Av Stefan Hedkvist

Les Lukas 18,31-43.

Jesus blir aldri overbelastet. Selv om alle menneskers synd var lastet på ham, og han var på vei opp til Jerusalem til sin store og angstfylte lidelse, hadde han både tid og kraft til å ta seg av den blinde mannen og helbrede ham. Da den blinde ropte til Jesus og bad om hjelp, tok Jesus også på seg hans sykdommer og bar dem, og han gav ham synet og alle velsignelser. På samme måte kan vi komme til Jesus og søke hjelp hos ham og kaste alle våre bekymringer på ham. Det fins ingen grense for hans evne til å bære oss og gi oss frelse.

I Lukas kap. 9 forutsier Jesus to ganger sin lidelse og død. ”Menneskesønnen skal lide mye… Han skal bli slått i hjel, og den tredje dag skal han oppstå” (v 22). Dette hadde Gud bestemt før verdens grunnvoll ble lagt, og siden hadde han forutsagt det gjennom sine profeter. Gud hadde bestemt å kjøpe oss fri fra våre synder ved Kristus blod og gi oss syndenes forlatelse. For å sette Guds beslutning ut i livet og gjøre det som måtte skje, gikk Jesus opp til Jerusalem. Da det led mot den tid da Jesus skulle tas opp til himmelen, vendte han sitt ansikt mot Jerusalem for å dra dit opp (Luk 9,51).

Disiplene forstod ikke da hvorfor han var så fast bestemt på å dra opp til Jerusalem. I den tredje forutsigelsen av sin lidelse åpenbarer Jesus dette for dem, men ikke en gang da forstod de det. Han tok de tolv til side og sa til dem: ”Se, vi drar opp til Jerusalem, og alt det som profetene har skrevet om Menneskesønnen, skal gå i oppfyllelse. Han skal overgis til hedningene og bli hånet og mishandlet og spyttet på, og de skal piske ham og slå ham i hjel. Og den tredje dagen skal han oppstå.” Men de skjønte ikke noe av dette. Det var skjult for dem, og de forstod ikke hva han mente (Luk 18,31-34).

Ingen kan forstå at det fins et dypere innhold i at et menneske blir dømt og henrettet på et kors bare ved å betrakte det på en ytre måte. Dersom disiplene bare på en ytre måte betraktet hans død på korset, måtte de bli skuffet. Men gjennom denne forutsigelsen forbereder Jesus disiplene på hva som skulle skje. Han gir dem også nøkkelen til å forstå innholdet av det som skal skje.

Også i den tredje forutsigelsen av sin lidelse henviser Jesus til at det som skulle skje, var forutsagt og bestemt: ”Se, vi drar opp til Jerusalem, og alt det som profetene har skrevet om Menneskesønnen, skal gå i oppfyllelse.” Det er først og fremst profeten Jesaja, som levde 700 år f.Kr., som underviser oss om innholdet i Jesu lidelse og død:

Sannelig, våre sykdommer
tok han på seg,
og våre smerter bar han,
mens vi trodde at han
var blitt rammet,
slått av Gud og plaget.
Men han ble såret
for våre overtredelser
og knust for våre misgjerninger.
Straffen lå på ham
for at vi skulle ha fred,
ved hans sår har vi fått legedom.
Vi fór alle vill som sauer,
vi vendte oss hver sin vei.
Men skylden som vi alle hadde,
lot Herren ramme ham. (Jes 53,4-6)

Jesus Kristus åpenbarer Gud at han er kjærligheten. Gud beviser sin nåde og kjærlighet til oss i Kristus. Ingen hadde kunnet anklage Gud om han i sin rettferdighet hadde straffet hvert menneske både her i tiden og siden i evigheten. Vi er syndere og har ikke fortjent annet enn straff. Men Gud hadde bestemt at han i Kristus skulle frikjøpe oss ved hans blod og gi oss syndenes forlatelse på grunn av sin rike nåde. Gud la straffen for våre overtredelser på Kristus, for at vi skulle få fred. I sin store kjærlighet var Jesus fast bestemt på å fullføre Guds plan for vår frelse, og derfor gikk han opp til Jerusalem.

