Av Juul Madson

Fra himlen høyt jeg kommer her
med hilsen både god og kjær,
det glade budskap om Guds fred,
det bringer jeg til jorden ned.

Martin Luther, som skrev disse ordene, var nettopp en slik julens ”engel” eller budbærer for fem hundre år siden. Verden som han var blitt født inn i, var i stor grad blitt berøvet det glade budskapet. Ved Guds nåde ble han utvalgt til å bringe budskapet om håp og trøst til verden. I sin glade enkelhet sang han:

Et lite barn er født på jord.
En utvalgt jomfru er hans mor.
Her ligger han så fin, så kjær,
han deres fryd og frelse er.

I alt det Luther sa og skrev i sin rolle som reformator, var Kristus sentrum. Derfor var julen for ham en av de viktigste høytidene fordi den minnet om at Guds Sønn ble menneske for vår frelses skyld. Med god grunn er det blitt sagt om Luthers teologi at den i virkeligheten var kristologi, dvs. en lære og undervisning om Kristus. Og fordi det sentrale i julehøytiden er at gudemennesket Kristus kom til denne verden, han som alene kan frelse oss, er det forståelig at Luther gledet seg over å feire nettopp denne høytiden.

I sin utlegning av Joh 16,3 understreker Luther hvor viktig læren (trosartikkelen) om Kristus er for den kristne troen: ”Alt avhenger av artikkelen om Kristus, og alt er forbundet med den. Den som har denne artikkelen, har alt; og kristne må være villig til å kjempe de alvorligste strider for å bevare denne artikkelen og forbli trofast mot den.”

Luther kaller Kristus ”det sentrum som hele sirkelen er blitt trukket ut fra og som den sentreres i,” og han sier at ”hver den som retter seg selv mot dette sentrum, er med i sirkelen. For Kristus er det sentrale punktet i sirkelen; og alle historier i den hellige Skrift refererer til Kristus.” I samme ånd som apostelen Paulus´ brev til korinterne kunne Luther si at han ”så ingenting annet i Skriften enn Kristus den korsfestede”. For selv om Skriften inneholder mange andre lærer, er det læren om at ”vi får nåde og frelse fra Gud, ikke ved lovens gjerninger, men bare gjennom denne mellommann, Kristus” den behandler uttømmende.

O Herre, verdens skaper god,
hvor fattig du deg føde lot!
Hvor ydmyk lot du deg bli lagt
i stall og krybbe, uten prakt!

For å kunne skaffe oss vår store frelse, måtte Gud bli menneske. Luther fylles med ærefrykt når han tenker på at Gud var villig til å bli menneske. Selv om reformatoren uttrykker denne store sannheten med enkle ord, likesom også Skriften ganske enkelt sier at ”Gud ble åpenbart i kjød” (1 Tim 3,16), erkjenner han likevel det store mysteriet i denne hendelsen. I en disputasjon som ble holdt året før han døde, sa Luther: ”Artikkelen om Guds Sønns inkarnasjon er etter artikkelen om treenigheten den mest opphøyde av alle.”

I en julepreken over prologen i Johannes-evangeliet erkjenner Luther at læren om inkarnasjonen er ufattelig. Etter at han har slått fast at det verken var Faderen eller den Hellige Ånd som ble menneske, men bare Sønnen, fortsetter han: ”Om du nå spør om årsaken til at Sønnen og ikke Faderen ble menneske, vil det helt sikkert være umulig å gi deg et svar. Ja, faktum er at det er dåraktig å gjøre slike overveielser. Lytt heller til hva den Hellige Ånd sier til deg gjennom Johannes: Ordet ble menneske og led, ikke Faderen. Hvordan dette kan skje, skal du tro, ikke kjenne eller forstå, inntil løsningen blir åpenbart på vår velsignede forløsningsdag.”

