Preken på 2. søndag etter Kristi åpenbaringsdag av pastor David Edvardsen

 

«Han måtte reise gjennom Samaria, og der kom han til en by som het Sykar, like ved det jordstykket Jakob ga sin sønn Josef. Der var Jakobskilden. Jesus var sliten etter vandringen, og han satte seg ned ved kilden. Det var omkring den sjette time. Da kommer en samaritansk kvinne for å hente vann. Jesus sier til henne: «La meg få drikke.» Disiplene hans var nå gått inn i byen for å kjøpe mat. Hun sier: «Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?» For jødene omgås ikke samaritanene. Jesus svarte: «Om du hadde kjent Guds gave og visst hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann.» «Herre», sa kvinnen, «du har ikke noe å dra opp vann med, og brønnen er dyp. Hvor får du da det levende vannet fra? Du er vel ikke større enn vår stamfar Jakob? Han ga oss brønnen, og både han selv, sønnene hans og buskapen drakk av den.» Jesus svarte: «Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.» Kvinnen sier til ham: «Herre, gi meg dette vannet så jeg ikke blir tørst igjen og slipper å gå hit og hente opp vann.» Da sa Jesus til henne: «Gå og hent mannen din og kom så hit.» «Jeg har ingen mann», svarte kvinnen. «Du har rett når du sier at du ikke har noen mann», sa Jesus. «For du har hatt fem menn, og han du nå har, er ikke din mann. Det du sier, er sant.» «Herre, jeg ser at du er en profet», sa kvinnen. «Våre fedre tilba Gud på dette fjellet, men dere sier at Jerusalem er stedet der en skal tilbe.» Jesus sier til henne: «Tro meg, kvinne, den time kommer da det verken er på dette fjellet eller i Jerusalem dere skal tilbe Far. Dere tilber det dere ikke kjenner, men vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene. Men den time kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Far i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Far ha. Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.» «Jeg vet at Messias kommer», sier kvinnen – Messias er det samme som Kristus – «og når han kommer, skal han fortelle oss alt.» Jesus sier til henne: «Det er jeg, jeg som snakker med deg.»  Johannes 4,4-26

  

 

Hva skulle vi gjort uten vann? Vann er helt nødvendig for å leve.

I det siste har nyhetene her til lands handlet litt om beredskapslager. Myndighetene har gått ut med et råd om å lagre bestemte ting i tilfelle en eller annen krise. Vann er en av tingene de råder oss til å lagre. Det er forståelig at vann er en av tingene, når man først kommer med et slikt råd.

Vi tar lett for gitt at vi har vann. Å mangle tilgang på vann er noe de fleste her til lands overhodet ikke er vant til. Vi lever for det første i vannrikt land. For det andre lever vi i et moderne samfunn der innlagt vann er en selvfølge. For det tredje er det ikke mye som tyder på at noen krise skulle gjøre oss vannløse med det første.

Det var bare en innledning om vann. Prekenen fra dagens tekst handler om annet slags vann, et vann som Jesus har å gi oss i sitt ord. Det er et vann som er langt viktigere enn vanlig vann.

 

1 Jesus er tørst

Jesus satte seg ned ved en brønn. Da kommer en samaritansk kvinne for å hente vann.

Helt tilfeldig møter hun Herren ved brønnen. Tilfeldig, slik vi vanligvis mener når vi bruker dette ordet. Likevel var det ikke tilfeldig. Da Herren begynte vandringen gjennom Samaria, visste han allerede at han ville møte denne foraktede kvinnen og hennes medborgere. Gud ledet det slik at hun kom til brønnen i dette øyeblikket da Jesus var der. Gud ledet henne til brønnen for å gi henne levende vann, det evige livs vann. Hennes nådetime var kommet.

Lignende består våre liv av mange hendelser som kan virke tilfeldige. Men alle disse tilfeldighetene har Herren, vår himmelske Far, i sin hånd. Han fører og leder dem til vårt vel, vår evige frelse. Det som kan virke som helt tilfeldige sammentreff, bruker Gud stadig for å dele ordet sitt med et menneske. Han gjør stadig tilsynelatende tilfeldige hendelser til en nådestund for den ene eller andre. Han bruker dem stadig for å frelse fortapte barn og føre dem hjem til seg. Guds nådeveier er underlige og vidunderlige.

Jesus sier til henne: «La meg få drikke.» Uten tvil var han tørst slik vi ofte mener med dette ordet: Kroppslig tørst. Han hadde gått langt. Han var sliten.

