Tidligere i lidelseshistorien har vi hørt om hvordan vår Herre Kristus ble forrådt av Judas i Getsemane og tatt til fange av soldatene. Deretter førte de ham fram for øverstepresten Kaifas og jødenes store råd. Der var det mange som vitnet falskt mot ham, men deres vitnemål stemte ikke overens slik at de ikke kunne dømme ham.
Hva svarer Jesus på alle anklagene? Han forsøker ikke å imøtegå dem. Han forsvarer seg ikke. Når de spør ham direkte om han er Guds Sønn, sier han: «Dere sier selv at Jeg Er.» Og de dømmer ham til døden. Stille og tålmodig lider han. Profeten Jesaja sier: «Han ble mishandlet, han ble plaget, og han åpnet ikke munnen, lik et lam som føres bort for å slaktes, lik en sau som tier når den klippes, og han åpnet ikke munnen» (Jes 53,7). «Han svarte ikke med hån når han ble hånt, han truet ikke når han led, men overlot sin sak til ham som dømmer rettferdig» (1 Pet 2,23).
Her ser vi den uskyldige og syndfrie Herren Jesus Kristus, Guds Sønn, bli dømt til døden av syndige mennesker. Han forsøker ikke å unngå dommen. For han vet at han må dø for å frelse alle syndere fra den evige dommen og døden, for å frelse deg og meg. For at vi skulle slippe å bli dømt for alle våre synder, måtte han ta dommen på seg og lide døden som vår stedfortreder. «Skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham» (Jes 53,6). Straffen ble lagt på ham for at vi skulle få fred.
Kontrasten mellom Jesu villige underkastelse under lidelsen og spotten og vår uvillighet til å bli hånet og måtte lide for Jesu skyld er stor. Det er Peter et godt eksempel på. Bare noen timer tidligere hadde han så overmodig sagt til Jesus: «Om så alle vender seg bort fra deg, kommer jeg aldri til å gjøre det.» Men da Jesus sa til ham: «I natt, før hanen galer, skal du fornekte meg tre ganger», gjentok Peter sitt løfte: «Om jeg så må dø med deg, vil jeg ikke fornekte deg» (Matt 26,33-35). Og i Getsemane hadde han våget sitt liv for å forsvare sin Herre. I den tredje akten av lidelseshistorien hører vi om hvordan det gikk. Jesu forutsigelse gikk nøyaktig i oppfyllelse. Da han ved ilden ble konfrontert med at også han var en av Jesu venner, sverget han på at han ikke kjente ham. Vi leser: «Han ga seg til å banne og sverge: ‘Jeg kjenner ikke denne mannen.’ I det samme gol hanen» (Matt 26,74). Da vendte Jesus seg og så på Peter, og Peter husket hva Jesus hadde sagt.
Peters fornektelse viser hvor svake vi mennesker er, hvor lett vi har for å bli feige og redde når vi møter motstand. Men dette skal lære oss til ikke å bygge vår tillit verken på oss selv eller på andre mennesker, men bare på Frelseren vår. For våre hjerter er svake og vaklende. De forandrer seg fra time til time. Hvem hadde vel ventet seg å finne en slik svakhet hos nettopp Peter, han som Herren hadde gitt navnet som betyr «klippe»? Derfor vil vi ikke bli hovmodige, for vårt kjød er skrøpelig.
Men historien om Peters fornektelse tjener også til trøst for oss. For i denne historien ser vi virkelig hvorfor Jesus måtte lide og dø for oss mennesker. Det var nettopp for slike som er som Peter og som handler som Peter, han døde. Etter at Peter hadde falt, vender ikke Frelseren seg bort fra ham i skuffelse, men ser på ham med kjærlighet. For det var for å frelse svake syndere som Peter og som deg og meg, han kom. Peter skriver selv i sitt første brev: «For Kristus selv led for synder, én gang for alle, den rettferdige for urettferdige» (1 Pet 3,18). Amen.
Egil Edvatdsen