av Egil Edvardsen 

Vi tenker kanskje av og til at det er visse deler av livet, visse deler av det vi gjør, sier og tenker som ikke har noe med Gud å gjøre. Det har ingenting med kristenlivet å gjøre. Om søndagen gjør vi ting som har med det å være kristen. Ellers i uken gjør vi for det meste verdslige ting som Gud ikke har noe med. Vi går på skolen, vi gjør lekser, vi er sammen med venner, vi arbeider, vi steller i huset, vi ser på fjernsyn, vi jobber i hagen, vi driver med forskjellige fritidssysler, vi går på kino osv. Ing­enting av dette har egentlig med vårt liv som kristne å gjøre. Det har ingenting med troen å gjøre. Slik tenker vi. Men slik er det ikke.

Guds ord sier at det fins ing­enting i livet, overhode ingenting, som ikke har med troen å gjøre. Det står for eksempel i Kolosser­brevet: ”La alt dere sier og gjør, skje i Herren Jesu navn” (Kol 3,17). Og Paulus skriver i Rom 12,1: ”For Guds barmhjertighets skyld forma­ner jeg dere, brødre, til å bære lege­met fram som et levende og hellig offer som er til Guds behag. Det skal være deres åndelige gudstje­neste.” Den kristne troen er altså ikke bare en sak som angår hjertet, men den angår også i aller høyeste grad vårt legeme. Den kristne livet har ikke bare med sjelen å gjøre, men også med kroppen. Den tje­neste vi gjør for Gud i hverdagen, er vår hverdagsgudstjeneste.

Fordi vi hele tiden er kristne, er vi hele tiden i tjeneste . Vi tilhører Gud og tjener ham med alt det vi er og har – med hele vårt hjerte, med hele vårt legeme, med hele vår tid. Paulus skriver i Rom 6: ”Før stilte dere lemmene deres til tjeneste for umoral og urett, og det førte bare til enda mer urett. Men nå skal dere stille lemmene deres til tjeneste for det som er rett, så dere kan bli hellige” (v 19).

Men er ikke dette for mye for­langt av Gud? Krever han ikke for mye av oss? Skal vi virkelig tilhøre og tjene Gud med alt det vi er og har? Har vi som kristen ingen­ting privat lenger, ingenting vi kan holde for oss selv, ingenting som bare gjelder oss?

Paulus lar ikke spørsmålet stå ubesvart. Han sier: ”For Guds barmhjertighets skyld formaner jeg dere, brødre, til å bære legemet fram som et levende og hellig offer.” Gud er ingen hard slavedri­ver. Han gjør oss ikke til slaver som ikke lenger har noen rett og per­sonlig frihet, og som bare blindt må adlyde. Nei, Gud er en barm­hjertig Far som med omsorg og hengivenhet tar seg av sine barn. Vi er hans kjære barn. Han passer på oss. Han beskytter og bevarer oss. Han sørger hele tiden for at vi får det vi trenger både til legeme og sjel. Han våker hele tiden over oss, har oss hele tiden for øye. En mer fullkommen farsomsorg kan vi ikke finne. Han er vår gode Far, og vi er hans aller kjæreste barn. Hver eneste en av oss er like kjær i hans øyne. Han gjør ingen forskjell på oss.

Før Paulus i Romerbrevet taler om vårt offer, har han i flere kapit­ler talt om Guds offer. I det 8. kap. sier han for eksempel: ”Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, kan han gjøre noe annet enn å gi oss alle ting sammen med ham?” (v 32). Gud, vår Far, har i sin store kjærlighet til oss båret fram det aller største offer: Han har gitt sin egen Sønn i døden i vårt sted. Guds Sønns offer er uten sammenligning det største offer som noen gang er båret fram. Han bar fram sitt eget legeme – som slaktoffer og sonoffer – da han ble pint og plaget, da de slo ham og spyttet på ham, satte torne­kronen på hans hode og korsfestet ham. Slik har han, Guds enbårne Sønn, uten at vi fortjente det, gitt sitt legeme til offer for alle våre synder, for å kjøpe oss fri fra døden og helvetet og for å rense oss fra all urettferdighet med sitt blod.

Er det ikke da bare naturlig at vi bærer fram våre legemer som offer – ikke som sonoffer, for det behø­ves ikke; Jesus har gjort fullkom­men soning for alle våre synder – men som takkoffer, der vi med våre legemer og våre liv viser vår takk­nemlighet til ham som har kjøpt oss fri?

Kristus har kjøpt oss fri. Dermed tilhører vi ham. Våre legemer til­hører ham. Han har tatt bolig i oss og gjort oss til sitt tempel.

”Jeg formaner dere, for Guds barmhjertighets skyld, til å bære fram legemet som offer.” I sin barmhjer­tighet gir Gud oss rike velsignelser. Han vil dele med oss sitt evige rike, sin evige herlig­het og salighet. Han behøvde ikke gjøre det. Vi har ikke fortjent det. Men han gjør det fordi han er barmhjertig mot oss. Han er så inderlig glad i oss. Skulle ikke da vi gi alt vårt til Gud, vårt hjerte, vårt legeme, vårt liv – han som har gitt alt til oss?

Enten er Gud Herre over hele vårt liv, eller så er han overhode ikke vår Herre i det hele tatt. Gud kan aldri være Herre bare over en del av livet. Enten tilhører vi ham helt og fullt, eller så tilhører vi ham ikke i det hele tatt. Derfor skulle vi hele tiden tenke på at vi tjener Gud med alt vi har og med hele vårt legeme, dvs. med vår munn, våre øyne, våre ører, våre føtter, våre hender, vår tanke, vår fornuft. Kanskje vi da kunne la være å si mange unyttige og uvennlige ord. Kanskje vi da kunne la være å se på så mye som vi ikke burde se på. Kanskje vi da kunne la være å høre på ting vi ikke burde høre på – på sladder for eksem­pel. Kanskje vi da kunne la være å tenke så mye vondt om vår neste. Om vi tenkte på at vi står i Guds tjeneste, han som har gitt sin egen Sønn til soning for alle våre synder, som har tilgitt oss alt, av bare nåde for Jesu Kristi skyld.

Slik er vår hverdagsgudstjeneste. Det er ikke en slitsom tjeneste, men det er en herlig tjeneste der vi får lov til å tjene vår egen Herre og Frelser, Jesus Kristus