og tjene de svake, å bære hverandres byrder, å vinne tilbake de bortkomne osv. Sammen med nye og svake disipler skal vi fordype oss i alt Guds ord. Vi må ikke glemme hensikten med bekjennelsestroskap og ren lære: ikke selvgod isolasjon, men at Kristi evangelium skal nå ut til mennesker og vinne dem for Guds rike. Å innta en nedlatende og fordømmende holdning til mennesker som kanskje har misforstått deler av det Bibelen lærer, er uforenlig med den kjærlighet og respekt vi skal vise alle mennesker, til og med våre fiender, ifølge Skriften. Har vi ikke selv vært veldig blinde og i mørke? «Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham» (Joh 3,17).

Viktigheten av en rett skjelning mellom lov og evangelium

Det er viktig at vi holder fra hverandre og gjør rett bruk av Bibelens to hovedlærer, Guds lov og Guds evangelium. Hvis vi ikke anvender lovens og evangeliets ord rett, først på oss selv og deretter på mennesker vi møter, er vår bekjennelsestroskap egentlig ingen bekjennelsestroskap, men kan spore av slik vi ser av flere eksempler i Det nye testamente. Gjennom Guds lov tydeliggjøres Guds vilje og at en forutsetning for evig lykke og fellesskap med Gud er total syndfrihet, dvs. ikke bare en overfladisk oppfyllelse av loven, men en indre renhet i hjertet (se Matt 23,25-26). Uten Kristus er dermed alt håp om evig liv og salighet tapt. Ingen av oss kan ved våre egne gjerninger frembringe den rettferdighet som loven krever. Bare evangeliet gir oss fritt og for intet det som loven krever for evig liv i fellesskap med Gud. Kristi fullkomne renhet tilbys oss som en fri og ufortjent gave, og dermed tilbys vi evig liv og evig salighet. Denne gaven er det eneste som har evnen til å tenne troen i oss syndere, en takknemlig fortrøstning og tillit til Kristus, en tro som fører med seg en ny vilje til ydmykt å tjene Kristus og rette seg etter alt Guds ord.

Da de skriftlærde blant fariseerne så at Jesus spiste sammen med tollere og syndere og sa: «Hvorfor spiser han med tollere og syndere?», hørte Jesus det og sa til dem: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere» (Mark 2,16-17). Lovens dom skal avsies hvis syndere etter tålmodig undervisning forsvarer synd og taler ille om den eneste veien til frelse. De som på Jesu tid ville være bibeltro men bare så på andre mennesker i lys av loven, ikke evangeliet, ble forarget over Jesu kjærlige handlinger mot syndere: «Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem» (Luk 15,2). Et bekjennelsestro søskenfellesskap som har forstått Jesu oppdrag, behandler villfarne syndere med stor kjærlighet og tilbyr dem den freden som bare Jesus kan gi. Et slikt fellesskap er noe å være svært takknemlig for og verne om. Det er ingen selvfølge, men en stor og ufortjent gave fra Herren som «er en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens» (1 Joh 2,2).

Det finnes avarter av bekjennelsestroskap som har en tendens til å følge en rett bekjennelsestroskap som en skygge

Det nye testamente gir en rekke eksempler på en «bekjennelsestroskap» som sporer av når troskapen er så fokusert på lovens krav at man ikke ser hensikten med loven, nemlig å bane vei for syndernes Frelser, «Messias, HERREN» (Luk 2,11). Fariseerne og de skriftlærde på Jesu tid hevdet å være trofaste mot Gud og hans lære i alt. Paulus skriver om sin tids ivrere for Guds ords rette lære: «Det vitnesbyrdet gir jeg dem at de brenner for Guds sak» (Rom 10,2).

