-

Åndens gaver

Det tjuende århundre opplevde framveksten av pinsebevegelsen og ny-pinsebevegelsen eller den karismatiske bevegelsen, som vi også kaller den. Ved første øyekast kan det se ut som at denne fornyede interesse for den Hellige Ånd og hans gjerning må være til stor velsignelse for kirken. Vi må imidlertid huske på at den Hellige Ånds fremste gjerning er å forherlige Kristus (Joh 16,13-15) og vitne om ham (Joh 15,26), og hver gang Kristus forkynnes, blir Åndens gjerning utført. I tillegg er det ikke til Guds behag når læren om Åndens gjerning blir så forvrengt at relativt uviktige Åndens gaver settes i sentrum, mens hans virkelig viktige gjerning blir nedgradert. Det er nettopp dette som skjer innen de forskjellige retningene i pinsebevegelsen.

Falske kriterier for å dømme
Mange ærlige mennesker blir imponert over misjonsiveren og den sterke fromheten som vi finner hos karismatiske kristne. Men dersom vi skal vurdere pinsebevegelsen på en rett måte, må vi dømme etter Skriftens normer og ikke etter ytre framtreden. Misjonsiver er ikke noe sikkert grunnlag for vurderingen. Jehovas Vitner, som fornekter alle sentrale lærer i kristendommen, er berømt for sin misjonsiver som de håper skal gi dem en bedre plass i den kommende verden. Jesus fordømte de jødiske lederne for deres misjonsaktivitet i det han sa at de gjerne dro land og strand rundt for å vinne en eneste tilhenger, men at tilhengerne deres hadde det verre nå enn før de ble omvendt til judaismen (Matt 23,15).

Religiøs inderlighet er heller ikke et sikkert vurderingsgrunnlag. Paulus vitner om sine jødiske brødres ytre fromhet, likevel sier han at de tar feil (Rom 10,1-3). Fariseerne var veldig fromme mennesker, likevel anklaget Jesus dem fordi deres fromhet bare var et ytre skinn (Matt 23,27). Kongene i Juda, som fordømmes på det sterkeste i Det gamle testamente, var ytre sett blant de mest religiøse. Akas, som beskrives som en av de verste kongene i Juda, bygde altere på “hvert gatehjørne i Jerusalem” (2 Krøn 28,24).

Vi må huske på at bevegelser innenfor kristenheten som ser fromme og religiøse ut, faktisk kan være djevelens verk. Paulus sier: “Selv Satan skaper seg om til en lysets engel. Da er det ikke merkelig at hans tjenere skaper seg om til tjenere for rettferdigheten” (2 Kor 11,14-15).

De store åndelige gavene
Vi vil aldri være i stand til å vurdere den karismatiske bevegelsen riktig dersom vi ikke forstår hvilken av Åndens gaver som er den grunnleggende. Det fins en overordnet og ufravikelig gave som Ånden gir til alle kristne før han gir alle de andre gavene. Det er omvendelsens gave ved hvilken vi føres til tro, gjøres til eiere av syndenes forlatelse og settes i stand til å elske Gud og tjene ham med et liv som er helliggjort av den Hellige Ånd.

Dette er fundamentet som diskusjonen om de andre åndelige gavene må bygge på, og det er her Paulus tar sitt utgangspunkt når han underviser korinterne om Åndens gaver i 1 Kor 12-14. Korinterne hadde spurt Paulus om disse åndelige gavene (1 Kor 7,1; 12,1). I sitt svar sier Paulus først av alt at den ærlige bekjennelsen om at Jesus Kristus er vår Herre, som har gjenløst oss med sitt hellige, dyre blod og sin uskyldige lidelse og død, er den primære og ufeilbare testen på Åndens nærvær i våre hjerter og hans gjerning i våre liv (1 Kor 12,1-3). Alle andre Åndens gaver følger av denne gaven som alle sanne Guds barn har del i.

De andre Åndens gaver blir ikke gitt til alle kristne. De deles ut til hver enkelt troende etter som den Hellige Ånd vil (1 Kor 12,8-11). Den Ånd som deler ut et slikt mangfold av gaver til Guds folk til forskjellige tider og på forskjellige steder, er alltid den samme Ånden som har lært oss i en sann tro å kalle Jesus vår Herre og Frelser (1 Kor 12,11).

Og vi må hele tiden være oppmerksom på dette at bekjennelsen til Jesus Kristus som Herre er det eneste som det naturlige mennesket, som er dødt i overtredelser og synder, ikke kan gjøre. Misjonsiver kan framtvinges og utvikles selv om Guds Ånd er totalt fraværende. Følelsesmessige utbrudd av religiøs iver finner vi også i hedenske religioner (1 Kor 12,2). Men ingen kan si av hjertet at Jesus er Herren, ingen kan erkjenne Jesus som sin gjenløser, uten den Hellige Ånd.

Dette faktum må vi alltid ha klart for oss dersom vi skal kunne vurdere den karismatiske bevegelsen riktig. I tillegg må vi huske på at å gjøre det Jesus har befalt, er den beste bekjennelsen av ham som Herre (Matt 7,21; Luk 6,46).

Dersom vi alltid har i minne hvilket nådens under den Hellige Ånd utførte i oss og for oss da han omvendte oss og førte oss til Jesus, vil vi ikke så lett la oss imponere av slike ting som for mange mennesker virker mye mer betydningsfulle og mirakuløse. På den andre side, dersom vi tror, likesom mange pinsevenner, at troen er en avgjørelse som vi selv tar i samarbeid med den Hellige Ånd, og at den Hellige Ånd bare omvender dem som er villig til å bli omvendt, vil vi ha store problemer med å avgjøre om den Hellige Ånd virkelig har kommet inn i våre hjerter eller ikke, så lenge vi ikke ser disse ekstraordinære tegnene som en ond og troløs slekt hele tiden er på jakt etter.

Fra “The Holy Ghost and His Work”,
av Siegbert W. Becker.