Likevel var ikke den kroppslige tørsten den egentlige grunnen til forespørselen hans. Han ville dermed innlede en samtale om et annet slags vann som denne kvinnen foreløpig ikke kjente til, det evige livs vann. Han ville innlede en samtale om dette vannet for å gi henne det.

Vi leser heller ikke at Jesus fikk noe vann. Det gjorde heller ingenting. Han hadde en annen tørst, tørsten eller lengselen etter å frelse denne kvinnens sjel, å dra denne kvinnens sjel ut av det gudløse sølet og gjørmet hun befant seg i. Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene, for å tjene oss mennesker. Også her vil han ikke la seg tjene, men vil tjene denne fortapte kvinnen med frelsens vann.

«Gi meg å drikke», ber Herren og minner dermed om sin tørst, sin brennende lengsel etter å redde utmattede menneskesjeler fra evig tørst. Her ser vi hans kjærlighet til oss fortapte. Han er kommet for å frelse det som var fortapt. Han er kommet til verden for å frelse syndere.

Det er grunnen til at han innleder en samtale med den samaritanske kvinnen om vann. Han ber henne om vann, ikke fordi han egentlig trenger hennes hjelp til å skaffe vann. Han vil gjøre henne oppmerksom på et annet slags vann som han har å gi henne. Det er et vann hun foreløpig ikke kjenner til. Hun vet heller ikke foreløpig at Jesus er mer enn bare en vanlig jødisk mann.

Jesus sa: «Om du hadde kjent Guds gave og visst hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann.»

Det burde egentlig vært kvinnen som ba ham om vann, ikke omvendt. Jesus har et vann som er mye bedre enn alt annet vann, et vann som ikke bare slukker tørsten en liten stund, men for evig.

«Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.»

Det var innlysende at vannet fra Jakobsbrønnen og alt annet naturlig vann ikke kunne slukke tørsten for alltid. Naturlig vann slukker tørsten for en liten stund. Etter en stund blir man tørst igjen. Slik er det med alle jordiske goder. Selv om de er gode gaver fra Gud, kan de ikke gjøre hjertet vårt stille og tilfreds. De kan ikke slukke sjelens tørst. Og dermed menes ikke bare slik ting som kan gjøre sansene og kroppen forøvrig tilfreds en liten stund, slik som mat og drikke, vellyst, velvære, rikdom, ære og berømmelse fra menneskene, men også edlere ting som kunst og vitenskap. Det jordiske kan gi en viss tilfredsstillelse en kortere eller lengre tid, men kan ikke slukke sjelens tørst, kan ikke gi oss hvile for våre sjeler.

Verden er full av all slags ting som kan gjøre oss litt glade for en liten stund. Og om vi ikke bare får anledning til nyte disse tingene, men i tillegg vet at det er Guds goder gaver og takker ham for dem, er de for oss som en liten påminnelse om det levende vannet, det evige liv som Jesus gir oss i evangeliet. Men de er i seg selv ikke det levende vannet som han gir, de gjør oss ikke varig tilfreds, de slukker ikke vår åndelige tørst. Det kan bare det vannet som Jesus vil gi.

Jesus gir oss tilgivelse for syndene, rettferdighet for Gud, fred i samvittigheten, glede i Den Hellige Ånd, hele det nye åndelige livet, den evige frelsen. Det er de sanne godene. Jesus selv har vunnet dem, ikke med sølv eller gull, men med sitt hellige, dyrebare blod og med sin uskyldige lidelse og død.

Og evangeliet er liksom brønnen som Jesus øser det levende vannet fra. Fra sin brønn, evangeliet, gir han oss levende vann, evig liv, og han gir oss dette helt gratis, ufortjent. Evig liv er Guds nådegave til oss ved Jesus Kristus, for han vant det for oss. Vi drikker det ved troen på ham, altså ikke ved vårt eget verk. Av nåde er vi frelst.

Det levende vannet slukker tørsten for evig. Det gir oss en evig, varig tilfredsstillelse. Det levende vannet blir i oss til en brønn som sprudler eller bobler opp i det evige liv, eller som det står mer bokstavelig: En kilde med sprudlende vann inn i det evige liv. Her ser vi forskjellen mellom dette levende vannet og de jordiske gavene og godene. Disse kan gi oss en kort, forbigående nytelse, kan gjøre oss tilfreds for et øyeblikk. Men det går fort over. Det levende vannet som Jesus gir, den evige frelsen som han vant, er av et annet slag. Det slukker vår tørst for alltid. Den som drikker av det, skal aldri mer tørste. Denne kilden slutter aldri å sprudle.

