(Oversatt og bearbeidet av Gudmund Oldereide)
«Derfor, hver den som kjennes ved meg for menneskene, ham skal også Jeg kjennes ved for min Fader i himmelen. Men den som fornekter meg for menneskene, ham skal også jeg fornekte for min Fader i himmelen. Dere må ikke tro at jeg er kommet for å sende fred på jorden; Jeg er ikke kommet for å sende fred, men sverd. For jeg er kommet for å sette splid mellom en mann og hans far, og mellom en datter og hennes mor, og mellom en svigerdatter og hennes svigermor. Og en manns husfolk skal bli hans fiender. Den som elsker far eller mor mere enn meg, er meg ikke verd, og den som elsker sønn eller datter mere enn meg, er meg ikke verd, og den som ikke tar sitt kors og følger etter meg, er meg ikke verd. Den som finner sitt liv, skal miste det, og den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det» (Matt 10, 32-39).
«For den som skammer seg ved meg og mine ord i denne utro og syndige slekt, ham skal også Menneskesønnen skamme seg ved når han kommer i sin Faders herlighet med de hellige engler» (Mark 8, 38).
Disse ord av vår Herre Jesus Kristus taler for seg selv, tydelig og klart. Bekjennelsen vil føre med seg splittelse, strid og lidelse. Det kan endog gå så langt at man kan måtte lide martyrdøden. Vi finner ikke noe sted i Bibelen som gir oss frihet fra å bekjenne vår tro. Men hva skal vi bekjenne? Hva er bekjennelsens innhold? Det er Herrens ord, som vi om nødvendig skal være rede til å dø for! Det gjelder alt hva Herren har sagt og lært oss. Vi skal ikke holde noe kjærere eller viktigere enn dette.
Skaper bekjennelsen splittelse?
Dessverre er det i store deler av kristenheten blitt slik at man ikke lenger tar det så nøye med bekjennelsen. I stedet har man lagt vekt på «det indre», det «inderlige» livet, og har sett på bekjennelsen som noe fiendtlig mot det hjertelige og gode samfunnet mellom troende. Så snart man tar lære og bekjennelse alvorlig, oppstår splittelse, strid og sverd, og det kan da ikke være meningen, sier man. Men hva sto i de ord vi nettopp leste? At det blir strid og splittelse hvor Guds ord ikke får lyde rent og klart!
Holder vi fast på den rene og sunne lære, dvs. den rette bekjennelse, og tar apostlenes formaning til etterretning, f.eks. lytter til hva apostelen Judas skriver i sitt brev (v. 3): «La oss kjempe for den tro som en gang for alle er blitt overgitt de hellige … », må vi regne med at det blir strid og splittelse. Men det som splitter, er den synd, motstand og trass mot Guds ord som lyder i en verden som elsker løgnen. Det som skaper lidelse og uro, er ikke den sanne lære, men det at sannheten skaper motsigelse i de opprørske. Det er villfarelsen som er årsak til alle partiene i kristenheten.
Mange mener at det er han som forkynner Guds ord klart og tydelig på alle områder, og som ikke inngår kompromiss med verdens ånd, som splitter. En slik tanke er på samme tid både rett og gal. Det er sant at det oppstår splittelse, men ikke at det egentlig splittende – det som slår sprekker i vingårdsmuren om Herrens folk – er det sanne ord og den rette forkynnelse. Det er det vranglæren og Guds ords forvanskning som skaper. Sannheten er å likne med det skarpe lyset som åpenbarer sprekkene, som avslører og viser synden og frafallet i verden.
Bekjennelsesskriftene
Med kallet om å bekjenne hva Herren lærer, følger nødvendigvis særskilte skrevne bekjennelser, som er sammendrag av hva Guds ord lærer. Det oppstår trosbekjennelser, bekjennelsesskrifter. En rett trosbekjennelse grunner seg i ett og alt på Guds ord, og skulle Guds ord bli motsagt eller bekjempet, blir bekjennelsesskriftene troens spesielle understrekning av ledd som løftes fram og behandles til avklaring og oppklaring. Slik oppsto de første old-kirkelige bekjennelsene, den apostoliske, den nikenske og den athanasianske. Disse vil enhver bibeltro kristen skrive under på, siden de klart og tydelig bekjenner Bibelens lære også i de spørsmål som enkelte dro i tvil. Disse tre står aller først i den samling av bekjennelsesskrifter som vi kaller Den Lutherske Kirkes Konkordiebok.
