Da Jesus hang på korset, så ikke disse disiplene noen herlighet. Som de andre disiplene hadde de flyktet da Jesus ble tatt til fange. Mens han hang på korset, sto de langt unna, skrekkslagne. Når de tenkte på hva som kunne vente dem – disipler av ham som nå var fratatt all sin herlighet og utsatt for den verste fornedrelse mennesker hadde klart å pønske ut – var det neppe en lengsel etter å få plassene ved hans side.
I stedet var det to forbrytere som fikk plassene ved siden av ham, den ene på hans høyre side og den andre på hans venstre. Begge fortjente døden, for de var syndere. Også sånne som oss er det gjort klart en plass for, som straff for våre synder. På dommens dag venter et sted som er gjort i stand for djevelen og hans engler.
Den ene røveren spottet Jesus. Han så ikke Frelseren. Men den andre hadde sett hvem Jesus var. «Frykter du ikke Gud, enda du har samme dom over deg? For oss er dommen rettferdig, vi får bare igjen for det vi har gjort. Men han har ikke gjort noe galt» (Luk 23,40–41). Denne synderen trodde at Jesus virkelig var en konge. ”Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike.”
Røveren så lenger fram enn sin fryktelige død. Selv om han visste at hans straff var rettferdig, så han Jesus som sitt håp. Hvilken framtid hadde han? Innen noen få timer skulle han dø. Hva kunne kongen Jesus gjøre for ham da?
Denne røveren fikk virkelig erfare bønnhørelse, mer enn han noen gang kunne ha forestilt seg. ”I dag skal du være med meg i paradis.”
Men før det skjedde, ble det svært mørkt. Et håndgripelig, konkret mørke senket seg over landet. Djevelen så ut til å triumfere. Endelig skulle han beseire fienden sin, noe han tidligere hadde mislyktes med, tross mange forsøk. Nå skulle han ta med seg menneskene til sin mørke bolig, uten håp og uten frelser.
Men han kunne ikke beseire Gud, Den Allmektige. Guds plan skulle nå virkeliggjøres. Og Jesus kunne uttale ordene ”Det er fullbrakt” som et vitnesbyrd om at han hadde åpnet veien til himmelen. Det endelige offeret for verdens synder var nå utført. Gjennom dette gjorde han klar en plass i himmelen for alle som, lik røveren, setter sin lit til Jesus og hans uskyldige offer i vårt sted.
”Han har ikke gjort noe galt.” For en visdom denne røveren uttrykte! Jesus selv vitnet på samme måte. ”Hvem av dere kan overbevise meg om synd?” spurte han sine motstandere (Joh 8,46). Og Den Hellige Ånd viser til ham som vår øversteprest, ”en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd” (Hebr 4,15). Han led ikke for sine egne synder, men ble naglet til korset for de to røvernes synder – og for dine og mine synder, som burde ha gitt oss en like fryktelig straff, ja, enda verre: de skulle ha dømt oss til helvete.
Så kan vi med tillit se på den korsfestede Jesus og høre at han har gjort i stand et sted for oss i sin Fars hus. Han har gjort i stand hedersplasser for oss som vi ikke har fortjent. Det er takket være hans fortjeneste at vi kan se fram til å være gjester ved bordet sammen med Abraham, Isak og Jakob, i fellesskap med alle hans hellige, de som har trodd på ham og satt sin eneste tillit til Guds nåde, gjennom hans hellige og uskyldige blod.
För allt det onda som jag gjort
du dömdes, där jag dömas bort.
Och straffet lades uppå dig,
att livet måtte skänkas mig.
Ola Österbacka