Der Jesus helbreder syke, lyser en liten bit av himmelen

Av Gottfried Herrmann

Etter dette var det en av jøde­nes høytider, og Jesus drog opp til Jerusalem. Ved Saue­porten i Jerusalem ligger en dam som på hebraisk heter Betesda. Den er omgitt av fem bueganger, og der lå det en mengde syke: blinde, lamme, vanføre. Det var en mann der som hadde vært syk i trettiåtte år. Jesus så ham ligge der og visste at han hadde vært syk lenge, og han sa til ham: ”Vil du bli frisk?” Den syke svarte: ”Herre, jeg har ingen som kan få meg ned i dammen når vannet er rørt opp. Og når så jeg kommer, er det alltid en annen som går uti før meg.” Da sier Jesus til ham: ”Stå opp, ta båren din og gå!” Og straks ble mannen frisk; han tok båren og gikk. (Joh 5,1-9)

Kjære venn!

Allerede for 100 år siden hevdet kritikerne at Betesda-dammen med sine fem haller var en fri oppfinnelse av evangelisten Johannes. Men så skjedde det slik som det så ofte har skjedd i bibelkritikkens historie. I håndskriftene som ble oppdaget ved Dødehavet i 1947 fant man tydelige henvisninger til at dette helbredelses­stedet faktisk fantes. I mellomtiden har arkeologer gravd ut nesten hele dette anlegget. Til antikke forhold å være er det forbausende stort. Under 25 meter søppel ble det funnet to basseng uthogd i fjell. Det største er faktisk 50×60 meter stort. Rundt dammene ligger fundamentene til fire store søylehaller. En femte hall befant seg på en 6,5 meter bred fjellvegg mellom de to dammene. (Kroll, Auf den Spuren Jesu, s. 314ff). Etter ødeleggelsen av Jerusalem i år 70 ble anlegget fortsatt brukt som helbredelsesbad. Det var da viet til den greske guden Asklepios. Dette navnet finner vi igjen i det kjente legesymbolet asklepiosstaven, som er en stav omtvinnet med en slange.

Denne teksten forteller oss om hvordan Jesus en dag kommer til Betesda-dammen og helbreder en syk mann. Dette underet som vår Frelser gjorde er skildret med få ord. Fortellingen er så kort at man nesten blir minnet om den berømte setningen som Caesar sendte til en venn i Rom etter å ha vunnet en seier: ”Veni, vidi, vici” (= jeg kom, jeg så, jeg vant). Vi kan anvende en lignende formel på vår fortelling:

Jesus ved Betesda-dammen:

• Han kommer,
• han spør og
• han hjelper.

Jesus kommer til den syke

Herren Kristus kommer til Jerusalem. Før dette var han virksom i Galilea. Nå kommer han til pinsefesten i hovedstaden. Han går gjennom byen, som under slike høytider var full av mennesker. Pilegrimer kom fra alle verdens land til Jerusalem. Men Herren Kristus går ikke bare til tempelet. Han oppsøker ikke bare severdighetene, men han går i stedet til et sykehus. Han begir seg til Betesda-dammen, hvor det ligger hundrevis av syke.

De fleste av disse var såkalte ”uhelbredelige tilfeller,” som datidens leger ikke kunne hjelpe. De syke håpet her å finne hjelp i den helbredende kraften i vannet. Gud hadde gjort det slik at vannet i Betesda stadig på ny fikk en helbredende virkning. – Den gang (som i dag) var slike steder svært berømte. De ble oppsøkt av mennesker som ellers ikke fant hjelp noe sted.

Herren Kristus skynder seg ikke gjennom steder fylt med gru og elendighet – slik som enkelte politikere gjør under en valgkamp. Han snakker ikke bare med sykehusledelsen eller med pleierne. Han vender seg til den enkelte syke. Slik støter han på en mann som har vært syk i 38 år. (Det er fryktelig lenge. Vi har til og med problemer med å huske hva som skjedde for 38 år siden, som f.eks. mordet på den amerikanske presidenten Kennedy. Så lenge hadde denne mannen vært syk og ventet på å bli frisk.)

