Det står skrevet: «For din skyld drepes vi dagen lang.» (Rom 8,36)

Hun var godt opp i årene. Hun var lenket til sengen og kunne ikke lenger bevege seg uten hjelp. Ofte følte hun seg helt ubrukelig. «Hva er vitsen med livet mitt?» tenkte hun ofte. «Hvorfor lar Gud meg fortsette å leve i denne hjelpeløsheten?»

Dette er en vanlig følelse blant gamle og syke. De har lyst til å forlatte denne verden. Noen kjenner også bitterhet mot Gud for at han fortsatt lar dem leve. Hva er vitsen med livet deres? De kan ikke brukes til noe som helst lenger. De føler bare at de er til byrde for andre.

Det var ikke så meget frykten for alderdommens svakhet og hjelpeløshet som var problemet for de kristne i Roma. Økende forfølgelser og martyrdød var deres hverdag. Derfor siterer Paulus salmisten for å trøste de romerske kristne: «For din skyld drepes vi dagen lang.» De troende kunne møte lidelser og døden fordi det var en annen som hadde gjort det samme for deres skyld. Frivillig hadde Jesus tatt på seg lidelsen og døden for dem. «Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet?» spør Paulus. «Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, far aller sverd?» (vers 35). Og svaret er selvfølgelig at ingenting av dette kan skille oss fra Kristus og hans kjærlighet.

For Paulus betydde det at Kristus hadde tatt på seg døden for hans skyld, at han selv ydmykt kunne ta på seg ansvaret med å forkynne evangeliet for alle mennesker, om det så skulle bety døden for ham. Ved sin oppstandelse fra de døde hadde Kristus bevist at døden ikke lenger hadde noen makt over ham og dermed heller ikke noen makt over alle dem som tilhører ham.

Dette faktum ga Paulus frimodighet. Det burde også gi oss frimodighet og glede i tjenesten for vår Herre. I stedet for å klage og sukke over at det ikke er bruk for oss lenger, og at Gud like gjerne kunne ta oss bort fra denne verden, burde vi lære av den glede og frimodighet Paulus hadde selv om han sto ansikt til ansikt med døden.

Ingen av oss er ubrukelige eller unyttige for Gud. Alle troende Guds barn har en stor oppgave. Også en som er lenket til sengen og nærmer seg døden, kan være et Kristi vitne. Han eller hun kan vitne for dem som kommer på besøk eller for sine sykepleiere og leger. En kristen kvinne hadde et lite kors stående på nattbordet ved siden av sengen mens hun befant seg lengre tid på sykehuset. Det var hennes måte å vitne om sin Frelser for alle som kom inn på rommet.

Selv om døden skulle være nært forestående, vil vi fortsette å leve for Ham. Ja, vi vil leve for vår Frelser til den dagen han kaller oss hjem til seg. For han kan bruke oss så lenge vi lever.

Herre, fortsett å bruke meg i din tjeneste helt til du kaller meg hjem. Amen.