Svar: Svaret avhenger av hjertets holdning. Har personen som har problemer med å tilgi, gått seg fast i bitterhet og hevnlyst? Eller er det bare fordi han kjemper med minnet om synden som er begått mot ham og de fortsatte konsekvensene av den?
Om jeg nekter å tilgi, står jeg i fare for å miste frelsen. Om jeg i strid med Skriftens formaning om å tilgi, mener at jeg har «rett» til å være sint på den som har syndet mot meg, om jeg bygger opp under bitterheten ved gang på gang å gjenta hvor galt den andre personen har behandlet meg, da ødelegger jeg min egen tro. Om jeg ikke vil tilgi andre av hjertet, hindrer jeg samtidig at Guds tilgivelse kommer til meg. Jesu ord i Matteus 6 betyr nøyaktig hva de sier!
Disse ordene fordømmer et uforsonlig hjerte. Hva innebærer det for meg? Jesu ord er en alvorlig formaning til anger, men alvoret overgås likevel av hans vilje til å gjenopprette de hjerter som er blitt knust av hans ord! Blant de utallige synder som er druknet i havets dyp ved hans selvutslettende kjærlighet, er også min mangel på evne til å tilgi.
Hva skal jeg da gjøre? La bitterheten få overhånd? Fortsette å være sint? Må Gud forby! Da bruker jeg syndenes forlatelse som en tillatelse til å fortsette å synde. I stedet skal vi gjøre dette: Når vi i anger har bøyd kne ved Jesu kors, skal vi ikke gå derfra før vi enda en gang har betraktet korset. Tenk over hva det betyr at Gud ikke gjør med oss etter våre synder, og ikke lønner oss etter våre misgjerninger (Salme 103,10). Og tenk over det Gud har sagt: «For jeg vil… ikke komme i hu deres synd» (Jer 31,34).
Prøv å etterligne din himmelske Far! Vi etterligner vår Far ved at vi ikke gjengjelder andre deres onde gjerninger. Vi etterligner vår Fars «hukommelsestap» ved at vi nekter å gi etter for vår syndige naturs krav på hevn. Det er dette vi pleier å kalle «tilgi og glemme».
Men det er nettopp her at mennesker av og til bruker Jesu formaning på en feilaktig måte. At noen har problemer med å glemme noe vondt som har hendt, eller ennå kjemper med de smertefulle konsekvensene av det, betyr ikke at han eller hun ikke vil tilgi.
Når Skriften sier at Gud «tilgir» synden, er det et billedlig uttrykk. Guds allvitenhet er ikke blitt skadet. Guds «glemsel» når det gjelder våre synder, er et sterkt bilde på at han for Jesu skyld ikke vil behandle oss som vi har fortjent.
Dermed betyr heller ikke vår «glemsel» når det gjelder andres synder mot oss, at vi ikke lenger husker synden eller kjenner de smertefulle konsekvensene av den. Det betyr heller ikke at vår tilgivelse har vært mislykket dersom vi for andres og vårt eget beste må vente med å avgjøre om den som har gjort oss vondt, kan få vår fornyede tillit. Men vi har «glemt», på samme måte som vår himmelske Far, når vi ikke vil gi etter for tanker på hevn og ikke vil fortsette å la bitterheten få overtaket.
Skriften har kanskje ikke noe bedre eksempel på denne ømtålige balansen enn Josef. Da brødrene hans etter mange år ba ham om ikke å hevne seg på dem, lot han ikke som om han ikke visste hva de snakket om. «Solgt som slave? Hvem da? Jeg?» Nei, han slo fast at det de hadde gjort, var synd. Han fornektet ikke at deres synd på en smertefull måte hadde forandret livet deres.
Men i stedet for brødrenes synd så Josef Guds nåde som vender ondt til godt. Han ville ikke ta Guds plass og være brødrenes dommer og jury. Med et tilgivende hjerte som var drevet av Guds nåde, forsikret han i stedet at han ikke skulle behandle dem slik som syndene deres hadde fortjent.
Ja, vi kan huske smerten og fortsatt ha arr etter synden som er begått mot oss. Men også vi kan gå til Ham som vender ondt til godt og som la våre egen ondskap på sin Sønn. Når vi hviler i vår Fars frelsende armer, får vi kraft til å være like barmhjertig mot andre som Gud er det mot oss.
Richard Gurgel