 

2 Jesus slukker vår tørst og dermed også sin egen

Ved å minne henne om hennes synd har Jesus gjort henne tørst, tørst etter det levende vannet. Han har også vist henne at han må være mer enn bare en vanlig mann, også mer enn en vanlig lærer. Han må være en profet, siden han vet alt om hvordan hun har levd. Hun blir urolig og vil gjerne ha fred for sjelen sin.

Derfor begynner hun å tale om tilbedelse. Men hvor var stedet der en med sikkerhet kunne nå Gud med sin bønn og sitt offer? Dette striddes jødene og samaritanene om. Hun ønsker nå at profeten skal undervise henne om dette.

«Våre fedre tilba Gud på dette fjellet, men dere sier at Jerusalem er stedet der en skal tilbe.»

Disse ordene er som en bønn å regne. Det er som om hun vil si: «Jeg ber deg: Vis meg veien der jeg kan finne ro i min engstelige samvittighet. Synden min har du åpenbart for meg. Nå ber jeg deg om å åpenbare rettferdigheten som kan gjøre meg fri fra synden. Du har ført meg inn i døden. Før meg da igjen til livet.»

Den samaritanske kvinnen føler seg naturligvis dradd til det fjellet som hennes eget folk holdt hellig, fjellet der tempelet deres stod, Garisim. Men hun vil gjerne forlate sitt eget folks hellige sted og heller dra til Jerusalem om det var bedre. Fred for sjelen måtte hun ha. Den var blitt det viktigste for henne.

Jesus underviser henne så om om at de tidligere skrankene for gudstjenesten skulle falle. Det skulle ikke spørres om hvor man tilba, men om hvem og hvordan. Det gjelder å tilbe den eneste sanne Gud og å tilbe ham i ånd og sannhet, han som selv er ånd og sannhet. Samaritanene holdt på å tilbe det de ikke kjente. De regnet nemlig bare en liten del av Det gamle testamente som hellig skrift, bare de fem mosebøkene. Dermed stengte de seg selv ute fra en rett kunnskap om Gud, som hadde åpenbart seg gjennom hele Det gamle testamente. Jødene holdt hele Det gamle testamente som Guds åpenbaring. Derfor kunne Jesus tilkjenne dem en rett kunnskap om Gud tross mye vantro og uvitenhet som hersket blant dem.

«Frelsen kommer fra jødene.» Gud hadde lovet Abraham en etterkommer som bli til velsignelse for alle folk. Jesus kom som jøder av jøder, og frelsen ble tilbudt dem først. Men evangeliet skulle gå ut til verden, skulle bli forkynt for alle folk, samaritaner og hedninger, og blant dem som tok imot budskapet om frelsen, skulle forskjellen mellom jøder, samaritaner og hedninger opphøre. Det skulle bli ett folk som dyrker Gud på ethvert sted der de bor.

Kristus skulle nemlig bryte ned muren som skilte hedninger fra jøder, som vi hørte om i epistelteksten (Ef 2,10-16). Han forsonte både jøder og hedninger med Gud da han døde på korset og slik drepte fiendskapet.

Kvinnens tanker blir ved denne talen henledet på Messias som hun vet skal komme. Samaritanene ventet nemlig også på Messias. Og hun føler seg overbevist om at han vil tale sannheten til dem alle. Nå sier Jesus rett ut at det er han som er Messias.

Skritt for skritt er kvinnen blitt forberedt på dette øyeblikket. Jesus hadde først gjort henne oppmerksom på et vann som kan slukke sjelens tørst for evig. Så hadde han gjort henne tørst etter dette vannet. Nå kunne han endelig slukke denne tørsten.

Men dermed slukker Jesus også sin egen tørst, tørsten etter å frelse denne fortapte kvinnens sjel. Han slukker stadig sin tørst på samme måte når han vinner menneskers sjeler ved sitt evangelium. Han tørster fremdeles like mye etter å vinne flere. Han gleder seg fremdeles like mye over hver eneste sjel som vender om og drikker av det levende vannet. Det finnes i overflod til alle. Jesus er verdens frelser. Han ga seg selv for alle. Han ga seg selv for deg. Han vant tilgivelse og evig liv for deg. Den som kommer til ham, vil han aldri støte bort. Og det blir glede i himmelen over én synder som vender om. Amen.

 

Stavanger 19. januar 2025