Vedrørende sin egen kunnskap i loven før møtet med Jesus og sin iver etter å være fullstendig tro mot Gud, sier Paulus til sine jødiske «brødre og fedre»: «Ved Gamaliels føtter har jeg fått grundig opplæring i fedrenes lov, og jeg har vært like brennende for Guds sak som dere alle er i dag» (Apg 22,3). Men de manglet «den rette innsikt», de kjente ikke «rettferdigheten fra Gud», men strebet etter å bygge opp sin egen rettferdighet (Rom 10,2f). De ble blinde for hensikten med loven. «Sabbaten ble til for mennesket og ikke mennesket for sabbaten,» minnet Jesus dem om (Mark 23,27). Gud ga dem sabbaten «som et tegn», for at de skulle «vite at jeg er Herren, som helliger dem» (Esek 20,12). Det er HERREN som gir oss brød, liv, frelse, rettferdighet, sann hvile, ikke vi selv. «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder (dvs. lovens tunge åk), og jeg vil gi dere hvile… Så skal dere finne hvile for deres sjel,» sier HERREN Jesus (Matt 11,28f).

De «bekjennelsestro» som i sin trosiver har blitt blinde for lovens hensikt, kan lett bli et trospoliti i stedet for disipler som overstrømmer av kjærlighet til syndere. «De skriftlærde og fariseerne holdt øye med Jesus for å se om han ville helbrede på sabbaten» (Luk 6,7). De så ikke med glede på at Jesus helbredet syke, men de «la merke til at noen av disiplene hans spiste med urene hender» (Mark 7,2). «Synagogeforstanderen ble forarget fordi Jesus helbredet på sabbaten, og han sa til forsamlingen: ’Det er seks dager til å arbeide på. Da kan dere komme og la dere helbrede, men ikke på sabbaten.’ ’Hyklere‘, svarte Herren, ’løser ikke hver eneste en av dere oksen eller eselet fra båsen også på sabbaten og leier dem ut så de får drikke? Men her er en Abrahams datter som Satan har holdt bundet i hele atten år. Skulle ikke hun bli løst fra denne lenken på en sabbat?’ Da han sa dette, måtte de skamme seg, alle motstanderne hans» (Luk 13,14-17). «Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere stenger himmelriket for menneskene. Selv går dere ikke inn, og dem som vil gå inn, slipper dere ikke inn,» sier Jesus (Matt 23,13).

Bekjennelsestroskap og kjærlighet til syndere hører nært sammen

Hovedoppdraget for et rett bekjennelsestro søskenfellesskap er at en i takknemlighet for Kristi evangelium, med ydmykhet og kjærlighet, skal forsøke å vinne mennesker for Guds rike. «Tenk på de andres beste,» skriver Paulus, og «la samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus» (Fil 2,4f). Jesus tok seg stadig av syndere, ja, han ofret livet sitt for dem. Han oppsøkte de fortapte, både fariseere som var nidkjære for Guds rike på en feil måte og tollere som levde i åpen synd. Men fariseerne likte ikke at Jesus tok seg av syndere, at han hadde bordfellesskap både med dem og med syndere. «Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem» (Luk 15,2, jf. Luk 7,36ff). Jesu store kjærlighet og godhet mot syndere vakte undring og kritikk. Da Jesus tok inn hos den beryktede tolleren Sakkeus og med tilgivende kjærlighet forandret hele livet til Sakkeus, ble de ikke glade for det og kunne ikke istemme Jesu ord: «I dag er frelse kommet til dette huset» (Luk 19,9). Lukas forteller oss: Alle som så det, murret og sa: «Han har tatt inn hos en syndig mann» (Luk 19,7).