For en tid siden skrev pastor primarius Ludvig Jønsson i Svenska Dagbladet at det ville være i strid med reformatorenes ånd og den Lutherske Bekjennelse å feire Den Augsburgske bekjennelses 450 års og Konkordiebokens 400 års jubileum i 1980. Reformatorene ville ikke ha låst oss fast til visse bekjennelser eller bestemte læreformuleringer! De ville ikke se bakover, bare fremover! Men det er ikke slik. Noe.av det første reformatorene gjorde var klart og tydelig å understreke at de tre oldkirkelige trosbekjennelser virkelig gir uttrykk for den, rettroende, sanne kirkes enstemmige og allment omfattede tro. Det finner en også formulert i Konkordieformelen, det store bekjennelsesskrift som danner avslutningen på Konkordieboken.
Skriften alene som rettesnor og norm
De gammelkirkelige trosbekjennelser ble til mer enn 1000 år før den lutherske reformasjon. Man ser altså tilbake på disse i den lutherske kirke for å slå vakt om dem. Man vil ikke tillate et aldri så lite avvik fra det som her er slått fast. Hvorfor ikke? Vil man skape nye hellige skrifter? Vil man øke Bibelen og forlenge de kanoniske skrifters omfang, eller kanskje sette bekjennelses skriftene over Den hellige Skrift? Nei? Den hellige Skrift alene er den eneste og høyeste norm, regel og rettesnor for all kristen lære. Den er norma normans. Den bestemmer alt vi tror, lærer og bekjenner. Bekjennelsesskriftene er normert av Den hellige Skrift, og derfor er alt de sier sant. For det er hentet ut av Skriften. Så skal man ikke på noe punkt kunne motsi eller avvike fra dem.
Den svenske erkebiskop Oluf Sundby skriver i Svenska Dagbladet i juni 1980 at Ludvig Jønsson åpner dører når han betoner at vi ikke skal være bundet til bekjennelsesskriftene, at vi ikke skal se bakover, men framover.
Allerede reformatorenes uttrykk «norma normans» om at Den hellige Skrift er den eneste regel som bestemmer læren, og «norma normata», om at bekjennelsesskriftene skal være bestemt av den, skal iflg. erkebiskopen vise at vi bare er bundet til Bibelen, ikke også til de lutherske bekjennelser. Men en slik uttalelse røper mangel på innsikt i spørsmålet, og er en forvanskning av sannheten. For reformatorene tok det virkelig alvorlig med å bekjenne. Ikke på noe område ville de gå med på å fornekte eller dra i tvil hva Guds ord lærer. Og da de gamle bekjennelser virkelig er normert av Guds ord, må man også bekjenne dem. Man kan ikke frigjøre seg fra slike vitnesbyrd. Vil man stå sammen med Herrens disipler, går man ikke avsides og sier: «Jeg vil ikke holde meg til annet enn Bibelen! Jeg vil slett ikke bry meg om apostolicum, nicenum eller athanasianum. Jeg har nok med Skriften alene som rettesnor og norm!» Slike uttalelser røper at man overhodet ikke er bundet til Skriften. Blir dens sannheter om t.eks. Treenigheten, Kristi person og verk eller Den hellige ånds gjerning forvansket eller fornektet, kan man ikke tie.
Man holder ikke bekjennelsen for seg selv og gjemmer det unna som Guds ord lærer når en finner at noen løper storm mot det. Det er bekjennelsens natur å bli ropt ut. Tier en med den, går den tapt. Det er umulig å stikke den bort, slik vi gjør med lommeboken vår, for å ta den fram om det senere måtte passe, når det f.eks. koster mindre blod og forakt. Om man da skulle ville ta den fram igjen, vil en bare finne at den er borte for godt.
Om å bekjenne
Dessverre blir det ofte glemt at det hører med til kristenlivet å bekjenne sin tro. I den pietistiske tradisjon fikk «inderligheten» og «freden» førsteplassen blant vennene. Bekjennelsen ble plassert i annen rekke. Slik skal det ikke være. Om noen i samfunnet, foreningen, forsamlingen eller kirken vil forvanske Guds ord eller likefrem stå sannheten imot på et eller annet punkt, skal man ikke tie. Man skal ikke sitte stille og vente, sukke og klage over at ikke alt er som det burde. Man skal bekjenne og hele tiden stå på deres side som fører den rette og sanne bekjennelse.
