Av Seth Erlandsson

Det fins de som mener at «Gud har utvalgt alle mennesker til salighet, og hver og en gjør sitt valg». Men dette lærer ikke Bibelen.

Det er Bibelens klare lære at Gud «vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne» (1 Tim 2,4). Guds nådevilje er allmenn og Kristi soningsverk er også allment. Intet menneske behøver å gå fortapt av den grunn at det ikke skulle finnes noen forsoning eller rettferdigerklæring for ham eller henne. For gjennom Kristus er det blitt gjort opp for oss (Jes 53), ja, Kristus tok hele verdens synd på seg (Joh 1,29). Men dessverre avviser de fleste denne nåden. Selv om frelsen tilbys gratis til alle for Kristi skyld, er det likevel få som tar imot denne gaven.

Ifølge Bibelen er de troendes tro helt og holdent et verk av og en gave fra Gud (Ef 2,1-10). Men samtidig er ikke vantroen til de vantro Guds feil, men helt og holdent deres egen feil. Dette får ikke fornuften vår til å gå i hop. Men det er Bibelens klare lære, og vi skal ta vår fornuft til fange under Skriftens ord.

Fornuften pleier å ta to veier. Enten tar den utgangspunkt i at troen helt og holdent er en gave fra Gud. Da må det være Guds feil at noen ikke har fått denne gaven. Eller så tar fornuften utgangspunkt i at det er på grunn av menneskets uvillighet at det går fortapt. Da må det til en viss grad avhenge av mennesket, av hans eller hennes valg, at noen blir troende og ikke andre. Men fornuften tar feil i begge tilfeller.

Bibelen sier at «mange er kalt, men få er utvalgt» (Matt 22,14), og «alle som var bestemt til evig liv, kom til tro» (Apg 13,48). Bibelen kaller de troende for «de hellige» eller «de utvalgte», de er blitt innskrevet i Livets bok før verdens grunnvoll ble lagt (jf. Fil 4,3; Ef 1,4). Dette betyr at de troende baserer sin omvendelse, sin bevaring i troen og sin endelige salighet, ikke på sitt valg og sin egen innsats, men utelukkende på Guds ufattelig store nåde mot dem. Det er helt og holdent Guds verk at de, og nettopp de, er blitt ført fra vantroens åndelige død og mørke til troens liv og lys, og de stoler bare på Guds nåde og løfte når det gjelder å bli bevart. Kristus har jo lovet dem: «Ingen skal rive dem ut av min hånd» (Joh 10,28).

Bibelen sier: «Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere» (Joh 15,16). Og i Mark 13,20 heter det: «Om ikke Herren forkortet de dagene, ville ikke noe menneske bli frelst. Men for deres skyld som han har utvalgt, har han forkortet de dagene.»

Vi kan sammenlignes med den bortkomne sauen eller den nedslåtte mannen som hadde gått evig fortapt om ikke den gode gjeteren og den barmhjertige samaritanen hadde funnet oss og reddet oss. At dette skjedde er ikke vårt valg. I vantroens mørke har vi ifølge Bibelen og ifølge vår lutherske bekjennelse en trellbunden vilje, som ikke på noen måte kan medvirke til vår omvendelse. Vi kan kun gjøre motstand. «Derfor er det som kjøttet vil, fiendskap mot Gud, for det bøyer seg ikke under Guds lov og kan heller ikke gjøre det,» sier Bibelen (Rom 8,7).

Når man lærer at utvelgelsen er allmenn, har man blandet sammen Guds barn utvelgelse til salighet med Guds allmenne nåde og den allmenne rettferdiggjørelsen. I de lutherske bekjennelsesskriftene, Konkordieformelens artikkel XI, understrekes det at utvelgelsen kun gjelder Guds barn. Men dette betyr ikke at en fornekter Guds allmenne nådevilje og at Kristi stedfortredende soning har skjedd for absolutt alle mennesker. Det understrekes at Guds nåde og rettferdiggjørelse er evangeliets gave til alle mennesker.

Legg også merke til at ingen er utvalgt til fortapelse, slik den rene kalvinismen lærer. Den som forblir i vantro og går evig fortapt, har seg selv å skylde for det. «Stivnakket er dere, uomskåret både på hjerte og ører! Alltid står dere Den Hellige Ånd imot, som deres fedre, så også dere,» sier Stefanus (Apg 7,51). «Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine. Men dere ville ikke,» sier Jesus (Matt 23,37). Men de som er blitt troende og blir bevart og evig salige kan likevel bare henvise til Guds store nåde og utvelgelse. For før troen var også de i den ondes makt, åndelig døde og blinde. Deres utvelgelse er på ingen måte basert på noe Gud har forutsett i dem. Troen er helt og holdent en gave av nåde alene.

Fra Biblicum nr 3–4/1980, litt bearbeidet