Et annet av inkarnasjonens under var for Luther Kristi menneskelige slekt. I en preken over de innledende ordene i Matteus-evangeliet som inneholder Kristi slektstavle, understreker Luther at hans slekt inneholder slike navn som Tamar, Rahab og Batseba ”for å vise hvilken kjærlighet han hadde til syndere. For jo helligere den sanne helligheten er, desto mer nærmer den seg syndere… Fordi han var hellig, måtte også de [syndere] regnes blant hans bestemødre.”

Som så mange andre, kjempet også Luther med spørsmålet om hvordan Kristus kunne bli unnfanget uten synd, når den syndige Marias kjøtt og blod var involvert i hans inkarnasjon. Luther fulgte ikke skolastikernes forsøk på å løse dette problemet. Heller ikke var han enig med den romerske læren om Marias syndfrie unnfangelse, for en slik lære har ingen støtte i Skriften. Han slo seg ganske enkelt til ro med engelens ord til Maria: ”Den Hellige Ånd skal komme over deg, og den Høyestes kraft skal over skygge deg. Derfor skal også barnet som blir født, være hellig og kalles Guds Sønn” (Luk 1,35). At vår inkarnerte Herre er fri fra arvesynden, skyldes derfor ikke Maria, men den Hellige Ånds rensende under.

At Guds Sønn ble menneske, gav menneskeheten stor ære. Luther sier at menneskene har en forkjærlighet for å etterligne eller hevde en slags relasjon til berømte mennesker i denne verden for å dra fordel av det. Men i stedet for å framheve våre eventuelle relasjoner til dødelige mennesker, foreslår Luther at vi heller overfører dette til Kristi rike og framhever at Kristus er vår bror, noe som gir mye større og evige fordeler for oss.

I en preken på Maria budskapsdag trekker Luther en sammenligning mellom djevelens forsøk på å ødelegge oss og Guds plan med å frelse oss. Luthers trøst er at Gud i sitt frelsesverk kom oss mye nærmere enn djevelen i hans forsøk på å styrte oss i fortapelsen. For Gud ble vårt eget kjøtt og blod. Ikke en gang de gode englene kan rose seg så mye av inkarnasjonen som vi mennesker kan, ”for Kristus antok ikke en engels natur, men et menneskes natur”.

Men som Luther framhever, fryder englene seg ofte mye mer over dette store under enn mange mennesker som forholder seg uforklarlig tause. Luther beklager denne manglende evnen eller viljen hos mange mennesker til å delta fullt og helt i gleden over julens under. Hos ham selv fantes det imidlertid mye glede. Anton Lauterbach, som var en venn av reformatoren, hadde privilegiet å tilbringe julehøytiden sammen med Luther og hans familie i 1538. Han skriver i sin dagbok at stemningen hos reformatoren var meget høy på juledagen. Luther talte og sang og tenkte på lite annet enn herligheten ved Kristi fødsel. Han talte om englene som lovpriste Gud i det høyeste for Kristi inkarnasjon.

Denne gleden over julen hos Luther kommer ingen steder så tydelig til uttrykk som i hans julesalmer. Til å begynne med hadde han nøyd seg med å oversette og bearbeide gamle latinske hymner, men i 1534, da barna var blitt store nok til å sette pris på musikken, skrev han sin egen julesalme: ”Fra himlen høyt jeg kommer her”. Det er en salme som har sunget seg selv inn i hjertet av kristenheten. Sannsynligvis har Luther skrevet denne salmen til et lite julespill i familien, der den som spilte engelen skulle synge versene 1-5, hvert av barna skulle synge versene 7-14 og hele familien skulle synge versene 6 og 15 i kor. I vers 6 oppfordrer alle hverandre:

Kom, la oss vandre glad i sinn
med hyrdene til barnet inn,
og knele der, med takk og bønn,
for ham som er Guds egen Sønn!