Når nåden og tilgivelsen forkastes, når Kristus avvises og synden forsvares på tross av vennlig undervisning og formaning, da må lovens dom uttales, men også da med den hensikt å vekke til besinnelse og berge. Da et medlem av menigheten i Korint levde i og forsvarte sin utukt med sin fars hustru, hadde det gått så langt at til og med bordfellesskapet måtte brytes slik at han om mulig skulle innse alvoret i sin synd og vinnes tilbake som en synder som behøvde Kristus og hans tilgivelse (1 Kor 5). All kirketukt skal utøves broderlig i en ånd av ekte kjærlighet og omsorg, ellers er det ikke bekjennelsestroskap. Paulus formaner: «Mine søsken, hvis en av dere blir grepet i et feiltrinn, må dere som har Ånden, hjelpe ham til rette. Men gjør det med et ydmykt sinn og pass deg selv, så ikke du også blir fristet. Bær byrdene for hverandre og oppfyll på den måten Kristi lov» (Gal 6,1-2).

Paulus understreker sterkt hovedhensikten med troskap mot Guds ord: å vinne sjeler for Guds rike, å nå ut med evangeliet til syndere av alle slag: «Enda jeg er fri og ikke underlagt noen, har jeg gjort meg til tjener for alle, så jeg kan vinne så mange som mulig. For jøder har jeg vært som en jøde, for å vinne jøder. For dem som er under loven, lever jeg som om jeg var under loven, for å vinne dem, enda jeg selv ikke er under loven. For dem som ikke har noen lov, lever jeg som om jeg var uten lov, for å vinne dem, enda jeg ikke er uten lov for Gud, men er bundet av Kristi lov. For de svake er jeg blitt svak, for å vinne de svake. For alle er jeg blitt alt, for på alle mulige måter å frelse noen» (1 Kor 9,19ff).

Gang på gang må Jesus og apostlene minne om at ekte bekjennelsestroskap og kjærlighet hører sammen. «Bli i min kjærlighet,» sier Jesus (Joh 15,9). «Den som har fått lite tilgitt, elsker lite» (Luk 7,47). Johannes understreker: «Vi elsker fordi han først elsket oss» (1 Joh 4,19). Paulus formaner om å leve et liv i «mildhet, ydmykhet og storsinn, så dere bærer over med hverandre i kjærlighet. (Ef 4,2). «Må Herren la kjærligheten dere har til hverandre og til alle mennesker, få vokse seg rik og stor» (1 Tess 3,12). «Om søskenkjærligheten trenger vi ikke skrive til dere. For dere har selv lært av Gud å elske hverandre … Like fullt oppfordrer vi dere, søsken, til å gjøre enda større fremskritt» (1 Tess 4,9-10). «Vær overbærende mot alle. La ingen gjengjelde ondt med ondt, men strev alltid etter å være gode mot hverandre, ja, mot alle» (1 Tess 5,14f).

En bekjennelsestro kristen ber mye

Å være bekjennelsestro er å se sin svakhet og sitt store behov for Herrens hjelp. En rett bekjennelsestroskap forutsetter mye bønn, forbønn og takksigelse. Derfor oppfordrer Kristus og Skriften igjen og igjen: «Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne» (Matt 7,7). «Dersom dere ber meg om noe i mitt navn, vil jeg gjøre det» (Joh 14,14). «På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord» (Rom 8,26). «Takk alltid vår Gud og Far for alt i vår Herre Jesu Kristi navn» (Ef 5,20). «La alt dere sier og gjør, skje i Herren Jesu navn, med takk til Gud, vår Far, ved ham» (Kol 3,17). «Jeg formaner dere framfor alt til å bære fram bønn og påkallelse, forbønn og takk for alle mennesker» (1 Tim 2,1).

Paulus skriver mot slutten av sitt brev til de troende i Roma: «Jeg ber dere, søsken, ved vår Herre Jesus Kristus og ved den kjærlighet som Ånden gir: Kjemp sammen med meg ved å be til Gud for meg. Be om at jeg må bli berget fra de vantro i Judea, og om at de hellige i Jerusalem må ta godt imot hjelpen jeg bringer. Da kan jeg, om Gud vil, komme til dere med glede og få hvile ut sammen med dere. Fredens Gud være med dere alle! Amen.» (Rom 15,30-33)