Av Seth Erlandsson

«Du må gjerne spise av alle trærne i hagen,» sa Gud til mannen (1 Mos 2,16). Dette var Guds første ord til mannen etter å ha latt ham få bo i Edens hage. Å ha Guds overstrømmende godhet for øye og som utgangspunkt, styrker viljen til å stole på Gud i alt. Paulus kaller det «troens lydighet» (Rom 1,5). Først kommer ordet om Guds godhet, og deretter legger Gud til: «Men av treet til kunnskap om godt og ondt må du ikke spise. For den dagen du spiser av det, skal du dø» (1 Mos 2,17). Mennesket skal hente kunnskapen om godt og ondt, rett og galt, fra Gud, ikke fra noen annen kilde. Å tillitsfullt stole på og adlyde Gud, det er det sanne livet med Gud, et paradisisk liv. Å mistro ham fører til død, adskillelse fra Gud. Uten Gud, hans visdom og kunnskap, mister mennesket helligheten og rettferdigheten, Guds bilde, og dermed paradiset.

«Synden kom inn i verden på grunn av ett menneske, og med synden kom døden,» skriver Paulus (Rom 5,12). Slangen fikk Adam og Eva til å mistro Gud. Slangens innledende spørsmål «Har Gud virkelig sagt?» og den fortsatte dialogen med slangen førte til at Eva ikke lenger fokuserte på Guds overstrømmende godhet. Slangen fikk henne til å tro at Gud er smålig og lite sjenerøs, med ordene «Gud vet at den dagen dere spiser av den, vil øynene deres bli åpnet, og dere vil bli som Gud og kjenne godt og ondt» (1 Mos 3,4). «Dere skal slett ikke dø!» Med andre ord: Gud løy for dere da han sa at dere kommer til å dø hvis dere spiser av treet til kunnskap om godt og ondt.

Å anklage Gud for å lyve er avslørende for hvilken ond åndsmakt slangen representerte og som talte gjennom ham, nemlig Guds motstander. Johannes skriver: «Den gamle slangen som kalles Djevelen og Satan … forfører hele verden» (Åp 12,9). Jesus sier om djevelen: «Han har vært en morder fra begynnelsen av og står utenfor sannheten, for det finnes ikke sannhet i ham. Når han lyver, taler han ut fra sitt eget, for han er en løgner og løgnens far» (Joh 8,44).

Det var ikke Gud som løy, men slangen. Ordene hans førte ikke til liv, men til død, det vil si til adskillelse, separasjon, fra Gud. Slangens løgn slo rot i hjertet hennes og hjertet til mannens hennes: det forbudte treet ble «et forlokkende tre, siden det kunne gi innsikt», slik at de kunne bli som Gud. De mistrodde Guds ord og avviste dermed Guds visdom. Øynene deres ble åpnet, men ikke for den sanne, guddommelige visdommen, men for deres egen nakenhet. De hadde mistet Guds rettferdighet. Frafallet fra Gud ble fullbyrdet ved at de begge spiste av den forbudne frukten. De ble ikke «som Gud», men mistet tvert imot sin hellighet og rettferdighet. De ble rammet av åndelig blindhet, et syndeforderv som skiller dem fra Gud og innebærer et «slaveri under forgjengeligheten» (Rom 8,20f).

I sin åndelige blindhet forsøkte Adam og Eva umiddelbart etter syndefallet å gjemme seg for Gud (1 Mos 3,8), noe som viser at de på ingen måte var blitt noe klokere ved sin ulydighet. Synden mot Gud førte og fører fortsatt til at mennesket søker å unnslippe Gud og hans dom. Da det viste seg umulig å gjemme seg for Gud, legger Adam skylden på Eva (1 Mos 3,12), og Eva skylder på slangen: «Slangen narret meg, og jeg spiste» (1 Mos 3,13).

Adam og Eva mistet paradiset på grunn av synden. «Herren Gud sendte mennesket ut av Edens hage for å dyrke jorden, som det var tatt av» (1 Mos 3,23). Til Adam sa Gud: «Fordi du hørte på kvinnen og spiste av treet som jeg forbød deg å spise av, er jorden forbannet for din skyld. Med strev skal du nære deg av den alle dine levedager … Med svette i ansiktet skal du spise ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden, for av den er du tatt. Støv er du, og til støv skal du vende tilbake» (1 Mos 3,17.19). Forgjengelighet, slit og lidelse ble nå karakteristisk for livet på jorden. På grunn av synden la Gud skaperverket under forgjengelighet, skriver Paulus (Rom 8,20), og Salomo skriver i Forkynnerens bok om livet etter syndefallet: «Alt er forgjeves og forgjengelig … Alle ting går sin strevsomme gang» (1,2.8).

Guds løfte om en Frelser
Nå som Adam og Eva hadde brakt ulykke over seg og sine etterkommere, mistet paradisets herlighet, blitt rammet av åndelig blindhet og et opprørsk sinn mot Gud, finnes det da noen redning? Kan vennskapet med djevelen, herskeren over de onde åndene, brytes og erstattes av fiendskap? Hvordan kan hans makt over menneskene bli brutt, når «hele verden er i den ondes vold» (1 Joh 5,19)? Ingen syndere kan jo beseire denne onde makten og frigjøre seg fra hans grep.

Så snart Eva hadde innsett at hun var blitt bedratt av slangen («Slangen narret meg», 1 Mos 3,13), forkynner Herren Gud dommen over Fristeren og lover å gripe inn for å frelse menneskene. La oss se hva Guds frelsesløfte inneholder:

1. Vennskapet som var oppstått mellom slangen og kvinnen vil Gud erstatte med «Jeg (Herren) vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen og mellom ditt avkom og hennes avkom»
2. Jeg skal gjøre det som ikke noe syndig menneske kan få til via «kvinnens ætling» («hennes sæd»): «Han skal knuse ditt hode, og du skal hugge ham i hælen» (1 Mos 3,15). Adam og Eva var blitt bitt av slangens dødelige gift og derved rammet av synd og død. For å løse menneskenes store problem etter syndefallet, frelse dem fra synd og død, må Herren la seg føde som menneske og stedfortredende bære konsekvensene av slangens gift, bli stukket selv og ta straffen for synden, lide og dø i stedet for alle syndere. «Han døde for alle … Han som ikke visste av synd, ham gjorde Gud til synd i vårt sted, for at vi i ham skulle bli rettferdige for Gud», skriver Paulus (2 Kor 5,15.21). «Da tiden var inne, sendte Gud sin Sønn, født av en kvinne og stilt under loven, for å løskjøpe dem som sto under loven, slik at vi kunne få sønners rett» (Gal 4,4–5).

For et nådefullt løfte disse ordene i 1 Mos 3,15 er, etter det fatale opprøret! Løftet om en Frelser skapte håp og forventning.

Utdrag fra en artikkel i det svenske tidsskriftet Biblicum: «Människan före syndafloden» https://www.biblicum.se/tidskriften/ett-urval-av-artiklar/manniskan-fore-syndafloden/