Jesus overser ikke denne mannen, men han snakker med ham. Det Frelseren får erfare om denne mannen, gir oss et dypt innblikk inn i hans hjerte. ”Herre, jeg har ingen, som kan få meg ned i dammen når vannet er rørt opp.” Navnet Betesda betyr ”barmhjertighetens hus”. Her ligger denne mannen i ”barmhjertig­hetens hus” – og ingen forbarmer seg over ham. I flere tiår har han hatt den etterlengtede hjelpen like for øynene, men han klarer ikke å nå den. Han trenger noen til å få ham ned i vannet. Men det finnes ingen. Han ligger midt imellom hundrevis av mennesker. Men alle er sin egen neste. De har nok med sine egne sykdommer. De tenker bare på seg selv.

Er ikke dette noe mange mennesker opplever også i dag: ”Jeg har ingen…”? Kaster ikke denne setningen et betegnende lys også over vår tid? Er det ikke akkurat dette som er menneskers nød i dag? Det er jo ikke alltid de kroppslige skavankene vi ikke takler; der har medisinerne utviklet helt utrolige hjelpemidler. Det som gjør mange syke i dag er den åndelige nøden, den som de aldri blir ferdig med, den som de er helt alene med. De håper på hjelp utenfra, men forblir ensomme. Vi forventer å få hjelp fra andre, men vi ser ikke at de også er i nød.

Det hører til følgene av syndefallet at vi er så ensomme. Vi dreier oss om oss selv. Vi er nesten alltid bare opptatt av oss selv og våre egne problemer. At menneskene rundt oss lider nød, ser vi ikke. – Årsaken til våre selvopptatte tanker og gjerninger henger sammen med synden. Synden skiller oss ikke bare fra den hellige og rettferdige Gud. Den ødelegger også forholdet vi har til andre mennesker. Den gjør oss ensomme.

Hva slags nød er det som lyder fra ordene til den syke ved Betesdadammen: ”Jeg har ingen…”? Det verste for ham er ikke den fysiske sykdommen, men det at han er alene og forlatt. Full av bitter skuffelse har han trukket seg tilbake. Og vi kan godt forstå hans bitterhet! Må man vel ikke da bli sint på mennesker?

Jesus ser dette mennesket i sin nød. Han skynder seg ikke forbi ham. Han er ikke bare opptatt av seg selv og sine egne problemer. Han er kommet for å oppsøke og frelse det som var fortapt. I sin frelserkjærlighet legger han merke til dette mennesket. Han setter seg inn i denne mannens historie. Han snakker med ham. Han vil at også vi skal vende oss til mennesket ved siden av oss, erkjenne hans nød og bringe ham til Frelseren.

Jesus spør den syke

Jesus lytter til den syke og hans skjebne. Og så spør han ham: ”Vil du bli frisk?” Dette er ikke et psykologisk triks, som skal vekke den sløve viljen til denne mannen. Det skal visst være tilfelle at noen syke har det helt fint i sin sykdom, og at de slett ikke vil bli kvitt den. Så legene har rett når de sier: Uten at den syke vil det selv, kan han ikke bli frisk.

Men for Jesus handler det om mer enn det. Spørsmålet hans er ment å provosere. Det betyr: Det skal vekke oppmerksomhet til noe og trekke det fram i lyset. Med dette spørsmålet vil Jesus hente den syke ut av den endeløse sirkelen av selvmedlidenhet. Den syke skal lære seg å se bort fra seg selv og sin lidelse og i stedet se på Jesus. Foran ham står mannen som ikke bare kan bære ham til det helbredende vannet i tide. Nei, Jesus kan gi ham virkelig hjelp, for han tar sykdommen ved roten. Han kan gi ham tilgivelse for hans synder. Med dette spørsmålet ønsker Jesus å vekke tillit hos den syke – troens tillit (Rom 4,17). Det er jo bare altfor sant det den syke sa: ”Jeg har ingen…” Det fantes faktisk ingen som kunne hjelpe ham. Legekunsten hadde nådd sine grenser.

Men her står den syke overfor den sanne Gud selv. Det er han som har sagt om seg selv, ”Jeg er Herren, din lege” (2 Mos 15,26). Av versene som følger etter teksten vår erfarer vi at den syke ikke visste noe nærmere om Jesus (v. 13). Men han kaller ham likevel for ”Herre.” ”Herre, jeg har ingen…” Dermed stoler han på Frelseren. Han aner at her har han med en å gjøre som er mer enn en lege.

I sin kjærlighet vender Jesus seg til den syke. Han ser hvor nøden er størst. Når han spør mannen, roper han ham ut av den djevelske sirkelen av selvmedlidenhet og bitterhet. Han åpner hjertet til den syke, slik at han kan tro.

