Folkefrelsar, til oss kom

Nå i den mørkeste tiden på året får vi tenne lys og tenke på han som kom til jorden for å gi oss sin fred midt i verdens ufred og nød, mens vi synger de vakre adventssalmene våre, deriblant Veni, redemptor gentium. Denne juvelen ble skrevet på latin av biskop Ambrosius av Milano så tidlig som på 300-tallet og er dermed en av de aller eldste menighetssalmene vi har:

Folkefrelsar, til oss kom,
fødd av møy i armodsdom!
Heile verdi undrast på
kvi du soleis koma må.

Herrens under her me ser,
ved Guds Ande dette skjer.
Livsens ord frå himmerik
vert i kjøt og blod oss lik.

Salmedikteren er fylt av undring idet han ser fram til feiringen av Frelserens fødsel. Ja, for det at Guds evige Sønn ble menneske, «unnfanget ved Den Hellige Ånd, født av jomfru Maria», er noe helt uten like. Det var forutsagt i Skriften og sånn sett ingen total overraskelse; likevel er dette noe vi aldri kan slutte å undre oss over.

Guds profet hadde talt om at en jomfru skulle føde en sønn, et barn med navn som «Veldig Gud» og «Fredsfyrste» (Jesaja 7,14; 9,6). Og denne lovede Messias skulle samtidig være en enkel «spire» som ble foraktet og ikke regnet for å være noe (Jesaja 53,2 3).

Det var armod og nød allerede den natten han kom til verden – et lite menneske av kjøtt og blod som oss – og ble lagt i en krybbe, matfatet til dyrene. Men han er jo samtidig det levende og livgivende Ordet, Gud selv, som står høyt over verden, og alt i verden er blitt til ved ham! (Joh 1,1-3.10). Hvorfor kommer han på denne måten? Noe så underlig!

Denne salmen av Ambrosius fikk en viktig funksjon da feiring av advent begynte å bli vanlig blant kristne fra 400-tallet. Martin Luther laget en ny tysk oversettelse (Nun komm der Heiden Heiland) til adventsfeiringen i 1523. Samtidig omformet og forenklet han den gamle middelaldermelodien (muligens komponert av Ambrosius) som hadde vært vanlig å bruke, til den versjonen vi er mest vant med nå i dag. Siden 1500-tallet har salmen ofte blitt plassert på hedersplassen lengst framme i salmebøkene.

Utan synd han boren er
Som all synd for verdi ber.
Han er både Gud og mann,
alle folk han frelsa kan.

Jesus er født uten synd. På den måten er han helt ulik oss, vi som med kong David må bekjenne at «med skyld ble jeg født, med synd ble jeg til i mors liv» (Sal 51,7). Engelen Gabriel sa til jomfru Maria at fordi det var Den Hellige Ånd som skulle sørge for at hun på mirakuløst vis ble gravid, «skal barnet som blir født, være hellig og kalles Guds Sønn» (Luk 1,35). Han måtte være slik, hellig og syndfri – og et sant menneske, samtidig som han er sann Gud – for å kunne frelse oss. For han skulle være vår alles stedfortreder og oppfylle lovens krav til oss om syndfrihet. Og da han døde på korset, var det ikke på grunn av noen egne lovbrudd og synder han hadde gjort, men på grunn av våre og hele verdens synder, som ble lagt på ham. . .

(Tor Jakob Welde)