«Herrens miskunn er det at det ikke er forbi med oss. Hans barmhjertighet har ennå ikke tatt slutt. Den er ny hver morgen, din trofasthet er stor» (Klag 3,22-23).
I år feirer Den Lutherske Bekjennelseskirke 50 år. Den 7. september 1974 undertegnet en gruppe prester og lekfolk stiftelsesdokumentet i Uppsala. De hadde gått ut av Svenska kyrkan fordi den kirken var blitt en pluralistisk kirke som ikke lenger forkynte Guds ord klart og rent. Flere forsamlinger ble etter hvert grunnlagt rundt omkring i Sverige, og i 1978 ble den første norske menigheten opprettet i Avaldsnes på Karmøy.
LBK er en liten kirke, men den er sterk. For den har sin styrke ikke i seg selv, men i Herren og hans miskunn og barmhjertighet. Sett med menneskelige øyne er det uforståelig at LBK fortsatt eksisterer. I de 50 årene har vi virkelig fått erfare hva det innebærer å være med i den stridende kirken på jorden. Kirkens fiende har gang på gang forsøkt å knuse oss. Men han har ikke lykkes. LBK fins fortsatt som en levende kirke som tror på alt Guds ord og holder fast ved at hele Bibelen er ufeilbar og at hvert ord er inspirert av Gud. Bibelkritikkens mange bortforklaringer og omtolkninger av det som står skrevet, påvirkninger utenfra til å gi etter for verdslige tanker og filosofier og medlemmenes egne svakheter og synder, har ikke klart å ødelegge LBK. Hvorfor har LBK overlevd? «Herrens miskunn er det at det ikke er forbi med oss,» sier profeten Jeremia. Det er Herrens nåde at det ikke er ute med oss.
En grunnleggende del av forkynnelsen og undervisningen i Den Lutherske Bekjennelseskirke har helt fra starten vært den lutherske læren om at menneskers frelse er av nåde alene, ved troen alene, for Jesu Kristi skyld alene. Da jeg selv tok steget ut av Den norske kirke i 1979 for å bli medlem i LBK, var det nettopp den rene og klare evangelieforkynnelsen som betydde aller mest. Jeg hadde vokst opp i såkalte konservative kristelige sammenhenger som nok kalte seg lutherske, men som var sterkt preget av pietisme, synergisme og legalisme. Sammenblanding av lov og evangelium i forkynnelsen var vanlig. Den bibelske læren om den objektive, allmenne rettferdiggjørelsen ble motsagt.
Forkynnelsen av evangeliet om frelsen av nåde alene har alltid vært – og jeg håper at det alltid skal være – det mest grunnleggende i LBKs virksomhet. For uten at evangeliet blir forkynt klart og rent, kan ikke mennesker komme til tro og bli frelst. Uten evangeliet, ingen troende! Det betyr ikke at ikke også loven skal forkynnes. For vi behøver loven til å avsløre vår synd og vårt selvbedrag og for at vi ikke skal lulle oss inn i en fariseisk egenrettferdighet. Og vi behøver loven til å tøyle vår gamle syndige natur som ikke vil følge Guds vilje. Men om ikke evangeliet forkynnes klart og rent, kan ingen troende få kraft til å gjøre Guds vilje og vokse i sitt kristenliv.
Det er Herrens nåde og miskunn at det ikke er forbi med oss. Uten nåden, ingen kirke, ingen troende, ingen LBK! Vi legger framtiden til LBK i Herrens hender. Hans barmhjertighet har ikke tatt slutt. Den er fortsatt ny hver morgen. Hans trofasthet er stor!
Egil Edvardsen