Slik har alltid rettroende kirker og menigheter opptrådt. Mer enn en gang ble det kamp om de gamle trosbekjennelsene, men i våre dager vil man absolutt føle seg frie i forholdet til dem. Men ikke bare vil man være fri: gang på gang trer man åpent fram på kirkemøter og menighetsforsamlinger og likefram taler bekjennelsene imot. Fremfor alt den bekjennelse at Jesus Kristus er avlet av Den hellige Ånd og født av jomfru Maria, at han oppsto legemlig av død og grav og at den ene, levende Gud er tre personer i en guddom. Endog biskoper og presteombud som skal stå vakt om læren har mer enn en gang stått offentlig fram og sagt at det er nonsens å akseptere den athanasianske trosbekjennelse, og at den måtte bort snarest råd!
En kristen kan ikke handle slik. Heller ikke kan han bli stående i et samfunn, en kirke, som gir plass for den slags «lærere». Det er ikke nok med en beklagelse over de slette forhold. Nei! En må tvert om stå last og brast med de sanne bekjennere og hjelpe til at sannheten kommer for en dag. Dette er den rette bekjennelses vesen.
Konkordieboken
Dessverre er det få kristne som har lest samlingens 700 sider. Derfor er de fremmede for den klare og fine bekjennelsen vi har i Konkordieboken. I Norge kom den aldri til å stå særlig høyt i kurs. Mange som rekner seg som gode og avgjorte lutheranere, er endog stolte av at Den norske statskirken ikke har antatt hele Konkordieboken. Så er det heller ikke lett for våre norske venner å studere denne skatt med det klare vitnesbyrd om hva som er bibelsk og ubibelsk i de spørsmål som kirken har møtt opp gjennom tidene. Så langt jeg vet, finnes ikke på norsk en lett tilgjengelig oversettelse av hele Konkordieboken i den orden og sammenheng den foreligger i original, unntatt en utgave av dr. Valen-Senstad, hvor materialet er omstokket og dertil supplert med en del innskudd av utgiveren hvor han tar avstand fra visse deler, bl.a. den lutherske lære om dåpen. (I 1985 utkom en ny norsk utgave av Konkordieboken med Jens Olav Mæland som redaktør, utgitt på Lunde forlag. Red.anm.)
Rett økumenikk
Oluf Sundby sier i ovennevnte artikkel at det å feire Den Augsburgske konfesjons (Augustanas) 450-årsjubileum, egentlig er rett økumenikk, for dokumentet er i virkeligheten et økumenisk dokument. Så har man også både i Sverige og Norge innbudt representanter både fra den romersk-katolske og andre kirker til å delta i gudstjenestefeiringen, hvor de fikk bære fram sitt vitnesbyrd. Da blir det bare forvirring og villfarelse av alt. Man kan nok si at Augustana er et økumenisk dokument, men ikke på den måten som Sundby mener. Det er en uoverstigelig kløft mellom reformatorenes syn på hva rett økumenikk er og den som Kirkenes Verdensråd og Det lutherske verdensforbund fremmer og forsvarer. Ifølge reformatorene er rett økumenikk å gå tilbake til sannheten, at man bare bygger på Guds ord og ikke avviker på noe punkt fra Den hellige Skrift og den gamle kirkes rene tro. Slik forstått er Augustana et økumenisk dokument. For den kommer ikke med nye lærdommer ved siden av Bibelen, men fremhever tvert imot dens tydelige lære i de spørsmål som fremfor alt den katolske kirke forvansket så grovt. Det er således ikke Augustana som splitter og skaper sondringer, men de ubibelske lærer som fikk lov til å trenge inn i den gamle kirke.
Ifølge reformatorene er forutsetningen for en sann økumenikk, dvs. sann enhet, at man er ett i troen, læren og bekjennelsen. Så er det helt nødvendig at man alltid vender tilbake til den rene bibelske lære og tro. Men Oluf Sundby med alle modernistiske kirker mener altså noe annet! For dem gjelder det å tale «rundt», slik at flest mulig kan finne plass for sin spesielle tro, mening og «bekjennelse» i en og samme menighet. Kirkenes Verdensråd og Det lutherske verdensforbund forsøker å sammensveise kirker og samfunn som lærer vidt forskjellig. Og de ser det som et alvorlig hinder for enheten at noen står fast på en klar og tydelig bekjennelse. Det gjelder å frigjøre seg fra bekjennelsene! Det gjør man ved å slette over de læreforskjeller som faktisk eksisterer.
Hold fast på bekjennelsen!
Det er på denne bakgrunn man i dag så ivrig diskuterer bekjennelsen og vil frigjøre seg fra den. Og mange vil som sagt omprøve sitt trosforhold og være «fremadskuende». Mot denne villfarelse sier Skriften: «La oss kjempe for den tro som én gang for alle er overgitt til de hellige» (Jud 1,3).