Selv om både Luthers julesalmer og juleprekener uttrykker en dyp ærefrykt for julens store under, uttrykker de samtidig en enkel og ydmyk tro. Under denne høytiden benytter han spesielt anledningen i sine prekener til å lede mennesker, ikke så mye til den Gud som bor i sin utilgjengelige majestet og hemmelighet i himmelen, men til ham som er Marias sønn, barnet i Betlehem. På denne måten er det han utlegger Jes 9,6 i løpet av julehøytiden i 1543, mindre enn tre år før sin død:

Guds Sønn ville ikke bli sett og funnet i himmelen. Derfor steg han ned fra himmelen til denne fornedring, kom til oss i vårt kjød, la seg selv inn i sin mors fang og i krybben, og gikk derfra til korset. Denne stigen plasserte han på jorden slik at vi kan komme opp til Gud på den. Dette er den veien du må gå. Dersom du forkaster denne veien og i stedet forsøker å spekulere i den guddommelige majestetens herlighet uten denne stigen, vil du trenge inn i utrolige saker, saker som er over din horisont, men det vil bli til stor skade for deg.

Luther innså at Guds Sønns inkarnasjon er et anstøt for det naturlige mennesket. Mennesket kommer i et stort dilemma: På den ene siden kan ikke mennesket tåle å høre Gud i hans majestet, og på den andre siden vil ikke mennesket høre ham i hans fornedring. Om Kristus var blitt født i en krybbe av gull med stor fanfare, ville det virkelig ha vært en praktfull fødsel. Men Luther sier at ”det ville ikke ha vært til trøst for meg. Han måtte i stedet ligge i fanget til en fattig kvinne og bli betraktet som ubetydelig av verden. Nå kan jeg komme til ham.”

Det var Herren selv som fikk Luther til å se at bare gjennom den Kristus som er svøpt i menneskenatur er det mulig for mennesket å se på den majestetiske Gud. Bare som et menneske kan Gud handle med mennesker. I sine forelesninger over 1 Mos 6 forklarer Luther det slik: ”Den inkarnerte Guds Sønn er den kappe som den guddommelige Majestet med alle sine gaver åpenbarer seg for oss. Derfor fins det ingen synder som er så elendig at han ikke kan driste seg til å tre fram for Gud med den sikre forvissning at han vil få tilgivelse…”

Likevel er det ydmyke Kristusbarnet i stallen i Betlehem ikke bare et menneske, ellers ville det ikke ha vært noen frelse for oss i ham. Luther bekjenner som vår sanne og uforfalskede kristne tro at Kristus er sann Gud og sant menneske. Og deretter tillegger han:

Denne tro alene er det som frelser. Enhver som ønsker å ha en annen tro, er velkommen til å ha det om han vil, og se hvor langt det bringer ham. Om fornuften ikke vil tro at det var mulig for Gud å bli menneske, får den heller bare fornekte det. Men vi kristne tror det fordi Guds Ord sier det. Og ingenting er umulig for troen. Fornuften må bare ta anstøt av det så mye den vil. Men slik må det være: Den som ønsker å bli gjenløst og frelst fra djevelens makt, fra synden og døden, må tro at Kristus er sann Gud, gjennom hvilken verden ble skapt, og sant menneske, født av jomfru Maria.”

Bare den inkarnerte Kristus i Betlehem kunne fullføre Guds plan om å frelse menneskene. Det var han som tok på seg vår natur, led og døde i vårt sted, og stod opp igjen fra de døde for våre rettferdiggjørelse. Det er han som går i forbønn for oss i himmelen, og det er han som skal komme tilbake for å dømme, og da skal han føre alle sine egne – alle dem som har trodd på ham – inn til de boliger som han har gjort ferdig for dem. Julens budskap er Guds kontante betaling for hans frelsende kjærlighet til menneskeheten. La Lukas-evangeliets andre kapittel fremdeles få være det sentrale i våre julefeiring, og vi vil med glede stemme i med Luther:

Å, hjertens kjære Jesus Krist,
gjør deg en vugge i mitt bryst!
Kom, hvil deg i mitt hjertes skrin,
og gi meg del i nåden din!

Vær lovet, Gud, som gaven god,
din egen Sønn, oss sende lot!
Hør, gleden gjennom himlen går,
Guds engler hilser oss: Godt år!

(Fra Lutheran Sentinel).