I Johannes kapittel 5 leser vi at Jesus i sin allmakt sammen med Faderen hele tiden bærer og oppeholder hele sin skapning. Her i Lukas-evangeliet leser vi at han var fast bestemt på å gå opp til Jerusalem for å bære vår synd opp på korsets tre. Straffen for vår synd var lagt på ham. Alle våre misgjerninger og sykdommer bar han, og våre smerter tok han på seg. Sett fra vår synsvinkel er det en fullstendig svimlende tanke at Jesus på veien opp til Jerusalem dels bar hele verden og oppeholdt den, og dessuten tok på seg alle våre smerter. Straffen for vår synd var lagt på ham, og han gikk til Jerusalem for å sone synden med sin død.

Hvilken forskjell i kapasitet! Vi klarer ikke en gang å bære våre egne byrder. Ofte har vi vanskelig for å bære vår egen daglige arbeidsbyrde uten å få stressymptomer. Dersom kravene som stilles til oss, blir for store, får vi vondt i hodet, vondt i magen, blir irritert og sover dårlig. I tillegg kommer følgene av våre egen synd. Vår synd forårsaker hele tiden lidelse. Vår synd fører oss ofte inn i konflikter med andre. Kanskje ødelegger vi for oss selv og andre ved vår synd slik at vi får kjenne følgene av den hele vårt liv, og det vi har gjort kan ikke gjøres ugjort. Bare en liten ekstra byrde kan bli dråpen som fører til sammenbrudd; og vi orker ikke å bære mer. Likevel har vi så vanskelig for å skjønne at vi stadig trenger Jesu hjelp, og vi har så vanskelig for å innse at dersom vi uten ham skulle bære konsekvensene av vår egen synd, ville det bety vår undergang.

Nå viser fortsettelsen av evangeliet at Jesus har en uendelig evne til å bære, og i sin kjærlighet vil han at vi skal vende oss til ham for å få hjelp. Han blir ikke irritert over en ekstra byrde, han bærer allerede alt. Og han vil at vi skal erkjenne dette, og kaste alle våre bekymringer på ham. Han avviser ikke en eneste som kommer til ham med sin lidelse. Tvert imot vil han at vi skal vise ham den ære at vi lar ham bære alle våre misgjerninger, våre sykdommer og smerter. Han bærer dette for oss, og i stedet skjenker han oss alle himmelske og åndelige velsignelser av bare nåde for at vi skal prise ham.

Jesus og disiplene hans var nå kommet til Jeriko. De var en dagsreise fra Jerusalem, og Kristi store lidelse var nær. Da satt det en blind mann ved veien og ropte: ”Jesus, du Davids sønn, miskunn deg over meg!” Dersom et menneske hadde båret bare en mikroskopisk del av Jesu byrde, ville han irritert ha svart den blinde: ”Jeg har nok å bære; bær din lidelse selv!” Men ikke Jesus. Hans evne til å bære er uendelig, og hans kjærlighet og nåde er uendelig. Jesus stanset og bød at den blinde skulle føres til ham. Da han kom, spurte Jesus ham: ”Hva vil du jeg skal gjøre for deg?” Han svarte: ”Herre, la meg få synet!”” Jesus sa til ham: ”Bli seende! Din tro har frelst deg” (Luk 18,40-42). Også denne mannens sykdommer og smerter tok han på seg og gav ham frelse.

På samme måte skal vi komme til ham, hver og en med våre lidelser og bekymringer. Også oss spør Jesus: ”Hva vil du jeg skal gjøre for deg?” Når vi leser evangeliene, hører vi om hvordan stadig nye mennesker vender seg til Jesus for å få hjelp. Litt tidligere i Lukas-evangeliet leser vi om ti spedalske som vendte seg til ham og ropte: ”Jesus, mester, miskunn deg over oss!” Og han forbarmet seg over dem. Det samme gjorde han med den blinde.

Også vi vil stille oss i denne flokken, vende oss til Jesus med våre lidelser og kaste alle våre bekymringer på ham. Det er en svimlende tanke at vi sammen med en utallig skare av mennesker vender oss til ham og venter hjelp fra ham. Hos ham fins det hjelp for alle, og vi kan utbryte med salmisten:

Lovet være Herren!
Dag etter dag bærer han oss,
Gud er vår frelse. (Sal 68,20)

Det står om den blinde at han gav seg i følge med Jesus og lovet Gud. Og hele folkemengden som så dette, lovpriste Gud. Resultatet av at vi vender oss til Kristus for å få hjelp og mottar hjelp fra ham, er at Kristus blir æret av oss og av alle som ser hvordan han hjelper oss og bærer våre smerter. Derfor vil vi vende oss til Kristus og kaste alle våre bekymringer på ham slik at han blir æret iblant oss. Amen.