Jesus visste hvorfor han, som er Guds evige Sønn, hadde kommet til verden. Det var for å gi sitt liv som en løsepenge for menneskeheten (Matt 20,28). Han hadde også fortalt disiplene sine at «Menneskesønnen skal overgis i menneskers hender, og de skal slå ham i hjel» (Matt 17,22–23). Nå var tiden inne for dette. Da Jesus og hans disipler forlot det siste måltidet – som også ble den første nattverden – og var på vei til Getsemane, sa han til dem: «I natt kommer dere alle til å falle fra og vende dere bort fra meg, for det står skrevet: Jeg skal slå gjeteren, og sauene skal bli spredt» (Matt 26,31).

Den Allmektige, som styrer alle hendelser etter sin vise plan, lot menneskenes ondskap ramme sin Sønn: De grusomme soldatene skulle piske og drepe ham. Derfor står det at Jesus ble slått og plaget av Gud (Jes 53,3). Ja, Gud skulle slå hyrden, sin egen Sønn, slik Anne Cundell-Cousin skriver i sin salme:

«Din Fader lyfte upp sin stav, O Jesu, över dig,
Och hårda slag din Gud dig gav, Men intet drabbar mig.
Du blod och tårar göt därav,
Din pina helar mig. [—]

Sitt svärd din Fader lyfte upp, O Jesu, över dig,
Och i din själ, ditt blod, din kropp Dess lågor släckte sig.
Så vann jag frid, så vann jag hopp,
Nu drabbar det ej mig.»
(Lova Herren 618:3,5)

Det var en forferdelig fysisk lidelse Jesus måtte utholde. Å bli torturert og spikret til et kors for å lide en langsom død – dette var blant de mest grusomme henrettelsesmetodene som er blitt pønsket ut. Alt var forutsagt: «Ved trengsel og ved dom ble han revet bort» (Jes 53,8, jf. Sak 12,10). Men vår Frelsers kroppslige lidelse var likevel ikke det verste. Det fantes noe som var enda verre – og det var dette som gjorde ham så dypt nedtynget den natten i Getsemane. Sorg og angst grep ham. Hans sjel var «dypt bedrøvet, til døden». Tre ganger ba han til sin Far om at, om det var mulig, han måtte slippe den lidelsen som ventet: «Min Far! Er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil» (Matt 26,39). Han var uhyggelig redd. Han svettet blod da han tenkte på det som lå foran ham (Luk 22,44). Aldri har noe menneske vært så redd som Jesus var i den stunden.

Det kreves et visst åndelig lys for å forstå hvordan Jesus, den fullkomne helten, kunne være så redd i møte med døden. Det er jo egentlig underlig. Hvordan kunne for eksempel hedningen Sokrates, som også ble dømt til døden, tappert drikke av sitt giftbeger, mens Jesus svettet blod? Forklaringen ligger ikke i at Sokrates slapp tortur. Mange mennesker har utholdt tortur, men likevel, og dette gjelder ikke minst kristne, har de klart å bevare sin tro og sin frimodighet. Stefanus, som ble steinet til døde, var den første i rekken av kristne martyrer som med Guds hjelp viste stort mot i møte med døden (Apg 7).

Svaret på hvorfor Jesus var så redd, er at Gud la hele tyngden av menneskehetens samlede syndebyrde på Ham. Jesus sto framfor Faderen som den eneste menneskelige synderen. I den stunden ble han betraktet av Gud som den som hadde begått samtlige av verdens utallige synder – alle grusomheter som er blitt eller vil bli begått av verdens mennesker. Han ble også regnet som den som hadde gjort alle de onde handlingene du selv har utført i ditt liv, inkludert de aller verste. Alt ble samlet og lagt på ham i den stunden. Jesus ble straffet og pint på grunn av din synd. Han måtte drikke hele vredens beger.

I Getsemane kunne Jesus når som helst ha kalt på tolv legioner, 72 000 engler, fra sin Far i himmelen for å redde seg selv og slippe lidelsen (Matt 26,53). Senere kunne han også ha steget ned fra korset. Men om han hadde gjort det, kunne ingen mennesker fått sine synder tilgitt og blitt frelst. Det var ikke spikrene som holdt Guds Sønn fast på korset – det var hans kjærlighet til oss.

Lars Borgström