Dette vil han også gjøre hos oss. Nettopp da, når mennesker har skuffet oss eller forlatt oss, lar han oss ikke være alene. Han ser vår nød, selv når ingen andre får den med seg. Han vil trekke oss til seg selv. Han vil vekke vår tro eller holde den i live. Nettopp i dager med nød og sykdom er han oss ofte nærmere enn i gode dager. Han vil snakke med oss. La oss høre på ham! La ham tale til oss gjennom sitt Ord!

Jesus hjelper den syke

Jesu svar er kort: ”Stå opp, ta båren din og gå!” Vi vet ellers ikke noe mer om sykdommen til denne mannen. Jesu korte befaling viser at den syke tidligere ikke kunne stå opp eller gå selv. Herren helbreder ham gjennom sitt ord. Den syke reiser seg fra sengen sin og kan gå.

I Det nye testamente blir det ofte fortalt om slike helbredelsesunder. Herren Kristus helbredet lamme, blinde, døve, spedalske, og mennesker besatt av djevelen. Det finnes kristne som støter seg på at dette ikke skjer lenger. De krever slike under av kirken. De mener at mange flere ville komme til tro på Jesus, dersom syke ble helbredet i kristne forsamlinger også i dag. Kanskje har vi selv også tenkt slike tanker.

Men vi må huske på at Herren Kristus heller ikke helbredet alle som var syke. Selv om det blir fortalt om helbredelser i evangeliene, fantes det på den tiden også enda flere syke. Ikke alle kunne komme til Jesus eller bli brakt til ham.

I dette blir det tydelig at Jesu helbredelser ikke skulle fordrive all sykdom fra denne verden. Ved disse underne skulle Herren først og fremst bevise sin guddommelige makt. Menneskene skulle skjønne at de her ikke bare hadde med en begavet vandrende predikant å gjøre, men med Guds egen Sønn. Den lovede Frelseren skulle gjøre slike under. Det hadde profetene forkynt. Gjennom slike gjerninger skulle han vise sin guddommelige fullmakt. Jesus svarer døperen Johannes med en profeti fra Jesaja (35,5f): ”Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: Blinde ser, lamme går, spedalske renses og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige” (Matt 11,5).

Herren Kristus har ikke lovet kirken at gaven til å helbrede syke skulle være varig. Han fjerner ikke sykdommen til apostelen Paulus, selv om Paulus flere ganger ber ham om det, men han svarer ham: ”Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet” (2 Kor 12,9).

Og i Jakobs brev står det: ”Er noen blant dere syk? Han skal kalle til seg menighetens eldste, og de skal be over ham og salve ham med olje i Herrens navn. Da skal troens bønn redde den syke, og Herren skal reise ham opp” (Jak 5,14f). Heller ikke her finner vi noe løfte om helbredelse for hver en sykdom, men om hjelp og styrke i nøden. – Gud helbreder heller ikke i dag alle sykdommer, selv om vi ber ham om det. Det har han ikke lovet. Men han har lovet at han vil være med oss i alle våre lidelser. Han legger ikke mer på våre skuldre enn vi kan bære. Med sin kraft vil han være mektig i de svake!

Hver gang Herren Kristus helbredet syke, gjorde han oppmerksom på at sykdom og død hører til syndens forbannelse. I denne verden blir vi ikke helt kvitt følgene av synden, men vi har forlatelse for vår skyld. Vi har ingen grunn til å klage. Egentlig burde vi alle være alvorlig syke, fordi vi er syndere. At vi ikke er det, er et tegn på Guds kjærlighet. Om vi får være relativt friske, er det takket være Guds nåde.

Men Jesu under viser også at syndens forbannelse ikke vil vare for alltid. I den evige saligheten finnes det ikke mer sykdom og lidelse. Da vil Gud tørke bort alle tårer. Der hvor Jesus helbreder syke, lyser en liten bit av himmelen. Med slike eksempler viser Gud oss hvordan det kommer til å bli en gang i saligheten.

Dette er også tilfellet i fortellingen vår. Jesus sier til den syke: ”Stå opp!” Han bruker det samme ordet som i Det nye testamente blir brukt for oppstandelsen ved verdens ende. Slik som han her lar den syke stå opp fra sin sykdom, slik vil han en gang rope oss ut av ensomheten i våre graver (døden er jo en følge av synden) og hente oss til seg. Og vi skal leve med ham – uten synd og uten skyld – i evig rettferdighet og salighet. Amen.