Nitidig og i største flid arbeidet våre reformatorer med de sannheter i Guds ord som var truet av vranglære. Etter hvert kom det ene dokument etter det andre: Augustana 1530, Apologien 1531, De Schmalkaldiske artikler med tillegg 1537, Skriftet «Om Pavens makt» og Luthers to katekismer 1529. De fastslo klart og tydelig hva Skriften og de gamle konfesjonene lærer i disse spørsmål. En sammenfatning av innholdet i alle disse skrifter kom med Konkordieformelen 1577. Enda noe senere ble alt dette materiale – de gammel-kirkelige bekjennelser inkludert – samlet til ett: Konkordieboken. Dermed kunne Den Luthersk-evangeliske kirke stå fram og si: «Dette er vår bekjennelse! Vi mener ikke at det som læres bare kanskje er sannheten. Heller ikke hevder vi at denne lære bare har en viss verdi, som vi ikke behøver føle oss bundet av. Nei! Vi bekjenner at alt dette er bestemt av og gir uttrykk for Guds eget ord. Derfor underskriver vi boken til punkt og prikke.»
Er man det minste utrygg på innholdet i bekjennelsen, skal man ikke anta den. Er man uviss på at den i ett og alt stemmer med Bibelen, skal man heller ikke bekjenne. Det er helt forkastelig f.eks. å si: «Jeg tror at Jesus Kristus sto legemlig opp fra døden og at graven var tom, i den grad dette stemmer med de faktiske forhold.» Hva slags bekjennelse ville det være? Intet annet enn rene hedenskapen. Bare det som er sant skal bekjennes, og dette skal man ikke vike fra, ikke engang om en ble truet på livet. Å bekjenne er å si som Luther: «Her står jeg og kan ikke annet! Dette er min tro. Guds ord har overvunnet og overbevist meg. Og fra dette viker jeg ikke!»
Denne tone gikk igjen hos alle reformatorene, og i den Konkordiebok som endelig ble utgitt og hvor alle bekjennelsesskriftene var. Disse dokumenter var blitt opplest og vedtatt og til sist underskrevet. De som underskrev er derfor våre virkelige trossøsken som vi aldri vil vende ryggen til, men tvert om tre fram til forsvar for når det måtte kreves. Vi fant at deres læreforståelse var rett bibelsk. Derfor er vi bundet til de lutherske bekjennelsesskrifter.
Vår bekjennelse er identisk med Den Hellige Skrift
Når vi kommer i samtale med ikke lutheranere, med mennesker som sier at de vil holde seg til Guds ord i ett og alt, behøver vi ikke be dem slå opp den eller den side i bekjennelsesskriftene, men formane dem til å tro hva Skriften sier. Bekjennelsesskriftene våre er oppbygd slik at de hele tiden motiverer sine læresetninger ut fra Den hellige Skrift. Ingen av oss ønsker å dra noen bort fra Bibelen ved å forlange at de først skal lese og tro bekjennelsesskriftene. Nei, hele tiden henviser vi dem til Bibelens utsagn. Men vi kan også med frimodighet henvise til våre bekjennelsesskrifter, da vi vet at de er normert ut fra Guds ord, og i ett og alt holder seg strengt til det.
Rette bekjennere er vi når vi viser mennesker til Guds ord. Men den som ønsker å være en slik hjelp for andre, finner stor støtte i bekjennelsesskriftene, som lærer ham å bli oppmerksom på hva Bibelen virkelig sier om de forskjellige ting det opp gjennom historien så ofte ble strid og uklarhet om. Tenk om det kunne skje at de fromme og inderlige kristne i vekkelsestider ble like ivrige til å lese bekjennelsesskriftene som andaktsbøkene! Tenk om de gjorde seg flid med å lese et avsnitt av dem daglig, og samtidig Den hellige Skrift! Hva skulle ikke da skje i vårt folk. Hvilken klarhet i læren og frimodighet i livet ville ikke bli følgen! Atter en gang ville Sannheten finne grobunn. Noen mener at læren og bekjennelsen er døde bokstaver som dreper det levende liv. Inderligheten og varmen forsvinner blant de troende, sies det. Men så er det jo tvert om. For det er læren som føder livet. Det er Evangeliet som er en Guds kraft til frelse … Uten den klare lære om hva evangeliet virkelig sier, kan det ikke bli rett liv. Livet kommer nemlig ovenfra og rekkes gjennom nådemidlene, som er Guds rene og sanne ord og sakramenter.